Spørsmål: Hva betyr det å gjøre en innsats mens man leser boken Zohar?

Svar: Når vi leser Zohar, må vi identifisere oss med bokens fortelling så mye som mulig. Zohar snakker om å bli løftet oppover de spirituelle nivåene, om kvalitetene som mennesket må ha for å kunne oppnå og bli værende på disse nivåene.

Vi ønsker å oppnå disse nivåene for at de skal kunne avdekkes i oss. Hva ønsker jeg å fylles med mens jeg leser Zohar? Hva er alle disse kvalitetene som jeg leser om, som for eksempel HaGaT, NeHY, Tifferet og Malchut? Hva skal jeg identifisere meg med?

Dette kalles et ønske om å vite hva jeg studerer, det vil si å knytte meg til det. Det er slik vi vekker lyset fra disse høye tilstandene, og sørger for at det påvirker oss.

Fra del to av Morgenleksjonen 09/01/11, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Nøkkelen for å kunne lese boken Zohar er intensjonen vi leser den med. Det er fordi vi tiltrekker oss det mektigste lyset når vi leser den, om vi bare vet hvordan vi skal gjøre det. Av alle de kabbalistiske skriftene er det ingen som inneholder et mektigere lys enn boken Zohar. Det er derfor denne boken har blitt så berømt og populær opp gjennom tidene, og det er derfor den ble holdt skjult og gjennomgikk mange skjebnesvangre handlinger.

Den blir gjort allment tilgjengelig i dag kun fordi den er selve kilden til lyset som endrer. Derfor betyr det ikke noe hva vi egentlig leser i boken Zohar i dag, siden vi ikke klarer å forstå et ord av det den inneholder på riktig måte uansett. La oss likevel ha som mål å trenge inn i det bildet som beskrives: føle heller enn å forstå, siden vi ikke kan oppnå forståelse med vårt materielle sinn.

Vi streber etter å tre inn i det, å avdekke det. Kabbalister som har oppnådd den spirituelle virkeligheten og som deler det de har funnet med oss, har beskrevet dette akkurat som en eventyrbok som forteller en historie om oppdagelsesreisende som utforsker nye øyer og kontinenter. På samme måte forteller kabbalistene oss om den spirituelle virkeligheten. De beskriver hvilke interne instrumenter de bruker for å avdekke spiritualitet, og lar oss også få vite hva de ser og føler. De forteller oss med andre ord hvilke handlinger de utfører, og hva som blir resultatet.

Vi ser, leser og hører på det selv om vi ikke forstår noe av det. Vi motiveres likevel av et ønske om å oppnå disse tilstandene og leve i dem. Som barn, da vi følte oss oppglødde av å lese eventyrbøker, opplevde vi det samme som hovedpersonen gjorde gjennom vår fantasi. Gjennom boken Zohar trer vi faktisk inn i den spirituelle virkeligheten, og klarer å føle den enda sterkere enn vi opplever oss selv i denne virkeligheten. Vår nåværende oppfattelse av denne virkeligheten er faktisk veldig forvridd og uklar, sammenlignet med alt det andre som finnes der ute.

Innen spiritualitet finnes det en utrolig klarhet og gjennomsiktighet, selv om man ikke klarer å se det for seg nå. I tillegg oppnår man en dyp forståelse av alle handlingene og kreftene som står bak oss, inkludert årsakene, effektene og kilden til det som skjer. Det er nettopp dette vi skal strebe mot mens vi leser boken Zohar. Vi må slutte å føle oss som ”gamle menn”, og heller føle oss som barn som blir oppslukt av en bok full av spennende eventyr.

Fra del to av Morgenleksjonen 07/01/11, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kabbalastudier, Kabbalistiske kilder - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan man utvikle seg gjennom tro over fornuft i gruppen?

Svar: Uten gruppen er det helt umulig å gjøre dette. Enten knytter du deg til læreren slik det alltid ble gjort gjennom alle tider, eller du knytter deg til gruppen. Det er derimot umulig å utvikle seg alene.

Når vi snakker om forholdet mellom mennesket og skaperen, betyr dette alltid tilstedeværelsen av omgivelsene. Uten dem har jeg ingenting å løfte meg over, ingenting å korrigere. En bønn til skaperen er en bønn om korreksjon. En korreksjon av hva? Det eneste jeg må korrigere er min holdning til min neste. Dette er egoisme, den onde tilbøyeligheten, ubegrenset hat, knuste Kelim, det knuste tempelet.

Derfor er det helt klart at det vi alltid mener med dette, er at mennesket er i de riktige omgivelsene, sammen med gruppen sin. Dette prinsippet kommer fra Sinaifjellet der en betingelse ble etablert: å knytte seg til hverandre som én mann med ett hjerte. Først da vil du kunne ta imot Toraen, og være i stand til å korrigere deg selv.

Om du derimot ikke prøver å oppnå samhold og gjensidig garanti, hva vil du da oppnå? I dette tilfellet vil du ikke kunne ta imot Toraen. Kravet for å kunne ta imot Toraen er at det må være et behov for den. Om du ikke ønsker å oppnå samhørighet med andre, da trenger du ikke Toraen. Den er kun ment for å kunne korrigere samhørigheten mellom menneskene.

I våre dager, når verden går mot en blindvei som den ikke klarer å komme ut av når det gjelder universell samhørighet, når det blir mer og mer tydelig at uten de riktige båndene mellom oss vil sivilisasjonen utslette seg selv, da først vil menneskene måtte ta i bruk Toraen. De trenger den øvre kraften, kraften fra lyset som vil knytte dem sammen.

Dette er meningen med hvorfor Toraen, den kabbalistiske metoden, blir avdekket. Ingen av de andre metodene kan kalles Toraen fordi de ikke tar opp kampen med den onde tilbøyeligheten. Menneskene vil gradvis avdekke den onde tilbøyeligheten i denne virkeligheten, og deretter få bruk for den sanne Toraen.

Fra første del av Morgenleksjonen 02/01/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om jeg hele tiden tenker på hvordan jeg kan oppnå samhold med vennene mens jeg leser boken Zohar, vil det på et visst punkt bli som et ”mantra” som bare gjentar seg selv og jeg vil ikke føle den sanne intensjonen inni meg. Skal jeg fortsette slik likevel?

Svar: Du har helt rett i at din intensjon ikke er sann. Vi lever tross alt innenfor ønsket om nytelse, og det ligger i vår natur. Vi må ikke lyve for oss selv, og tenke at vi allerede er engler som svever oppi skyene.

Fra vår nåværende tilstand prøver jeg likevel å gjøre alt som står i min makt for å oppnå noe som heter den givende egenskapen, som det står skrevet: ”Vi skal gjøre og vi skal høre”. Du bør se for deg denne egenskapen så mye som du bare klarer. Ved å gjøre en innsats vil du vokse som et barn som ønsker å lære av de voksne, og som prøver alt han kan. Det er slik vi alltid vil lære og vokse.

Fra del to av Morgenleksjonen 29/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Rabashs skrifter, ”What is the Flood Water in the Work?”: Tro over fornuft er det området som tilhører helligheten…

Spørsmål: Hvordan kan vi finne dette området?

Svar: ”Tro over fornuft” betyr at jeg bevæpner meg med den givende kraften over det egoistiske ønsket, dette ønsket som vekkes i meg igjen og igjen. Dette er ikke bare et ønske om å sove, spise eller å ha det moro, men et ønske som hindrer meg i å knytte meg til andre.

Vi snakker om ett eneste kriterium: for eller mot samhold. Alle andre ønsker tilhører det bevegelige nivået. Det sanne ønsket om nytelse som tilhører det kommuniserende nivået (det menneskelige nivået), kommer fra knusingen av sjelene. Alt annet tilhører de lavere nivåene i meg: det uorganiske, det organiske og det bevegelige. Jeg forholder meg ikke til dem i det hele tatt.

Kriteriet i min analyse er derfor min holdning til samhold. Rådet er å sjekke seg selv i forhold til gruppen, siden forvirring er uunngåelig ellers i den store verden og det ikke finnes noen å jobbe med der. Om vi samles for å knytte oss til hverandre og jeg oppdager at jeg ikke klarer eller ønsker å gjøre dette, at jeg hater og avviser hele ideen i seg selv, betyr dette at jeg avdekker den onde tilbøyeligheten i meg selv.

Jeg anstrenger meg og prøver å løfte meg over dem, men oppdager at jeg ikke klarer det. På grunn av mangelen av andre valg og ved å føle hvor viktig og nødvendig det er å oppnå samhold, roper jeg ut: ”Redd meg!” Fra oven mottar jeg den givende kraften som hjelper meg å tenke på samhold og til å knytte meg til andre i det minste et lite stykke på vei.

I mellomtiden verken må eller bør andre føle dette. Vi snakker om det indre arbeidet til mennesket som begynner å føle den felles kraften av samhold innenfor dets streben etter samhørighet. Denne kraften kalles ”skaperen”.

Det er slik mennesket beveger seg framover fra en fase til den neste. Hans ønske vokser hele tiden, og motsetter seg samhold mer og mer. Han legger ned all den innsatsen han klarer, og prøver å klare alt alene. Han faller, fortviler og roper ut etter den givende kraften. I denne givende kraften, som har hjertet i gruppen som mål, oppdager han skaperen.

Fra første del av Morgenleksjonen 29/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I virkeligheten er det ikke gruppen som skal påvirke deg, men du som må ha den rette holdningen til gruppen selv. Når vi sier at gruppen må påvirke mennesket, ønsker vi å inspirere hvert menneske til å gi til gruppen.

Gruppens svar kan være sterkt eller svakt, men det vil ikke påvirke mennesket. Det er fordi vårt samhold og våre samhandlinger skjer med den indre gruppen, ikke den ytre. Den eksterne oppførselen til vennene har ingen avgjørende rolle.

Alt er avhengig av hvor sterk min holdning til dem er, hvor mye jeg prøver å føle deres indre streben som ikke er avhengig av meg eller dem. Dette er en spirituell virkelighet, og samholdet mellom oss er på det uendelige nivået.

Derfor påvirker gruppen deg i den grad du har den riktige holdningen ovenfor den og ønsker å ta imot dens påvirkning, det den har å gi.

Fra første del av Morgenleksjonen 27/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Å lese i boken Zohar er en meget spesiell type lesing. Vi er ønsket om å ta imot nytelse. Skaperen dyrker dette ønsket i oss, og leder oss til gruppen. Vi snakker her om mennesker som i henhold til sin egen, indre utvikling nå forventes å begynne å avdekke spiritualitet.

Fra gruppen får jeg et tilleggsønske som heter ”å strebe”, og dette ønsket oppnår jeg takket være mitt arbeid i gruppen og fordi jeg gjør en innsats for å oppnå samhørighet til vennene. På tross av min uvillighet til å forenes med dem, jobber jeg for det ved å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler for å oppnå en vekkelse fra dem.

Derfor tar jeg imot følgende fra gruppen: 1) tilleggsvekkelse eller lengselen etter spiritualitet, 2) bevissthet om det onde, min egoistiske natur og uvillighet til å jobbe mot samhørighet med andre og 3) verdien av målet om å bli lik skaperen, å oppnå den givende egenskapen.

Når jeg kjenner til alle disse forholdene, begynner jeg å lese i boken Zohar. Mens jeg leser Zohar med ønsket om å oppnå den givende kraften, med bevisstheten min om å ta imot nytelse og ved å bruke tilleggsønsket som jeg oppnådde gjennom gruppen, ber jeg om endring.

Hva betyr det å ”be om endring”? Om jeg allerede opererer innenfor disse ønskene og kreftene allerede påvirker meg, vil jeg garantert bli forandret siden Zohar i seg selv er lyset.

Hva betyr det at ”Jeg drar lyset til meg, tiltrekker meg det”? Min holdning til studiene må være på et slikt nivå at jeg nå, mens jeg leser Zohar, trer inn i lysets kraft slik at det kan påvirke, endre og korrigere meg.

I seg selv gjør ikke lyset noe som helst. Ønsket vokser og forandrer seg i henhold til det konstante lyset som forblir hvilende. Når jeg derfor ber om at lyset endrer meg, spør jeg egentlig ikke lyset om dette. Jeg spør etter mitt ønske om forandring, og blir sterkere ved å be om lyset.

Når vi leser Zohar, må vi tenkte på den øvre materien. Som et resultat av dette, vil vi forstå at alt er opp til oss selv og at vi står foran den uforanderlige kraften som ønsker å hjelpe og endre oss til det bedre.

Derfor begynner jeg å lese Zohar med alle mine bønner om korreksjon, et større egoistisk ønske som er motsatt av lyset, ønsket om å bli endret og bli lik lyset, i alle fall tilnærmet lik. Jeg må føle denne essensielle bønnen om endring i mitt ønske om å få på samme måte som en torn som stikker meg.

Det er slik min tilnærming til å lese Zohar må være. Jeg må føle denne ”tornen”. Om jeg hadde hatt en flis i fingeren min, så ville jeg nok ikke, uansett hvor hardt jeg enn prøvde, klare å fokusere på studiene, lesing og å høre etter siden en kraftig, stikkende smerte ville ha distrahert meg.

Vi må føle denne ”sterke smerten” inni oss mens vi leser Zohar slik at den ikke forsvinner. I det øyeblikket jeg ikke føler den lengre, studerer jeg ikke lenger Toraen, men en slags fantasivitenskap. Det står skrevet: ”Tro at alle nasjoner besitter visdom”.

”Nasjonene” er de som ikke ønsker endring. Om mennesket ønsker endring, betyr det at han ”studerer Toraen” siden den inneholder lyset som endrer og bringer oss tilbake til kilden, skaperen. Det er her forskjellen ligger.

Det samme mennesket kan være ”nasjonene” i det ene øyeblikket, og ”Israel” (strebe mot skaperen) i det neste. Så snart han ikke ønsker å endre seg, blir han sett på som ”nasjonene i verden”. Da studerer han en fantasivitenskap. I det øyeblikket han ønsker å endre seg og bli lik skaperen, ”studerer han Toraen”, det betyr at han ber om lyset som endrer.

Fra del to av Morgenleksjonen 17/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I det siste har jeg følt meg veldig trøtt, og sovner under leksjonen. Betyr dette at mitt ønske om målet ikke er sterkt nok?

Svar: Vi må forstå at hver eneste tilstand kommer ovenfra, fra skaperen, siden ”det finnes ingen andre enn han”. Jeg må forholde meg til hver eneste tilstand som en konstruktiv opplevelse, tenke at den kommer fra skaperen og at den hjelper meg med å utvikle meg mot målet. Om jeg klarer dette, har jeg allerede oppnådd en nyttig tilstand som virkelig er med på å bygge meg opp. I dette henseendet er ikke alt avhengig av tilstanden i seg selv, men av min holdning til den: Hvem kommer den fra?

Det har ikke noe å si hvilken tilstand jeg befinner meg i – god, dårlig, noe midt imellom eller total handlingslammelse – selv om jeg forblir i tilstanden i flere måneder. Om jeg alltid forholder meg til den som den riktige tilstanden for å kunne oppdage, korrigere og utvikle meg, så bekymrer jeg meg ikke om hva som egentlig skjer.

Jeg reiser alltid MAN og forblir i intensjonen, og som tilsvar får jeg MAD ovenfra, tilstanden som kommer til meg. Intensjonen kommer fra meg, mens tilstanden kommer fra den øvre.

Derfor må vi se på alt som kommer til oss fra den øvre som en velsignelse. Hva som enn skjer med oss, kommer det uten tvil fra han som er god og som gjør godt, og det finnes ingen andre enn han. Jeg må behandle hver eneste tilstand som en nødvendig del av prosessen.

Om jeg hele tiden endrer meg og fordyper meg i studiet, gruppen og intensjonen, vil jeg ikke bekymre meg for det jeg får fra han. Det er heller omvendt, for det er mulig at jeg hver eneste gang vil oppleve hardhendt behandling (Gevurot) fra han, men jeg vil forstå at nettopp denne behandlingen vil hjelpe meg i utviklingen. Det er tross alt slik et seriøst menneske blir behandlet, en som forventes å utvikle seg, i motsetning til en baby som blir behandlet med omsorg og som man ikke forventer noe av. Alt er derfor avhengig av om du er en helt eller ikke…

Fra del to av Morgenleksjonen 15/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hver morgen før leksjonen kommer vi oss på beina igjen, og begynner med blanke ark. Det samme kan skje i løpet av dagen også. Det står skrevet ”La det som du allerede har hørt bli som nytt for deg for hver dag som går”. Mennesket må hele tiden føle at han er en ny skapning, etablere kontakt igjen og igjen, starte med det spirituelle arbeidet og komme nærmere skaperen.

Hver gang han gjør denne fornyelsen, realiserer han et nytt Reshimot, helt til han når et tilstrekkelig antall. Dette tallet er ikke kjent på forhånd, men klokken tikker og hjulene snurrer rundt, og i et gitt øyeblikk vil hovedhjulet til venstre hoppe fra ett nummer til det neste.

Det samme vil skje med oss. Derfor må vi hvert eneste øyeblikk fornye kontakten, intensjonen og streben mot målet, slik det står skrevet ”Ved slutten på handlingen ligger den opprinnelige tanken”. Jeg må allerede nå ha målet i minne, det målet som jeg håper å oppnå til slutt. Hvor går jeg? Hva ønsker jeg egentlig? Hver gang må jeg se for meg dette på nytt, men mer presist, klart, håndgripelig og forståelig.

Ved det siste målet vil alle mine håp, anstrengelser, ønsker og skuffelser komme sammen, smelte sammen som en helhet og bli tilfredsstilt. Arbeidet mitt er fullført når jeg får kontakt med det siste punktet, punktet som kalles ”samholdsdråpen”. I den vil jeg, hele forståelsen som jeg har av virkeligheten og skaperen (egenskapen for å kunne gi, den øvre kraften) bli en helhet. Det er denne tilstanden jeg må se for meg nå.

Baal HaSulam sier det slik: Mennesket må strebe etter samhold mellom Israel, Toraen og skaperen. Si hva du enn vil. Det viktigste for oss er å tenke på det endelige samholdspunktet. Jo klarere jeg føler det og ser det for meg, jo mer glede vil det gi meg. Da vil jeg garantert oppnå det nåværende Reshimot, og vil fortløpende utvikle meg mot de avsluttende handlingene.

Fra første del av Morgenleksjonen 12/12/10, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under hele leksjonen prøver vi å bygge den samme bønnen, noe som gjør den hverdagslig. Hvordan kan jeg fornye den hver dag, og be som om det var første gang?

Svar: Dette er et hovedpoeng, og om du lykkes vil du ikke ha behov for noe annet. Jeg vet derimot ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe her, for det er nettopp dette som beskrives gjennom ”Alt du makter, gjør det!”.

Det finnes ikke noe annet arbeid som er viktigere enn å forberede seg til leksjonen. Arbeidet for å spre kunnskapen og alt annet som du gjør i denne virkeligheten, må ha ett fokuspunkt: å bygge en indre bønn under leksjonen, og ha forventning til lyset som vil komme ned til oss og endre oss.

Denne intensjonen må bli vår felles tvangstanke, som en intern smerte, en følelse av at uten den vil jeg dø, og at det vil bli mer skremmende enn å dø i den materielle verden! Det er umulig å oppnå et slikt sterkt ønske selv: Mennesket trenger gruppen, støtte og felles inspirasjon. Vi har behov for å føle en fortvilelse, og denne vil forsterkes for hvert år du studerer…

Dette er det mest grunnleggende poenget som alt utvikler seg fra. Om du når det, vil du lykkes med alt. Det finnes ikke noe mer, og det er her du knytter deg til skaperen. Ved å gjøre det nedenfra og oppover, blir bønnen, MAN, løftet. Hans svar, MAD, kommer gjennom bønnen, ovenfra og ned, som det omsluttende lyset.

Dette behovet, dette verkende punktet, må komme tydelig fram og være iøynefallende, som det viktigste som finnes. Vi må hele tiden bry oss om det og tenke på hvordan vi kan forbedre det, hvordan vi kan komme til studiene med et knust hjerte slik at vi kan knytte oss sammen i løpet av leksjonen.

Ingenting annet er viktig: Det du kan og det du har gjort har ingen betydning i det hele tatt. Det endelige resultatet av hele ditt liv og all din innsats ligger kun her, i dette punktet. Om du når det, vil du kunne oppnå alt. Hvis ikke vil ingenting annet være verdt noe.

Dette punktet er det eneste som vil bli vurdert, for det er det eneste som kan kalles ”menneskelig” i meg. Det avgjør om jeg eksisterer eller ikke.

Fra del tre av Morgenleksjonen 07/12/10, Beir Shaar HaKavanot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →