Skaperen er en universal og den mest generelle naturloven. Han kalles ”Det gode som gjør godt.”

Naturens lov består av mange komponenter: uorganiske, organiske, animale og kommunikative nivåer. Generelt handler det kun om mottakerønsker, som skaperen streber etter å tilfredsstille. Han ønsker at de skal føle seg helt på topp.

Hvordan kan de tilfredsstilles? Av intet mindre enn det nivået skaperen selv befinner seg på. Noe mindre enn dette kan ikke anses som ”Det gode som gjør godt”, siden det vil si at noe mangler.

Så målet til skapelsen er ikke å smelte eller oppløses i skaperen. Tvert imot: skapelsen må bevare sin identitet og på samme tid bli lik skaperen.

Den ultimate velvilje som skapelsen kan få: Flott! Du ga meg det beste du kunne; og nå gir jeg deg ikke noe som helst – ikke i form, hvordan jeg uttrykker meg selv, i virkemåte, heller ikke i de nivåene jeg går igjennom. Det er dette nivået vi er ment å nå.

Det er kun mulig for skapelsen å oppfatte perfeksjon dersom den fortsatt er skapelsen, som vil si noe som er motsatt skaperen. Samtidig bør skapelsen bli lik Ham uten å gi bort sin ”autonomi.”

For det må skapelsen oppleve en tilstand som er motsatt skaperen, den må holde seg til denne tilstanden, som betyr å beholde den onde tilbøyligheten innvendig, opprettholde motstridige begjær og bygge en velvillig holdning ovenfor dem. Bare hvis skapelsen klarer å ”holde” på begge poler er den fortsatt skapelsen; samtidig som den blir lik skaperen.

Denne prosessen må være implementert i gruppen, det vil si i en liten del av ønskene som tilhører det kommunikative nivå, som kalles Israel. Det er gruppen som må starte prosessen, gå igjennom feilene og foreta korringeringer. Når denne jobben er fullført må gruppen overføre resultatet av arbeidet sitt til hele menneskeheten. Til sin tid, etter selv- korrigering vil det menneskelige nivå til slutt endre de animale, organiske og uorganiske nivåer. Dette er hendelsesforløpet som må følges.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den enkelte og det allmenne er jevnbyrdige. Når jeg forbinder meg med ett menneske, er allmennheten innlemmet i meg. Så hvorfor trenger jeg så mange venner?

Svar: Det sies: “Kongens herlighet er i menneskenes mangfold”. For det første, er det enklere å sjekke om du virkelig har forbindelse med noen, eller om du bare er egoistisk tiltrukket av dem. Kanskje dere kun har et vanlig forhold, basert på felles egenskaper og interesser.

For det andre, må du ikke tro at det er enklere å ha kontakt med ett menneske, enn for eksempel med ti. Det er, tvert imot, mye enklere å ha kontakt med ti, siden storsinnheten av selvannulliseringen til hvert individ, deres gjensidige omsorg og ønske om å oppnå målet sammen, gjør inntrykk på deg. Ved å observere dem, “tennes” du og brenner av misunnelse.

Men når du bare har ett individ å forholde deg til, hvordan kan du da se handlingene hans i forhold til deg selv og ikke i forhold til andre venner? Du er fanget av egoet ditt og klarer ikke å skjelne den ønskede effekten.

Derfor er det en fordel å ha en utstrakt omgivelse. I sin helhet, er minimum av en majoritet to – men det er fremdeles en minoritet, siden den er veldig liten og du blir nødt til å arbeide veldig hardt.

Det er faktisk ikke et spørsmål om kvantitet. Det som er viktig er at du annullerer egoet ditt, slik at du begynner å se på alt som er utenfor deg som ditt eget. Du annullerer grensene og befinner deg allerede utenfor den fysiske kroppen din. Det er som om ønskene dine flyter utover og inkluderer hele verden i seg.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Shamati, Artikkel 3: “The Matter of Spiritual Attainment” (Angående spirituell oppnåelse): Siden mottakerønsket kalles “skapning” og en “ny innsikt”, starter ytringen nøyaktig fra det stedet der mottakerønsket begynner å ta imot inntrykk. Talen er innsikt, komponenter av inntrykk. For her finnes allerede et gjensidig forhold mellom lyset og mottakerønsket.

Spørsmål: Hva betyr lys?

Svar: Noe spesielt vekkes til live i deg, et usedvanlig fenomen og du kaller det lys. Når det kommer, vet du at det er det du kaller det.

Men i det øyeblikket, har du ikke den riktige beholderen for å fornemme dette fenomenet. Har du ikke tilegnet deg spirituell oppnåelse, er alle ønskene dine kun rettet mot selvtilfredsstillelse: “alt for meg selv, til mitt eget gagn, til å bruke andre, til mitt eget gode og mot de andre”. Det er mer eller mindre slik ting fungerer i dag og når du har disse ønskene, kan du ikke fornemme giverfenomenet, kjærlighet, samarbeid, kontakt og aspirere utover – alle ting som kalles “lys”. For deg er ikke dette lys, men mørke.

Noen ganger blir det mørkt og fælt: Du føler deg hjelpeløs og orker ikke å gjøre noe. Du ser ikke noe lys i enden på tunellen. Slik virker ønskene dine for deg, uten den karakteristiske belysningen i vår virkelighet, uten den minste forklaring som vil kaste lys over mørket i beholderen.

I våre stakkarslige ønsker kan vi jo bare få et lite glimt, som gir litt liv og nytelse. Dette glimtet er så lite, at det penetrerer selv egoistiske mottakerønsker. Der lever jeg, på nivåene til den uorganiske, den organiske og den levende naturen: Helheten, det menneskelige nivået, er over dette og jeg har ingen del i det.

På det nivået finnes mottakerønsker og giverglede som vil realiseres i meg, èn motsatt den andre. Den venstre linjen er den onde tilbøyeligheten, det sanne ego som realiseres i samme grad jeg ønsker å forbinde meg med andre og gjør det. Da tiltrekker jeg det endrende lyset og prøver å tilegne meg den gode energien og arbeide mellom de to tilbøyelighetene, i midtlinjen, som kalles Adam (menneske).

Foreløpig er jeg på det levende nivået, dominert av det lille egoet mitt, der jeg bare får et “tynt stearinlys” i beholderen som er dannet av de tre første nivåene. Fra et spirituelt synspunkt anses ikke dette som liv, eller eksistens. Så vår verden kalles en virtuell virkelighet, det er som om det eksisterer under nivået av bevissthet.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/10/12, Shamati #3

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid “tørker ut”, slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Verden opplever i dag et stadig økende behov for kontakt. På den ene siden realiserer den integrerende forbindelsen seg, mens på den andre, uttrykkes vår manglende tilpasningsevne seg i form av en krise.

For å kunne hjelpe mennesker som har et brennende ønske om spirituell utvikling, for kontakt og samhold, vil vi i dette samholdet, ved å ligne naturen, bli istand til å realisere den øvre energien som styrer det, å fornemme, å se og lære å mestre systemet som kontrollerer oss – den såkalte øvre virkeligheten. Derfor samles vi og ønsker gradvis å tilpasse oss i likevekt med dette systemet, med naturen. En slik skritt-for-skritt innfartsvinkel kalles nivåene av spirituell oppstigning, en spirituell likhet.

Dette er seriøst kompliserte nivåer, siden vi er nødt til å beseire dem og motstå vårt ego. Ved å motstå det, lærer vi å kjenne og å tilegne oss systemet.

Akkurat som alle systemer i vår virkelighet opereres av to motvirkende krefter (pluss og minus, sammentrekning og utvidelse, osv), finnes det mellom dem en mekanisk, elektrisk, pneumatisk, eller annen form for mekanisme – og det er disse to kreftene som står bak utviklingen og bevegelsen i denne mekanismen, finnes det to konstant motvirkende krefter i våre kropper. I sin helhet, kan de reduseres til absorberingskrefter, absorbering og utskillelse. Vi eksisterer på grunnlag av disse to kreftene. De mer eller mindre nøytraliserer hverandre, eller opererer vekselvis på nivåene i naturen – bortsett fra ett eneste interesant tilfelle: mennesket.

Mennesket befinner seg kun under påvirkning av ett virkemiddel: den egoistiske energien som kontrollerer og styrer det og gjør hva det vil med det. Det finnes ikke noen kraft i motsetning til egoet vårt – og det er dette som er problemet. Derfor er vi ikke i likevekt. Vi er ikke smarte. Vi gjør ikke det vi vil. Konstant gjør vi det egoet vårt tvinger oss til å gjøre, selv om det kan skade oss.

Se på hva som skjer i verden i dag! Vi sager ned grenen vi sitter på. Vi forurenser luften vi puster inn, hugger ned skoger, forvandler enorme områder til tørr ørken, forårsaker smelting av isfjell og katastrofale endringer i klimaet, slik at det snart blir umulig å eksistere på denne kloden. Farten på denne krisen akselerer truende og det finnes ikke noe vi kan gjøre.

Hvorfor gjør naturen dette? Det er  for å vise oss i hvor stor utstrekning vi styres av denne ene egoistiske kraften og hvor mye vi mangler den andre kraften som står i motsetning til den, for i det minste å oppnå balanse. Selv om vi hadde vært fullstendig motsatte den egoistiske kraften, selv om vi hadde vært absolutte altruister, kunne vi heller ikke ha eksistert. Der må være en balansekraft mellom disse to kreftene, loven om likevekt, loven om riktig veksling.

Så vi behøver det andre virkemiddelet – og vi har det ikke. Men det finnes på nivåene av uorganisk, organisk og animalsk natur. Det er instinkt!

Instinktet får dyr til å utføre visse handlinger og til å la være å utføre andre. Det får dem til å beherske seg, så de ikke tar dårlige avgjørelser. Når en løve oppdager en løve som er sterkere enn seg selv, vil den trekke seg tilbake. Det finnes en tydelig ordensrang, styrkeprøvelse og tilbaketrekning. Det vil si, det finnes en begrensningskraft i henhold til naturen og ulike fenomen, uansett hvilke. Dyr oppfører seg i følge prinsipp av ordinært dyre-ego som balanseres av et beskyttende instinkt.

Det har ikke vi. Vi mangler det, men er nødt til å tilegne oss det. Hvis ikke, vil vi befinne oss i en situasjon der eksistensen vår trues!

Læren om kabbala virkeliggjøres i vår tid, for at vi, på et vis, skal kunne tilegne oss det andre virkemiddelet som får oss til å beherske oss og få egoet i likevekt. Det er motsatt egoet. Det kalles altruisme, giveregenskap, kjærlighet.

Om vi kan oppdage denne energien i naturen og på et vis ta det opp i oss og begynne å gjensidig balansere de to kreftene, kan vi være sikre på at vår eksistens blir trygg, behagelig, god og fornøyelig. Hvis ikke, blir vår fremtidige utvikling katastrofal. Vi ser hvor fortapte vi er i egoet, dag for dag og det vil begynne å fortære oss mens vi ennå er i live og etterlate oss uten håp om å overleve.

Derfor har vi kongresser. Vi gjør det for å tilegne oss virkemiddelet som er motsatt egoismen, for å prøve å balansere de to motsatte kreftene i oss og å oppnå midtpunktet, der vi kan være frie – med fri vilje, frihet til å velge – slik at vi kan styre oss selv og avansere. Dette er hva vi ønsker å oppnå.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi forberedte oss for nedturen, kunne vi nå ha sagt at vi har gjort så mye – vi forberedte oss for den. Men det viste seg at den var sterkere enn oss. Vi holdt fast så mye vi kunne, til styrken vi først klarte å bygge opp – og allikevel – kom øyeblikket der vi ikke lengre klarte å klore oss fast… og det skjedde. Men vi var allerede istand til klart å se svakhetspunktet vårt og forstå hvorfor det skjedde.

Skaperen “setter fot” for oss enkelte steder, men hvorfor? Kanskje han vil vise oss mangler på et annerledes, mer avansert nivå, dypere i skapelsesverket. Men vi lærte ingenting og falt simpelthen om, som døde.

Faktisk finnes ingen opptur uten en nedtur. Derfor må vi være lojale mot hverandre, som celler i en organisme, der hver celle har ansvar overfor alle de andre cellene – og hvis alle de andre cellene ikke er ansvarlige overfor en celle, vil den dø.

Det er som etslags oksygenrør mellom oss. Røret når meg, etter å ha passert gjennom tusenvis av venner før meg – og ingen vet nøyaktig hvem de er. En eller annen kan stenge kranen, uten at noen merker det. Oksygenet når ikke frem til meg og jeg dør.

Kranen er vår manglende oppmerksomhet. Mangel på ønske og viljestyrke. Den kan åpne ventilen mer opp, eller stenge den; alt kommer an på vennens ønske i forhold til meg: Har han omtanke for meg og for hele systemet? Tilføyer han en slik mangel, åpnes ventilen opp. Og om han reduserer mangelen, så den forsvinner, da stenges ventilen, røret blir tett og alle dør.

Skjønner du at alle dør på grunn av deg? Alt skjer fordi ventilen i hjertet ditt er lukket. Be skaperen om å hjelpe deg, om å bli partneren din, hvis vennene er døde og ikke kan hjelpe deg. Henvend deg til skaperen for hjelp, som til et medmenneske. Han kan, iallefall, være som et menneske.

Spørsmål: Kan vi henvende oss til skaperen, som vi henvender oss til mennesker?

Svar: Er du redd for at du kommer til å forbanne ham? Hvis ikke, hvorfor skal du ikke kunne henvende deg til ham, som til et annet menneske, for at han skal gripe inn og hjelpe deg? Tror du det er forbudt?

Henvend deg til ham og si: “Jeg ber deg om å hjelpe meg! La oss sammen gå til gruppen og vekke de døde så de gjenoppstår!” Gjenta dette flere ganger, i hjertet ditt – og du vil se at det nytter.

Skaperen er rede til å arbeide sammen med deg og til å samarbeide med deg i alt. Det finnes ikke noe hinder for det. Du kan henvende deg til ham når som helst, med hvilket som helst krav.

Vi vet at forespørselsen til ham bør gå gjennom gruppen, siden den ellers ikke vil bli hørt. Men det gjelder når gruppen er klar til å svare deg og arbeide gjensidig med deg. Når du ikke har noe valg, henvender du deg direkte til skaperen, for å gå sammen med ham til Farao. Ikke vent på de som er opptatt med grytene fulle av kjøtt og som er mettet av løk og hvitløk.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Takket være gjensidig garanti når vi en tilstand der vi føler at alle støtter hverandre, for å sørge for alt vi trenger.  Da kan vi tenke på andre. Bare på den betingelsen kan vi heve oss over egoet vårt.

Det finnes ingen andre virkemidler. Egoet er det eneste med bindende virkning som dominerer oss – og vi kan bare nøytalisere det i en gruppe.

Hvis gruppen ikke nøytraliserer og annullerer egoet mitt, blir jeg aldri istand til å gjøre det selv. Jeg blir for alltid nedgravd i det og vil ikke være istand til å fødes, til å trè ut fra det. Gjensidig garanti er livets lov for meg. Det er den nødvendige forutsetningen jeg har for å fødes spirituelt.

Dersom jeg ikke får den trygge følelsen av full beskyttelse og forsørgelse av alt jeg trenger fra gruppen, blir jeg ikke istand til å heve meg over meg selv. Det er faktisk gjensidig garanti som skaper denne følelsen hos meg og det kommer ikke lengre an på meg. Hvis vennene påvirker meg med sin gjensidige garanti, vil jeg ikke klare å slutte å tenke på dem. Slik fungerer det.

Det er som en baby i morens armer, som føler han ikke eier en bekymring i livet. Instinktivt føler han seg trygg på at alle behovene han har vil bli ivaretatt. Det er slik jeg bør føle meg, som en baby i gruppens armer, som føler at alle bekymringer er borte, alle tanker, all angst og alle spørsmål.

Ingenting kan knyttes til meg; det er som om jeg svever i luften. Fra dette øyeblikket kan jeg begynne å ha omtanke for andre.

Vi snakker om uforanderlige lover, om virkemidler som bearbeider oss. Det er ikke fantasien min, eller noe jeg antar. Hvis gjensidig garanti påvirker meg, løsriver jeg meg – enten jeg vil, eller ikke. Hvis vennene bearbeider meg med dette virkemiddelet, frigjøres jeg fra egoets dominanse. Fra det øyeblikket av, kan jeg ha omtanke for andre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi anser noe kun som egoisme når folk innenfor gruppen frastøter hverandre; ikke når noen prøver å oppnå en mest mulig behagelig, fordelaktig og vinnende posisjon i et ordinert samfunn. Det sistnevnte er en vanlig, dagligdags egoisme.

Her mener vi den sosiale egoismen der en ønsket tilstand er nøyaktig satt i gruppen, der målet er å komme nærmere og heve seg over sine naturlige egenskaper og ønsker, når en er nødt til å heve seg over seg selv og trenge inn i gruppens felles integrerte ønske der et menneske ikke lengre er “jeg”, men snarere “vi” – og ens “jeg” annulleres, tøyles og holdes på bunnen – mens “vi” rendyrkes. I denne tilstanden kalles ens indre opposisjon mot en slik aspirasjon for egoisme.

Fra en samtale om integrerende oppdragelse, 4/3/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Om punktet i hjertet ikke ble vekket hos et menneske, ville han aldri ha våknet og ville fortsatt vært på de uorganiske, organiske og animale nivåene i naturen. Slik ser vi hvor viktig det er for de som har fått “punktet i hjertet” vekket, å realisere denne lengselen på alle mulige måter – og ikke gjemme seg for det, bak andre foretak.

Vi må hjelpe alle som ble vekket, for de er virkelig de spesielt utvalgte i denne virkeligheten. Bare med deres hjelp er det mulig å annullere skilleveggen som skiller menneskeheten fra skaperen. Alle de andre vil gå sammen med dem og bistå dem, i den grad beredskapen til å gjøre det avdekkes for dem. Dette er også et hellig arbeid. I den grad vi annullerer skilleveggen, vil kraften fra den endre seg – fra motstandskraft, til en kraft som støtter sammenkobling.

Akkurat som alle komponenter har motsetning i et elektronisk diagram og hvis det ble tilkoblet en generator, ville partiklene begynne å operere i henhold til sin motstand – som vil si at de blir fordelaktige. Jo mere motstand, jo hardere arbeides det og gir høyere gevinst.

Det samme skjer med den onde tilbøyeligheten. Det er takket være den vi stiger de 125 nivåene, når den forvandles til den gode tilbøyeligheten. Vi sammenkobles 620 ganger sterkere, enn vi gjorde tidligere.

Først, i virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten), hadde vi ingen peiling på om vi var adskilt eller sammenkoblet. Vi eksisterte som et foster i morens livmor, som ble skapt slik og ikke kjenner til noe annet.

Men etter knusingen og adskillelsen, oppdager vi dybden av kjærlighet og forbindelse ved å avdekke skilleveggen på venstre side, hver gang – annullerer den og korrigerer den på høyre side – og bruker så midtlinjen for å få kontakt. Slik endres all ondskap til godhet og “dødsengelen” forvandles til en “hellig engel”.

Vi må anse egoet som en engel, som en spesiell energi som hever oss til menneskelig nivå. Hele denne adskillelsen var bare nødvendig for å få oss til å oppdage dybden av forbindelsen, forstå den og fornemme den i sin fulle dybde.

Vi skal ikke eksistere passivt i den, som fosteret i livmoren – som hverken vet, eller skjønner noe. Istedet skal vi samarbeide, som de “to store lysene”, som likeverdige, som to elskere, gjensidig forbundet til èn helhet. Bare da kan vi virkelig glede hverandre.

Så gjenforeningen til organet som ble amputert fra kroppen, er ikke bare en gjenforening. Det lar dem bli èn helhet, ifølge tiltrekningen og tilbøyeligheten mellom dem. Derfor kalles det “hengivenhet”.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/9/12, “A Speech for the Completion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →