I dag prøver menneskeheten å knytte seg sammen. Mennesker forstår instinktivt at det å være sammen er bedre enn å være alene. Ulike land prøver å blir enige om avtaler på nytt og på nytt, slik at de får ta del i en union som kan gjøre dem sterkere og mer suksessrike. Vil de lykkes med å gjøre det på denne måten? Etter hver vil vi se at dette bare leder til konflikter, og til og med kriger. Problemet er det samme: Vi vet ikke hvordan vi skal knytte oss sammen.

Tidspresset for å slutte seg sammen har på en naturlig måte trengt inn i menneskeheten gjennom mange år. Det er dette partnerskapet som er medfødt hos mennesker og nasjoner: Jeg passer på meg selv, og likevel ser jeg at det er mer hensiktmessig for meg selv å knytte meg til andre. Sammen vil vi skape et monopol, og bli sterkere enn alle andre.

Dette behovet har ikke blitt svakere, og vil til slutt føre oss mot så enorme problemer at naturen selv vil vise oss at vi er nødt til å oppnå samhold. Vi blir vist at vi er nødt til å smelte sammen til én eneste, global helhet, å utfylle hverandre fullstendig, bli perfekte, hele, og akseptere ”den runde verden”  der alle delene henger sammen med hverandre.

Hvordan skal vi nå kunne bygge opp menneskesamfunnet om naturen utfordrer oss på denne måten? Egoismens problem gjelder tross alt bare det menneskelige samfunnet. Dette er det eneste stedet der egoismen jobber imot samhørighet. Som et resultat av dette oppdager vi at vi ikke klarer å knytte oss sammen.

Hvorfor satte skaperen en hindring foran oss, gjorde oss annerledes og ulike hverandre? Om vi var helt like, ville alt være mye tydeligere: Hvert menneske vil da gi en bestemt del og ta imot en bestemt del, og materien ville slått seg til ro.

Vi er likevel forskjellige. Derfor må vi løfte oss over vår egoisme og aktivere intensjonen der vi handler for å kunne gi, uten at vi selv oppnår noen som helst personlige fordeler av dette. Kun på grunn av dette vil mennesket bli i stand til knytte seg til andre. Da vil han oppnå tilstanden der man gir for gi, og deretter – det å ta imot for å kunne gi. Bare dersom hvert eneste menneske retter seg etter disse lovene, vil vi oppnå perfekt samhold oss imellom.

Det er derfor vi ble skapt ulike, ellers ville vi løst problemet på det materielle, animalske nivået og blitt som maurer i en maurtue.

Fra del fire av Morgenleksjonen 12/05/2011, ”The Peace”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Krise, Samfunn, Samhold, Verden - Inga kommentarer →

Vårt hovedproblem er at vi ikke hører på hintene som skaperen gir oss. På en beskjeden måte henvender skaperen seg hele tiden til oss, men vi føler det ikke. Mennesket må føle at skaperen alltid hvisker han i øret.

Dette er ikke et psykologisk problem, ikke eksterne stemmer, og heller ikke tvangstanker. Dette er våre indre følelser som hele tiden må bli mer sensitive for å kunne oppfatte skaperens stemme.

Jeg må føle denne indre stemmen inni meg. ”Kommer det fra han eller fra meg?” Om jeg begynner å oppfatte disse hintene, vil de hjelpe meg mye. Man må føle inni seg at han hele tiden snakker og hinter.

Dette er ikke behagelig. Jeg vil måtte begrense meg og lede meg selv bort fra mange svakheter som jeg har, og noen ganger vil jeg gjør det motsatte. Hva kan du gjøre med det? Mennesket må finne en måte å slappe av på. Det finnes også øyeblikk som dette siden man tross alt er et menneske.

Uansett er denne sensitiviteten til den indre stemmen veldig viktig, som det står skrevet ”Jeg hørte en stemme”. Dette er ikke et tegn på schizofreni. Det er en veldig alvorlig innstilling som har likhetstrekk med hvordan musikkinstrumenter er stilt inn for at lyden skal samsvare med stemmegaffelen, den rene noten ”A”. Det er slik man må føle det: Under hvilken frekvens kan jeg ”få inn” skaperen?

Spørsmål: Hvordan kan vi lære å skille ut skaperens stemme blant alle de andre?

Svar: Kun gjennom ønsket ditt. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på. Ingen og heller ingenting vil kunne hjelpe deg. I begynnelsen av det forrige århundret skrev kabbalisten Hazon Ish følgende i sin bok Faith and Confidence: ”Den givende egenskapen er en ømfintlig bevegelse i en sensitiv sjel. Det er slik han begynner boken sin. Det er nettopp denne ømfintlige innstillingen til frekvensen som skaperen sender fra vi må finne.

Spørsmål: Hvilken kraft er det som hjelper meg slik at jeg hele tiden kan beholde denne innstillingen, og finne ut hvor jeg er og i hvilken tilstand jeg befinner meg? Har det ingen betydning om jeg opplever gode eller dårlige følelser?

Svar: Hva er det som hjelper oss til å stille oss inn på denne ”ømfintlige sjelen”? Kun bevegelse mot andre, når jeg knytter meg til de andre til tross for at jeg ikke ønsker dette og når jeg til tross for alle vendingene, endringene og problemene likevel prøver å stille meg inn på denne frekvensen. Alle disse vendingene, endringene og problemene blir gitt til meg bevisst. De indikerer hvor jeg fremdeles ikke har funnet den riktige innstillingen. De viser meg hvor jeg avviker fra den nødvendige frekvensen. Alle problemene, utfordringene og negative opplevelsene er et uttrykk for hvor langt jeg befinner meg fra den riktige innstillingen, at jeg ikke har funnet den riktige resonansen.

Om mennesket opplever alt på denne måten, til tross for alt som skjer med han, om han ikke mister tanken om at ”det finnes ingen andre enn han” og også innstiller seg på ”om jeg ikke gjør det for meg selv, hvem vil så gjøre det?”, da vil dette være alt han trenger.

Spørsmål: Hvor føler han denne stemmen inni seg?

Svar: I bevegelen mot det som finnes på utsiden. Instrumentet der man kan føle skaperen kan føles i en ny resonansregion inni deg som begynner å resonere i forhold til andre.

Det er dette instrumentet vi må skape. Det kalles ”en sjel”.

Fra leksjon 21/04/2011

Kategori: Bønn, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Sjelens reaksjoner på tilstandene som den gjennomgår blir avspeilet i ordene som er skrevet av kabbalister. Denne reaksjonen er samlet i bønneboken Siddur (”rekkefølgen” av tilstandene man gjennomgår). Vi forstår ikke hva bønnene beskriver, heller ikke sjelens inntrykk som er tatt opp i bønnene, bokstavene, deres kombinasjoner eller måten ordene er satt sammen til setninger på.

Hele bønneboken er organisert slik at for enhver sjel som opplever endringer i en spesifikk tilstand, er dette en prosess som blir uttrykt med de samme ordene i bønnen. Det er ikke nødvendig å si ordene høyt. Sjelen vil føle dem inni seg, og bønnen vil bli dens interne oppbygging.

Hver eneste bokstav er en bestemt rekkefølge, en sekvens av kreftene som gir og tar imot. I tillegg er det ”vokalmarkeringer” innenfor bokstavene, påfyll, en fullstendig TANTA (Ta’amin, Nekudot, Tagin, Otiot eller lys, punkter, kroner over bokstavene og bokstaver), tilstandene som vi går gjennom.

Våre interne ønsker forandrer seg til alle slags former som utløser ulike følelser i oss. Til gjengjeld tar disse følelsene imot en bestemt form for spirituelle elementer i bokstaver, ord og setninger når de blir overførte til papir.

En bønn er med andre ord et eksternt uttrykk for interne spirituelle følelser. Et menneske trenger egentlig ikke en bønnebok. Om han opplever disse interne tilstandene, vil de bli hans bønn.

Man trenger en bønnebok for å kunne se på formene til bokstavene og for å se (om vi har nådd et visst nivå) hvilke tilstander vi må gå gjennom, å se for oss hva som venter oss i framtiden. Om jeg allerede befinner meg i den spirituelle virkeligheten, vil jeg ut i fra det som jeg har lest i bønneboken på en måte oppfatte hva som kommer til å skje med meg og hvilke tilstander jeg vil måtte tre inn i.

I denne verden kjenner jeg til ulike menneskelige følelser. Når jeg leser en roman kan jeg for eksempel føle og oppleve hendelsene som blir beskrevet internt. Det samme gjelder den spirituelle virkeligheten.

Fra del tre av Morgenleksjonen 21/04/2011, Beit Shaar HaKavanot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Bare et menneske som sammen med roten av sin sjel ønsker å finne én samlet øvre kraft som styrer virkeligheten, blir ”hjulpet” ovenfra gjennom hindringer. Skaperen fortsetter å avdekke nye ønsker i han eller hun, og dette lokker dem i ulike retninger. Man glemmer slik at det ikke finnes andre enn skaperen, roter seg bort gang på gang og klarer ikke å mane fram bildet av den unike øvre kraften inni seg, den kraften man burde henvendt seg til.

Alle disse problemene er hjelp fra oven som i form av hindringer sendes den som streber mot å finne skaperen. Mennesket tror at de andre lykkes i å holde på dette ene bildet, en følelse av at det ikke finnes noen andre enn skaperen. For han forsvinner dette bildet hele tiden, og blir glemt.

Det er lett for verden å si dette, men han er den eneste det er vanskelig for, og han strever hele tiden med dette siden det er som om det befinner seg i en tåke og han forstår ikke hvem som handler: han selv, skaperen eller begge to sammen. Han forstår heller ikke hvilket forhold som skal formes med han, da ingenting er tydelig.

Det virker urettferdig at han bare får vanskeligheter fra skaperen i stedet for hjelp. Er det slik en kjærlig og snill skaper vil oppføre seg? Hvorfor bruker han da slike listige triks og utsetter mennesket for slike livsproblemer som vi ikke vet hvordan vi skal komme ut av?

Mennesket tror at selv ikke den mest hensynsløse personen ville gjort noe slikt. Hvor kommer tross alt all ondskapen i verden fra om ikke fra den samme øvre kraften? Alle de mest brutale og grusomme tingene kommer kun fra én kraft, og i tillegg må vi bestemme oss for at denne kraften er god, uendelig kjærlig og at den kun jobber for det gode, er det ikke slik det er?

Om vi tar en titt på verden, er det umulig å godta dette. Vi blir bare overbevist om hvor lett det er å forvirre oss og å få oss til å tvile på den enestående øvre kraften når vi ser verden foran oss full av smerte, problemer, vold, terror og hat.

Det kan ikke være den sammen kraften som forårsaker dette, kan det vel? Det er nok likevel virkelig slik siden det ikke finnes andre enn han, og siden vi ikke gjør noe selv. Jeg ser med mine egne øyne at verden styres av den onde kraften, og ikke av den gode. Jeg prøver å holde på tanken om at det ikke finnes andre enn den gode skaperen, jeg balanserer som på en knivegg og holder stadig på å falle ned. Fra alle retninger mottar jeg stadig bevis på det totalt motsatte, og det virker veldig virkelig for meg.

Jeg kan ikke en gang lukke øynene mine for det som skjer, og lyve for meg selv. Jeg ser bare at jeg helt enkelt må bli kjent med skaperen! Da våkner et virkelig behov til live inni meg. Jeg ønsker ikke å se han som en ond kraft! For at jeg skal kunne oppleve han som en god kraft, er jeg avhengig hans hjelp.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/04/2011, Shamati Nr 1

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er dråpen som må fullføre mitt ønske slik at det kan leges det og lede meg i riktig retning?

Svar: Ditt ønske er kun ditt ønske når det er knyttet sammen med andre ønsker. Det er der hele problemet ligger: Vi er ikke knyttet tett nok sammen. Individuelle krefter finnes i overflod, mens det er mindre av felles krefter gjennom samhold.

Alle leser alle bøkene, kjenner til alle de snedige ideene, forstår kildene, jobber i gruppen, sprer læren om kabbala og deltar på kongressene. Spørsmålet er likevel: Bygger vi plassen der vi kan avdekke vårt høyere nivå? Denne plassen er vårt helhetlige ønske. Helheten av ønsker er plassen der vi finner den framtidige virkeligheten. Har vi en slik plass? Føler vi oss knyttet sammen internt slik at vi gjennom vår enhet kan avdekke skaperen?

Det er nettopp dette vi mangler; Det er der vi ikke legger ned nok innsats. Vi trenger et intenst område, intensitet blant oss, en lengsel mot tett samhørighet. Kun inni det, innenfor dette området, vil vi avdekke skaperen.

Alle bærer i seg enorme krefter; alle er fulle av lure ideer og yter en ærlig innsats, men vi mangler fremdeles samhold. Vi har ikke utført nok arbeid for å kunne skape plassen vi trenger.

Alle sjelene reiser seg til Malchut i virkeligheten Atzilut, og lyset faller ned mot den ovenfra. Det er spesielt Malchut som tar imot vår bønn (MAN), en totalsum (Ʃ) av våre ønsker som kun er rettet mot samhold. Det er dette vi trenger. Individuelle rop løftes ikke til Malchut i Atzilut, og blir nytteløse henvendelser. Den forventer et felles ønske siden spiritualitet avdekkes i tilknytningen mellom menneskene.

Derfor blir det sagt at det minste flertallet er to. Selv to, du og jeg, og samholdet oss imellom er nok. Om vi skaper en slik tilknytning som er motivert av ønsket om å finne skaperen, vil det bli plassen for hans avdekking.

Det er problemet. Om du ikke jobber med samhørigheten, vil ikke dine krav bli akseptert. Du må stå til rette for to spørsmål:

1. Studerte du Toraen? Strebet du med andre ord mot å elske andre like mye som du elsker deg selv, slik det øvre lyset gjør, det som blir sett på som ”Toraen”? Lengtet du etter å etablere et samhold med andre og å lære å elske? Det er det som blir sett på som ”å studere Toraen”.
2. Forventet du forløsning? Til tross for dine anstrengelser har du med andre ord ikke oppnådd noen resultater. Forventet du det likevel? Reiste du MAN for korrigering? Forløsning kommer tross alt fra skaperen umiddelbart.

Disse to vilkårene er obligatoriske for oss å imøtekomme. Det finnes ingen annen løsning. Det handler ikke om den enkeltes krav, men om lover. Det finnes to krefter i virkeligheten: den givende egenskapen og egenskapen om å ta imot. Samholdet mellom dem former hele skapelsessystemet av årsak og effekt for oss.

Jeg kan ikke kreve noe fra loven, naturen, siden jeg er en del av denne helheten. Læren om kabbala forklarer oss hvordan vi kan bruke disse naturkreftene på riktig måte.

Fra del fire av Morgenleksjonen 18/04/2011, Baal HaSulams Letter 10

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Enten vi liker det eller ikke, må vi for hver eneste tilstand oppnå en følelse av mangel. Det vil si at vi må se for oss en framtidig tilstand ut i fra vår nåværende tilstand. Om jeg bygger det opp på riktig måte, vil jeg til tross for alle mine anstrengelser for å klare det likevel kjenne hvor langt jeg fremdeles befinner meg fra det. Jeg ønsker det med andre ord veldig sterkt, men jeg er ikke i stand til å oppnå det.

Dette kalles en ”mangel”, en forberedelse for en framtidig tilstand som alltid avdekkes før vi går over i en ny tilstand. Denne følelsen av mangel er veldig flerdimensjonal og ubehagelig.

Den neste tilstanden skinner over meg, og på grunn av dens belysning begynner jeg å sette mer og mer pris på den mens jeg ser på mine nåværende tilstander som defekte og lite tilfredsstillende. Jeg føler i hvilken grad jeg mangler styrken til å løfte meg og i hvilken grad jeg ønsker det.

Som et resultat av dette kommer jeg til det punket der mitt sterke ønske om å løfte meg og min forståelse av at jeg ikke har noen som helst mulighet for å få det til å skje vil møtes, og det er da jeg bryter ut i bønn, et rop, og det øvre lyset kommer meg i møte og hjelper meg. Dette ropet (bønnen) viser tross alt mitt store ønske som tiltrekker seg den riktige typen lys, og som hjelper meg med å løfte meg til det neste nivået.

Jeg må komme til et rop som består av to komponenter: 1) mitt store ønske om å oppnå giverkraften, og 2) forståelsen av at jeg aldri kan oppnå det. Det er kun når jeg holder på å eksplodere av dette presset, som er forårsaket av mitt ønske og min mangel på krefter til å sette det ut i live, at lyset reagerer på smerten og påvirker meg.

Å vente på at lyset skal komme av seg selv er nytteløst. Det kommer som svar på mitt ønske om å gi, og trekker meg til seg med den kraften som er nødvendig for å løfte meg til det neste nivået.

Fra første del av Morgenleksjonen 18/04/2011, ”This is for Judah”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når et menneske prøver å flykte fra Egypt, det vil si egenkjærlighet, vil han møte motgang som han kun vil klare å overkomme om han spør Skaperen om hjelp. I tillegg er det også den materialistiske, jordiske egoismen som mottar slag på sitt nivå, som for eksempel problemer med familien, helsen, penger og så videre. Hvordan skal vi forholde oss til disse problemene?

Svar: Uansett hva slags problemer som oppstår i livet mitt må jeg først og fremst se det som forstyrrelser som er sendt til meg fra Skaperen. Selv om jeg opplever mye smerte må jeg løfte meg over denne forstyrrelsen, gjennom tro over fornuft. Til tross for alt dette vet jeg at jeg må utføre kalkulasjoner over disse forstyrrelsene, og ikke under vekten av dem. Jeg må holde kontakten med ”senderen”, Skaperen.

Når det kommer til ansvarlige handlinger, må jeg innenfor denne verden løse alle problemene gjennom allment aksepterte metoder. Når det gjelder penger, jobb, familie og helse må jeg ta vare på alt dette slik som alle andre i vår verden.

Dermed bygger du opp en tosidig holdning til problemene:

-For det første kommer alt fra Skaperen, og du forholder deg kun til Han. Du ønsker å motta disse forstyrrelsene da de gir deg muligheten til å løfte deg over kunnskap og opprettholde kontakten med Skaperen. Da behandler du disse forstyrrelsene på en riktig måte, og du vil begynne å elske og respektere dem. Uansett hvor mye de plager deg, hvor mye salt de strør i såret eller hvor nervepirrende de er, er det akkurat dette som hjelper deg til å løfte deg over dem.

-For det andre vil du løse problemene som dukker opp slik det er normalt å håndtere dem i den materielle verden.

Begge disse dimensjonene må være til stede i din holdning. Du tilskriver problemene til Skaperen, og på samme tid vil du jobbe med dem. Vi kaster ikke Farao ut av våre liv, men vi setter pris på hans problemer. Det er tross alt bare gjennom dem vi kan avvise han og holde avstand til han, og dermed løfte oss høyere og høyere.

Farao er mitt mest dyrebare legeme, min kjerne, mitt mest følsomme punkt, mitt barn, den aller viktigste og fineste strengen som finnes inni meg.

Spørsmål: Det er likevel slik at Farao jobber imot samhold mellom venner. Hva har de materielle problemene med dette å gjøre?

Svar: De distraherer deg også fra det indre arbeidet. Det er ikke tilfeldig at så mange kabbalister har opplevd materielle problemer. Skaperen gikk bevisst inn for at de skulle få oppleve sykdom og forakt av mennesker rundt dem. Det var for å gi dem en plass hvor de kunne overkomme.

Når alt kommer til alt er det hele et resultat av at Faraos hjerte er blitt herdet. Ønsket blir gradvis avdekket inni deg og i samsvar med dette opplever du forkjellige problemer, både i deg selv og andre.

Spørsmål: Må jeg spørre om hjelp i slike tilfeller? Skaperen hjelper oss tross alt bare i henhold til én ting – samhørighet.

Svar: Det er riktig, disse problemene hindrer deg fra å gjøre dette. Når du er syk er det vanskelig å fokusere på nestekjærlighet, og mest sannsynlig glemmer du alt som har med dette å gjøre. Dette betyr at du må spørre om hjelp. Det finnes ingen andre enn Han. Alt kommer fra Skaperen, men det skjer gjennom ulike kanaler. Du må oppnå målet, men din kropp, ditt ”lille esel”,  er syk og klarer ikke å bære deg. Hva skal du så gjøre? La han dø? Men du trenger han jo på veien.

Hvorfor opplever du denne verden som atskilt fra den spirituelle verden? Selv små forstyrrelser kan være til hjelp hvis du jobber med dem på riktig måte. Uansett hva som skjer med oss, er det viktig å alltid huske på at dette kommer fra en eneste kilde, helt til vi virkelig vil føle at vi er i et spirituelt eksil.

Fra den første delen av Den daglige kabbalaleksjonen 13/04/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Helse, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Lidelse, Oppfattelse, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg lære meg til å gjøre intensjonen viktigere enn forståelsen av teksten når vi studerer kabbalistiske kilder i gruppen eller nå jeg leser dem for meg selv?

Svar: Når jeg leser for meg selv må jeg også tenke på at vi alle er knyttet sammen. Det er som om jeg dykker ned i vårt felles ønske som knytter oss alle sammen til én helhet, der vi alle lever i samhold selv om vi ikke føler det.

Jeg prøver å holde meg på det samme nivået. Ved å være sammen med alle innenfor det systemet som knytter oss alle sammen, der vi alle deler det samme ønsket og den samme energien, ønsker jeg å føle at det ikke finnes ulikheter mellom de andre og meg selv.

Når jeg leser teksten, prøver jeg å trenge inn i dens essens så mye som mulig, og det viktigste er å ikke bryte det indre samholdet som finnes mellom oss. Om jeg må gi 99% av styrken min for å kunne tenke på vårt samhold, er det nettopp dette jeg må gjøre. Da bruker jeg kun 1% på å forstå hva jeg leser. Noen ganger vet jeg ikke en gang hva jeg leser om: Så store er forstyrrelsene som blir gitt meg.

Jeg må uansett ikke bekymre meg for det faktum at jeg ikke klarer å gjenfortelle det jeg nettopp har lest. Nøkkelen er å ha et ønske om å knytte seg til alle mens øynene mine følger bokstavene. Dette er nok for at teksten skal kunne påvirke meg.

Jeg ønsker spesielt å vektlegge dette: Det viktigste du gjør er å tenke på samholdet oss i mellom, og først da vil du kunne lese og forstå teksten i den grad det er meningen.

Fra leksjon 2, WE-kongressen 2/4/2011

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Vi har nettopp lest i boken Zohar i mer enn en halv time. Hvor mange ganger lengtet hver og én av dere etter at lyset som endrer skulle komme, og hadde forventninger til at noe skulle skje? Det står skrevet at englene spør mennesket når han dør: ”Studerte du Toraen, og forventet du frelse?”

Hvor mange ganger  anstrengte du deg, hvor mange ganger prøvde du å ikke falle ut eller å ”få taket på” noe som var veldig viktig, akkurat som en målmann som vokter målet sitt eller en jeger som forfølger byttet sitt? Deltok du med innlevelse og forventninger, akkurat slik du ville gjort før et stevnemøte med din kjære som du har måttet vente så lenge på? Hvor lenge klarte du å befinne deg i denne tilstanden? Hvor mange ganger kom du tilbake til denne anstrengelsen igjen?

Det er bare disse øyeblikkene som teller i livet. De legges sammen, og de bestemmer hastigheten på livet. De andre øyeblikkene eksisterer egentlig ikke…

Fra del to av Morgenleksjonen 23/03/2011, Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er intensjon?

Svar: Intensjon er det du ønsker fra den tilstanden du befinner deg i. Det du sier eller gjør har ingen betydning, men det viktigste er det du sikter mot, hvilke resultater du forventer fra din nåværende tilstand. Det har ikke noe å si om det er ditt eller vårt.

Vi kan med andre ord spørre oss selv hvordan vi ønsker å se for oss vår neste tilstand. Hvordan ser du den for deg nå? Hva vil du gjøre: gi til skaperen, ta imot for deg selv, tjene andre, stjele, gi videre eller fordele? Hvordan ser du deg selv i den neste tilstanden? Dette er intensjonen din.

Derfor er det kun mennesket som har intensjon. Han er den eneste i hele skaperverket som er utenfor tid. Intensjonen handler ikke i henhold til den fysiske tiden, men innenfor spirituell tid, og den ligger over vårt ønske.

Fra del tre av Morgenleksjonen 20/03/2011, Talmud Eser Sefirot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →