Spørsmål: Hvordan er det mulig å tenke på skaperen hele dagen? Hvordan kan jeg ha han med meg gjennom hvert eneste øyeblikk?

Svar: Vi er i Malchut i den uendelige virkeligheten, og den er fylt av lyset. I stedet for denne uendelige, perfekte tilstanden, ser og føler vi våre egne egenskaper som viser oss den fysiske verden. Om vi derfor ønsker å rette oss inn mot målet og føle den uendelige virkeligheten, da trenger vi gjensidig garanti fra våre omgivelser. Vennene må gi oss kreftene, ønsket, utholdenheten, bestrebelsen og avdekkingen av målets viktighet.

Jeg har tross alt bare ett mål – å oppnå det rette ønsket og ingenting annet. La meg hele tiden føle at jeg ikke bekymrer meg nok når det gjelder å gjøre godt for skaperen på samme måte som han gjør for meg.

Du vil kanskje protestere: ”Jeg vet jo ikke hva han gir meg. Om jeg skal bedømme etter mitt eget liv, vil jeg av og til si at det ville vært bedre om han ikke gir meg noe i det hele tatt”. Det er sant. Hvert eneste menneske avviser ting som er i henhold til hans egne svakheter. Derfor kan min holdning til skaperen defineres på denne måten: Jeg ønsker å oppnå en tilstand der jeg ønsker å gi til han.

Resultatet vil komme takket være de anstrengelsene vi må gjøre igjen og igjen. Lyset stråler over oss igjen og igjen, og plutselig skaper denne opplysningen et ønske i et menneske.

Vi vet ikke hva Lishma, en vekkelse ovenfra, er. Når den dukker opp, vil mennesket kunne si: ”Nå vet jeg hva som menes med dette, nå forstår jeg”. Man må anstrenge seg, akkurat som et lite barn, og ut fra disse anstrengelsene vil følelsen oppstå, ikke før.

Fra første del av Morgenleksjonen 7/5/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det betyr ærlig talt ikke noe hvilken hjelp mennesket ber om fra skaperen. Nøkkelen er å fortsette å be hvert eneste sekund. Måtte man aldri glemme at det ikke finnes andre enn han, den gode som gjør godt. Måtte man knytte hver eneste lille ting som skjer med en selv til skaperen.

Mennesket tenker vanligvis at dette ikke er det rette øyeblikket for å be om hjelp, at det forventes at han må gjøre noe først, lykkes i noe alene, utføre visse handlinger, og at han først deretter kan vende seg mot skaperen. Der tar han feil! Det kreves ingen handlinger. Hele metoden er kun ment for å avdekke skaperen.

Jo oftere du vender deg mot han, jo mer vil du føle at du er avhengig av han. Jo mer du plager han og overfører alt ansvaret for alt som skjer med deg til han, jo mindre trenger du å bekymre deg.

I henhold til hans program, vil han skyve deg bort, gjemme seg og plassere alle slags hinder og hemmeligheter foran deg. Uansett må du gjøre det til en vane å hele tiden søke etter han, og be om hjelp fra han. Dette er den korteste og mest pålitelige veien man kan ta.

Det krever ingen intelligens, kun utholdenhet. Om mennesket inntar en slik posisjon og ikke mister tråden (ved hjelp av gruppen som hele tiden minner hverandre på det), vil han gjennom hele tiden å vende seg mot skaperen, den øvre kraften, naturen, definitivt oppdage hvordan han ber, hvorfor og med hvilken hensikt. Man lærer skaperens karakter, hvilke bønner han besvarer og hvilke han ikke besvarer. Takket være hans bestemte ønske om å tre inn i denne kommunikasjonen, dialogen med skaperen, kan mennesket begynne å få klarhet i hvem han er.

Dette blir beskrevet som ”Gjør alt som står i din makt, men ikke bare gå din vei”. Det vil si at vi må be om alt mulig, helt uten å tenke oss om, akkurat som et barn som tar tak i alt han får tak i og likevel fortsetter å mase på sin mor: ”Gi meg det, gi meg det, gi meg det!” Disse bønnene vil vise vei til oppklaringen om hva som virkelig er verdt å be om, hvor ”budene” og ”overgangene” befinner seg i alt dette, hvordan man oppnår fri vilje og hva som er svarene på hans handlinger. Det er slik mennesket lærer.

Det er bra at du ikke lar dette forvirre deg, og at du ikke tror at alt er avhengig av deg eller omgivelsene dine. Du vil knytte alle disse tre ”punktene” sammen: deg selv, gruppen og skaperen, og lede alt i den riktige retningen, til den øvre kraften, til å være avhengig av han.

Senere vil du begynne å vurdere hvordan du spør. Ber du for din egen del, for andres del eller for skaperens del? Det er slik du lærer om dette langs veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 17/05/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Det øvre lyset forholder seg helt i ro, og ingenting hindrer skapningen fra å føle at han blir kontrollert av en eneste, unik og samlet kraft som fyller hele skapelsen. Det er bare egenskapene i skapningen selv som ikke tillater han å oppleve denne kraften siden han er motsatt av skaperen, lyset.

I henhold til vilkåret for den første restriksjonen (Tzimtzum Aleph) må skapningens egenskaper tilsvare lysets egenskaper, giverkraften. Dette vilkåret er laget av skaperen, han som ønsker å lede skapningen mot den mest behagelige tilstanden, akkurat den samme tilstanden som han selv befinner seg i.

Det som sperrer mellom skapningen og skaperen er skapningens ønske når han ikke har en intensjon om å gi. Dette gjør at han ikke får føle han, lyset eller tilfredsstillelse. Korreksjonen vi må gå gjennom for å føle at vi selv befinner oss inni det øvre lyset, blir sett på som ”filteret” (Masach) eller intensjonen om å gi.

Derfor finnes det et skjult system, der virkelighetene som filtrerer lyset bort fra skapningen (”virkelighet” på hebraisk heter Olam, og ”skjult” heter Alama) holdes skjult, og bak dette dyrkes mitt egoistiske ønske. Etter hvert vekkes en gnist av filteret og det reflekterende lyset i det, og dette er ”punktet i hjertet”.

Om skapningen tar vare på dette punktet, vil han være i en prosess der han hele tiden blir vist nye dybder av ønskene som finnes innenfor systemet av virkeligheter, i større og større grad, fra et laveste til det høyeste nivået, fra null og oppover. Skapningen svarer med å vise en villighet til å oppnå en intensjon om å gi når det gjelder disse ønskene.

I dette tilfellet vil det skjulte systemet skjenke dem korreksjon, et anti-egoistisk filter, intensjonen om å gi. Skapningen krever at hele tykkelsen (Aviut) av ønsket som systemet av virkeligheten avdekker for han fra den venstre siden må bli korrigert av filteret, intensjonen om å gi fra den høyre siden. Ved å knytte disse to kreftene sammen, ønsket og intensjonen, knytter skapningen seg til likheten med det øvre lyset.

Jo mer det vokser, jo flere følelser opplever skapningen under påvirkningen av det øvre lyset. Han kan tro at han er fri til å gjøre som han vil. Det er også slik at han kan gruble over det eller la være. Han kan strebe etter å bli fri i større eller mindre grad, eller være totalt uvitende om dette temaet, det vil si at han kan være nærmere eller fjernere fra det animalske og menneskelige nivået.

Når punktet i hjertet, gnisten av det ødelagte filteret og det reflekterende lyset begynner å utvikle seg i et menneske, får han eller hun en mulighet til å utvide det og be om at lyset som endrer korrigerer det. Tidligere tvang denne gnisten, det ødelagte filteret, han til å ønske seg spiritualitet på en egoistisk måte, og å nyte skaperen og den spirituelle virkeligheten på en egoistisk måte. Nå ønsker han derimot å snu alt om til giverkraft.

Mennesket trer slik inn i en kabbalistisk gruppe og begynner å praktisere giverkraften i seg. Om den lykkes eller ei, så er alt dette uansett nødvendige komponenter for å oppnå en bønn og en appell. Dersom den rette typen behov modnes i mennesket, vil det øvre lyset som i dag gir han en følelse av avstand heller gi han en følelse av nærhet.

Fra første del av Morgenleksjonen 16/05/2011, Shamati nr 8

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

I dag prøver menneskeheten å knytte seg sammen. Mennesker forstår instinktivt at det å være sammen er bedre enn å være alene. Ulike land prøver å blir enige om avtaler på nytt og på nytt, slik at de får ta del i en union som kan gjøre dem sterkere og mer suksessrike. Vil de lykkes med å gjøre det på denne måten? Etter hver vil vi se at dette bare leder til konflikter, og til og med kriger. Problemet er det samme: Vi vet ikke hvordan vi skal knytte oss sammen.

Tidspresset for å slutte seg sammen har på en naturlig måte trengt inn i menneskeheten gjennom mange år. Det er dette partnerskapet som er medfødt hos mennesker og nasjoner: Jeg passer på meg selv, og likevel ser jeg at det er mer hensiktmessig for meg selv å knytte meg til andre. Sammen vil vi skape et monopol, og bli sterkere enn alle andre.

Dette behovet har ikke blitt svakere, og vil til slutt føre oss mot så enorme problemer at naturen selv vil vise oss at vi er nødt til å oppnå samhold. Vi blir vist at vi er nødt til å smelte sammen til én eneste, global helhet, å utfylle hverandre fullstendig, bli perfekte, hele, og akseptere ”den runde verden”  der alle delene henger sammen med hverandre.

Hvordan skal vi nå kunne bygge opp menneskesamfunnet om naturen utfordrer oss på denne måten? Egoismens problem gjelder tross alt bare det menneskelige samfunnet. Dette er det eneste stedet der egoismen jobber imot samhørighet. Som et resultat av dette oppdager vi at vi ikke klarer å knytte oss sammen.

Hvorfor satte skaperen en hindring foran oss, gjorde oss annerledes og ulike hverandre? Om vi var helt like, ville alt være mye tydeligere: Hvert menneske vil da gi en bestemt del og ta imot en bestemt del, og materien ville slått seg til ro.

Vi er likevel forskjellige. Derfor må vi løfte oss over vår egoisme og aktivere intensjonen der vi handler for å kunne gi, uten at vi selv oppnår noen som helst personlige fordeler av dette. Kun på grunn av dette vil mennesket bli i stand til knytte seg til andre. Da vil han oppnå tilstanden der man gir for gi, og deretter – det å ta imot for å kunne gi. Bare dersom hvert eneste menneske retter seg etter disse lovene, vil vi oppnå perfekt samhold oss imellom.

Det er derfor vi ble skapt ulike, ellers ville vi løst problemet på det materielle, animalske nivået og blitt som maurer i en maurtue.

Fra del fire av Morgenleksjonen 12/05/2011, ”The Peace”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Krise, Samfunn, Samhold, Verden - Inga kommentarer →

Vårt hovedproblem er at vi ikke hører på hintene som skaperen gir oss. På en beskjeden måte henvender skaperen seg hele tiden til oss, men vi føler det ikke. Mennesket må føle at skaperen alltid hvisker han i øret.

Dette er ikke et psykologisk problem, ikke eksterne stemmer, og heller ikke tvangstanker. Dette er våre indre følelser som hele tiden må bli mer sensitive for å kunne oppfatte skaperens stemme.

Jeg må føle denne indre stemmen inni meg. ”Kommer det fra han eller fra meg?” Om jeg begynner å oppfatte disse hintene, vil de hjelpe meg mye. Man må føle inni seg at han hele tiden snakker og hinter.

Dette er ikke behagelig. Jeg vil måtte begrense meg og lede meg selv bort fra mange svakheter som jeg har, og noen ganger vil jeg gjør det motsatte. Hva kan du gjøre med det? Mennesket må finne en måte å slappe av på. Det finnes også øyeblikk som dette siden man tross alt er et menneske.

Uansett er denne sensitiviteten til den indre stemmen veldig viktig, som det står skrevet ”Jeg hørte en stemme”. Dette er ikke et tegn på schizofreni. Det er en veldig alvorlig innstilling som har likhetstrekk med hvordan musikkinstrumenter er stilt inn for at lyden skal samsvare med stemmegaffelen, den rene noten ”A”. Det er slik man må føle det: Under hvilken frekvens kan jeg ”få inn” skaperen?

Spørsmål: Hvordan kan vi lære å skille ut skaperens stemme blant alle de andre?

Svar: Kun gjennom ønsket ditt. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på. Ingen og heller ingenting vil kunne hjelpe deg. I begynnelsen av det forrige århundret skrev kabbalisten Hazon Ish følgende i sin bok Faith and Confidence: ”Den givende egenskapen er en ømfintlig bevegelse i en sensitiv sjel. Det er slik han begynner boken sin. Det er nettopp denne ømfintlige innstillingen til frekvensen som skaperen sender fra vi må finne.

Spørsmål: Hvilken kraft er det som hjelper meg slik at jeg hele tiden kan beholde denne innstillingen, og finne ut hvor jeg er og i hvilken tilstand jeg befinner meg? Har det ingen betydning om jeg opplever gode eller dårlige følelser?

Svar: Hva er det som hjelper oss til å stille oss inn på denne ”ømfintlige sjelen”? Kun bevegelse mot andre, når jeg knytter meg til de andre til tross for at jeg ikke ønsker dette og når jeg til tross for alle vendingene, endringene og problemene likevel prøver å stille meg inn på denne frekvensen. Alle disse vendingene, endringene og problemene blir gitt til meg bevisst. De indikerer hvor jeg fremdeles ikke har funnet den riktige innstillingen. De viser meg hvor jeg avviker fra den nødvendige frekvensen. Alle problemene, utfordringene og negative opplevelsene er et uttrykk for hvor langt jeg befinner meg fra den riktige innstillingen, at jeg ikke har funnet den riktige resonansen.

Om mennesket opplever alt på denne måten, til tross for alt som skjer med han, om han ikke mister tanken om at ”det finnes ingen andre enn han” og også innstiller seg på ”om jeg ikke gjør det for meg selv, hvem vil så gjøre det?”, da vil dette være alt han trenger.

Spørsmål: Hvor føler han denne stemmen inni seg?

Svar: I bevegelen mot det som finnes på utsiden. Instrumentet der man kan føle skaperen kan føles i en ny resonansregion inni deg som begynner å resonere i forhold til andre.

Det er dette instrumentet vi må skape. Det kalles ”en sjel”.

Fra leksjon 21/04/2011

Kategori: Bønn, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Sjelens reaksjoner på tilstandene som den gjennomgår blir avspeilet i ordene som er skrevet av kabbalister. Denne reaksjonen er samlet i bønneboken Siddur (”rekkefølgen” av tilstandene man gjennomgår). Vi forstår ikke hva bønnene beskriver, heller ikke sjelens inntrykk som er tatt opp i bønnene, bokstavene, deres kombinasjoner eller måten ordene er satt sammen til setninger på.

Hele bønneboken er organisert slik at for enhver sjel som opplever endringer i en spesifikk tilstand, er dette en prosess som blir uttrykt med de samme ordene i bønnen. Det er ikke nødvendig å si ordene høyt. Sjelen vil føle dem inni seg, og bønnen vil bli dens interne oppbygging.

Hver eneste bokstav er en bestemt rekkefølge, en sekvens av kreftene som gir og tar imot. I tillegg er det ”vokalmarkeringer” innenfor bokstavene, påfyll, en fullstendig TANTA (Ta’amin, Nekudot, Tagin, Otiot eller lys, punkter, kroner over bokstavene og bokstaver), tilstandene som vi går gjennom.

Våre interne ønsker forandrer seg til alle slags former som utløser ulike følelser i oss. Til gjengjeld tar disse følelsene imot en bestemt form for spirituelle elementer i bokstaver, ord og setninger når de blir overførte til papir.

En bønn er med andre ord et eksternt uttrykk for interne spirituelle følelser. Et menneske trenger egentlig ikke en bønnebok. Om han opplever disse interne tilstandene, vil de bli hans bønn.

Man trenger en bønnebok for å kunne se på formene til bokstavene og for å se (om vi har nådd et visst nivå) hvilke tilstander vi må gå gjennom, å se for oss hva som venter oss i framtiden. Om jeg allerede befinner meg i den spirituelle virkeligheten, vil jeg ut i fra det som jeg har lest i bønneboken på en måte oppfatte hva som kommer til å skje med meg og hvilke tilstander jeg vil måtte tre inn i.

I denne verden kjenner jeg til ulike menneskelige følelser. Når jeg leser en roman kan jeg for eksempel føle og oppleve hendelsene som blir beskrevet internt. Det samme gjelder den spirituelle virkeligheten.

Fra del tre av Morgenleksjonen 21/04/2011, Beit Shaar HaKavanot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Bare et menneske som sammen med roten av sin sjel ønsker å finne én samlet øvre kraft som styrer virkeligheten, blir ”hjulpet” ovenfra gjennom hindringer. Skaperen fortsetter å avdekke nye ønsker i han eller hun, og dette lokker dem i ulike retninger. Man glemmer slik at det ikke finnes andre enn skaperen, roter seg bort gang på gang og klarer ikke å mane fram bildet av den unike øvre kraften inni seg, den kraften man burde henvendt seg til.

Alle disse problemene er hjelp fra oven som i form av hindringer sendes den som streber mot å finne skaperen. Mennesket tror at de andre lykkes i å holde på dette ene bildet, en følelse av at det ikke finnes noen andre enn skaperen. For han forsvinner dette bildet hele tiden, og blir glemt.

Det er lett for verden å si dette, men han er den eneste det er vanskelig for, og han strever hele tiden med dette siden det er som om det befinner seg i en tåke og han forstår ikke hvem som handler: han selv, skaperen eller begge to sammen. Han forstår heller ikke hvilket forhold som skal formes med han, da ingenting er tydelig.

Det virker urettferdig at han bare får vanskeligheter fra skaperen i stedet for hjelp. Er det slik en kjærlig og snill skaper vil oppføre seg? Hvorfor bruker han da slike listige triks og utsetter mennesket for slike livsproblemer som vi ikke vet hvordan vi skal komme ut av?

Mennesket tror at selv ikke den mest hensynsløse personen ville gjort noe slikt. Hvor kommer tross alt all ondskapen i verden fra om ikke fra den samme øvre kraften? Alle de mest brutale og grusomme tingene kommer kun fra én kraft, og i tillegg må vi bestemme oss for at denne kraften er god, uendelig kjærlig og at den kun jobber for det gode, er det ikke slik det er?

Om vi tar en titt på verden, er det umulig å godta dette. Vi blir bare overbevist om hvor lett det er å forvirre oss og å få oss til å tvile på den enestående øvre kraften når vi ser verden foran oss full av smerte, problemer, vold, terror og hat.

Det kan ikke være den sammen kraften som forårsaker dette, kan det vel? Det er nok likevel virkelig slik siden det ikke finnes andre enn han, og siden vi ikke gjør noe selv. Jeg ser med mine egne øyne at verden styres av den onde kraften, og ikke av den gode. Jeg prøver å holde på tanken om at det ikke finnes andre enn den gode skaperen, jeg balanserer som på en knivegg og holder stadig på å falle ned. Fra alle retninger mottar jeg stadig bevis på det totalt motsatte, og det virker veldig virkelig for meg.

Jeg kan ikke en gang lukke øynene mine for det som skjer, og lyve for meg selv. Jeg ser bare at jeg helt enkelt må bli kjent med skaperen! Da våkner et virkelig behov til live inni meg. Jeg ønsker ikke å se han som en ond kraft! For at jeg skal kunne oppleve han som en god kraft, er jeg avhengig hans hjelp.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/04/2011, Shamati Nr 1

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er dråpen som må fullføre mitt ønske slik at det kan leges det og lede meg i riktig retning?

Svar: Ditt ønske er kun ditt ønske når det er knyttet sammen med andre ønsker. Det er der hele problemet ligger: Vi er ikke knyttet tett nok sammen. Individuelle krefter finnes i overflod, mens det er mindre av felles krefter gjennom samhold.

Alle leser alle bøkene, kjenner til alle de snedige ideene, forstår kildene, jobber i gruppen, sprer læren om kabbala og deltar på kongressene. Spørsmålet er likevel: Bygger vi plassen der vi kan avdekke vårt høyere nivå? Denne plassen er vårt helhetlige ønske. Helheten av ønsker er plassen der vi finner den framtidige virkeligheten. Har vi en slik plass? Føler vi oss knyttet sammen internt slik at vi gjennom vår enhet kan avdekke skaperen?

Det er nettopp dette vi mangler; Det er der vi ikke legger ned nok innsats. Vi trenger et intenst område, intensitet blant oss, en lengsel mot tett samhørighet. Kun inni det, innenfor dette området, vil vi avdekke skaperen.

Alle bærer i seg enorme krefter; alle er fulle av lure ideer og yter en ærlig innsats, men vi mangler fremdeles samhold. Vi har ikke utført nok arbeid for å kunne skape plassen vi trenger.

Alle sjelene reiser seg til Malchut i virkeligheten Atzilut, og lyset faller ned mot den ovenfra. Det er spesielt Malchut som tar imot vår bønn (MAN), en totalsum (Ʃ) av våre ønsker som kun er rettet mot samhold. Det er dette vi trenger. Individuelle rop løftes ikke til Malchut i Atzilut, og blir nytteløse henvendelser. Den forventer et felles ønske siden spiritualitet avdekkes i tilknytningen mellom menneskene.

Derfor blir det sagt at det minste flertallet er to. Selv to, du og jeg, og samholdet oss imellom er nok. Om vi skaper en slik tilknytning som er motivert av ønsket om å finne skaperen, vil det bli plassen for hans avdekking.

Det er problemet. Om du ikke jobber med samhørigheten, vil ikke dine krav bli akseptert. Du må stå til rette for to spørsmål:

1. Studerte du Toraen? Strebet du med andre ord mot å elske andre like mye som du elsker deg selv, slik det øvre lyset gjør, det som blir sett på som ”Toraen”? Lengtet du etter å etablere et samhold med andre og å lære å elske? Det er det som blir sett på som ”å studere Toraen”.
2. Forventet du forløsning? Til tross for dine anstrengelser har du med andre ord ikke oppnådd noen resultater. Forventet du det likevel? Reiste du MAN for korrigering? Forløsning kommer tross alt fra skaperen umiddelbart.

Disse to vilkårene er obligatoriske for oss å imøtekomme. Det finnes ingen annen løsning. Det handler ikke om den enkeltes krav, men om lover. Det finnes to krefter i virkeligheten: den givende egenskapen og egenskapen om å ta imot. Samholdet mellom dem former hele skapelsessystemet av årsak og effekt for oss.

Jeg kan ikke kreve noe fra loven, naturen, siden jeg er en del av denne helheten. Læren om kabbala forklarer oss hvordan vi kan bruke disse naturkreftene på riktig måte.

Fra del fire av Morgenleksjonen 18/04/2011, Baal HaSulams Letter 10

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Enten vi liker det eller ikke, må vi for hver eneste tilstand oppnå en følelse av mangel. Det vil si at vi må se for oss en framtidig tilstand ut i fra vår nåværende tilstand. Om jeg bygger det opp på riktig måte, vil jeg til tross for alle mine anstrengelser for å klare det likevel kjenne hvor langt jeg fremdeles befinner meg fra det. Jeg ønsker det med andre ord veldig sterkt, men jeg er ikke i stand til å oppnå det.

Dette kalles en ”mangel”, en forberedelse for en framtidig tilstand som alltid avdekkes før vi går over i en ny tilstand. Denne følelsen av mangel er veldig flerdimensjonal og ubehagelig.

Den neste tilstanden skinner over meg, og på grunn av dens belysning begynner jeg å sette mer og mer pris på den mens jeg ser på mine nåværende tilstander som defekte og lite tilfredsstillende. Jeg føler i hvilken grad jeg mangler styrken til å løfte meg og i hvilken grad jeg ønsker det.

Som et resultat av dette kommer jeg til det punket der mitt sterke ønske om å løfte meg og min forståelse av at jeg ikke har noen som helst mulighet for å få det til å skje vil møtes, og det er da jeg bryter ut i bønn, et rop, og det øvre lyset kommer meg i møte og hjelper meg. Dette ropet (bønnen) viser tross alt mitt store ønske som tiltrekker seg den riktige typen lys, og som hjelper meg med å løfte meg til det neste nivået.

Jeg må komme til et rop som består av to komponenter: 1) mitt store ønske om å oppnå giverkraften, og 2) forståelsen av at jeg aldri kan oppnå det. Det er kun når jeg holder på å eksplodere av dette presset, som er forårsaket av mitt ønske og min mangel på krefter til å sette det ut i live, at lyset reagerer på smerten og påvirker meg.

Å vente på at lyset skal komme av seg selv er nytteløst. Det kommer som svar på mitt ønske om å gi, og trekker meg til seg med den kraften som er nødvendig for å løfte meg til det neste nivået.

Fra første del av Morgenleksjonen 18/04/2011, ”This is for Judah”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når et menneske prøver å flykte fra Egypt, det vil si egenkjærlighet, vil han møte motgang som han kun vil klare å overkomme om han spør Skaperen om hjelp. I tillegg er det også den materialistiske, jordiske egoismen som mottar slag på sitt nivå, som for eksempel problemer med familien, helsen, penger og så videre. Hvordan skal vi forholde oss til disse problemene?

Svar: Uansett hva slags problemer som oppstår i livet mitt må jeg først og fremst se det som forstyrrelser som er sendt til meg fra Skaperen. Selv om jeg opplever mye smerte må jeg løfte meg over denne forstyrrelsen, gjennom tro over fornuft. Til tross for alt dette vet jeg at jeg må utføre kalkulasjoner over disse forstyrrelsene, og ikke under vekten av dem. Jeg må holde kontakten med ”senderen”, Skaperen.

Når det kommer til ansvarlige handlinger, må jeg innenfor denne verden løse alle problemene gjennom allment aksepterte metoder. Når det gjelder penger, jobb, familie og helse må jeg ta vare på alt dette slik som alle andre i vår verden.

Dermed bygger du opp en tosidig holdning til problemene:

-For det første kommer alt fra Skaperen, og du forholder deg kun til Han. Du ønsker å motta disse forstyrrelsene da de gir deg muligheten til å løfte deg over kunnskap og opprettholde kontakten med Skaperen. Da behandler du disse forstyrrelsene på en riktig måte, og du vil begynne å elske og respektere dem. Uansett hvor mye de plager deg, hvor mye salt de strør i såret eller hvor nervepirrende de er, er det akkurat dette som hjelper deg til å løfte deg over dem.

-For det andre vil du løse problemene som dukker opp slik det er normalt å håndtere dem i den materielle verden.

Begge disse dimensjonene må være til stede i din holdning. Du tilskriver problemene til Skaperen, og på samme tid vil du jobbe med dem. Vi kaster ikke Farao ut av våre liv, men vi setter pris på hans problemer. Det er tross alt bare gjennom dem vi kan avvise han og holde avstand til han, og dermed løfte oss høyere og høyere.

Farao er mitt mest dyrebare legeme, min kjerne, mitt mest følsomme punkt, mitt barn, den aller viktigste og fineste strengen som finnes inni meg.

Spørsmål: Det er likevel slik at Farao jobber imot samhold mellom venner. Hva har de materielle problemene med dette å gjøre?

Svar: De distraherer deg også fra det indre arbeidet. Det er ikke tilfeldig at så mange kabbalister har opplevd materielle problemer. Skaperen gikk bevisst inn for at de skulle få oppleve sykdom og forakt av mennesker rundt dem. Det var for å gi dem en plass hvor de kunne overkomme.

Når alt kommer til alt er det hele et resultat av at Faraos hjerte er blitt herdet. Ønsket blir gradvis avdekket inni deg og i samsvar med dette opplever du forkjellige problemer, både i deg selv og andre.

Spørsmål: Må jeg spørre om hjelp i slike tilfeller? Skaperen hjelper oss tross alt bare i henhold til én ting – samhørighet.

Svar: Det er riktig, disse problemene hindrer deg fra å gjøre dette. Når du er syk er det vanskelig å fokusere på nestekjærlighet, og mest sannsynlig glemmer du alt som har med dette å gjøre. Dette betyr at du må spørre om hjelp. Det finnes ingen andre enn Han. Alt kommer fra Skaperen, men det skjer gjennom ulike kanaler. Du må oppnå målet, men din kropp, ditt ”lille esel”,  er syk og klarer ikke å bære deg. Hva skal du så gjøre? La han dø? Men du trenger han jo på veien.

Hvorfor opplever du denne verden som atskilt fra den spirituelle verden? Selv små forstyrrelser kan være til hjelp hvis du jobber med dem på riktig måte. Uansett hva som skjer med oss, er det viktig å alltid huske på at dette kommer fra en eneste kilde, helt til vi virkelig vil føle at vi er i et spirituelt eksil.

Fra den første delen av Den daglige kabbalaleksjonen 13/04/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Helse, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Lidelse, Oppfattelse, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →