Spørsmål: Når man går videre til det neste spirituelle nivå vil aspirasjon for penger forvandles til en anti egoistisk egenskap kalt en ”skjerm”.  Så hva skjer med den seksuelle lysten?

Svar: Verken seksuelle begjær, heller ikke ønsker for rikdom, makt og berømmelse, eller noen egoistiske begjær i vår verden blir forvandlet til det neste nivå. De er bare egoistiske begjær på nivå med vår verden. Derfor må vi bare utføre en begrensing på dem.

På det neste nivået dukker nye begjær opp: begjær om å bli nærmere og det motsatte begjæret om avvisning. Alle begjær rettet mot avvisning er egoisme som må korrigeres. Så hvis du vil spise to middager eller nyte noe annet, er ikke dette begjærene en person må korrigere.

Spørsmål: Må de utvikle seg til det maksimale?

Svar: Når du er engasjert i spirituell utvikling vil du åpenbart begrense dem. Dette betyr at når de våkner må du realisere dem på noen måte. Men de er ganske enkelt et middel for din sjel til å utvikle seg fremover, akkurat som kroppen din.

Fra KabTV’s “Talks with Michael Laitman,” 3/11/12

Kategori: Egoisme, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Knusingen var påkrevd. Uten den ville vi bare blitt hengende i samme tilstand, mellom egoisme og altruisme, hverken her eller der. Og når man er opphengt i samme situasjon, er man ikke istand til å endre noe. For å gå, er man nødt til å kontinuerlig bevege beina, så den ene er langt foran den andre; det må finnes et skille mellom to tilstander. I det tilfellet forflytter vi oss fra tilstanden vi oppfattet som uønsket, til noe som er bedre.

Jeg forflytter meg, med andre ord, fra en dårlig tilstand til en god tilstand. Det kan sammenlignes med å gå: foten som var foran, er nå bak – mens jeg forflytter den andre foten forover for å ta et skritt videre. Deretter tar jeg enda et skritt og enda ett; føttene roterer og etterlater bak seg den som var foran.

Jeg setter ikke andre fot ved siden av den første, som en tilføyelse til samme tilstand; jeg fortsetter å forflytte den lengre forover. Samme regel gjelder i den spirituelle virkeligheten. Jeg må vende det negative til pluss. Nedtur promoterer derfor alltid opptur.

Jeg har alltid tre situasjoner: midten, den forrige og den fremtidige.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vår fremgang de siste 2000 årene i eksil, var av en annen karakter. Nasjonen Israel tapte gradvis det spirituelle nivået av Galgalta ve Eynaim (GE) som de hadde, ble mer og mer blandet med “verdens nasjoner” og gikk ned på det fysiske nivået. Kabbalah kaller dette “generasjonenes nedstigning”. Vi omtaler nedstigning langs trinnene i vår virkelighet, fra en tilstand med en viss klar opplysning fra det spirituelle – ned til selve bunnen, hvor det er mørkt.

Dette er naturens lover: alt avhenger av forholdet mellom det øvre lyset og Reshimot (spirituelle gener) nedenfor. I dag, når nedstigningen er avsluttet og oppstigningen er foran oss, bestemmer vi disse forholdene når vi endrer koeffisienten i formelen; m.a.o, når vi setter inn forbindelsesleddet, målet av likheten i form, mellom Reshimot og lyset.

Under eksil kunne vi ikke gjøre det; derfor skjedde alt til sin tid. Det er ingen tilfeldighet at kabbalistene kjente til og skrev om tiden da denne perioden måtte ende. Reshimot sank lavere og lavere, dypere og dypere inn i det egoistiske ønsket og det ble “grovere” til omfanget av “hjertets kvaler“.

Men i dag er nedstigningen over og vi ser det i forhold til verden omkring oss: Alle livets områder er på randen av konkurs. Familien, undervisning, kultur, økonomi og religion – alt er i dag gjennomsyret av utøylet og akutt egoisme.

Så vi gjennomgikk 2000 år med veldig hardt arbeid. Verden avanserte og Israel sank ned fra sitt spirituelle nivå og her, når verden kollapser under motgang fra krisen, står de “ansikt til ansikt”. Den riktige forbindelsen, den riktige kombinasjonen mellom “verdens nasjoner” og Israel er dannet. Og nå er det mulig å begynne oppstigningen. Den nåværende tilstanden er ønskelig og svært produktiv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/1/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Israel, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra BBC News): «Institusjonen til Mekaniske Ingeniører sa avfallet ble forårsaket av dårlig lagring, strenge selges- før datoer, bulk tilbud og forbruker geskjeftigheter.

Ifølge rapporten “Global Food; Waste Not, Want Not” fra en UK basert institusjon,sier at så mye som halvparten av verdens mat, som beløper seg til to milliarder tonn, er bortkastet …

«Rapporten sier at mellom 30% og 50% av de fire milliarder tonn mat produsert rundt om i verden hvert år gikk til avfall.»

«Det foreslås at halvparten av mat kjøpt i Europa og USA blir kastet.»

Min kommentar: Fra oven blir vi gitt alt, nok til alle områder av våre liv, og bare vår egoisme snur alt det gode som stammer fra oven til onde, i form av helse, utdanning, mat, våpen, kultur, vitenskap etc. Alt vi foretar oss, gjør vi til vår skade pga vår egoisme i hjertet av alle våre handlinger, som det sies i Toraen, «hjelp mot degselv» som snur alt mot oss.

Det er derfor den eneste metoden til å korrigere den allestedsnærværende «forvrengingen» er å erstatte vår egoisme med den motsatte egenskapen – giverønsket og kjærlighet. Det er ikke vanskelig i det hele tatt hvis vi gjør det sammen. Det eneste problemet er å komme i gang, og det er rent psykologisk!

Kategori: Egoisme, Nyheter, Verden - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “600 000 Souls” (600 000 Sjeler): Det sies at det finnes 600 000 sjeler og at hver sjel oppdeles i flere gnister. Vi er nødt til å forstå hvordan det er mulig for det spirituelle å splittes, siden opprinnelig kun èn sjel ble skapt, sjelen til Adam HaRishon.

Den spirituelle virkeligheten er lik et holografisk bilde, der hver del inkluderer hele bildet, men i forminsket form. Det er som å se noe på avstand, eller like ved – det er forskjellen mellom delen og helheten.

Dette betyr at selv om den felles sjelen synes å være oppdelt i mange deler, i mange mennesker, så er den èn og eksisterer i alle, men i ulike “dimensjoner”.

Spørsmålet er hvofor de ulike dimensjonene skaper så ulike oppfattelser hos ulike mennesker.

Faktisk er du og jeg èn og den samme. Vi ser simpelthen på èn sjel fra forskjellige avstander. Det spirituelle bildet er i realiteten ikke splittet; det bare synes nærmere, eller lengre borte fra oss.

Dersom jeg, for eksempel, ser virkeligheten til Assiya, ser jeg faktisk virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten), men i dimensjonene av virkeligheten til Assiya. Forskjellen ligger kun i hvilken grad jeg kan skjelne virkeligheten til Ein Sof i mine beholdere, i mine nåværende ønsker.

På samme måte, hvis syv milliard mennesker lever på jorden, er det fordi den felles sjelen i våre øyne er oppdelt slik i dag. I hver av dem finnes en gnist av den sjelen, men i seg selv er den èn. Gnistene er skjult, til tiden er inne. De er nedgravd i vårt ego og synes mer som svarte prikker. De er sjelens bakside, dens foster, som er “kledt” i mottakerønsket som en dag våkner opp.

I dag er omtrent en million mennesker forbundet til denne oppvåkningen, på ett eller annet vis. I tidligere generasjoner var det ofte bare noen få som samlet seg. Slik er virkelighetens struktur – og slik må den være. Alle vender tilbake til den generelle sirkelen i henhold til roten på ens individuelle sjel, til vi forenes og sletter alle ulikhetene mellom oss.

Alle cellene i en kropp er tross alt like viktige – akkurat lik en uoppdelbar holografisk struktur. Hver del er likeverdig til helheten, for uten den ville helheten forsvinne.

Men på vei til korrigeringens avslutning er alt formet som en pyramide; alle følger “hyrden”; det er rekkefølgen på sjelenes korrigering. Slik var det også hos det jødiske folk da de befant seg på de spirituelle nivåene: de hadde en Konge, de hadde en Høyesteprest, de hadde Sanhedrin…

I dag er det litt annerledes: Vår giverkraft flyter inni det generelle nettverket av forbindelser som er spredt i èn sjel og påskynder verdens utvikling, mens den foreløpig ikke vet noe om det. Senere, når nye vanskeligheter og problemer dukker opp, når forvirringen vokser, vil mennesker søke etter og forstå at hverken religion eller politikk er istand til å hjelpe dem.

Menneskeheten vil stå overfor faren av generell utslettelse og vil rope etter hjelp. Da vil folk høre kabbalistenes budskap. Men dette blir vanskelige situasjoner og vi er nødt til å være forberedte på dem. Vi kan tross alt mildgjøre disse øyeblikkene, slik at de kun vil vise seg i et øyeblikk, som splittelsen av Rødehavet og vil øyeblikkelig bli løst.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “600 000 Souls”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken tilstand befinner man seg i på nedturens laveste nivå og hva bør man da gjøre? Hva gjør vi feil?

Svar: Dersom jeg faller til bunnen, til det laveste kritiske punktet, på nedturen, kan jeg ikke gjøre noen ting. Det er som om jeg er nøytralisert av alt lyset som påvirker meg.

Lyset påvirker meg gjennom alle utviklinsfasene mine (det omsluttende lyset 1) og under dets innflytelse kommer nedturen. Dets innvirkning fører til at jeg begynner å synke, ved at det tilføyer et korrupt ønske hos meg. Til sist befinner jeg meg på det laveste punktet, der jeg ikke kan gjøre noe. Det finnes ingen midler jeg kan klatre opp med; jeg er totalt under egoets innflytelse.

Men i samme øyeblikk jeg begynner å heve meg, iallefall litt, takket være den nye tilstanden og tilstanden jeg befant meg i, er jeg allerede nødt til å foreta meg noe uavhengig. Jeg stiger til den første tilstanden med hjelp av gruppen. Men takket være tilstanden jeg steg til, må jeg nå begynne å gjøre noe selv: å fremsette MAN, en bønn, en forespørsel,å anstrenge meg. Jeg må selv tiltrekke lyset, så det kan begynne sin innflytelse i henhold til min innbydelse og og ikke gjennom andre.

Jeg klarer ikke å våkne og trekke meg opp fra det laveste punktet uavhengig og uten hjelp: “En fange kan ikke fri seg selv fra fengsel.” Men i det øyeblikket jeg reiser meg litt, med hjelp av vennene, kan jeg allerede fortsette selv. Jeg er ikke lengre en fange med lenker! Jeg har en venn på utsiden som hjelper meg å komme ut fra dette hullet.

Men etter at jeg har fått hjelp til å reise meg litt, er jeg for lat og anstrenger meg ikke. Dersom jeg ikke straks vender meg mot lyset som endrer, men lar det bero og stiger bare ved å følge strømmen, med hjelp av omgivelsen, da tiltrekker jeg ikke ny spirituell energi over meg selv.

Jeg er nødt til å begynne å arbeide med meg selv i samme øyeblikk jeg får muligheten til det. Hvis ikke, vil skaperen hjelpe meg opp fra hullet èn, eller to ganger – og deretter la meg være, siden jeg ikke foretar meg noe selv. Han sender meg hjelp; gjennom gruppen, gjennom vennene, på ulike måter – men hvis jeg selv ikke reagerer tilstrekkelig på det, lar han meg være.

Han må legge til  ondskap og lidelse nede der jeg falt, forskjellige fysiske problemer, for at jeg skal kunne innse at jeg ikke har noe valg og må reise meg. Jeg innser at det svarer seg å anstrenge meg litt og avansere, av de mest nedrige, fysiske årsakene. Jeg vil forsøke å rømme fra det fysiske til det spirituelle, fordi jeg ikke har det godt i livet.

Hvis dette er tilfellet, stiger jeg ikke ved å tiltrekke meg lyset som endrer, men ved ordinær dyrisk lidelse.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Forskere har lenge forstått at det kun er mulig å avansere hvis vi endrer holdningen vi har til virkeligheten. Hvorfor innser de ikke at endringen må skje i selve forskeren, i mennesket? Hva er det som forhindrer dem i å følge denne innsiktsvinkelen?

Svar: Det er riktig at denne innsikten kom i Spinozas og Kants tid, men siden de manglet praktiske hjelpemidler, vedble det en teoretisk tese. Forskere vegrer seg mot å nærme seg dette feltet, siden det kommer under filosofi.

Psykologi omhandler også endringer i mennesket, men den er ingen vitenskap – siden den ikke kontrollerer prosessen. Vi kan feks ikke endre noe i kroppen,  forstyrre pH-verdien, tilføre litt mer elektrisitet og slik endre menneskets oppfattelse av virkeligheten, journalføre resultatene og deretter gjenta det flere ganger for å fastslå en bestemt lov basert på statistikken. Vi har ingen standard-“knapper”. Vi vet ikke nøyaktig hvordan hvert enkelt menneske vil reagere.

Så hva kan vi gjøre? Vi kan ikke foreta slike eksperimenter, siden dette området er hinsides menneskelig natur og vedblir uoppnåelig. For å kunne studere oss selv, må vi heve oss til et høyere nivå. Det er grunnen til at forskning forholder seg til konkrete fakta og møter en blindgate i hovedretningen.

Forskere kan ikke gjøre noe med det, men iallefall er de sluttet å fantasere. Riktignok snakker de om “grenseområder” og driver med abstrakte ideer, som noen ganger blir til populærvitenskap – og det er naturlig. Tross alt er der ingen vitenskapelige utfordringer lengre, så hvorfor ikke “krydre” det litt med filosofi, eller fantasi, for publikum?

Jeg skylder ikke på forskerne i det hele tatt. De leter etter utfordringer og fyller tomme rom, men alt kommer fra indre fortvilelse. I et konseptuelt aspekt er vitenskapen ferdig. Et menneske som ønsker å kjenne virkeligheten bedre, ser at hender og føtter er bundet. En ekte forsker er sulten på nye oppdagelser, men når han går inn i materiets hemmeligheter, ser han en grense han ikke kan overtre – og denne grensen er inni ham. Hinsides den indre grensen fungerer ikke  intellektet, følelsene, eller til og med fantasien lengre. Han oppdager at han er i en “matrix”, et “mønster” som overskrider mulighetenes grense for ham.

Jeg forstår denne tragedien, den indre frustrasjonen som kaster forskere i ulike retninger, om det er praktisk vitenskap, teknologi, eller motsatt; filosofiske teorier og populisme. Det er ingenting de kan gjøre…

For noen dager siden, var det feks en artikkel i avisen om å stanse partikkelaksellatorprosjektet ett år eller to. Dette etter at mye arbeid  og ressurser er investert i det og vi blir fortalt at det er fordi systemet blir oppgradert. I virkeligheten dreier det seg om en generell trend av forfall. Alt stanser opp, selv romfartsprogrammet som menneskeheten hadde store drømmer om. Romferder som ikke er lønnsomme, sponses ikke i dag. Romantikken er død. Den var infisert tidligere, men folk håpte ennå på noe som var enda større, helt til egoet fullstendig tildekket hele begjæret. Tidligere fantes alle mulige slags “lyse ideer”, men nå er fjerde fase (Behina Dalet) i kontroll og raserer restene av menneskelig samvittighet og gode intensjoner.

Pengene avgjør alt. De rike kontrollerer politikken og alle andre aspekter av våre liv. En gang handlet det ikke kun om penger, men nå er det motsatt; det finnes ingen andre verdier. Det finnes ingen stolthet, ingen respekt, ingen anstøt; alt dette tilhører fortiden. I dag kan du bare skade folks lommer, siden det er den eneste stoltheten de rike har…

Bortsett fra læren om kabbalah, leter desverre folk fremdeles etter måter å endre den eksterne formen på – og ikke selve mennesket. De ønsker å nå essensen, men har simpelthen ikke noe indre punkt for å kunne se hvor essensen er og hvordan man arbeider med den. De prøver å knytte kontakt, å være glad i hverandre, å arbeide for samfunnets beste, men det er kun deklarasjoner og ingen reell intern forandring. Det er fordi reell forandring kun er mulig med hjelp av lyset som endrer, ellers er alt begrenset, innbilt idealisme. De tror det er nok å anmode folk om å knytte seg sammen overfladisk, at man da allerede er korrigert, at det er nok å snakke om “elsk din neste som deg selv”; da er du allerede spesiell… det er menneskets natur, så der er ingen fremtid i disse forbindelsesformene.

I dag har vi to felt som ligger nær kabbalah – undervisning og psykologi. Det er mulig at folk som studerer den globale krisen kan si seg enige med oss, men det er bare til et visst nivå. Over det nivået er vi fortsatt alene…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen 1/1/13, “Body and Soul”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør vi legge hovedvekt på: en venns fysiske helse og materialistiske velbehag, eller viktigheten av målet?

Svar: Vi må vise vennen så mye omtanke som mulig for hans fysiske og spirituelle velbehag. Problemet er vår spesifikke tilstand med begrensede ressurser. Store avstander skiller oss, vi er omgitt av utenforstående og vi har rådighet over ulike muligheter. 

Men en venn må kunne føle at dere har omsorg for hele hans fysiske og spirituelle liv. Dere er alle klar til å frigjøre ham fra alle bekymringer. Da dør egoismen hans og det kommer en tilstand der han føler seg på et luftskip, skapt av omsorgen fra dere.

Fra den virtuelle leksjonen, 30/12/12

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Synspunkt (His Holiness the 14th Dalai Lama):“Han sa kilden til våre problemer ligger i selvopptatthet. Teistiske religioner takler dette ved fullstendig overgivelse til Gud, mens Buddhismen reduserer selvopptatthet ved å fokusere på uselviskhet, mangelen av et eget, autonomisk selv og maner til å anse andre som viktigere enn seg selv. Han tilråder at så snart vi innser at våre forskjellige religioner har felles mål, vil vi forstå grunnlaget for å behandle alle med likeverdig respekt.

…

“Barmhjertighet fører til sinnsro, som fører til bedre helse; så sett barmhjertigheten høyt… Som mennesker er vi alle like; vi er født like og vi dør like. Vi er nødt til å understreke menneskehetens enhet, hvordan vi alle er like som brødre og søstre…”

“Han sa at når vi er grepet av destruktive følelser er vi ulykkelige, men når vi utvikler kjærlighet og sympati for hverandre føler vi oss gladere og mer avslappet. Konkurranse og sjalusi gir grobunn til frykt og mistenksomhet; vi mister venner og blir ensomme. Når vi har sinnsro, har vi mindre angst og frihet fra frykt. Og i dag innser forskere og tenkere at ekte lykke kommer fra sinnsro…

“Hans Hellighet fortsatte deretter til temaet sekulær etikk, hans tro at vi i en materialistisk verden er nødt til å oppfostre og oppmuntre mennesker til å skape fundamentale, menneskelige indre verdier. Han føler dette best kan gjøres ved å bruke mediet av sekulær undervisning og bruker ordet sekulært slik indisk lov gjør; der man ikke ekskluderer religion, religiøst troende eller ikke-troende, men gir alle inkluderende respekt. Han oppmuntret sine lyttere til å forstå at dersom de snakket med andre om deres interesse for det han sa, ville ordet spre seg.”

Min Kommentar: Religioner vil aldri forenes, for de er basert på de troendes egoisme. De adskiller mennesker. Å heve seg over dem og forenes, der man aksepterer samhold over ulikhetene, religioner inkludert, er veien ut av krisen. Appellen må være mot samhold, på tross av ulikhetene. I religioner ser vi kun hat for fremmede og mennesker med en annen tro – og aldri ekte oppfordring til samhold og kjærlighet. Derfor snakker Dalai Lama om ikke-religiøs etikk som passende for å imøtekomme utfordringene til det 21. århundre.

Kategori: Egoisme, Nyheter, Religion, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ønsket om å motta som vi befinner oss i nå, er ille. Det er bra om vi ønsker å nyte livet, og det hjelper oss så mye det kan. Men det blir ille og grusomt hvis et ønske om å sjenke fremkalles i oss, og det lar oss ikke følge skaperen til det øvre nivå. Ønsket om å motta plasserer en Machsom (barriere) mellom det øvre og oss, som ikke tillater oss å passere.

Punktet, gnisten av giverønsket lengter sterkt etter å følge skaperen. Jo mer ønsket om å motta dominerer det, jo mer lengter det etter skaperen. Jo mer dominansen av egoet blir avslørt, desto sterkere sliter dette punktet med det. Så dens intensjon for skaperen vokser og samtidig vokser også sorgen og smerten fra manglende evne til å følge skaperen. Dens følelse av eksil blir større og mer bitter.

Spenningen, trykket og lengselen vokser og dermed blir beholderen dannet. Beholderen for å oppnå dette øvre nivå blir ikke formet av ønsket om å motta som har snudd til et ønske om å gi, men er avledet av det. Det er et resultat av innsats og lidelser, av kampen mellom gnisten til givergleden i en person, og hans ønske om å motta.

Gnisten kjemper for å følge skaperen, men kan ikke gjøre det da ønsket om å motta holder den ved føttene, og ikke lar den bryte fri. Så vil dens anstrengelser (som ønsket om å motta er ansvarlig for, da den holder punktet i hjertet i sin hånd), bli til en beholder der enhet på det neste nivå blir avslørt.

Dette betyr at ønsket om å motta i seg selv ikke blir til denne beholderen, den vil alltid forbli begrenset, men vi jobber over den, ved å bygge vår beholder over den, med byggesteinene fra våre anstrengelser.

Fra den 1^st del av den Daily Kabbalah Lesson 12/25/12, “The Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spiritualitet - Inga kommentarer →