Spørsmål: I det siste har jeg følt meg veldig trøtt, og sovner under leksjonen. Betyr dette at mitt ønske om målet ikke er sterkt nok?

Svar: Vi må forstå at hver eneste tilstand kommer ovenfra, fra skaperen, siden ”det finnes ingen andre enn han”. Jeg må forholde meg til hver eneste tilstand som en konstruktiv opplevelse, tenke at den kommer fra skaperen og at den hjelper meg med å utvikle meg mot målet. Om jeg klarer dette, har jeg allerede oppnådd en nyttig tilstand som virkelig er med på å bygge meg opp. I dette henseendet er ikke alt avhengig av tilstanden i seg selv, men av min holdning til den: Hvem kommer den fra?

Det har ikke noe å si hvilken tilstand jeg befinner meg i – god, dårlig, noe midt imellom eller total handlingslammelse – selv om jeg forblir i tilstanden i flere måneder. Om jeg alltid forholder meg til den som den riktige tilstanden for å kunne oppdage, korrigere og utvikle meg, så bekymrer jeg meg ikke om hva som egentlig skjer.

Jeg reiser alltid MAN og forblir i intensjonen, og som tilsvar får jeg MAD ovenfra, tilstanden som kommer til meg. Intensjonen kommer fra meg, mens tilstanden kommer fra den øvre.

Derfor må vi se på alt som kommer til oss fra den øvre som en velsignelse. Hva som enn skjer med oss, kommer det uten tvil fra han som er god og som gjør godt, og det finnes ingen andre enn han. Jeg må behandle hver eneste tilstand som en nødvendig del av prosessen.

Om jeg hele tiden endrer meg og fordyper meg i studiet, gruppen og intensjonen, vil jeg ikke bekymre meg for det jeg får fra han. Det er heller omvendt, for det er mulig at jeg hver eneste gang vil oppleve hardhendt behandling (Gevurot) fra han, men jeg vil forstå at nettopp denne behandlingen vil hjelpe meg i utviklingen. Det er tross alt slik et seriøst menneske blir behandlet, en som forventes å utvikle seg, i motsetning til en baby som blir behandlet med omsorg og som man ikke forventer noe av. Alt er derfor avhengig av om du er en helt eller ikke…

Fra del to av Morgenleksjonen 15/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hver morgen før leksjonen kommer vi oss på beina igjen, og begynner med blanke ark. Det samme kan skje i løpet av dagen også. Det står skrevet ”La det som du allerede har hørt bli som nytt for deg for hver dag som går”. Mennesket må hele tiden føle at han er en ny skapning, etablere kontakt igjen og igjen, starte med det spirituelle arbeidet og komme nærmere skaperen.

Hver gang han gjør denne fornyelsen, realiserer han et nytt Reshimot, helt til han når et tilstrekkelig antall. Dette tallet er ikke kjent på forhånd, men klokken tikker og hjulene snurrer rundt, og i et gitt øyeblikk vil hovedhjulet til venstre hoppe fra ett nummer til det neste.

Det samme vil skje med oss. Derfor må vi hvert eneste øyeblikk fornye kontakten, intensjonen og streben mot målet, slik det står skrevet ”Ved slutten på handlingen ligger den opprinnelige tanken”. Jeg må allerede nå ha målet i minne, det målet som jeg håper å oppnå til slutt. Hvor går jeg? Hva ønsker jeg egentlig? Hver gang må jeg se for meg dette på nytt, men mer presist, klart, håndgripelig og forståelig.

Ved det siste målet vil alle mine håp, anstrengelser, ønsker og skuffelser komme sammen, smelte sammen som en helhet og bli tilfredsstilt. Arbeidet mitt er fullført når jeg får kontakt med det siste punktet, punktet som kalles ”samholdsdråpen”. I den vil jeg, hele forståelsen som jeg har av virkeligheten og skaperen (egenskapen for å kunne gi, den øvre kraften) bli en helhet. Det er denne tilstanden jeg må se for meg nå.

Baal HaSulam sier det slik: Mennesket må strebe etter samhold mellom Israel, Toraen og skaperen. Si hva du enn vil. Det viktigste for oss er å tenke på det endelige samholdspunktet. Jo klarere jeg føler det og ser det for meg, jo mer glede vil det gi meg. Da vil jeg garantert oppnå det nåværende Reshimot, og vil fortløpende utvikle meg mot de avsluttende handlingene.

Fra første del av Morgenleksjonen 12/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under hele leksjonen prøver vi å bygge den samme bønnen, noe som gjør den hverdagslig. Hvordan kan jeg fornye den hver dag, og be som om det var første gang?

Svar: Dette er et hovedpoeng, og om du lykkes vil du ikke ha behov for noe annet. Jeg vet derimot ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe her, for det er nettopp dette som beskrives gjennom ”Alt du makter, gjør det!”.

Det finnes ikke noe annet arbeid som er viktigere enn å forberede seg til leksjonen. Arbeidet for å spre kunnskapen og alt annet som du gjør i denne virkeligheten, må ha ett fokuspunkt: å bygge en indre bønn under leksjonen, og ha forventning til lyset som vil komme ned til oss og endre oss.

Denne intensjonen må bli vår felles tvangstanke, som en intern smerte, en følelse av at uten den vil jeg dø, og at det vil bli mer skremmende enn å dø i den materielle verden! Det er umulig å oppnå et slikt sterkt ønske selv: Mennesket trenger gruppen, støtte og felles inspirasjon. Vi har behov for å føle en fortvilelse, og denne vil forsterkes for hvert år du studerer…

Dette er det mest grunnleggende poenget som alt utvikler seg fra. Om du når det, vil du lykkes med alt. Det finnes ikke noe mer, og det er her du knytter deg til skaperen. Ved å gjøre det nedenfra og oppover, blir bønnen, MAN, løftet. Hans svar, MAD, kommer gjennom bønnen, ovenfra og ned, som det omsluttende lyset.

Dette behovet, dette verkende punktet, må komme tydelig fram og være iøynefallende, som det viktigste som finnes. Vi må hele tiden bry oss om det og tenke på hvordan vi kan forbedre det, hvordan vi kan komme til studiene med et knust hjerte slik at vi kan knytte oss sammen i løpet av leksjonen.

Ingenting annet er viktig: Det du kan og det du har gjort har ingen betydning i det hele tatt. Det endelige resultatet av hele ditt liv og all din innsats ligger kun her, i dette punktet. Om du når det, vil du kunne oppnå alt. Hvis ikke vil ingenting annet være verdt noe.

Dette punktet er det eneste som vil bli vurdert, for det er det eneste som kan kalles ”menneskelig” i meg. Det avgjør om jeg eksisterer eller ikke.

Fra del tre av Morgenleksjonen 07/12/10, Beir Shaar HaKavanot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skriv ned og lær deg hva intensjonen må være under leksjonen: Å smelte sammen med hverandre som én mann med ett hjerte, innenfor et system av samhold som kalles ”gjensidig garanti”. På den ene siden føler mennesket seg selv, og på den andre siden kjenner han over denne følelsen en så sterk tilknytning til andre at han ikke er i stand til å utføre en eneste fri handling. Det er slik et trofast medlem av gruppen må forholde seg til sine venner.

Det føles som om jeg er flettet inn i et edderkoppnett der jeg mottar alle inngående og utgående signaler. Jeg har ikke noe for meg selv i hjertet eller hjernen. Nå er det kun ett punkt som står igjen, som konstant lengter mot dette nettet med all sin styrke og som ønsker å ofre seg selv for det.

Dette er avvisning av eget ego. I den grad jeg ofrer meg selv for andre, påvirker det øvre lyset meg og gjør meg til en del at det felles nettet. Da føler jeg hvordan jeg på den ene siden er trofast mot det, og på den andre siden hvordan alt er mitt.

Det er akkurat slik en mor gir alt av seg selv til sitt barn, og de begge føler at barnet er hennes. Det ene eksisterer ikke uten det andre. Dette blir nevnt i The Songs of Song: ”Jeg er til for min elskede, og min elskede er til for meg”. Det er slik vi må jobbe.

Fra første del av Morgenleksjonen 09/12/2010, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan lærer et menneske seg å løfte en bønn (en forespørsel til skaperen) på en riktig måte?

Svar: Menneskets arbeid har som hovedmål å finne ut hvordan man på en riktig måte svarer på skaperens forespørsel når det øvre lyser påvirker det.

Jeg er atskilt fra skaperen gjennom lysets fem utstrålingsnivåer (fem virkeligheter), 0-1-2-3-4, og jeg begynner utviklingen når jeg opparbeider meg et inntrykk av lyset på det siste, fjerde, nivået, det vil si når jeg er i stand til å forstå ”hva og hvordan”. Om jeg ikke har oppnådd det fjerde nivået, forstår jeg foreløpig ikke at min oppvåkning kommer fra skaperen og at jeg ikke gjengjelder forespørselen hans. Selv når punktet vårt i hjertet (et ønske om å oppnå noe større, noe spirituelt) er vekket til live, forstår vi fremdeles ikke hvor vi skal gå, hva det er meningen at vi skal gjøre eller hvem det er som kaller på oss. Vi begynner ganske enkelt med å lete etter meningen med livet.

Det som egentlig er vekket til live er med andre ord et spørsmål om hvem skaperen er, men mennesket forstår ikke dette ennå. Når han begynner å studere vitenskapen kabbala, blir det klarere for han hva, eller rettere sagt hvem, han spør etter. Mennesket oppdager at det er noen som prøver å vekke han, og som ønsker et svar fra han.

Det finnes bare to: skaperen og skapningen. Virkeligheten slik vi opplever den, er som den er for å hjelpe oss med å søke tilbake mot skaperen. Det står skrevet: ”Hele virkeligheten er skapt for å hjelpe meg, og jeg er skapt for å tjene skaperen”. Det teateret som foregår foran øynene på oss, som vi kaller ”vår virkelighet”, ble skapt for å hjelpe oss til å fokusere vår oppfattelse og handlinger på å finne regissøren som styrer hele showet.

Om vi midt i alt kaoset og forvirringen klarer å fokusere på han, oppdager vi til slutt den riktige retningen og lærer oss hvordan vi kan kommunisere med han på en riktig måte. Vi oppdager hva vår forespørsel bør være (når det gjelder styrke, konsentrasjon og innhold) for å gjøre oss fortjent til et svar. Vi må derfor ikke forsømme virkeligheten, spesielt våre nærmeste omgivelser, studiene og vennene i gruppen. Vi må bruke hvert eneste øyeblikk av livene våre til å forbedre vår oppfattelse roten (punktet) der skaperens kall kommer fra, og å sende et svar tilbake gjennom denne ”portalen”.

Om jeg klarer å lage bønnen min (min forespørsel til skaperen) riktig, nedenfra og oppover, vil jeg forstå at alt i denne virkeligheten har en mening, og at jeg ikke ville klart å etablere en kontakt med skaperen uten den.

Fra første del av Morgenleksjonen 28/07/2010, Artikkel ”Who is He Who Causes Prayer?”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →