Det å lese boken Zohar hjelper oss med å øke hastigheten på tiden. Om jeg har behov for en utvikling som vil ta 10 -15 år, vil det å lese Zohar føre til at disse endringene skjer inni meg i løpet av noen få leksjoner eller til og med mindre.

Dette er forskjellen mellom det animalske nivået og det kommuniserende nivået, selv om disse to ikke kan sammenlignes. Uansett hvor mye udyret ønsker, uansett hvor mye det hopper rundt, uansett hva det gjør – vil det ikke i løpet av hele sin levetid være i stand til å utføre en handling som er lik et menneske eller til og med lik et lite barn. Dette er forskjellen mellom utviklingsnivåene.

Om vi derfor leser Zohar uten å tenke over handlingene som lyset kan utføre inni oss, vil vår utvikling gå veldig sent og den kan til og med bli negativ fordi lyset uansett utfører endringer i oss.

Om vi legger til den riktige intensjonen vil lyset som endrer utvikle oss fra egenkjærlighet til kjærlighet for andre, til å ligne på og til å oppnå likhet med lyset, og vi oppnår åpningen av øynene.

Fra del 2 av Den daglige kabbalaleksjonen 1/2/2012, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Zohar - Inga kommentarer →

Lo Lishma (ikke for hennes navn) er når jeg er villig til å bli skaperens medarbeider. Siden jeg ønsker å oppnå alt som finnes i verden, har jeg ikke annet valg. Slik starter jeg, som en egoist, slik vi alle gjør.

Men senere forsøker jeg i fortvilelse å oppnå det jeg ønsker meg. Hvis det dreide seg om fysiske ervervelser ville jeg ha gjort en større innsats, for jeg vet at det er det som må til. Jeg ville ha begynt å studere ved et universitet, hvis kunnskap trengtes for å oppnå det. Kanskje jeg ville stjele det. Uansett ville jeg, på en eller annen måte få tak i det jeg ønsket meg.

Men hvis målet mitt befinner seg hinsides denne verden og det jeg ønsker er å nå roten til min sjel, å oppdage målet med livet mitt, hvor det kommer fra og hva planen for det går ut på, da er det umulig å finne det i denne virkeligheten. Det er her vi innser at vi ikke har noe valg. Vi klarer aldri å gjøre det ved egne krefter. Derfor kommer vi til læren om kabbala.

Her møtes jeg med: “Ønsker du å oppnå det? Det er fullt ut mulig. Men for å gjøre det, må du påvirke (gi) skaperen.” Da oppfatter jeg skaperen som en medarbeider, som skattemyndighetene, der jeg oppnår fortjeneste på betingelse av at jeg tildeler ham den prosentdelen han fortjener.

Hvis dette er systemet hans og han skapte verden der jeg befinner meg som arbeideren, som den som utfører noe, er det klart for meg hva eieren ønsker. Som skrevet står: “Forretningen er åpen og eieren gir på avbetaling. Boken er åpen og hånden skriver. Og den som ønsker å låne får låne”. Da føler jeg ubevisst at skaperen er medarbeideren som vil be om å få sin andel.

Lo Lishma er medarbeideravtalen med skaperen. For å være ærlig hadde jeg likt å ta hele fortjenesten selv, uten å måtte dele den med noen. Jeg ville ha foretrukket å fortsette spiritualiteten som det fysiske livet, med de samme betingelsene. Men jeg har ikke noe valg. Jeg er tvunget til å dele: “Si hvor mye du trenger, vi har en avtale”.

Selv om det dreide seg om 99%, men den gjenstående ene prosenten betyr mye for meg, ville jeg sagt meg villig til å arbeide for den. Fabrikkarbeideren tjener kanskje 20 000 kroner i måneden, mens fabrikkeieren kan tjene millioner. Her er det også slik. Derfor sier jeg meg enig i en medarbeideravtale med skaperen. Det er det alle gjør. Vi trenger ikke å lyve til oss selv. Dette er det eneste egoet vårt kan forstå.

Og her er nøkkelpunktet: Hvordan skal jeg forholde meg til dette partnerskapet? Tar jeg egoismen min med inn i det og fordeler: Her er mitt og der er ditt?

Noen ganger ønsker jeg å beholde alt selv. Andre ganger vil jeg kanskje gi ham alt, men det er selvfølgelig på betingelse av at jeg får noe utav det. Når jeg sier meg enig i å gi alt, mener jeg ubevisst at det må være til gagn for meg.

I den utstrekningen tilstanden min av Lo Lishma synes fullkommen for meg, der jeg ønsker å gi skaperen alt, forestiller jeg meg at jeg holder fast ved skaperen og derfor at alt det han mottar vil bli mitt. Derfor er jeg villig til å gi ham alt, som til mitt spebarn – der jeg ikke angrer på noe jeg gir, siden naturen tvinger meg til å føle at det er mitt. Det er som om det skulle være til meg selv, bare at det er enda viktigere enn meg selv.

Om jeg vil det eller ei, har jeg ikke annet valg enn å være i dette ubevisste partnerskapet som er gunstig for egoet på samme måte som inntektsskatt. Og om det er mulig å snyte på skatten, er det ikke mulig å gjøre det med skaperen.

Når vi er alene er ønskene våre om å påvirke og å gi til skaperen egoistiske. Det er en kamp som er avgjort på forhånd. Bare utav fortvilelse, mangel på annet valg, eller når vi forventer fortjeneste, er vi villige til å gi. Alle ønsker en mektig medarbeider som har kontroll over alt. Det er en veldig lønnsom allianse. Det er alle religioners fundament.

Men vårt mål er å gjenkjenne den egoistiske alliansen i dette punktet og korrigere den. For det er spesielt dette punktet vi kjemper med: om min forbindelse med skaperen vil bli til “dødens drikk” eller et “livets eliksir” for meg. Går jeg fra Lo Lishma til Lishma, eller blir jeg værende i det dødelige egoet? Dette er det avgjørende punktet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan gir jeg en gave til noen jeg har virtuell kontakt med?

Svar: Gir vi materielle gaver til vennene når vi treffer dem fysisk? En ekte gave befinner seg i hjertet. Når vi virkelig har gaver å dele med vennene, vil de føle det. En som gir en gave kalles den øvre – og en som mottar den kalles den nedre. Og de kalles venner når mottakeren føler gavens giver og tar imot den med kjærlighet og glede – for han forstår at den er et uttrykk for vennens kjærlighet overfor ham og at han gjengjelder kjærligheten ved å ta imot gaven.

En gave er bare ren taktikk. Derfor har det ingen betydning hvem som er giveren og hvem tar imot; de er begge likeverdige. Klarer vi å danne en slik forbindelse mellom oss, vil vi kunne føle hverandre som en mor som føler barnet sitt på avstand. Kjærligheten er jo mye sterkere enn avstanden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom “Jeg våkner før morgengry” og “Morgengryet vekker meg”?

Svar: “Morgengryet vekker meg” betyr at jeg blir vekket ovenfra. Flere forsøk blir gjort, men de vil stoppe opp om jeg ikke klarer å gjøre en innsats for å våkne.

Det kan være at man forsøker å vekke meg et par ganger til i dette livet, eller at jeg får være i fred helt til denne reinkarnasjonen tar slutt, og da vil jeg fortsette å leve som alle andre, og føler livets flyt.

Om det derimot er slik at “Jeg våkner før morgengry”, øker jeg hastigheten på tiden (Achishena). Det er viktig for meg å våkne og øke hastigheten på tiden, for slik blir hvert eneste sekund av livet verdifullt for meg og jeg vil jobbe virkelig hardt for å forsikre meg om at jeg ikke kaster det bort eller tar det for gitt. Det betyr at “jeg våkner før morgengry”.

Menneskets arbeid består av “å våkne før morgengry”, og det har ingen betydning hva han får for det. Han må kanskje forsette å våkne før morgengry over lang tid før han ser et slags svar.

Det er viktig å forstå at mennesket alltid jobber med sin beholder, sitt ønske, og at det øvre lyset befinner seg i en tilstand av fullstendig hvile. Om du har jobbet mye for å våkne før morgengryet og ennå ikke har fått noe tilbake, betyr ikke dette at det finnes en mangel på lys. Det finnes en mangel på innsats for å avdekke lyset som er inni det.

Vi forventer en belønning som om vi har betalt noe på ett sted og ønsker å få noe tilbake et annet sted. Jeg jobber med den faktiske avdekkingen som finnes rett her foran meg, og alt jeg trenger å gjøre er å avdekke det mer og mer på det samme stedet.

Jeg har derfor ingen andre å skylde på når jeg ikke lykkes med å våkne før morgengryet; alt er kun avhengig av min innsats. Om jeg til nå ikke har klart å vekke morgengryet, har jeg ennå ikke jobbet nok for det. For om jeg hadde gjort en god nok innsats, ville jeg garantert ha funnet det; Det ville ha våknet opp.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/01/2012, Shamati #175

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke enkelt å forstå at det aller viktigste for oss er mangel og at dag og natt – godt og vondt – måles i forhold til den.

Mangelen er en god ting. Den kalles “dag”. Har du ingen mangel, betegnes det som “natt”. Du må hele tiden granske deg selv. Det er helt motsatt det vi er vant til, for det passer ikke følelsene i mottakerønsket vårt. Det hører hjemme i givertendensen hos oss, i det hellige.

Forestill deg at du står foran kongen og ønsker å glede ham. Du ønsker å påvirke ham. men hvordan kan du påvirke ham og hva kan du glede ham med som kan betraktes som vår påvirkning? -Vi må finne ut hva som gleder ham.

Alle disse handlingene som gleder skaperen kalles Mitzvot. Det er bare mulig å utføre dem med hjelp av lyset som endrer, som kalles Torah. Alle Mitzvot er i forbindelsen mellom skapningene. Derfor er “Elsk din neste som deg selv” en stor regel ifølge Torah. Det kalles korreksjon av det generelle ønsket ved hjelp av Torah, fordi lyset i den endrer. Blant alle handlingene vi utfører for å knytte oss sammen, dannes da en mektig giveregenskap; den ene forente sjelen.

Lengselen etter dette kalles dag og handlingene som utføres for å oppnå samhold kalles Mitzvot. Den generelle egenskapen vi avdekker kalles giveregenskap – påvirkningskraft – eller Masach, det tilbakevendende lyset som avdekker husvertens glede og selve husverten. Det direkte lyset avdekkes i det tilbakevendende lyset i henhold til likhet i form. Slik rykker vi framover.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/1/12, Shamati #175

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva har størst betydning når vi leser Zohar; intensjonen min, teksten – eller kombinasjonen av tekst og intensjon?

Svar: Teksten har ingen betydning her. Imponerte teksten deg nå? Er det noen her, som uten å titte i boken, vet hva vi leste om? Vi husker ikke teksten, bortsett fra når vi anvender den for å skrive noe basert på den, eller for undervisning. Bare for oss selv gjør vi det ikke. Foreløpig er boken Zohar som det omsluttende lyset for oss – det kommer og påvirker oss utenfra. Når vi leser kan vi derfor rette ønskene og tankene våre mot korreksjon og håpe at det vil lykkes.

Det  Zohars forfattere skriver om er så høytravende at jeg klarer ikke å forbinde meg med selve teksten – men bare med “medisinen”. Jeg vet ikke hvordan medisinen virker. Den inneholder forskjellige stoffer som går inn i kroppen min og tilslutter seg de kjemiske prosessene der og fører til ubalanse i dem. Men ubalansen er rettet mot sykdommen og fører dermed til balanse.

Det kalles “giften som helbreder”. Det jeg svelger forårsaker endring i kroppen, men i motsatt retning til hva sykdommen som satte meg i ubalanse gjorde. Slik fører to ubalanser til balanse. Det står skrevet: “All medisin er gift – men ikke all gift er medisin”.

Dette er arbeidet i de høyre og venstre linjene, der vi danner midtlinjen mellom dem. Her balanserer midtlinjen ubalansen fra høyre og venstre linje. Er vi redde for å være i ubalanse, er det ikke lengre skaperens arbeid. Du er, med andre ord, nødt til å være modig. Ubalansen er en bra tilstand. Den er et tegn på framgang. Til og med når du går, beveger du deg fra den ene ubalanserte tilstanden til den andre; du står på èn fot – med den andre i luften.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spirituell lærer, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi lar oss ikke lenger imponere av eksterne handlinger, og internt lykkes vi ikke med å påvirke hverandre.

Svar: Dere vil ikke lykkes med dette fordi dere må oppnå samhold og be om at skaperen oppholder seg blant dere; for å lære dere, for å støtte dere og for å oppfylle deres ønsker. Er det slik at du heller ønsker å oppnå noe helt selv? Alt oppnås gjennom kraften i bønnen.

Spørsmål: Nettopp; vi lykkes ikke med å oppnå samhørighet eller med å vende oss mot skaperen med en bønn. Det er her vi mislykkes gang på gang, og så blir vi presset bakfra. Hvordan kan vi øke hastigheten på denne prosessen? Hvordan kan jeg forplikte meg selv og vennene mine til dette?

Svar: Alt handler om indre arbeid. Vi må fremdeles snakke litt om det selv om alt er internt. Det står skrevet: “Og Israels barn sukket på grunn av arbeidet”. Det kan ikke skje uten dette. Dere må bli fortvilet over deres egne krefter, og først da vil dere knytte dere sammen med hverandre og rope om hjelp.

Baal HaSulam skrev om dette i brev 57 (Letter 57): “Det er også slik at den som ikke har tatt imot skaperens kjærlighet uansett vil oppleve at alt han har jobbet for når det gjelder å rense sin egen sjel dagen i forveien, tilsynelatende vil være helt utbrent den påfølgende dagen. Hver dag og hvert eneste øyeblikk må man begynne på nytt, som om man ikke har gjort noe som helst i hele sitt liv. Deretter “og Israels barn sukket på grunn av arbeidet”. Det er fordi de så at det til evig tid ville være umulig for dem å se fruktene av deres eget arbeid. Deres sukk og deres bønner var derfor fullstendige, og slik “ropte de ut” og så videre, fordi skaperen hører bønnen og han venter kun på en fullstendig bønn.”

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 23/01/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig på Zohar leksjonene å bruke det samme samholdspunktet vi oppnådde på kongressen i desember?

Svar: Samholdspunktet vi da oppnådde er allerede borte, det har skjult seg og er utslettet fra vår fornemmelse. Og det bør ikke bedrøve oss. Vi bør ikke forsøke å holde fast ved det med makt. Det eneste vi trenger er å ta varmen og entusiasmen fra den spirituelle oppløftelsen, for at det kan gi oss den grunnleggende tryggheten vi behøver. Vi kan ikke henge i løse luften.

Det er på tide å tenke på et nytt samholdspunkt. Forbindelse betyr ikke å gi klemmer og holde hverandres hender. Samhold bestemmes av hvor mye jeg er istand til å frakople meg fra meg selv. Ingenting fra meg selv er nødvendig i forbindelsen med andre; i så fall ville det ikke være noen form for forbindelse. Jeg er ikke istand til å knytte meg sammen med andre. Det er kun “anti-meg” som må ta del i forbindelsen, der jeg endrer meg selv til det motsatte av det jeg har i tankene og følelsene – fra alt det jeg kan og vet.

Først og fremst trenger jeg å annulere mitt “jeg”. Da får lyset som endrer bearbeide meg og jeg knytter det som blir igjen sammen med tilstandene mine venner har dannet. Dersom vi finner punktene inni hjertene våre, inni egoet, oppdager vi da sammen samholdet mellom oss – med hjelp av lyset som endrer – som snur dem fra helligdommens bakside til helligdommens ansikt. Denne forbindelsen, når vi knytter oss sammen, er verdig tilslutningen med de rettferdige – med de høye sjelene.

Vi oppdager forbindelsen med dem og er klar til å betro oss selv til dem, så de kan ta vare på oss. Det skjer fordi vi nå har kontakt med dem. Tidligere fantes ingen kontakt. De snakket simpelthen bare til oss fra et sted langt borte. Da får vi se hvordan Zohars forfattere, Rabash og Baal HaSulam tar seg av oss og løfter oss.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En “rettferdig” person er, i følge læren om kabbala, en som rettferdiggjør skaperen, forstår årsakene og naturen til sin egen forfatning og lett kan dele tilstanden sin opp i deler av årsak og virkning.

På samme tid kan han oppleve en tilstand der han er i dobbelt skjul fra skaperen. Hvordan er dette mulig? Hele poenget er at det skjulte og avdekkelsen bestemmes kun av ens holdning mot skaperen der han er “godhet som gjør vel”. Det har ingen betydning om jeg har en god eller dårlig følelse. Det som er viktig er hvordan skaperen avdekkes for meg. Det er viktig for meg å avdekke ham som godhet som gjør vel – og ikke å nyte godheten hans egoistisk – for det er to forskjellige ting.

Si at jeg er diabetiker og du gir meg sukkertøy. Siden jeg er veldig glad i søtsaker, er det bra. Men i følge holdningen din, er det ikke bra. Så alt avhenger av holdningen jeg tilegner det. Det som smaker søtt for egoismen din, kan være bittert når vi betrakter holdningen din.

Å oppdage den doble skjultheten er derfor å fornemme alle disse skillelinjene: Jeg hever meg over ønsket om å motta og iakttar det utenfra. Da ser jeg at det inneholder en egoistisk intensjon som føles godt, men giverønsket – intensjonen om å påvirke – ikke føles så bra. Dette er skaperens doble skjulested.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Det tar lang tid før en finner ut nøyaktig hva ens arbeide består av. Man begynner å studere fordi man leter etter meningen med livet, etter en egoistisk tilfredsstillelse. Den innledende intensjonen varer lenge, til man begynner å høre at det er absolutt forbudt, med betydningen “umulig” å tilfredsstille disse egoistiske ønskene. Så hva gjør man?

De sier at den eneste måten å oppnå nytelse er når man er lik skaperen. Ønsker du å glede deg? Lær av ham hvordan du kan nyte giveregenskapen. Det er ikke en påvirkningskraft slik du forestiller deg den. Det er ikke å gi for å oppnå personlig egoistisk tilfredsstillelse. Virkelig giveregenskap gleder skaperen. Dette er det eneste du kan nyte.

Med andre ord finnes det her en dobbel uenighet. Vi må endre både ønskene og intensjonene – stedet der nytelsen fornemmes. Når noen kommer fram til disse nye ønskene, som man ikke forstår i det hele tatt, blir man møtt med: Her er du, gled deg. Det er fullstendig ulikt hvordan en nå i ens egoistiske forfatning forestiller seg det. Man må forandre oppfattelsen av det flere ganger.

Når man gjennomgår dette, kan man bare holde fast ved gruppen, omgivelsen. For hver gang man rykker litt forover, føler man seg bare enda mer som et lite barn. Man føler seg mer forvirret og at man mister mer krefter. Det er så ulikt de ordinære måtene man oppnår framgang – der man får mer, forstår mer og føler mer. Her føler man at man ikke takler en slik “framgang”, som synes å gå i motsatt retning.

Man forstår ikke hvordan det er mulig å arbeide og føle en voksende tomhet og mangel på forståelse, simpelthen døden, en tilstand av hjelpesløshet uten noe lys i enden av tunellen; mørkt som i graven, Rødehavet (endens hav – Yam Sof på hebraisk). Kan alt det kalles framgang?

Man føler seg helt fortapt. Men om man på trass av alt dette fortsetter, vil man begynne å innse at uten å gjennomgå disse forfatningene er det umulig å nå de virkelige ønskene – som er å motta for å kunne gi. Ingenting er igjen av den tidligere tilstanden, ikke følelsen, ikke forståelsen, ikke den tidligere tilnærmelsen, ikke intensjonen eller målet for ordinær framgang. Alt synes så fullstendig nytt og annerledes enn det man tidligere har erfart, at det bare er umulig å se det fra lang avstand.

Det eneste som hjelper her er å støtte vedkommede, å innlemme en i aktiviteter, studier, gruppearbeid og disseminasjon, så han gradvis utvikler seg og vokser – som et barn som leker og samtidig vokser. Da vil han gradvis, skritt for skritt, rykke framover mot en tilstand der han kan bære den spirituelle ideen.

Han begynner å innse at det finnes mange spirituelle og mystiske metoder i denne verden. Men her har han funnet en metode som fører fram til en ny virkelighet ved at man endrer sin oppfattelse. Og bare da vil han forstå hva det var som skjedde med ham.

Det er umulig å forklare dette til alle og enhver. Derfor sies det: “Tusen mennesker går inn i et rom, men bare èn kommer ut igjen for å undervise”. For når et menneskes sjel er rede til å oppnå sannheten – koste hva det koste vil – mister han ikke kursen.

Er man virkelig rede for det, kan omgivelsen hjelpe en å komme raskt gjennom disse fasene – og å oppnå sannhetens virkelighet i dette livet!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →