Alle eksistenslovene, alt som skjer i tusenvis av ulike situasjoner, oppstår kun for at vi skal kunne oppnå likhet med naturen. Det er en gradvis prosess som fører oss mot målet gjennom en kjede av årsak og virkning. Helt fra starten av er det bare dette det dreier seg om. Det har utspring i en høyere avgjørelse om at ønsket om å motta nytelse må oppnå giveregenskapen “gjennom fravær”.

Når du derfor tilpasser deg denne loven, betyr det at du kommer til å oppnå den beste tilstanden som finnes. I den grad du ikke tilpasser deg, kommer du til å lide med hensyn til utviklingsnivået ditt. Et menneske som ikke er spesielt velutviklet, lider ikke så mye. Men når en utvikler seg uten å overholde egenskapenes lov om likhet i samsvar med ens eget nivå, vil lidelsen tilta. Naturen straffer oss i henhold til det, lik en dommer som iakttar alt.

Naturen er den samme skaperen, den samme tilpasningsloven som står foran oss. Det finnes ingen annen skaper, noe høyere ønske eller plan. Alt dette eksisterte allerede i selve skapelsesplanen der avgjørelsene ble tatt – og etterpå er det blitt utført. Det er som om disse to store motsatte kreftene, giveregenskapen og mottakeregenskapen, har vist oss en kilde som nå begynner å bli avdekket og bringer dem nærmere hverandre.

Forandring skjer fordi mennesket selv forandrer seg og begynner å se verden på en annen måte. Vi lever tross alt i uendelighetens virkelighet. Men det finnes en naturlov som sier at i den grad jeg tilpasser meg til denne naturloven, vil jeg også komme til oppleve at alt er perfekt fordi jeg selv er blitt mer fullkommen. Hele naturen avdekkes inni meg selv og ingen andre steder. Det er umulig å ta skrittet videre mot balanse, samhørighet og likhet i egenskap og fremdeles lide. Det skjer bare ikke!

Men dersom jeg ikke tar dette skrittet videre mens mekanismen fortsetter å arbeide, kommer kilden fortsatt til å bli avdekket og målestokken flytter seg til neste punkt. Det vil si at jeg blir mer forsinket, og derfor selvfølgelig kommer til å lide. Det finnes ingen smutthull her. Loven er absolutt. Jo nærmere du kommer for å studere den, jo mer vinner du. Og jo mer du fjerner deg fra den, jo mer taper du.

Hvorfor gjør jeg framgang samtidig som jeg føler meg verre? Jeg føler meg bare verre ved tanken på at jeg ikke gir nok, at jeg ennå ikke har oppnådd større samhørighet. Dette omtales som kjærlighetens lidelse. På denne måten kommer vi virkelig til å oppnå mer lidelse. Jo mer vi rykker framover, jo mer fullkommenhet føler vi – og desto mer føler vi en mangel på fullkommenhet. Som en vitenskapsmann som leter etter en tapt mikropartikkel og ikke klarer å slappe av før han løser en uoverenstemmelse som han ser på som et verdensproblem, mens en annen på samme tid lever et fredfullt liv å bekymre seg over livet. Hvert menneskes oppfatning står i forhold til hans nivå.

Derfor kommer framgang til å føre til at vi opplever gode forandringer både i den fysiske virkeligheten og når det gjelder alle andre aspekter. Da trenger vi ikke å føle ondskap, for naturen ikke vil måtte presse oss gjennom lidelse. Da kommer vi bare til å føle: “Hvorfor har jeg ennå ikke oppnådd større samhørighet ennå”, kjærlighetens lidelse – som presser oss framover! Dette er den indre lidelsen som kommer samtidig med følelsen av ens gode framgang – lyset.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 2/9/11, Rabashs artikkel

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan føles det når man gir?

Svar: Vi kan ikke stille spørsmål om sinnsbevegelser, fordi det er noe jeg føler. Jeg føler det. Og uansett hva det er jeg ikke føler, er jeg ikke i stand til å føle det ennå. Derfor finnes det ikke noe svar på spørsmålet: “Hvordan føles det å føle noe jeg ikke føler?”

I vår virkelighet kan vi stille dette spørsmålet i håp om å få en idé om noe som ligner på noe som vi allerede har kjennskap til. Men det er umulig å spørre om sinnsbevegelser jeg aldri har opplevd i noen som helst form, og derfor ikke har noe å relatere det til. Hva kan jeg sammenligne det med, hva kan jeg peke på? Ingenting.

Jeg stilte læreren min, Rabash, dette spørsmålet. Han sa følgende: “Det første spirituelle nivået er lyset, i stedet for den lille gnisten som skapte hele verden med alt som eksisterer i den – all nytelse som fyller all materie i den uorganiske, organiske og animalske naturen gjennom hele dens eksistensielle virkelighet og gjennom alle generasjoner.”

Det kan sies enklere. Det finnes syv milliarder mennesker i verden. All deres nytelse til sammen er som en liten gnist sammenlignet med lyset du oppnår på det første spirituelle nivået.

Men dette er kvalitativt, ikke kvantitativt. Du fornemmer evighet og fullkommenhet i denne oppnåelsen – og bare da kan du sette pris på dem. Og alt dette skjer i forhold til ønskene du har forberedt.

Spørsmål: Hvordan kan du ta imot alt dette lyset uten å “eksplodere”?

Svar: Du “eksploderer” ikke, for du forbereder ønsket på forhånd. Ønsket kommer forut for lyset. Spørsmålet er riktig. Hvis jeg nå ville prøve å forbruke alt dette enorme lyset ville du måtte “plukke bitene av meg ned fra veggen”, som om der hadde skjedd en kjernefysisk eksplosjon. Det skjer når vi mottar innenfor det egoistiske ønsket som tar alt opp i seg selv.

Men når jeg trer ut av min egoisme og inn i giveregenskapen, tilegner jeg meg en ubegrenset beholder og lyset bare passerer gjennom meg til de andre. Det stanser ikke inni meg. Jeg mottar nytelse ved at det passerer gjennom meg til de andre. Jeg oppfyller andres ønsker i den grad jeg knytter dem til meg, og lyset passerer gjennom meg uten å stanse. Derfor kan jeg nyte det, og opplever ingen problemer ved å gjøre dette. Jeg holder tross alt ikke lyset tilbake, det går gjennom meg og fortsetter videre. Lyset kan ikke stanse et eneste sekund; med en gang det stanser, forsvinner det.

Derfor kalles metoden for mottakelse av lys for “læren om kabbala”, en lære om å ta imot. Det er fordi du bare mottar lys på betingelse av at du viderefører det til andre. Da begrenser du deg ikke, og forblir uendelig og fullkommen.

Derfor er det umulig å motta lyset på en egoistisk måte. Når du henvender deg til det med en egoistisk intensjon, føler du bare et enda større mørke.

Fra forberedelsesleksjonen, kabbalakongress i Toronto, 16/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

For et menneske som streber mot spiritualitet finnes det ingen mektigere fiende enn Amalek. Når Amalek tar over, føler vi oss trøtte, forvirret og vi mister viktigheten i det spirituelle arbeidet. Han tar bort vårt ønske om å bruke våre krefter på å avdekke skaperen og bli som han. Vi begynner å finne mange årsaker til hvorfor det ikke er verdt å gjøre dette. Dette kalles Amaleks kraft.

Han kommer ikke til oss som en tydelig eller avdekket fiende, men sniker seg opp bak oss uten at vi ser han og gir oss en følelse av trøtthet, latskap og gjør at spiritualitet virker uviktig for oss. Du kan gjøre tusenvis av ulike ting i stedet for å gjøre en veldig viktig, spesifikk og skikkelig definert handling som vil lede deg til målet. Du er klar til å gjøre alt bortsett fra det. Dette kalles Amalek!

Han avdekker ikke seg selv som en angriper og hatefull fiende som du vet at du må ødelegge.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 2/9/2011, Rabashs artikkel

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan velger jeg riktig gruppe slik at jeg kan utvikle meg spirituelt?

Svar: For at et menneske skal kunne utvikle seg spirituelt i dag, må han velge en gruppe som jobber med å spre læren. I våre dager er det bare verdensomspennende disseminasjon som kan lede oss inn i den spirituelle virkeligheten. Denne situasjonen ble skapt for flere år siden, men det er først nå den kommer til uttrykk med full styrke.

Du må velge en gruppe der menneskene ikke ser på seg selv som viktige, der de forstår hva de gjør og de følger eksempelet til gruppen sentralt. Det er viktig at deres handlinger ikke fører til splid, og at de bruker lite tid på å markere seire. I stedet løfter de seg og sprer vårt budskap.

Det er denne gruppen du må velge. Hold deg unna de som gjør det motsatte og flykter. En god gruppe ser ikke inn i seg selv, men bare utover.

Fra leksjon 2 i New York 12/09/11

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det forskjell på det personlige, indre arbeidet og arbeidet i gruppen?

Svar: Innen den spirituelle virkeligheten skiller vi ikke mellom personlig arbeid og gruppearbeid – alt er som ett arbeid. Om jeg kun lever under én myndighet, fullstendig styrt av min egen egoisme, er det ikke noe å gjøre med dette. En slik virkelighet kalles “denne verden”, og i en slik tilstand har jeg ingen mulighet til å endre mitt ego.

For å endre min tilstand må jeg endre “plass”. Det vil si at jeg må bygge opp et nytt sted, nye spirituelle følelser og et nytt sinn. Det er kun mulig ved hjelp av korreksjon.

Mitt personlige arbeid består i å knytte meg til andre. På grunn av dette velger jeg mennesker som kan hjelpe meg – de kalles “gruppen”. Slik kan både mitt personlige arbeid og gruppearbeidet finne sted, men i hovedsak er dette ett generelt arbeid. Det er fordi jeg ikke kan leve uten dem, og fordi de ikke kan eksistere uten meg: Slik er alt bygget opp helt fra begynnelsen av.

Det finnes ikke noe annet arbeid enn å knytte seg til andre og føle nye spirituelle fenomener innenfor denne samhørigheten. I den grad jeg ønsker å knytte deres interne ønske til meg selv, korrigerer jeg også mitt ønske. Min spirituelle beholder eksisterer utenfor mitt “jeg”, i alle andre.

Jeg må knytte meg opp til noe som virker atskilt og fjernt fra meg i min bevissthet, skjult av en vegg som består av min egoisme, misunnelse, hat og ambisjoner, det vil si mitt ønske om å styre andre, se ned på alle andre, styre og bruke dem.

Slik viser egoet mitt ulike former av min fjernhet for meg og hvordan jeg forsømmer mine medmennesker slik at jeg begynner å bygge en bro av kjærlighet mot dem. Jo mer jeg utvikler meg, jo sterkere vil jeg føle at jeg hater andre, avviser dem og ønsker å benytte meg av dem for min egen del.

Jeg gjør det med glede eller ser at det rett og slett er helt nødvendig, og at jeg vil lide om jeg ikke bruker andre. Vi blir dratt gjennom slike tilstander, plassert foran behovet for å bruke andre og forsømme dem for å løse våre egne problemer. I mellomtiden må jeg forstå at alt dette kun er en oppgave eller en vits som jeg må heve meg over for å kunne overkomme det og knytte meg til andre, det vil si over det.

Den egoistiske kraften leder meg til en tilstand der jeg føler meg helt fortvilet: “Hør her, om du ikke forårsaker skade for andre, vil du heller ikke være i stand til å leve!” Alt vårt arbeid består av å løfte oss over dette. Det er derfor dette prinsippet blir uttrykt gjennom slike generelle ord: “Elsk andre som deg selv” – over misunnelse og hat, over ønsket om å bruke andre.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 29/08/2011, Shamati #121

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor kommer den øvre virkeligheten og denne verden i kontakt med hverandre?

Svar: Vår verden og den øvre virkeligheten møtes i ønskene til andre mennesker, som jeg kan knytte opp til mine ønsker slik at de blir som mine egne. Det er derfor betingelsen “elsk din neste som deg selv” finnes.

Mitt første ønske er bare et punkt. Jeg kan ikke ta imot noe som helst i det; det har ikke noe volum. Om jeg kan knytte andres ønsker til meg selv og godta dem som mine egne, handler jeg på en svært interessant måte: Jeg ber om å bli gitt lyset som kan fylle det. Lyset kommer, passerer gjennom meg og jeg tilfredsstiller det ønsket. Om jeg knytter meg selv til et enda større ønske på samme måte, og deretter til flere og flere ønsker, oppnår jeg den uendelige virkeligheten.

Den uendelige virkeligheten er alle punktene i alle hjertene. Da passerer alt det uendelige lyset gjennom meg, og jeg føler dette lyset i alle de andre, i tilsynelatende fremmede ønsker siden det at jeg knyttet dem til meg selv gjorde at de ble mine.

Dette oppklarer meningen med regelen “Elsk din neste som deg selv”: “Du” (en egoist) “elsker din neste” (alle de andre slik at de kommer nærmere deg) “som deg selv” (knytter deres ønsker til deg selv).

Da vil du la alt det øvre lyset passere gjennom deg selv. Du vil ta imot det gjennom ønskene som du har knyttet til deg selv – de er dine. Slik oppnår vi evigheten, perfeksjon, den uendelige virkeligheten. Det er dette alt vårt arbeid handler om.

Fra søndagens virtuelle leksjonsserie 4/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Sløvheten hindrer oss konstant i å foreta endringer på eget initiativ, og fra å våkne opp og nærme oss skaperen istedet for å bli presset av lidelser. Den dekker oss med en sky som kalles “Amalek”. Den motarbeider i hovedsak målets viktighet, og er årsaken til alle uheldige utfall.

Det kan virke som om den ikke gjør noe særlig, men den svekker oss, tar lysten fra oss, beroliger oss, sier at det er ikke farlig: “Bare fortsett; alt kommer til å ordne seg.” Den er veldig lur og derfor er den sterkest: Den smitter oss med sin likegyldighet. Derfor anses denne kraften, “Amalek”, som vår hovedfiende på veien.

Vi ser at alle andre fiender som ønsker å stanse oss hyler og skriker, er synlige og avslører sine forstyrrende egenskaper. Men Amalek er ikke slik. Han holder seg rolig på sidelinjen, som en lumsk slange. Det finnes slike mennesker også. De kan være usynlige, men de glemmer aldri å ta mest hensyn til seg selv og klarer alltid på en skjult måte, i all hemmelighet, å vende alt til sin egen fordel. Disse menneskene forårsaker mest skade av alle.

Det sies at vi må utslette selve minnet om Amalek. Dette er arbeidet med viktigheten av skaperens avdekkelse når det gjelder handlingene vi utfører for dette målet, og angående vårt håp om at det vil komme til oss ovenfra.

Vi befinner oss i handlingens virkelighet. Derfor kommer ingenting til å skje før vi praktiserer handling. Det kan synes som om handlingene ikke er avgjørende, for hovedsaken er intensjonen. Men den sanne intensjonen befinner seg ovenfor, i lyset, og vi befinner oss i ønsket.

Derfor kom ikke kabbala ut fra sitt skjulested for å bli avdekket før muligheten for å utføre handlinger for samhold eller gjensidig nærhet viste seg nedenfra. Tross alt kunne ingenting gjøres før det fantes en mulighet for å utføre praktisk korreksjon.

Våre intensjoner er alltid egoistiske, men ting kan endre seg. Det sies at hjertet følger gjerningene. Nå som verden endrer seg så mye fordi skaperen nærmer seg, kan vi derfor utføre de samme handlingene og vende oss mot ham. Og selv om vi mangler riktig intensjon i handlingene våre, vil de fortsatt være til hjelp for å endre og rense ønskene våre.

Derfor avdekkes læren om kabbala. Vi kan arbeide og skape forandring i oss selv gjennom våre forsøk på å knytte oss sammen hverandre, og gjennom å spre dette budskapet til resten av verden. Vi forklarer framtiden som hele menneskeheten går mot og som venter oss alle. Vi forklarer hva som må gjøres for at avdekkingen av skaperen skal bli vennligsinnet, slik at vi ikke unngår den på alle mulige måter men heller ønsker å tilpasse oss hans nye tilnærmelse.

Ny ledelse, en ny makt, har etablert seg i verden; et nytt nettverk av krefter som nå styrer verden er i ferd med å avdekkes. Og vi må forstå og fornemme det, oppnå likhet med det. Gjør vi vårt beste for å klare dette, sletter vi Amaleks minne. For Amalek arbeider mest med å redusere skaperens viktighet, den gjensidige giverkraften, som er hele essensen til den nye ledelsen, det nye styresettet som nå lander på jorden og dekker oss som en sky.

Krisens årsak ligger i at skaperen kommer nærmere. Hans giverkraft kommer nærmere og nærmere, og vi begynner å føle det mer og mer. I praksis “sletter vi Amaleks minne” med våre forklaringer i denne virkeligheten, her nede. Skaperen vil deretter fullføre handlingen, ovenfra, med lyset som endrer.

Når vi prøver å utføre disse handlingene, selv om det skjer i vår gamle egoistiske natur, og gjør det sammen, med hele verden, så ofte som mulig; forklarer og bringer folk nærmere skaperen som kommer oss i møte, tiltrekker vi oss korreksjonens lys og begynner å forandre oss. Det vil si at vi først sletter minnet om Amalek nedenfra, og i henhold til dette sletter også skaperen senere minnet om han ovenfra.

Slik allierer vi oss med ham. Vi kjemper mot den samme fienden som står mellom oss og holder oss atskilt: den skiller oss fra skaperen og oss fra hverandre. Slik blir denne tåkeskyen til et mektig felt for å oppnå samhørighet, der vi oppdager vår nye beholder (ønske) med giverkraft og kjærlighet. Det kalles avdekkingen av skaperen til skapningene.

Fra Den daglige kabbalaleksjonen 2/9/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon - Inga kommentarer →

Vi føler at verden er i endring i dag – men hvorfor? Det er fordi skaperen avdekkes. Han kommer nærmere – og vi fornemmer forandringer i vår virkelighet. Disse forandringene er vendt mot vårt egoistiske ønske, og derfor oppfatter vi dem som noe vagt og uklart. For første gang i livet synes det som om vi ikke passer inn i denne verden, dette livet. Vi forstår ikke hva det er som skjer.

Tidligere var det vi som gjorde jobben: vi sørget for forandring, istedet for å bli pådyttet forandringer av selve livet. Vi skjønte rett og slett at det var bedre på den måten. Men nå er alt snudd opp-ned. Livet endrer seg, verden endrer seg og det forvirrer oss fullstendig. Det er som om vi mister kontroll over hendelsene og mister forståelsen. Plutselig befinner vi oss i en verden full av ubehagelige overraskelser – og det blir mer og mer av dem for hver dag som går.

Vi føler oss helt hjelpeløse, som folk som har gått seg vill eller som redde, forvirrede barn som verken vet eller skjønner noen ting. Og alt dette skjer fordi giverkraften og kjærligheten ovenfor andre nærmer seg, og gradvis begynner å bre seg over oss som en sky.

Foreløpig er denne skyen lett og gjennomsiktig. Men den daler ned over oss fra oven, og gjør at vi begynner å miste våre vanlige sanser på grunn av den: syn og bevissthet. Ingenting fungerer lengre i denne tåken. Sakte, men sikkert bruker vi ennå det vi har igjen fra før. Men mange handlinger kan vi ikke lengre utføre, siden skyen skjuler årsak og virkning for oss og ikke lar oss se det riktige hendelsesforløpet.

Dette betyr faktisk at skaperen nærmer seg oss. Før vi begynner å forandre oss i samsvar med den, kan vi ikke gjennom denne skyen se hva vi må gjøre med våre liv, gjennom denne nye giverkraften og kjærligheten, samholdet, samhørigheten, globaliseringen og helheten.

Vi kan selvfølgelig prøve å tilpasse oss denne skyen. Den lar seg ikke drive bort, og vi må derfor bare tilpasse oss den på et vis. Jo mer den kommer ned over oss, jo mer vil vi oppnå likhet med den.

Hvis ikke vil det motsatte skje. Den vil da dekke oss med tykk tåke og tvinge oss til å bli lik seg, fordi vi vil stadig føle oss svakere og ikke være i stand til å forstå, føle, reagere og ta ansvar for våre liv.

Vi kan la det bero, helt til situasjonen blir fullstendig skremmende, desperat og usikker, og lidelsene vil da til slutt tvinge oss til å handle. Plagene kommer til å være større enn anstrengelsene som forlanges av oss, og da kommer vi til å løpe rundt for å prøve å redde oss selv fra disse plagene, gjøre dem mindre eller mindre bitre. Alternativet er å begynne å se etter energi og styrke, årsak og motivasjon, som vil hjelpe oss til å utvikle oss – mot vår natur – og endre den for å tilpasse den til denne skyen i forkant.

Da kommer vi til å forstå hva det er som skjer. Ved hjelp av våre nye egenskaper kommer vi til å forstå skyens natur i samsvar med loven om likhet i form – og vi vil bli i stand til å føle oss hjemme i den. Den kommer ikke til å fremstå som en tåkedis lengre. Tvert imot kommer den til å avdekke et nytt styresett som er mye bedre, sterkere og mer attraktivt enn det forrige.

Tidligere ble vi tross alt styrt av vår egoisme, mens det nå er den øvre kraften som styrer. I den utstrekning vi kan forstå den, trer vi inn i samme avdekkelsesområde og begynner å leve her, mens vi samtidig begynner å forstå og fornemme det.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 2/9/11 Rabash’s Letter

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Krise - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at den øvre allerede under knusingen visste at skapelsen kom til å knuses – og allikevel lot det skje?

Svar: Selvfølgelig visste han det. Det var han som arrangerte knusingen! Hvordan skulle Malchut ellers kunne knytte seg til Bina, om knusingen ikke hadde funnet sted?

Når man snakker om den nåværende krisen, refereres det også til en slags knusing (ordet “krise” kommer fra samme rot). Men det er ikke riktig. En krise er skapelsen av samhørighet mellom to egenskaper som ellers ikke kan kobles sammen på annet vis.

I teknologien anvendes ofte denne koblingsmetoden når forsvarsmekanismene i én materie må ødelegges for å kunne kobles sammen med en annen materie. Denne metoden brukes ved sveising av metall, for å smelte dem sammen. Når ulike deler ikke klarer å knytte seg sammen, ødelegger vi derfor deres forsvarsmekanismer, grensene mellom dem – og tvinger dem til å knytte seg sammen – å innlemme seg i hverandre. Dette er mulig om de knuses gjennom en kraftig eksplosjon.

Det kan synes merkelig at vi må sprenge og ødelegge ting. Men egentlig ødelegger vi dem ikke; vi oppretter tvert imot en kobling. Det er heller ikke mulig for oss mennesker å knytte oss sammen om vi ikke først knuser forsvarsmekanismen. Egoismens kraft, kraften fra ønsket om å ta imot nytelse som eksisterer i all materie, vil aldri la noen komme inn på sitt territorium. Derfor må vi ta i bruk en spesiell kraft mot den, en kraft som knuser grensene for å introdusere ny materie, en ny egenskap inni seg – som en uvelkommen gjest.

Det er dette som skjer med Bina og Malchut under knusingen. Men om Malchut aldri mottar Binas egenskap, kan den heller ikke korrigere seg selv. Den er ikke i stand til å motta Binas egenskaper, siden den har satt restriksjoner på seg selv gjennom et forsvarsfilter – den ønsker ikke å ta i mot noe som helst. Den må knuses gjennom tvang, for den kommer aldri til å gå med på at den skal gjøre det selv!

Den kommer aldri til å si seg enig i at den må knuses for å motta for sin egen skyld. Men uten å avdekke egoistisk mottakelse, er det umulig å avdekke Malchuts sanne jeg, som er giverkraftens motsetning og som ikke tillater seg å oppnå den.

Derfor ble knusingen iverksatt ovenfra. Vi sier det slik, men i virkeligheten er det Malchut og Bina som knytter seg sammen, for med det samme dette skjer blandes egenskapene av barmhjertighet og rettferdighet sammen.

Til slutt får vi Bina og Malchut som er knyttet tett sammen med hverandre, samtidig som de er knust. Dette er også en oppnåelse, for selv om de føler avstand fra skaperen kan de korrigere denne avstanden siden de har knyttet seg sammen!

Det viser seg at knusingen er en mektig korreksjon, for det er slik beholderen bygges opp. Uten denne mellomstasjonen ville det vært umulig for oss å fortsette eller oppnå korreksjon. Derfor må vi se på den nåværende krisen som et vendepunkt, et veiskille, en mulighet for å ta en skarp sving og tre inn til en fullstendig ny tilstand.

Fra fjerde del av Den daglige kabbalaleksjonen 4/9/11, Preface to the wisdom og kabbalah

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fundamentene for læren om kabbala kommer fra Abrahams bok Sefer Yetzira (Boken om skapelsen), der han forklarte hovedprinsippene i strukturen til det øvre systemet som styrer vår virkelighet. Dette systemet kalles “den øvre virkeligheten”, og sammenlignet med den kalles vår virkelighet “den nedre virkeligheten”. Vi må bli kjent med det øvre systemets struktur, siden vi hele tiden befinner oss under dets styre.

Dette øvre styret inndeles i en personlig og en generell del. Personlig styre påvirker hver og én av oss, og generelt styre påvirker oss alle samtidig.

Vi befinner oss under påvirkning av krefter som hele tiden er under endring i henhold til sitt eget spesifikke program. Vår skjebne er avhengig av dem. Vi har likevel muligheten til å påvirke disse kreftene, og dermed å påvirke vår skjebne.

Kabbala sier at vi praktisk talt ikke har noen som helst påvirkning på noe i vår virkelighet. Vår virkelighet er resultatet av kreftene som stammer fra den øvre virkeligheten. Vår samhandling med dem og vår reaksjon på disse kreftene, endrer effekten de har på oss. Vi og disse kreftene påvirker hverandre gjensidig.

Om vi forstår naturen i denne samhandlingen, kan vi bevisst kontrollere den øvre virkelighetens påvirkning på vår virkelighet. Dette er i grunnen kabbalas formål: derfor har vi så stort behov for den nå, når den øvre virkeligheten kommer oss stadig nærmere.

Vi føler helt tydelig at den nærmer seg, for vi kan ikke lengre fortsette å oppføre oss egoistisk slik vi gjorde opp gjennom utviklingen i tusenvis av år. Vi kan ikke lengre kontrollere vår virkelighet, for de øvre virkelighetene kommer stadig nærmere og vi vet ikke hvordan vi skal kunne påvirke dem.

La oss håpe at vi gjennom studiene til slutt får evnen til å gjøre dette. I tillegg til å forbedre våre levekår og oppnå trygghet, vil vi bli i stand til å legge til et nytt og veldig spesielt parameter: Ikke bare et behagelig liv i vår egen virkelighet, men også oppfatningen av det øvre systemet, adgang til det og eksistens på dets nivå.

Fra søndagens virtuelle leksjonsserie 4/9/11

Kategori: Indre arbeid, Krise, Spiritualitet - Inga kommentarer →