Spørsmål: Hva vil det si å gi opp alt for å nå det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt for det spirituelle er å bestemme seg for at målet mitt er å oppnå giveregenskapen, slik at bare denne får styre meg i en slik rekkevidde at mitt “selv” ikke lengre føles. Akkurat som du nå ikke føler skaperen, kommer du ikke til å føle deg selv.

Uansett hva som skjer, uansett om folk skjeller deg ut, eller hva som blir sagt om deg – ingen ting kommer til å påvirke deg.

Egoet ditt kommer til å vokse seg større og større, men du kommer hele tiden til å heve deg over det med giveregenskapen din. Og da kommer du til å ligne skaperen til en viss grad.

Du skjønner; vi kan irritere ham så mye vi orker, uten at det påvirker ham. Hvordan takler han det? Er den øvre kraften ikke i besittelse av et sinn, eller følelser? Nei, det er bare det at giveregenskapen er hevet over alt. “Kjærligheten dekker over alle synder!” Og om vi kommer dit, betyr det at vi er rede for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner. Og jo raskere du rykker framover, jo oftere kommer du til å falle. Det er som i sportsverdenen: den som når finalen er den som er best egnet til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, derfor kommer færre og færre fram til finalen. Da er det ikke til å undres over at mennesker faller fra på veien. Det er trist, men slik er naturens gang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Høytider, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det å gi opp alt til fordel for det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt til fordel for den spirituelle virkeligheten betyr at man bestemmer seg for at ens mål er å oppnå giverkraften slik at bare denne egenskapen vil regjere inni meg, i så stor grad at mitt “jeg” ikke vil kunne føles lengre. Akkurat slik som du ikke kan føle skaperen ennå, vil du heller ikke føle deg selv. Uansett hva som skjer, uansett om mennesker forbanner deg eller hva de sier om deg, er det ingenting eksternt som vil påvirke deg.

Ditt ego vil vokse seg større og større, men du vil hele tiden løfte deg over det med din giverkraft. Deretter vil du være lik skaperen til en viss grad.

Du vil se at vi kan være så sinte på han som vi bare vil, og at dette ikke vil påvirke han. Hvordan klarer han dette? Har ikke den øvre kraften et sinn eller følelser? Nei, det er bare kjærligheten og den givende egenskapen som er over alt annet. “Kjærlighet vil dekke alle synder!” Om vi oppnår den, vil dette si at vi er klare for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner, og jo fortere du utvikler deg, jo mer faller du. Det er som med sport: Den som kommer til finalen er den som er best forberedt til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, og færre og færre når målet. Derfor er det ikke tvil om at mennesker vil falle av på veien. Dette er synd, men det ligger i tingenes natur.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/09/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Høytider, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Årets begynnelse, “Rosh HaShana”, er en spesiell dag der vi fødes som “mennesker”. Et menneske kalles “Ben Adam”, som betyr “sønn” på det nivået som kalles Adam, (lik skaperen). Dette nivået begynner med innskrenking, med sjelens lojalitet (Mesirut Nefesh).

Nefesh (sjel) er det første og svakeste lyset vi oppnår. For å klare det, må vi sette det høyere enn våre fysiske liv, dvs gi opp alle mulige slags tilfredsstillelser for spirituell hengivenhets skyld – samhørighet med hverandre, gjensidig vekkelse og garanti. “Jeg er villig til å gi opp alle materielle ting for å oppnå giveregenskapen”; det er menneskets begynnelse.

Fra dette punktet begynner man å heve seg oppover nivåene mens man arbeider med å perfeksjonere giveregenskapen inni seg og hele tiden prøver å forbli sammensmeltet med den. For å klare det må man få i stand en passende omgivelse for seg selv, der man er under påvirkning. Dette arbeidet kalles skaperens arbeid. Det er å arbeide med sin likhet til skaperen og med sin hengivenhet til ham.

Denne omgivelsen består av: den kabbalistiske gruppen, læreren, bøkene og studiet, dvs alle grensene et menneske befinner seg innenfor. Samtidig må en alltid ransake seg selv: Handler du riktig og gjør du alt for å arrangere livet ditt riktig, hvordan bør du fordele tiden din, tankekraften og intensjonen, for på best mulig måte å oppdage ønskene dine? Slik dømmer vi oss selv før det nye året begynner, i tiden som kalles “omvendelse”.

En må holde seg til gruppen for å motta den virkelige lojalitetskraften fra dem og, som skrevet står: “gi hele sin sjel” (Mesirat Nefesh), som når man blåser i hornet, eller under Isaks ofring. Ved hvert nivå er det nødvendig å oppnå denne tilstanden.

Nå forventes det dog ikke at vi skal utføre et så ufattelig stort offer som Abraham, som ofret sin elskede sønn. For oss er det nok å blåse i hornet (Shofar). Slik er nivåene våre adskilte: forfedrene tilhører nivået av HaBaD – og vi tilhører NeHY. Men i virkeligheten er dette det samme offeret ethvert menneske må utføre på hvert nye nivå av ønsket om nytelse som blir avdekket inni ham.

Etter det fortsetter vi kontinuerlig å øke viktigheten (skjønnheten Shufra) av giveregenskapen gjennom vår vilje til å oppnå lojalitet i sjelen. Alt begynner med den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef) – og etterpå oppturen av vårt ønske om nytelse. Her begynner mennesket og dette er betydningen av det nye året, den dagen vi begynner å vokse.

Selv om det synes å være mange oppdiktede fortellinger som forteller om årets begynnelse, må vi prøve å trenge inn i dem. Der ser vi skapelsesplanen, ønsket om å glede skapningene, ønsket om tilfredsstillelse og arbeidet for å oppnå det – for igjen å gå tilbake til utgangspunktet og holde seg til den grunnleggende tråden – og å forstå tekstens indre mening.

Det finnes nemlig ulike måter å formidle ting på. Selv kabbalistene skriver på en måte som gjør at den som leser det oppfatter innholdet i henhold til sitt eget ninå. Også når noen oppfatter disse historiene som et eventyr for barn, vil han rykke framover og vokse. Det betyr at han må gå gjennom disse ulike nivåene.

Selv om det kan se ut som et eventyr, skjuler det en uendelig dybde, like høy som alle de spirituelle nivåene. Vi må prøve å oppnå det dypeste, innerste nivået for å få et forbilde for vår egen korreksjon, for å bli menneskelige og begynne det nye året på denne måten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helligdager, Indre arbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Helligdager og spesielle dager omtalt i kabbala er ikke datoer på den vanlige kalenderen, men oppnåelsen av ens egen personlige tilstand der et menneske foretar grunnleggende beregninger med seg selv. Dersom en person kommer til denne beregningen, betyr det at han virkelig har en ny begynnelse – som kalles det nye året – Rosh HaShana. Følgelig oppnår han bønnen for helligdagen.

Hver helligdag er en spirituell beregning og en bønn, for det finnes ikke noen ting annet enn korrigeringen av ønskene våre. Men begynnelsen på det nye året er spesiell, for den kommer etter mye innsikt. Den kommer bare når et menneske har gransket seg selv fullstendig og har fått innsikt i alle ønskene som avdekkes for ham, for hvert høyere nivå inkluderer alle de tidligere nivåene som en liten del av seg.

Når en person beregner alle sine handlinger og tanker, ser han imidlertid at han ikke har lykkes. Han rykker ikke framover, for han er absolutt ikke skapt for spirituell framgang. Han blir overmannet av tunge tanker om spiritualitet, tvil og av misunnelse mot andre. Han ønsker å være hevet over dem og tenker: “hvorfor dem og ikke jeg”.

Etter å ha gått seg vill i mange slike beregninger, føler han endelig at han trenger en ny begynnelse. Det finnes ingen utvei, for alle disse beregningene, innsikten, kritikken, misunnelse og hat forandrer seg ikke med årene. Det eneste han har igjen nå er en bønn, et skrik om hjelp – for bare den øvre kraften kan hjelpe. Dette indre skriket kalles bønnen for Rosh HaShana, den nye begynnelsen.

Innen det skjer, føler en at en har gått seg fullstendig vill. En ser at hele verden er uenig i det han gjør – og selv forstår han ikke hva det er som skjer med ham og hva denne veien er. All denne kritikken kommer fra egoismen hans.

Derfor taler bønnen om påminnelse, om nødvendigheten av å analysere alle sine ønsker og handlinger. Og om å blåse i hornet (Shofar), fordi vi må løfte opp vår spirituelle vei til tross for alt (på arameisk betyr Shufra skjønnhet). Nå må en vende seg til den grunnleggende kilden for å rykke framover.

Mange meninger og mange mennesker påvirker en person og inspirerer ham med tankene sine og trekker ham i ulike retninger. Men en må sette en streng dommer over seg og hele tiden få det bekreftet i henhold til ens forståelse av det som står skrevet i de grunnleggende kildene. På tross av ens ego, ens ønske om vinning og om å heve seg høyere enn andre, bør en arbeide for det motsatte; å ønske å oppnå bare giveregenskapen og å oppløses i nasjonen der skaperen dveler.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Vår felles tilstand der vi alle eksisterer knyttet sammen med hverandre kalles uendelighetens Malchut, Shechina. Shechina er et “sted” der det øvre lyset avdekkes. Det kalles Shochen i henhold til hans handlinger: Han dveler og bor i henne.

Vi er ønsker som er knyttet sammen med hverandre av felles giveregenskap. Det er i henhold til den egenskapen vi avdekker i det øvre lyset som fyller oss.

Til vi føler at vi er knyttet sammen og eksisterer i tilstanden til en fullkommen og korrigert Shechina, et korrigert nettverk oss i mellom, eksisterer vi derfor i shechinas skjul og ikke i avdekningen. Denne beholderen er ikke avdekket. Derfor kalles den Shechina i eksil, som betyr i landflyktighet. Den er skjult for oss.

Fra den sjette leksjonen på kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Når egoismen min avdekkes for meg, blir jeg nødt til å fange den med halen som en slange. Da begynner jeg å leke med den og å løse de slue knutene og sammenføyningene den planla å lage – skritt for skritt – med stor visdom. Denne planen åpner øynene mine og avdekker råttenheten min. Jeg tilegner meg visdom, øyne som skuer inn i framtiden. Uten dette blir jeg ikke visere.

Det er som å spille sjakk med en som er like lur som en slange. Han konstruerer en uvanlig, utspekulert og komplisert kombinasjon 20 trekk i forkant, mens han beregner alle muligheter og lager en felle for meg – men plutselig skjønner jeg hele planen hans.

I stedet for sjakkbrikkene på brettet ser jeg tankene hans inni dem – i slangens hale. Jeg trekker i halen og begynner litt for litt å avdekke intensjonen hans, evnene hans. Slik er det jeg spiller med skaperen. Han lærer meg å forberede ønskene mine til det nødvendige nivået av tilfredsstillelse for å avdekke ham i spillet.

Dersom jeg ikke fullfører hele spillet, blir jeg ikke smart og følsom nok til å avdekke ham. Faktisk er han allerede avdekket nå, men jeg er ikke i stand til å se ham. Jeg er som et lite barn som står ved siden av sjakkbrettet og iaktar et spill, uten evne til å forstå hvordan spillet fungerer.

Hele vårt liv er et spill om å vinne skaperens sinn, å avdekke ham. Egoismen vår er utrolig slu og prøver å bestikke oss med alle mulige midler. Den fanger oss i den ene eller andre retningen – og dette er faktisk en stor hjelp fra skaperen. Den som ønsker å avdekke den listige planen, vil innse at det livet han ser foran seg bare er et spill. Hvert øyeblikk gir skaperen oss en mulighet gjennom tanker, ønsker og handlinger til å møte ham som medspilleren vår. Da blir hele livet til et spennende eventyr.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 20/9/11, Shamati #152

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva innebærer det å be skaperen om noe? Må jeg tilegne meg hans egenskaper for å gjøre det?

Svar: Å be er å søke, kreve og til og med å be om min egen forandring. Jeg må uttrykke at jeg ønsker det. Jeg dømmer meg selv (det er betydningen av å “be” (Lehitpalel) på hebraisk. Jeg undersøker hvilke egenskaper jeg mangler og hvordan jeg kan oppnå giverkraften.

Denne kraften eksisterer i samfunnet. Dersom jeg trer inn i samfunnet, utvikler et ønske om å ikle meg mine venner med hele mitt hjerte og hele min sjel og knytte meg til dem internt til jeg fullstendig oppløses i denne samhørigheten, da vil jeg finne giverkraften der. Det er akkurat det jeg ber om.

Jeg ber om å nå et slikt nivå at jeg vil se at alle er fullkomne og knyttet sammen med hverandre. Denne situasjonen kalles Shechina (guddommelighet), den generelle samlingen av sjeler (Knesset Israel). Jeg ønsker å være der og ber om at samhørigheten som samler alle sjelene som lenges etter “Yashar-El” (direkte til skaperen) må avdekkes for meg.

Jeg henvender meg ikke til noen ytre makt eller ønske som har uavhengig eksistens, eller til en innbilt skikkelse. Alle mine bønner er rettet mot Malchut (i atziluts virkelighet, eller uendelighetens virkelighet), til samhørigheten mellom oss som lar oss oppdage gjensidig giveregenskap. Jeg ønsker at denne tilstanden må avdekkes for meg og det er alt jeg ber om.

Dette er et veldig følsomt punkt og vi må passe oss så vi ikke begynner å forestille oss noen som helst form for statue, eller skikkelse, men bare tilstanden der vi er knyttet sammen og innlemmet i hverandre, knyttet sammen i fullkommen giveregenskap. Det er mer riktig å kalle det en egenskap og ikke en kraft. En kraft kan synes som noe fjernere, mens en egenskap er noe jeg selv ønsker å oppnå. Dette er små forskjeller, men de avgjør hvor ren holdningen min er. Derfor er de så avgjørende.

Det sies “There is none else besides Him” (Det finnes ingen andre enn ham). Vi må imidlertid forestille oss vår tilstand i et fullkomment system. Da kan vi stole på at vi ikke tar feil.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/11, Shamati #240

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Èn ting må vi aldri glemme: Det finnes kun èn faktor som påvirker oss og styrer oss. Den har en begynnelse og en slutt og det finnes en prosess som den lar oss rykke framover ved. Ingen kan påvirke den; ingen kan forstyrre eller endre den. Denne kraften er fullkommen.

Vi kan bare forandre oss selv for å motta dens påvirkning på en bedre, mer behagelig måte – som også er mer lik denne kraften. I den utstrekning vi identifiserer oss med den og blir som den, kommer vi til å forstå, føle og handle i samsvar med den – i harmoni og likhet i form – noe vi refererer til som “hengivenhet”.

Da blir vi rede til å godta alt den utsetter oss for og møte den med riktig sinnstemning, i fullt partnerskap og å handle i fullkommen harmoni med den. Det finnes kun ett styresett. Ingen ting annet kunne være vårt opphav (vår rot).

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor avdekkes ikke nettverket til vår ødelagte samhørighet for oss? Hvorfor ser vi ikke årsaken til all ondskap, slik at vi kan forstå hva vi må arbeide med?

Svar: For da ville håpløsheten presse oss til å korrigere oss. Det ville være et rent egoistisk arbeid. Det ville være som å tjene penger til mat. I spiritualitet anses det ikke som arbeid dersom jeg kun er presset av en trussel om sult.

Når jeg ikke trenger det, må jeg derfor i virkeligheten kjempe for målet som jeg egentlig ikke føler noe behov for. Naturen min forplikter meg ikke til å gjøre det. Jeg utvikler et helt fritt ønske som ikke er avhengig av noe. Giveregenskapen er ikke en betingelse for meg; jeg trenger den ikke; jeg er ikke avhengig av noen eller noe. Som skaperen er jeg hevet over alt.

Og da oppdager jeg min avhengighet av andre; jeg ønsker å gi, å tjene dem, å være den siste, den aller laveste. Hvis ikke utføres ikke arbeidet av meg – men av skaperen.

I mitt spirituelle arbeid finnes det et punkt som jeg hele tiden må få til å vokse: det er frihetens punkt, som er helt ukjent for oss i vår virkelighet. Ved dette punktet er jeg ikke avhengig av noen og det er ingenting jeg kan gjøre. Hele verden ligger for mine føtter, uten at jeg har gjort noe for det. Her ligger muligheten for virkelig arbeid.

For å nå dette punktet, blir jeg sendt bekymringer og problemer. Takket være dem, lærer jeg. Men da, når jeg virkelig lærer å kjenne den spirituelle virkeligheten, blir arbeidet mitt snudd opp-ned, som om jeg satte giret i revers. Da blir jeg fortalt: “Ta imot alt!” Og jeg vil avslå denne gaven.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/11, “The Nation”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skjer når vi er ferdig med alle korreksjonene, når vi har oppnådd alle de 125 nivåene? Er det da en ny prosess som begynner?

Svar: Det vil vi få se med det samme vi har løftet oss opp til den siste korreksjonen. Akkurat nå forstår vi ikke en gang hva det første spirituelle nivået er for noe. Så motsatt er den spirituelle virkeligheten fra den fysiske verden. Som det står skrevet: “Jeg så en motsatt verden.”

Vi har ikke fantasi til å se for oss hva som venter oss etter alle de spirituelle nivåene, når vi har oppnådd den siste korreksjonen. Der vil vi få oppfattelsesverktøy som er fullstendig annerledes, ikke bare noe som er større enn det vi opplever nå om man forsøker å sammenligne det.

Det er akkurat som vi i dag ikke er stand til å snakke om den helhetlige verden, der jeg vil tenke på alle andre og kun oppfatte alle sammen. Akkurat nå vet vi ikke hva dette er. Vi kan ikke se for oss at vi vil se hele verden som én enslig organisme.

Jeg vil automatisk oppleve hver tanke, hver bønn og hvert ønske inni meg som mitt eget fordi “jeg” vil være “elsk din neste som deg selv”. Det vil være som om alle var inni meg.

Er de inni meg nå i virkeligheten? Nei, det er de ikke. Jeg føler en avstand på 125 nivåer av hat mellom oss. Så mektig er hatet som vi avdekker, som det står skrevet: “Han som er større enn sin venn, hans ønske er større enn hans.”

Hvorfor tar Kelim Igulim (sirkulære beholdere) opp så mye plass? Det er på grunn av graden av hat. Hele plassen er hatet som vil bli avdekket, og jeg må fylle det med kjærlighet over dette hatet.

Hatet blåser opp sfærene og holder dem atskilt på utsiden av (“utenfor”) det sentrale punktet. Nå må jeg komprimere dem tilbake på innsiden (“inni”) ved hjelp av min kjærlighet, men jeg gjør dette over deres avstand. Jeg ønsker å bringe min neste nærmere, og jeg gjør det. Jeg føler det som om han er nær meg, som om han var inni meg, men alt dette skjer “som om” det skjer over hele avstanden som forblir mellom oss.

Jeg bare forkorter denne avstanden, men jeg utsletter den ikke. Dybden av ønsket, Aviut (tykkelse), ødelegges ikke, og på grunn av dette får jeg enorme sfærer i stedet for et bittelite punkt, som vokser ut fra dette hatet som distanserer alle våre punkter fra hverandre.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 10/08/2011, Preface to the Wisdom of Kabbalah

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →