Det å lese boken Zohar kan sammenlignes med et lenge etterlengtet møte med et menneske som du elsker svært høyt, noen du ønsker å kommer nær. Når dere to endelig møtes, har det han sier ingen betydning for deg. Det viktigste er at mens du befinner deg ved siden av han og hører hans stemme, føler du også nærheten mellom dere. De faktiske ordene er ikke viktige. La han snakke. Du hører ikke en gang så nøye på dem. Gjennom ordene ønsker du å føle hvordan du kommer nærmere han og føler han mer.

Det samme gjelder for boken Zohar. Det virker som om alle de ulike ordene og historiene som står skrevet i den forvirrer oss, men så forstår vi hvorfor dette står skrevet her: Det er fordi alt er navn på vårt samhold. Jeg bryr meg ikke om hva som nøyaktig står skrevet i boken, eller hva den handler om. Det som betyr noe er at jeg er nær den akkurat nå. Siden jeg gleder meg over å være knyttet til den, er jeg ikke spesielt opptatt av ordene. Det viktigste er at vi er nær hverandre.

Fra del to av Morgenleksjonen 27/07/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kabbalastudier, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er årsaken til det faktum at når vi leser boken Zohar mens vi holder en veldig håndgripelig intensjon, så forsvinner den plutselig og vi forstår først at den er forsvunnet når vi husker på den igjen?

Svar: Det er selvsagt slik det må være! Dette blir gitt til oss slik at vi kan be om følelsen. Vi er ikke i stand til å holde på to tanker samtidig i vårt sinn. Hva er vel bedre enn å stille seg inn på riktig måte før lesingen av boken Zohar, sammen med vennene, i en sirkel, og innenfor dette ønske å avdekke hva vi leser?

Det som skjer er at jeg stiller meg selv inn på dette og begynner å lese, og plutselig blir jeg oppslukt av teksten på en noe dypere måte. Da bruker jeg den ikke lenger som ”Sgula” – den spesielle egenskapen til lyset der vi ønsker å avdekke den i samholdet oss imellom. I stedet flytter jeg oppmerksomheten til teksten i seg selv, prøver å forstå den og å oppnå den på samme måte som jeg leser vanlige bøker, mens jeg ønsker å finne ut hva det handler om. Jeg oppfatter ikke det som står skrevet der som noe som skjer inni meg, mellom oss, men som noe som eksisterer utenfor meg. Jeg endrer derfor fokuset umiddelbart til det eksterne bildet.

Etter det kommer alle slags fremmede tanker til meg, og jeg begynner å “reise” inn i disse fantasiene og kalkulasjonene.

Dette skjer helt til mennesket ser at han ikke klarer å komme seg ut av dette, og at dette hindrer han fra å nå den riktige tilnærmingsmåten der han bokstavlig talt skulle være i stand til å ”bite tennene sammen” for å kunne holde fast i den riktige holdningen til lesingen.

Hva kan han gjøre? Til slutt vil han nå en bønn om at han trenger følelsen – ikke for å forstå eller høre teksten, men for å tre inn i dette bildet, å oppnå det. Han ønsker at dette skal skje, at dette bildet skal bli klart for han. Akkurat som han nå befinner seg i den jordiske virkeligheten, må han finne seg selv inni den spirituelle virkeligheten.

Derfor må all denne forvirringen, alle disse tilstandene, lede oss til en så stor fortvilelse at vi bare ønsker følelsen, mens vi helt tydelig forstår at vi ikke er i stand til noe på egenhånd, selv å holde intensjonen. Uansett vil vi helt tydelig finne ut akkurat hva vi trenger.

På den ene siden vil du da forstå at det ikke er noe du kan gjøre og at det ikke er noen vits i en gang å åpne en bok. Du når en tilstand der du er virkelig fortvilet. På den andre siden vet du at du ikke er i stand til å forlate denne veien du har valgt siden hele livet ditt er her. Da vil du få det…

Dette punktet er virkelig kritisk siden det er herfra du kan tre inn i den spirituelle virkeligheten, og det er nettopp det som skjer.

Fra del to av Morgenleksjonen 24/07/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kabbalistiske kilder, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er den virkelige fornemmelsen av lys?

Svar: Jeg har ingen ting å gi et annet menneske, men når jeg virkelig ønsker å gi ham/henne noe blir en spesiell strøm åpenbart inni meg, i min holdning til ham/henne, i min lengsel etter å gi og elske – og dette kalles «lys».

For å kunne sanse et ytre fenomen er det nødvendig å oppnå likhet i form med det. Som en radio som er stilt inn på en spesiell frekvensbølge, frambringer jeg bølgen, egenskapen som er utenfor meg. Inni meg skaper jeg et eksempel, eller en modell av den givende egenskapen som er utenfor. Og slik fanger og fornemmer jeg denne egenskapen.

Dersom jeg oppriktig ønsker å forholde meg til et annet menneske i henhold til giverkraftens lov, begynner jeg plutselig, i min holdning til ham/henne å utvikle en viss tilfredsstillelse som synes å komme fra utsiden, selv om det i virkeligheten flyter til overflaten innenfra. Denne reaksjonen jeg følte i min lengsel etter å gi er lyset.

Fra femte del av Morgenleksjonen 20/7/11, «Arvut«

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Zohar, kapittel «Truma (Donasjon),» artikkel 487: Det finnes en lignelse om en konge som laget i stand et måltid for husstanden sin. Så lenge de gjør som han ønsker, spiser de måltidet sammen med kongen og gir benene til hundene så de kan tygge på dem. Når husstanden ikke gjør som kongen ønsker, gir han hele måltidet til hundene og benene til husstanden.

Spørsmål: Hva er maten som alle spiser ved kongens bord?

Svar: «Mat» betyr at du får nytelse av å gi. Du må også motta disse nytelsene med hensikt å gi.

Dette handler om en holdning, en følelse, handlinger i ønsker. «Hundene» inni meg sitter under «bordet» inni meg der jeg føler «smaken av kongen».

Hva er «smaken av kongen»? Hva er «kongens bord»? Det er alle nytelsene som fremkalles ved å gi, som kongen ønsker å gi. Han gleder seg når han gir. Han ønsker også at du skal føle glede ved å gi til andre.

Derfor, hvis du gir og gleder deg over det, er spørsmålet: Hva er det som gir deg nytelse? Gleder du deg over at du faktisk er lik kongen? Gleder du deg fordi han får nyelse av ditt likeverd? Eller gleder du deg fordi du har fått tak i nytelse? Gjør du det, forandres du straks fra et menneske som sitter ved bordet med kongen, til en hund som tygger på benene under bordet.

Fra andre del av Morgenleksjonen 11/7/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det mulig å blande bønner til skaperen, å be om en ting og enda en?

Svar: «En ting og enda en» betyr at det ikke finnes noe ønske. Ønsket må være fullkomment.

Det øvre lyset kan oppfylle tusenvis av ønsker. Men hvordan kan det plassere flere oppfyllelser i ett ønske? Da kan det ikke kalles et ønske.

Du er et ønske. Begjærer dette ønsket noe? Ja. Og det mottar alt det begjærer. Det kan ikke ønske to oppfyllelser siden det er ett ønske, en beholder. Dersom du ønsker flere ting, betyr det at ønsket ditt ikke har riktig form ennå.

Det er umulig å elske to mennesker. Tross alt ønsker du å bli ett med den du elsker. Det betyr ingenting hva ønsket er for – mat, sex, familie, rikdom, ære, kunnskap eller spiritualitet. Uansett må det være fullkomment, » Jeg begjærer det!»

Fra leksjon 8/7/2011,  “Introduction to The Book of Zohar”

Kategori: Bønn, Intensjon, Kjærlighet, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Vi er ikke i stand til å forstå hva intensjonen “for å kunne gi” (Lishma) betyr siden vi alltid befinner oss i ønsket om å nyte, det motsatte av det å gi. Det som kan se ut som om giverkraften i denne verden bare er en annen form for egoisme der man later som man gir, slik at når vi gir til noen tar vi indirekte imot mer fra dem likevel.

Det er derfor vi ikke forstå meningen med ”Lishma”, den fullstendige giverkraften uten noen som helst fordeler for en selv. Baal HaSulam sier i Shamati nr. 5 (”Lishma er en vekkelse ovenfra, og hvorfor trenger vi en vekkelse nedenfra”) at menneskesinnet ikke er skapt for å forstå hvordan slike ting kan skje i verden.

Når mennesket virkelig jobber for å oppnå giverkraften, begynner han også å forstå hvor urealistisk dette målet er. Hvordan er det mulig å slutte å tenke på seg selv, å ta imot en tanke, handling eller ønske som kun er rettet mot ”utsiden”, uten å bry seg om sin egen gevinst av dette? Det er fordi man bare er i stand til å forstå at han vil oppnå noe ved å jobbe med Toraen og Mitzvot. Det må finnes en selvtilfredshet her, ellers vil man ikke være i stand til å gjøre noe som helst.

Dette er en opplysning som kommer ovenfra, og bare en som får smake denne (tar imot ovenfra) kan vite og forstå hva han har fått. Derfor har man ingenting å støtte seg på før dette, ikke en enkel forståelse eller en gang en liten oppfattelse av hva giverkraften, ”Lishma”, er.

Det står skrevet om dette: ”Smak og se at skaperen er god”. Det betyr at man først må ”smake”, for å få en følelse, og deretter kan man forstå.

Hvorfor må vi da anstrenge oss og jobbe for å ta i bruk rådene fra kabbalistene om ingenting hjelper før skaperen gir oss den andre naturen? Er det ikke lettere å bare vente til du får den?

Svaret er, som våre vismenn sa: ”Det er ikke opp til deg å fullføre arbeidet, og du er ikke fri til å forholde deg passiv til det”. Det betyr at man må gi vekkelsen nedenfra siden dette blir sett på som en bønn. En bønn anses som en mangel, og uten en mangel finnes det ingen tilfredsstillelse. Vi må oppnå et ønske som er passende til å bli fyllt med den givende egenskapen.

Hvordan kan jeg så be om noe som jeg aldri har forsøkt eller hatt behov for, noe jeg ikke har og som jeg ikke vet noenting om? Det viser seg at ens arbeid er nødvendig for å kunne ta imot Lishma fra skaperen kun i form av en mangel og et Kli (en beholder). Derfor kan man aldri oppnå tilfredsstillelse ene og alene; det er heller slik at det er en gave fra Gud.

Bønnen må være en helhetlig bønn, det vil si at den må komme fra hjertet. Det betyr at mennesket vet med ett hundre prosents sikkerhet at det ikke finnes noen andre i hele verden som kan hjelpe han bortsett fra skaperen selv. Det vil si at mennesket trenger å legge all sin innsats i det å ikke ta imot noe som helst, å oppnå et knust hjerte. Først da vil han endelig høre desperasjonen inni seg som kommer fra all den innsatsen som han har lagt ned i dette, og han forstår at det bare er skaperen som kan hjelpe han. Da hører skaperen hans bønn.

Se hvor mye anstrengelser og frustrasjon man trenger for å bevege seg fra tilstand til tilstand, for å oppnå en dypere forståelse som jeg ikke kjenner, som jeg ikke er i stand til å utføre og som jeg ikke ønsker å utføre! Slik løfter jeg meg steg for steg, trenger dypere inn i hjertet, helt til jeg oppnår en ekte bønn.

Fra første del av Morgenleksjonen 5/7/2011, Shamati #5

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: I det siste har vi følt at verdens Kli jobber innenfor ett eneste ønske. En gang rådet Rabash deg til å gjøre et angrep fra denne tilstanden. Hva er det egentlig vi angriper?

Svar: Oss selv, våre hjerter, vår latskap, vår stolthet, våre tidligere vaner. Jeg må løfte meg over alle disse kalkulasjonene.

Det viktigste er å oppløse seg selv blant venner, å bevisst presse seg selv inn i gruppen. Jeg ønsker å være der hele tiden. Jeg ønsker å gi slipp på mitt personlige sinn og mine følelser, og å oppnå sinnet og følelsene til alle vennene. Det er som om jeg mister meg selv i dem gjennom mitt eget ønske.

Dette betyr at vi oppnår beholderen til den gjensidige garantien.

Fra del fem av Morgenleksjonen 6/7/11, Matan Torah

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig å tenke på skaperen hele dagen? Hvordan kan jeg ha han med meg gjennom hvert eneste øyeblikk?

Svar: Vi er i Malchut i den uendelige virkeligheten, og den er fylt av lyset. I stedet for denne uendelige, perfekte tilstanden, ser og føler vi våre egne egenskaper som viser oss den fysiske verden. Om vi derfor ønsker å rette oss inn mot målet og føle den uendelige virkeligheten, da trenger vi gjensidig garanti fra våre omgivelser. Vennene må gi oss kreftene, ønsket, utholdenheten, bestrebelsen og avdekkingen av målets viktighet.

Jeg har tross alt bare ett mål – å oppnå det rette ønsket og ingenting annet. La meg hele tiden føle at jeg ikke bekymrer meg nok når det gjelder å gjøre godt for skaperen på samme måte som han gjør for meg.

Du vil kanskje protestere: ”Jeg vet jo ikke hva han gir meg. Om jeg skal bedømme etter mitt eget liv, vil jeg av og til si at det ville vært bedre om han ikke gir meg noe i det hele tatt”. Det er sant. Hvert eneste menneske avviser ting som er i henhold til hans egne svakheter. Derfor kan min holdning til skaperen defineres på denne måten: Jeg ønsker å oppnå en tilstand der jeg ønsker å gi til han.

Resultatet vil komme takket være de anstrengelsene vi må gjøre igjen og igjen. Lyset stråler over oss igjen og igjen, og plutselig skaper denne opplysningen et ønske i et menneske.

Vi vet ikke hva Lishma, en vekkelse ovenfra, er. Når den dukker opp, vil mennesket kunne si: ”Nå vet jeg hva som menes med dette, nå forstår jeg”. Man må anstrenge seg, akkurat som et lite barn, og ut fra disse anstrengelsene vil følelsen oppstå, ikke før.

Fra første del av Morgenleksjonen 7/5/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det betyr ærlig talt ikke noe hvilken hjelp mennesket ber om fra skaperen. Nøkkelen er å fortsette å be hvert eneste sekund. Måtte man aldri glemme at det ikke finnes andre enn han, den gode som gjør godt. Måtte man knytte hver eneste lille ting som skjer med en selv til skaperen.

Mennesket tenker vanligvis at dette ikke er det rette øyeblikket for å be om hjelp, at det forventes at han må gjøre noe først, lykkes i noe alene, utføre visse handlinger, og at han først deretter kan vende seg mot skaperen. Der tar han feil! Det kreves ingen handlinger. Hele metoden er kun ment for å avdekke skaperen.

Jo oftere du vender deg mot han, jo mer vil du føle at du er avhengig av han. Jo mer du plager han og overfører alt ansvaret for alt som skjer med deg til han, jo mindre trenger du å bekymre deg.

I henhold til hans program, vil han skyve deg bort, gjemme seg og plassere alle slags hinder og hemmeligheter foran deg. Uansett må du gjøre det til en vane å hele tiden søke etter han, og be om hjelp fra han. Dette er den korteste og mest pålitelige veien man kan ta.

Det krever ingen intelligens, kun utholdenhet. Om mennesket inntar en slik posisjon og ikke mister tråden (ved hjelp av gruppen som hele tiden minner hverandre på det), vil han gjennom hele tiden å vende seg mot skaperen, den øvre kraften, naturen, definitivt oppdage hvordan han ber, hvorfor og med hvilken hensikt. Man lærer skaperens karakter, hvilke bønner han besvarer og hvilke han ikke besvarer. Takket være hans bestemte ønske om å tre inn i denne kommunikasjonen, dialogen med skaperen, kan mennesket begynne å få klarhet i hvem han er.

Dette blir beskrevet som ”Gjør alt som står i din makt, men ikke bare gå din vei”. Det vil si at vi må be om alt mulig, helt uten å tenke oss om, akkurat som et barn som tar tak i alt han får tak i og likevel fortsetter å mase på sin mor: ”Gi meg det, gi meg det, gi meg det!” Disse bønnene vil vise vei til oppklaringen om hva som virkelig er verdt å be om, hvor ”budene” og ”overgangene” befinner seg i alt dette, hvordan man oppnår fri vilje og hva som er svarene på hans handlinger. Det er slik mennesket lærer.

Det er bra at du ikke lar dette forvirre deg, og at du ikke tror at alt er avhengig av deg eller omgivelsene dine. Du vil knytte alle disse tre ”punktene” sammen: deg selv, gruppen og skaperen, og lede alt i den riktige retningen, til den øvre kraften, til å være avhengig av han.

Senere vil du begynne å vurdere hvordan du spør. Ber du for din egen del, for andres del eller for skaperens del? Det er slik du lærer om dette langs veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 17/05/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Det øvre lyset forholder seg helt i ro, og ingenting hindrer skapningen fra å føle at han blir kontrollert av en eneste, unik og samlet kraft som fyller hele skapelsen. Det er bare egenskapene i skapningen selv som ikke tillater han å oppleve denne kraften siden han er motsatt av skaperen, lyset.

I henhold til vilkåret for den første restriksjonen (Tzimtzum Aleph) må skapningens egenskaper tilsvare lysets egenskaper, giverkraften. Dette vilkåret er laget av skaperen, han som ønsker å lede skapningen mot den mest behagelige tilstanden, akkurat den samme tilstanden som han selv befinner seg i.

Det som sperrer mellom skapningen og skaperen er skapningens ønske når han ikke har en intensjon om å gi. Dette gjør at han ikke får føle han, lyset eller tilfredsstillelse. Korreksjonen vi må gå gjennom for å føle at vi selv befinner oss inni det øvre lyset, blir sett på som ”filteret” (Masach) eller intensjonen om å gi.

Derfor finnes det et skjult system, der virkelighetene som filtrerer lyset bort fra skapningen (”virkelighet” på hebraisk heter Olam, og ”skjult” heter Alama) holdes skjult, og bak dette dyrkes mitt egoistiske ønske. Etter hvert vekkes en gnist av filteret og det reflekterende lyset i det, og dette er ”punktet i hjertet”.

Om skapningen tar vare på dette punktet, vil han være i en prosess der han hele tiden blir vist nye dybder av ønskene som finnes innenfor systemet av virkeligheter, i større og større grad, fra et laveste til det høyeste nivået, fra null og oppover. Skapningen svarer med å vise en villighet til å oppnå en intensjon om å gi når det gjelder disse ønskene.

I dette tilfellet vil det skjulte systemet skjenke dem korreksjon, et anti-egoistisk filter, intensjonen om å gi. Skapningen krever at hele tykkelsen (Aviut) av ønsket som systemet av virkeligheten avdekker for han fra den venstre siden må bli korrigert av filteret, intensjonen om å gi fra den høyre siden. Ved å knytte disse to kreftene sammen, ønsket og intensjonen, knytter skapningen seg til likheten med det øvre lyset.

Jo mer det vokser, jo flere følelser opplever skapningen under påvirkningen av det øvre lyset. Han kan tro at han er fri til å gjøre som han vil. Det er også slik at han kan gruble over det eller la være. Han kan strebe etter å bli fri i større eller mindre grad, eller være totalt uvitende om dette temaet, det vil si at han kan være nærmere eller fjernere fra det animalske og menneskelige nivået.

Når punktet i hjertet, gnisten av det ødelagte filteret og det reflekterende lyset begynner å utvikle seg i et menneske, får han eller hun en mulighet til å utvide det og be om at lyset som endrer korrigerer det. Tidligere tvang denne gnisten, det ødelagte filteret, han til å ønske seg spiritualitet på en egoistisk måte, og å nyte skaperen og den spirituelle virkeligheten på en egoistisk måte. Nå ønsker han derimot å snu alt om til giverkraft.

Mennesket trer slik inn i en kabbalistisk gruppe og begynner å praktisere giverkraften i seg. Om den lykkes eller ei, så er alt dette uansett nødvendige komponenter for å oppnå en bønn og en appell. Dersom den rette typen behov modnes i mennesket, vil det øvre lyset som i dag gir han en følelse av avstand heller gi han en følelse av nærhet.

Fra første del av Morgenleksjonen 16/05/2011, Shamati nr 8

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →