I dag, som følge av jordskjelvene som rammet Japan, ser vi hvordan naturen truer vår eksistens. Vi lever tross alt oppå en gigantisk vulkan som koker dypt nede under jorden, mens vår eksistens finner sted på et tynt lag på jordskorpen.

Fra jordens dyp graver vi etter olje, vann og mineraler, vi bruker grønnsaker og dyr som eksisterer på overflaten som mat og puster inn den atmosfæriske luften. Vi er helt og holdent avhengig av prosessene som skjer på jordskorpen.

I tillegg blir vi påvirket av mange andre faktorer: magnetiske felt, tyngdekraften, alle slags strålinger, hastigheten på jordens rotasjon og så videre. Vi kan ikke en gang forestille oss at den minste endring i noen av disse parametrene kan endre livene våre totalt!

Alle de store naturkatastrofene forårsakes av kreftenes ubalanse, og de skjer som et resultat av at vi handler på feil måte. Hele universet er ett eneste system som omfatter de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene i naturen, i tillegg til mennesket. Den største delen av universet består av den uorganiske naturen: Det vil si hele universet, inkludert jorden. Plantene dekker kun jordens overflate, det bevegelige riket tar opp en enda mindre del av dette igjen, og sammenlignet med alt dette utgjør mennesket bare en ørliten del av systemet.

I den spirituelle dimensjonen er det derimot ikke kvantiteten eller massen som tas i betraktning, men kreftenes kvalitet. Derfor kan mennesket, som er på et kvalitativt høyere utviklingsnivå, endre hele universet med bare én tanke. Baal HaSulam skriver at hele det uorganiske nivået tilsvarer én plante, alle plantene tilsvarer ett dyr og alle dyrene tilsvarer ett menneske.

Om mennesket gjør en liten endring i positiv eller negativ retning, vil dette med andre ord endre hele dyreriket. Den organiske verden vil som et resultat av dette gjennomgå enda større endringer igjen, for ikke å snakke om hva som vil skje med den uorganiske naturen. Det er fordi alt skjer i ett enhetlig system!

Derfor må vi endre oss selv og oppnå balanse oss imellom. Først da vil alle disse naturkreftene som er på lavere nivåer enn det menneskelige – hele den bevegelige, organiske og uorganiske verden – oppnå balanse.

Spørsmål: Hvordan kan vi overbevise alle om at verden blir styrt av våre tanker?

Svar: Det er umulig å nå fram ved hjelp av ord. Vi må lede verden til den indre følelsen av at tanken er den mektigste kraften i hele universet, og vi må bevise det samme for oss selv! Om jeg forstår at mine tanker påvirker hele verden, vil jeg da tillate dem å ”følge strømmen”, frie og ukontrollerte? Nei, hvert eneste øyeblikk vil jeg da ha oppmerksomheten min rettet mot hva jeg tenker på, hvor tankene mine går og hva jeg påvirker. Jeg vil hele tiden kontrollere meg selv!

Vi kan ikke bare forklare dette til oss selv eller til resten av verden. Vi kan ikke måle kraften til tankene, og spesielt ikke hvor sterkt de påvirker bestemte hendelser. Vi vil aldri klare å gi verden bevis på at det finnes en sammenheng her. Hvordan skal vi da kunne lede verden mot balanse?

Det finnes kun én løsning: Vi som forstår dette og som studerer kabbala må tiltrekke oss det øvre lyset gjennom oss selv, slik at det kan gi menneskene en bevissthet ”innenfra” når det gjelder det faktum at alt i naturen henger sammen og at nettopp våre ønsker (hjerter) og tanker (sinn) bestemmer verdens tilstand.

Det omsluttende lyset, som på en uhåndgripelig måte påvirker absolutt alle, vil vekke en indre forståelse i menneskene slik at deres tanker og intensjoner påvirker tilstanden til naturens system, der de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene i naturen, i tillegg til mennesket og dets intensjon, blir knyttet sammen som én helhet.

Fra leksjon om Shamati 11/03/2011

Kategori: Bønn, Felles sjel, Intensjon, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter knusningen falt gnistene opp i de ødelagte beholderne, og lyset befant seg inni ønsket for å ta imot lyset på en egoistisk måte. Det viser seg at jeg er inni dette egoistiske ønsket i den knuste beholderen, og det betyr at jeg ønsker å bruke samfunnet og skaperen for å ta imot spirituell tilfredsstillelse kun for min egen del!

Jeg ønsker å utvikle meg spirituelt ved å oppnå mer kunnskap, flere følelser og ved å komme nærmere vennene. Dette gjør jeg kun for å kunne ta imot noe fra dem. Alt dette er rettet mot det spirituelle målet, men med en egoistisk intensjon. Det er slik jeg aktiverer mine spirituelle ønsker eller de knuste beholderne. Jeg handler ut i fra det knuste hjertet, og det er nettopp inni dette at jeg finner skaperen blant alle mine egoistiske ønsker.

Jeg må jobbe med disse ønskene uten å bli redd eller flau. Jeg må ikke stikke av fra skrekken når jeg oppdager at jeg er fullstendig gjennomsyret av egoistisk selvtilfredsstillelse, og jeg må ikke være redd for å bli skitten når jeg oppdager mine urene ønsker. Dette er forresten det som skiller kabbala fra den religiøse tilnærmingsmåten. Jeg må aktivere disse ønskene uten å bli redd eller skjemmes.

Ja, jeg er knust! Det er nettopp fra dypet av denne knusningen at eg kan avdekke det faktum at jeg kan oppnå målet. Det er her jeg oppnår kontakt med skaperen, og organiserer mitt arbeid i henhold til omgivelsene rundt meg. Omgivelsene virker også egoistiske for meg siden det er mitt felles Kli som er knust fra min side.

Ikke vær redd for noen av avsløringene av ondskapen! Det viktigste er at ondskapen blir avdekket for målets skyld! I dette tilfellet er det sannhetspunktet som gjør at jeg jobber mot målet.

Det er slik jeg øker hastigheten på min utvikling og oppnår et kontaktpunkt med skaperen innenfra, ut i fra mine knuste ønsker, fra hele denne skitne egoismen. Det er slik jeg utvikler meg. Jo flere ”syndere” som blir avdekket i meg, jo bedre. Jeg er veldig glad for dette siden det er gjennom dem at jeg vil være i stand til å utvikle meg enda mer!

Jeg ønsker bare å få nok styrke slik at jeg holder ut lidelsen, slik at jeg ikke stikker av, eller slik at jeg ikke vil bli sittende med hendene mine foldet i fanget og ødelegge meg selv. Noen mennesker blir helt oppslukt av å ødelegge seg selv, og tenker ikke på å bruke disse tilstandene for å kunne utvikle seg når så mange negative egenskaper blir avdekket for dem.

Det eneste som kan hjelpe her er utholdenhet, tempoet på endringene og kraften fra gruppen, som må påvirke mennesket, alltid vekke han og ikke la han forbli deprimert og tom. Alt er avhengig av hvordan vi forbereder oss og hvordan vi hjelper alle de andre som også befinner seg i disse knuste beholderne.

Vi forstår tross alt hvilken type egoisme vi befinner oss i, og vi er ikke redde siden vi støtter hverandre og prøver å dra hvert eneste menneske ut av hengemyren. Dette gjør oss i stand til å utvikle oss.

Det ligger fremdeles mye arbeid foran oss for å kunne avdekke vår felles tilstand og den personlige tilstanden til hvert eneste menneske, og for å komme ut av disse tilstandene. Det er likevel viktig å understreke at disse tilstandene blir avdekket for oss når mennesket streber mot målet. Det vil si at målet aldri er å avdekke ondskapen! Mitt mål er å alltid prøve å avdekke godhet, giverkraft, kjærlighet og samhold, men på veien dit vil jeg avdekke motsatte egenskaper. I den grad jeg prøver å avdekke godhet, vil jeg på veien avdekke alle slags ”syndere” inni meg.

Da gleder jeg meg over at de avdekkes inni meg siden det sammen med avdekkingen kommer bønn og korreksjon, og derfor beveger jeg meg framover. Den første halvdelen av beholderen er avdekkingen av ondskap, mens den andre halvdelen er korreksjon mot godhet.

Fra første del av Morgenleksjonen 9/3/2011, Om bønn

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan det hjelpe oss å lese Sulam Commentary to the Book of Zohar om dens forklaringer leder oss i feil retning? Er det ikke bedre å lese Zohar på originalspråket, arameisk, et språk vi ikke forstår, mens vi holder på den riktige intensjonen mot målet?

Svar: I så tilfelle kan du kanskje også lese Zohar på kinesisk eller på et annet språk som du ikke forstår i det hele tatt? Kanskje du bare kan se på symbolene uten å kjenne bokstavene, akkurat som et bilde, uten å forstå at disse bokstavene knytter seg sammen til grupper som kalles ”ord”, og at ordene knytter seg sammen til setninger, og setninger til avsnitt? I mellomtiden forstår jeg ingenting, og ser på teksten på arkene som om det finnes en bestemt kode her.

Saken er at jeg må knytte meg til teksten gjennom mitt ønske om å avdekke de tilstandene i sjelen min som den beskriver. Teksten snakker om hva som skjer inni meg, inni min tilknytning med skaperen. Det er derfor jeg ønsker å avdekke dette.

Fra del to av Morgenleksjonen 22/02/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Shamati #1, “Det finnes ingen andre enn han”. Ikke nok med at han ikke utvikler seg i sitt [spirituelle] arbeid [og heller ikke ser noen klaring fremover], men [det virker for han som om] han faller tilbake, det vil at si han mangler styrke til å observere [skaperens vilje] selv ”for sin egen del”, [mens det er skaperen som dytter han fremover].

Vi skaper ikke et ekte egoistisk ønske som er i stand til å overkomme alt mulig. Istedenfor begynner vi å oppleve svakhet, likegyldighet og vi handler som på autopilot. ”La det som skjer, skje”. Vi følger bare strømmen. Noen ganger virker ting litt bedre, og andre ganger litt verre.

Bare ved virkelig å overkomme alle utfordringene, over fornuft, kan han [utvikle seg videre]. Hva betyr ” å virkelig overkomme over fornuft”?  Det er når man på tross av sine ønsker og tanker, uten å ha noen anlegg for å gjøre det, begynner å knytte seg opp til læreren, gruppen og bøkene. Samlet sett kaller vi dette ”miljøet” eller omgivelsene.

Selv når dette er tilfelle, når han begynner å knytte seg til dem, blir han fortsatt kastet rundt, opp og ned og i forhold til læreren, gruppen og kildene eller bøkene. Noen ganger ønsker han dette, andre ganger ikke. Noen ganger tror han på det, og andre ganger ikke. Noen ganger er han trøtt og lei av det hele, og andre ganger streber han videre framover, og slik fortsetter det videre.

Når problemene tårner seg opp, vil mennesket føle at det er ikke finnes noe som er spennende eller spesielt på hans vei, og det er ingenting som motiverer han til å fortsette. Det finnes ingen gnist, ingenting som gjør at det er verdt å gi opp en karriere, suksess eller sitt liv for dette.

Som et resultat av dette, faller mennesket. Hans fall er seriøst, ekte, dypt og ganske langvarig. Da kommer han frem til den endelige konklusjonen om at det ikke er gruppen, læreren, bøkene eller innsatsen som vil få han ut av denne tilstanden – ingenting vil hjelpe han i denne virkeligheten bortsett fra den eneste styrende kraften, skaperen.

Hver gang mennesket faller og reiser seg igjen, går han gjennom alle de forskjellige tilstandene som han må oppleve for at han skal føle en total og absolutt avhengighet til skaperen, og ingen andre. Se for deg hvor mye mennesket må bli slått fra alle kanter, ristet, dyttet vekk og trukket tilbake igjen, for å bli vist eksistensen av et enormt antall krefter og ulike årsaker til hans tilstander, slik at han til slutt vil bli overbevist om at det ikke finnes noe bortsett fra én eneste kraft. Hvis dette ikke hjelper meg, da vil ingenting hjelpe. Den vil kun komme for å redde meg om jeg ber om det.

Da oppstår følgende behov i mennesket: Et behov for at skaperen virkelig må hjelpe han. Oppbyggingen av denne bønnen er heller ikke enkel. Det skjer ikke i løpet av et øyeblikk, men de oppstår gradvis i mennesket, uttrykkes på en levende måte, voldsomt og vedvarende. Det er akkurat som et barn som forlanger det han ønsker, uansett hva som må til for å oppnå det – bare gi han det han vil ha, for du kan ikke overbevise han på noen annen måte. Det er en slik tilstand vi må nå. I en slik tilstand vil skaperen virkelig hjelpe oss.

Bare de menneskene som virkelig ønsker å komme nær skaperen, vil ikke ta til takke med litt, da det vil være det samme som at de forblir som følelsesløse barn. De får derfor hjelp ovenfra slik at de ikke skal kunne si at de har alt, og lure på om de trenger noe mer.

Fra leksjon 4, Berlin-kongressen 29/01/2011

Kategori: Bønn, Depresjon, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalistiske kilder, Kongresser, Lidelse, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Om jeg virkelig ønsker at lyset skal komme til meg, må jeg be om at hele min spirituelle beholder (Kli) endres: Fra Keter til Malchut. I spiritualitet finnes det ingen delvise avgjørelser, når jeg er ”nesten villig”, men ikke helt. Jeg må be om denne korreksjonen for alle mine ”ti Sefirot” på alle de fire nivåene av ønsket: det uorganiske, det organiske, det bevegelige og det kommuniserende.

Så snart jeg kjenner min ondskap på alle de fire nivåene, kan jeg tiltrekke meg lyset som endrer. Ønsket mitt for at dette skal skje må være så intenst at jeg føler det i hver eneste fiber av min skapning, ”helt inn til beinet”.

Om jeg vekkes av meg selv akkurat nå og begynner å be om det omsluttende lyset, skriker og ber om korreksjon, er dette bra, men det vil likevel ikke hjelpe. Ønsket som lyset besvarer må befinne seg mellom sjelene, i et forhold til hverandre.

Jeg må med andre ord inspirere meg selv for å synge med de andre, danse og utføre visse handlinger slik at alt dette vil hjelpe meg til å ta del i gruppen: knytte meg til omgivelsene og kreve at de stiller meg inn på giverkraften. La omgivelsene gi meg ønsket om å være i giverkraften og bli én med de andre.

I den grad min iver etter å knytte meg til miljøet er der, vil jeg få en reaksjon, et ønske fra det. Om jeg bruker dette nye ønsket for å be til det omsluttende lyset, da har jeg en mulighet til å la det jobbe på meg.

Derfor må jeg motivere meg selv for å be til gruppen, og i retur få inspirasjon fra det som imponerer meg. Da kan jeg vende meg til det omsluttende lyset. Om jeg skulle be til gruppen er dette tross alt et tegn på det følgende:

1. Jeg forstår at jeg ikke kan oppnå noe for meg selv
2. Jeg ønsker å gi heller enn å ta imot
3. Jeg verdsetter dem mer enn meg selv

Dette er med andre ord en riktig forespørsel, den former meg i den spirituelle retningen på riktig måte. Om jeg er villig til å akseptere alt de gir meg gjennom tro over fornuft og følelser, som om det kommer fra den mest spirituelle kilden, betyr det at jeg er forberedt på å bli endret. Det betyr at jeg har løftet meg over min egoisme, har blitt klar over at jeg er helt null og nå ønsker korreksjon. Den eneste korreksjonen jeg ønsker er å være i stand til å gi.

En slik forespørsel vil definitivt bli besvart av det omsluttende lyset siden det samsvarer nøyaktig med sin natur, ”lyset som endrer”. Jeg ber om å bli brakt tilbake til det!

Fra del tre av Morgenleksjonen 25/01/2011, Talmud Eser Sefirot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg er sikker på at vi alle ønsker å bygge et miljø som kan presse oss framover, siden det er alt vi snakker om. På den ene siden ønsker vi et slikt miljø, mens vi på den andre siden oppdager at vi ikke klarer å velge dette miljøet selv til tross for at alle ønsker det, leter etter det og hører at det er nødvendig. Hvordan kan vi komme oss ut av denne tilstanden?

Svar: Spør du meg om hvordan vi skal gjøre ”snakking om til handling”, overflytte oss til den indre handlingen i hjertet? Spør skaperen! Det vil ikke skje av seg selv. Du må forsette å be om dette.

Fra del to av Morgenleksjonen 25/01/2011, ”Introduction of The Book of Zohar”, artikkel ”Two Points”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig å skille et ekte ønske fra et overdrevent ønske? Hvordan kan jeg vite at jeg ikke ber om for mye?

Svar: Giverkraften er aldri overdreven. Den er ubegrenset fordi det ikke finnes noen restriksjon på lyset Hassadim. Spør om så mye du vil, ikke begrens deg selv. Selv de mest urimelige ønskene er lov. Det finnes ingen kalkulasjon rundt lyset Hassadim.

Kalkulasjonen begynner først når du skifter fra lyset Hassadim til lyset Hochma, å ta imot.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/01/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan vi gjøre for å glede skaperen?

Svar: Alt jeg gjør i min streben etter å oppnå samhold med andre for dermed å kunne gi skaperen en mulighet til å gi, betyr at jeg gir han nytelse. Dette til tross for at jeg fremdeles ikke har oppnådd det nivået av samhold der han kan gi av sin overflod.

Samholdet må være fullkomment. Vårt Kli er delt inn i fem deler, som igjen er delt inn i fem nye deler og så videre, helt til den 125. delen. Dette er det laveste nivået av samhold mellom oss, og det er allerede nok for at skaperen skal kunne gi oss den dosen av sitt lys som hører til og som vi da vil føle.

Derfor ligger hele vårt arbeid i å forberede Kliet, beholderen for samhold mellom oss. Vi må ikke jobbe i forhold til skaperen, men oss imellom mens vi streber mot han. I motsetning til Russland knytter vi oss ikke til hverandre for vår egen del, men for å kunne gi skaperen en mulighet til å gi til oss. Da vil Israel, Toraen og skaperen virkelig forenes.

Dette vil være nok. Vi jobber oss imellom, holder intensjonen for skaperens skyld og for å forberede beholderne for hans giverkraft.

Fra første del av Morgenleksjonen 24/01/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hører skaperen menneskets bønn om han ber om å  bli løftet til det neste nivået fordi han ønsker å unngå smerte?

Svar: Absolutt! Skaperen hører alle bønner. Bare spør! Du må derimot ikke plage han med bagateller slik ”mannen i gaten” gjør. Vi ser at de bønnene aldri blir besvart: Menneskene har bedt forgjeves i tusenvis av år.

Om du ønsker å løfte deg til det neste nivået fra din nåværende egoistiske tilstand, fra ditt egoistiske ønske om nytelse, fra alle vilkårene skaperen har satt opp for deg og som ikke er opp til deg, og du ber om å bli løftet, vil skaperen høre deg umiddelbart og gradvis endre deg.

Du ber selvfølgelig ut i fra ditt egoistiske ønske i et forsøk på å unnslippe lidelse, få makt, bli anerkjent og så videre. Det betyr likevel ikke noe hvilke mål du setter deg fore. Om du alltid ber om et høyere spirituelt nivå og ser det for deg i sitt sinn, i ditt egoistiske ønske, på en bestemt (skjønt enn så lenge falsk) måte, da kalles dette ”Lo Lishma (ikke for hennes navn)”, og slik utvikler du deg.

Fra del to av Morgenleksjonen 23/01/2011, ”Introduction to The Book of Zohar”, artikkel ”The Donkey Driver”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under forberedelsene til den europeiske kongressen i Berlin opplever vi at det er vanskelig å hente krefter fra omgivelsene. Hvordan kan vi unngå å miste tilknytningen til det indre målet mens vi utfører de fysiske handlingene?

Svar: For det første er det bra at menneskene føler en manglende intensjon. Uten den indre komponenten, intensjonen om den givende kraften, vil ikke de eksterne faktorene lykkes i å oppnå avdekking av skaperen. Hvor kan vi så oppnå den rette intensjonen for å kunne knytte oss sammen, og oppnå et samhold som vi vil kunne handle innenfor?

På samme måte som små barn prøver å være voksne, må vi med all vår styrke prøve å holde på intensjonen og ikke glemme at alle de eksterne handlingene som vi utfører kommer fra våre indre anstrengelser. Vår suksess er ikke lenger avhengig av i hvilken grad vil vi klare det.

Det er mulig at skaperen ønsker å vise oss at vi egentlig er små barn, og at vi mislykkes for at vi skal slutte å være stolte av oss selv. Vi må heller føle at vi ikke vil klare å holde på intensjonen uten hjelp fra oven, og at vi ikke vil klare å knytte oss sammen med egne krefter. Om vi kunne klare å gjøre dette selv, ville vi ikke hatt bruk for skaperen og vi ville ikke oppnådd tilstanden ”La oss gå til Farao”. I hovedsak har mennesket aldri noen grunn til å klage over tilstandene han opplever. De blir avdekket som et resultat av hans utvikling, og de er derfor riktige til enhver tid. Spørsmålet er hvordan man skal kunne klare å bygge opp den riktige holdningen til tilstandene med hjelp av gruppen.

I de fleste tilfeller gir vi oss selv dårlig samvittighet på grunn av fortiden, og tenker på hvordan vi handlet feil, gjorde noe galt, gikk glipp av noe, ikke klarte å gjøre noe og så videre. Dette er påvirkningen av den urene kraften, Klipa, som fører oss tilbake til fortiden. Det samme skjer når vi mister troen på våre egenskaper: Hva er vitsen med å skylde på oss selv når det er et kjent faktum at vi er egoister og bevisst avdekker nettopp dette? Vi må skape den riktige holdningen ovenfor denne tilstanden.

Derfor er alt avhengig av innsatsen. Det er umulig for mennesket å ikke være fornøyd og å ønske seg noe annet, men det betyr ikke noe siden følelsen kommer ovenfra. Nybegynnere blir vist hvor flinke de er, og blir oppmuntret og støttet akkurat som små barn. På den andre siden vil de som utvikler seg bli gjort oppmerksom på egne feil og svakheter, ikke for at de skal korrigere seg selv men for at de skal be om å bli korrigerte. Alle reaksjonene skjer kun til det beste for oss alle.

Menneskets indre arbeid i forhold til gruppen må skilles fra de praktiske handlingene som skjer for å organisere studiene, kongressene og arbeidet med å spre kunnskapen. Det ene har ingen sammenheng med det andre. De indre oppturene og nedturene må ikke påvirke det eksterne arbeidet. Det må finnes en daglig rutine og et program som vi handler ut i fra, uavhengig av hvilke ønsker vi opplever.

I vårt indre arbeid gjør vi så god innsats som vi bare klarer, men følelsen vi får – om den er god eller dårlig – er avhengig av vi skulle ha følt. Om vi ikke føler oss inspirerte, oppløftet og støttet betyr dette at denne følelsen blir sent til oss for å hjelpe oss med å ta avstand fra egoismen vår.

Skuffelse over tilstandene som man opplever viser mennesket at det egoistiske ønsket ikke støtter han, og derfor snur han seg automatisk bort fra det. Egoismen i seg selv hjelper oss å avvise det, og dette kalles ”hjelp mot deg selv”. Våre ubehagelige følelser i arbeidet er hjelp fra den motsatte siden, helt til vi klarer å løfte oss over vår natur og ser på det ovenfra sammen med skaperen. Dette kalles å stå imot Farao sammen med skaperen. Det er slik man løfter seg og krysser Machsom.

Fra leksjon 24/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →