Inlägg i kategori 'Intensjon'

Fordeling av spirituelt arbeid

Baal HaSulam: «The Arvut (Gjensidig ansvar)»: Og da hele nasjonen enstemmig ble enige og sa: «Vi skal utføre og vi skal høre», tok alle Israels medlemmer på seg ansvar for at ingen av nasjonens medlemmer skal mangle noe. Kun da var de verdige mottakelsen av Torah og ikke tidligere.

Korrigeringen av den generelle beholderen kreves av oss, ønskene som nå føler seg isolerte, fremmede og i motsetning til hverandre. Før avanserte lyset dem til forbindelse og samhold. Men nå, grunnet knusingen, adskiller det dem og fører dem til motsigelse, krangel, vold osv. Vi har behov for at lyset kommer og korrigerer og forbinder disse ønskene.

Vi vet ikke hvordan vi skal korrigere dem, hvordan vi kan sette den knuste beholderens deler sammen, for vi vet ikke på forhånd hvordan beholderen skal være og alt vi antar er bare en formodning. Så hva skal vi gjøre? Poenget er at vi ikke korrigerer noe som helst på egenhånd. Vi spør, krever og påkaller den øvre for at han skal utføre korrigeringen.

Et menneske kan overhode ikke korrigere seg selv. Hver gang stiger vi til et høyere nivå, men er et lite barn smartere enn moren? Derfor ledsages hver opptur av en forespørsel – og som svar utfører den øvre det nødvendige arbeidet og flytter oss til neste tilstand.

Forespørselen er vår andel og arbeidet er den øvres andel. Derfor kalles det «Guds arbeid». Det er han som arbeider. Mitt arbeide er å anmode.

Dersom vi hele tiden passer på å fordele arbeidet, sparer vi masse energi og unngår å bli forvirret. Vi må forsikre oss om at det er det vi gjør og ikke glemme det. Vi vil jo helst arbeide på egenhånd. Men den egentlige handlingen fra vår side, er å forberede oss for hans arbeid. Vi må anstrenge oss, for deretter å oppdage hvor hjelpeløse vi er. Baal HaSulam sier: «Man er aldri mer lykkelig i sitt arbeid enn når man fortviles over egne krefter». Man må innse at det bare er skaperen, den øvre kraften, som er istand til å korrigere en. Slik er det hele tiden.

Det er ingen tilfeldighet at oppdraget vårt synes så komplisert: Å bli «som èn mann i ett hjerte», å fullstendig forène oss, hvordan er det mulig? Det er illusjoner som bare kan føre til kriser og skuffelse og til et enda større sammenbrudd enn det vi feks opplevde i Sovjet Unionen. Slik går det når man anvender feil middel og feil program. Den kabbalistiske metoden, derimot, utruster oss med en naturlig plan, anført av naturen selv: Livet ditt behøver ikke å være dårlig, du må bare innse at du er i en dårlig tilstand. Det er tilstrekkelig for at du kan kreve endring og motta den nye tilstanden.

Så vårt arbeid er enkelt. Dersom vi alle samler oss og arbeider i henhold til loven om gjensidig ansvar, blir oppdraget mye lettere. Vi oppdager det onde – og samtidig oppdager vi det gode, det vil si kilden og endringsmiddelet. Spenningen mellom disse to polene fører oss mot korrigering; vi fremkaller lyset som endrer og det utfører arbeidet. Denne ordningen gjentas gang på gang.

Det virkelige livet, den virkelige oppturen, vil vise seg i folks varige nærhet, i felles sirkler, i diskusjoner, i inntrykk, i oppstemthet og i gjensidig hjelp. Derfor oppdager vi flere mangler hos oss, sammenlignet med det generelle samholdets korrigerte tilstand. Vi vil oppdage effektiviteten som finnes i tilstanden av gjensidig påvirkning og giverkraft og vil aktivere den øvre kraften som utfører hele arbeidet. Det sies: «Han som skaper fred i himmelen, skal skape fred over oss». Slik er handlingenes rekkefølge.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/5/12, «The Arvut (Gjensidig Ansvar)»

Evig Sekvens

Spørsmål: Hvordan kan vi være sikker på at vår forbindelse i gruppen er nok i forhold til det arbeidet vi prøver å realisere?

 

Svar: Du kan faktisk oppdage dette til tross for friksjoner. Dere prøver å skape forbindelse mellom dere, å jobbe sammen. Dermed jobber dere på to nivåer: nede finner du argumenter, hat, avvisning, og mangel på forståelse, med andre ord egoet som skiller mellom oss, og over, er dere det motsatte, sammenbundet av kjærlighet.

Når man opprettholder balanse mellom begge disse nivåene, stiger man stadig oppover i begge. Egoet vokser over kjærligheten, og dere hater hverandre, deretter hever kjærligheten seg over egoet. Dette skjer igjen og igjen, til sammenlignelse med hvordan vi går på to ben. Det positive og negative erstatter hverander hele tiden. Som svelg og oppgulp. Hele livet er bygget på sekvenser, det er umulig å avansere på noen annen måte.

Men hvis det hatet som vokser er deprimerende kjærlighet og du samtykker til det, vil forbindelsen mellom dere revne, gruppen vil bli ødelagt. Man må derfor alltid huske hva skaperen sier: «Jeg skapte den onde tilbøyelighet.» Han fornyer ditt ego om og om igjen, slik at du hele tiden vil stige over den, mot den gode tilbøyeligheten.

På denne måten forbinder du deg til ham igjen og igjen. Han styrker spesielt din egenkjærlighet, slik at du vil strekke forbindelsen å be om hjelp. Denne prosessen må være like klar for deg som lyset fra solen. Bare på denne måten vil vi avansere sammen som en gruppe, hvis ikke kan vi forvente et sammenbrudd.

Fra Brazil Convention 5/06/12, Leksjon 5

 

 

Å vende ondt til godt

Spørsmål: Skaperen skapte den onde og den gode tilbøyeligheten. Det står skrevet, «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten». Så hvor kommer den gode tilbøyeligheten fra?

Svar: I virkeligheten finnes ingen god tilbøyelighet. Bare den onde tilbøyeligheten finnes, som i utgangspunktet ble skapt av skaperen. Derfor opplyser han oss om at han skapte den onde tilbøyeligheten. Men vi korrigerer den ved hjelp av Torah og vender den om til den gode tilbøyeligheten.

«Tilbøyelighet» er ønske. Ønsket forblir. Men «ond» betyr at jeg konstant ønsker å motta for min egen skyld og det skader meg, for jeg stenger meg selv inne i denne virkeligheten som et lite dyr og er i live de årene jeg må. Det er det mest fattigslige livet man kan ha.

Den gode tilbøyeligheten betyr at vi prøver å forbinde oss i gruppen og skjønner at vi ikke er istand til det og begynner å rope ut i felles bønn. Da kommer lyset som endrer og skaper samhold mellom oss. Og inni samholdet avdekkes lyset, giverintensjonen. Da har vi den gode tilbøyeligheten istedet for den onde. Det er det samme ønsket, men med intensjon om å forbinde oss med vår neste.

Fra tredje seminar på Kongresssen i New Jersey, 12/5/12

Sjekk forbindelsen med gruppen

Vi må innse at det finnes kun to tilstander i våre liv, i vår virkelighet: en tilstand av mørke, en skygge, eller en tilstand av lys, forbindelse, der det gode og gagnlige kommer til syne. Det finnes ingen mellomting. Er en lydhør for dette og stadig prøver å klargjøre tilstandene en gjennomgår, enten det er en skygge eller avdekkelse av skaperen, vil en avansere ved midtlinjen.

Baal HaSulam, Shamati, artikkel #8: «What is the Difference Between the Shade of Kedusha and the Shade of Sitra Achra» (Hva er forskjellen på skyggen av Kedusha og skyggen av Sitra Achra): «Alle endringene befinner seg heller i mottakerne. Vi må skille mellom to oppfattelser av denne skyggen…»

Den første er når en ennå kan forène seg med vennene, ved å overvinne tankene om splittelse og «tåkeleggingen» av sansene. En kan ennå overvinne mørket og skjulet; ennå har en forståelse for at en har mistet målet, veien til skaperen.

Men i sin helhet foretar ingen en reell selvkritikk: «Hvorfor føler jeg det slik? Hvor kommer denne følelsen fra?» Jeg er ikke min egen psykolog. Jeg føler meg simpelthen bra eller dårlig, som en unge. Jeg regner ikke med hvem det er som sender meg disse tankene og følelsene. Jeg «koker» i dem og synker inn i min egen kropp, som en liten unge.

Men et individ må kjenne og undersøke seg selv: «Hva var det som fikk fram disse følelsene og tankene i meg? Hvordan kan jeg heve meg over meg selv, over den nåværende tilstanden? Hvordan kan jeg komme ut av denne myren ved å dra meg selv opp etter håret?» En må hele tiden kunne iaktta seg selv fra siden: «Ja, jeg befinner meg dypt nede i det egoistiske ønsket mitt. Ja, det kontrollerer meg. Riktig, det lar meg ikke alltid oppnå forbindelse, det lar meg ikke alltid stå opp i tide for leksjonen, det tvinger meg til å avbryte kontakten, det får dagliglivet med alle sine gjøremål til å virke mye viktigere. Men jeg innser at jeg befinner meg i denne tilstanden og at det motstrider målet.»

Hvordan er det mulig at jeg skjønner og gjenkjenner dette? Når jeg ennå har forbindelse med noe eksternt, med gruppen. Her kommer sannhetens øyeblikk; jeg kan sjekke om jeg virkelig var forbundet med gruppen, eller ikke. Var jeg det ikke, vil jeg bare fornemme meg selv; jeg har en dårlig følelse, jeg har ingen ønsker osv. Dessuten forsøker jeg ikke èn gang å ha noe oppgjør med det. Jeg simpelthen driver videre, uten noen spesielle tanker eller ønsker.

Var jeg derimot forbundet med gruppen og hadde en allianse med vennene, der de må hjelpe meg når jeg faller, eller går i en annen retning, overholdes de indre forbindelsene og jeg vil bry meg om hvordan de ser meg og ville ikke fullstendig glemme forpliktelsen min. De ville støtte meg – og jeg ville være istand til å iaktta meg selv fra siden og klargjøre tankene mine.

Slik vil jeg deles i to: mitt eget selv – og holdningen min overfor gruppen. Bare slik, ved å holde fast ved forbindelsen med vennene, er jeg istand til å klarlegge og å sjekke meg selv og på den måten ta fatt på oppturen som kommer etter nedturen. Ellers er jeg sjanseløs; jeg simpelthen faller og går min vei. Så en kan overvinne den første skyggeformen ved å rettferdiggjøre den nåværende tilstanden og innse at den ble sendt til en fra skaperen. Da kan en påkalle skaperen for hjelp.

Hvorfor henvender jeg meg til ham? Ikke for å føle meg bedre. Da ville jeg bare bedt ham om å annulere den onde tilbøyeligheten min, som han har skapt, ved å tilføye Torah som et smakstilskudd for den. Derfor bør jeg be om dette smakstilskuddet, for at styrken av kjærlighet og giveregenskap, styrken av forbindelse, vil komme ovenfra og gjøre meg istand til å avansere mot den andre linjen.

«Når en ennå er istand til å overvinne mørket og skjulet en fornemmer, rettferdiggjør skaperen og be til skaperen – at skaperen vil åpne ens øyne så en ser at alt det skjulte en fornemmer kommer fra skaperen.»

Når en sitter igjen hjelpeløs og ikke ser noen utvei, når en forbanner skaperen, vennene og livet, iakttar en fortsatt seg selv fra siden – og plutselig ser en at det finnes en sjanse for et gjennombrudd; en kan kreve at skaperen redder en. Hvorfor? Fordi en ikke godtar tilstanden der skaperens forsyn ser dårlig ut – og en kan ikke rettferdiggjøre ham. En føler seg dårlig, fordi en har dårlige tanker om den gode og velgjørende, ved å være motsatt ham. Ser livet dårlig ut, er det tegn på at jeg er motsatt skaperen.

Vi må danne en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset over alle tøffe situasjoner. Selv i de værste situasjoner, må jeg se skaperen som kilden til dem, som lyset som er fullt av all uendelig overflod, men at det er knust inni meg – og blir til en dårlig følelse, til en skygge, til mørke, siden egenskapene mine er motsatt de gode og velgjørende, motsatt giveregenskap og kjærlighet.

Derfor avanserer vi hver gang vi klarlegger tingene riktig. Det viktigste er å hele tiden ha øyne for dette punktet: «Hva føler jeg? Hvem er det som sender meg denne følelsen? Hvorfor gjennomgår jeg denne følelsen?» Det er hele grunnsetningen for arbeidet vårt – og det er det som deler menneskeheten inn i de 1% og de 99%.

Fra  Leksjon fra Brazil, 3/5/12, Shamati #8

 

Trelldommens uholdbare bitterhet

Shamati, Artikkel 159: «Det vil si at når Israel befinner seg under en viss nasjons herredømme, kontrolleres de av den nasjonen og kan ikke trekke seg tilbake fra dens maktområde. Derfor hadde de fått nok av dette arbeidet og kunne ikke frigjøres fra det.

Så hva gjorde skaperen? «Egyptens konge døde.» Det vil si, de mistet samfunnsstraffen fra ham. Derfor kunne de ikke lengre arbeide…

Er det positivt at Farao døde? Han førte, tross alt, Israels barn nærmere hellighet ved å tvinge dem til å oppfylle to innsikter i seg selv. På den ene siden hadde de grytene fulle av mat, men samtidig var de slaver.

Når vi ikke tenker på det spirituelle, føler vi ikke trelldommen – og vi glemmer at vi er slaver. Du arbeider for egoet ditt og gjør det godt. Trelldommen begynner når du, på tross av de fulle kjøttgrytene: føler at du mangler spiritualitet fordi du ikke oppnår kontakt og kjærlighet – muligheten til å slippe fri fra ditt ego.

Trelldommen fornemmes bare når du har to innsikter: På det materialistiske nivået er alt i skjønneste orden, men på det spirituelle nivået er der ingenting – og vil heller aldri bli noe. Da kalles det «trelldom». Substansens herredømme over ånden. Skaperen hører oss bare når vi har kontakt med hverandre og begynner å skille det legemlige fra det spirituelle og skjønner at vi må lete etter det spirituelle punktet i forbindelsen med hverandre.

Derfor kalles vi «Israels barn» og «brødre som sitter sammen» – de som føler seg som slaver i Egypt og ikke makter å oppnå kontakt. I begynnelsen virket det som om alt var mulig – og alt var bare fryd og gammen. Så oppstod problemene. Vi ser dette i ulike grupper. Det er andre fase av trelldommen i Egypt, der Israels barn stønner i det harde arbeidet. De får ingen kontakt. Men istedet for å flykte, fortsetter de å jobbe med å oppnå den.

Forlater man ikke gruppen av den grunnen, men fortsetter å bearbeide dette ene punktet og prøver å oppnå forbindelse, vil man til slutt fortviles og rope ut i avmakt. Når vi er forbundet, får vi en beholder der vi oppdager skaperen. Men vi klarer ikke selv å skape den, for et menneske kan ikke selv oppnå spirituelle handlinger.

Da stønner vi i arbeidet, for da skjønner vi at vi trenger hjelp fra den øvre kraften. Bare det kan korrigere og forbinde oss. Dette stønnet er allerede en redning, den store avdekkelsen av: «Det finnes ingen annen enn ham» – og at kun han kan forbinde oss. Vi har oppnådd ønsket om samhold i arbeidet vårt, når vi innser at det er det eneste vi trenger – uten noen som helst form for fristende materialistiske betingelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/12, Shamati #159

 

Nå sår vi lysets frø

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. «Pesach» er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i «Egypt». På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for «minnet» om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: «og Israels barn stønnet under arbeidet» (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

En levende gnist av skapelse

En gnist oppstår som resultat av et sammenstøt, en eksplosjon, som når man slår flint mot stål. En gnist er noe helt nytt; resultatet av sammenstøtet mellom to kompromissløse motsetninger som kjemper mot hverandre.

Ingenting lignende eksisterte forut; substans har alltid vært under skaperens kontroll. Plutselig skjer et sammenbrudd – og det produserer en gnist. Denne gnisten eksisterer hverken i skaperen eller i substansen – hverken i giveregenskap eller i mottakeregenskap. Den er resultatet av et slag og danner grunnlaget som gjør oss istand til å vokse og oppnå uavhengighet.

Kun grunnet denne gnisten, kaller vi den øvre kraften for «skaperen». Han laget noe som tidligere ikke eksisterte i naturen. Gnisten er faktisk skapelsen.

Alt begynner med et gjennombrudd, et sammenstøt, en gnist. Vårt arbeide består av å forme våre liv rundt den. Denne gnisten er et uavhengig punkt, der vår utvikling har sin utspring – lik et foster i den øvre moderen.

Moderen består av to krefter: Hochma og Hassadim, men allikevel trenger vi en gnist for å begynne å vokse og anvende disse to kreftene. Ellers ville skapelsen ikke eksistere. Kun denne spesifikke sædtypen kan «impregnere» den øvre moderen.

Trodde du virkelig at en hvilken som helst substans som plasseres inni henne kan vokse og bli til et menneske? Hun aksepterer ingenting annet enn det. Hun består av to krefter: giveregenskap og mottakeregenskap, som er adskilt av et gap: den midtre tredjedel av Sefira Tifferet. Nøyaktig her er det vi må innsette vår gnist, siden den også oppstod som resultat av sammenstøtet mellom to motstridende krefter. Når den plasseres inni moderen, midt mellom de to motsatte kreftene Hochma og Hassadim – inn i Klipat Noga – begynner vi å vokse der og det kalles «også ens sæd er  velsignet».

Om jeg velger ønsket om nytelse i den utstrekning at jeg klarer å skape en skjerm (intensjonen om å gi) for den og forbinde dem med hverandre, betyr det at jeg skaper meg selv. Selvfølgelig gjør jeg det med hjelp av den øvre, av gruppen, omgivelsen og Bina. Den enheten som formes inni der kalles menneske, eller Adam.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, TES

Å finpusse ønsket om giveregenskap

Våre krav er berettiget: Vi gjentar det samme gang på gang, når vi forsøker å forène oss. «Når kommer det til å ende? Når får vi det vi ønsker oss?» Svaret er enkelt: Når vi ikke lenger kommer til å ønske det.

Rabash, «Shlavey HaSulam (Steps of the Ladder)» 1989, Artikkel 12, «A Blessing and a Curse (En velsignelse og en forbannelse)»: En må forstå at hver begynnelse på vårt arbeid kalles «dag» og ens bønn om at skaperen må føre èn nærmere arbeidet, kalles «dag».

Takket være våre bønner og ønsker og de gjensidige forbindelsene vi danner mellom skaperen og oss, klargjør og foredler vi ønsket vårt – til vi blir istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. «En bønn» er hjertets arbeide: finpussing, renselse, forberedelse. Når vi ber, krever og roper, blir vår bønn til en forbindelse med skaperen som har gått gjennom gruppen og blitt til «de manges bønn». Dette er eneste måten å nå ham.

Når vi arrangerer alt riktig, finpusser, klargjør og forbereder vi konstant våre mottakerbeholdere for å kunne fornemme spiritualitet i dem. Langs veien krever vi: «Gi meg!», men gradvis begynner vi å finsøke våre ønsker og krav, retter dem mot giveregenskap, mot forèning med vennene, mot å skjelne formen for generell giveregenskap, skaperen, i dette samholdet, som avdekkes i prinsippet «kom og se».

Slik når sinn og følelser i våre beholdere gradvis de riktige parameterne og gjør oss istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. Den eksisterer her og nå – og vi befinner oss i den – men vi føler det ikke…

Derfor er bønn en prosess der vi forbereder våre beholdere for mottakelse.

Fra Kongressen i Arava, 25/2/12, Leksjon 7

Håpet for den europeiske kongressen

Den forestående europeiske kongressen er et stort håp for forbindelse og for at vi vil bli istand til å fornemme avdekkelsen av skaperen i forbindelsen mellom oss, avdekkelsen av den spirituelle virkeligheten. Først vil lyset som endrer, som driver oss, forbinde oss – og vi vil føle hengivenhet mellom oss som vi oppnår for å tilfredsstille skaperen. Ifølge likheten i form vil den da avdekkes for oss og vi vil føle at «Israel (de som lenges etter Torah), Torah (lyset som endrer) og skaperen er èn.»

Vi lenges etter forèningen av alle sjelene til èn sjel som er fyllt med det øvre lyset, å føle det, å oppdage det, å leve i det, allerførst vi – for vi nærer allerede ønske om det – og deretter hjelpe hele verden til å oppnå det. Alt som skjer i vår verden – all lidelse, kriser og problemer – er til syvende og sist ikke noe annet enn krefter som påskynder menneskehetens utvikling mot denne perfekte tilstanden.

Når vi lenges etter denne perfekte tilstanden ønsker vi derfor å oppnå to mål: kjærlighet for skaperen og kjærlighet for menneskeheten. Vi ønsker å gi av all godheten vi får gjennom vårt arbeide og vår oppnåelse både til menneskeheten og skaperen. Vi befinner oss tross alt i midten, midt imellom dem, som midtre tredjedel av Tifferet som ikke har noen ting og ikke ønsker noe for sin egen skyld – Hafetz Hessed. Vi har bare glede av å glede menneskeheten – og gjennom det, gjennom hele den generelle sjelen – til skaperen.

Det er denne beholderen vi må forberede. Det er denne tilstanden vi må nå. Derfor ønsker vi å tilnærme oss dette når vi leser Zohar. La oss ha dette i tankene!

Forestiller vi oss den neste tilstanden vi ønsker å oppnå, så er det allerede en bønn. Tross alt vet jeg ikke hvor skaperen er, hvordan jeg kan komme med en forespørsel til ham, løfte MAN, hvem det går gjennom, hva denne MAN faktisk er, eller hvilke ønsker den består av. Slik fungerer det i dette livet: Når vi ønsker oss noe, forestiller vi oss at vi allerede har fått det og lenges etter det innbilte bildet der vi befinner oss i den ønskede tilstanden.

Det sies at om du ønsker å bli slank, bør du ikke gå på diett, ikke høre på allslags råd, ikke ta slankepiller eller trene osv – for ingenting hjelper. Du må bare konstant tenke at du allerede er slank. Da vil du ikke føle sult lengre og du vil virkelig begynne å ta av.

Slik er det – og slik er det med alt: Du må forestille deg at du allerede befinner deg i den fremtidige tilstanden – og da rykker du virkelig framover mot den. Lengselen som er rettet mot målet vil føre deg dit.

Slik er det også med oss. Så la oss forestille oss at vi allerede befinner oss i den gode tilstanden. Vi behøver ikke å vekke noen mangel, problemer eller bekymringer, men bare lenges etter denne hele tilstanden – og prøve så hardt vi kan å hjelpe oss selv til virkelig å nå den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/12, The Zohar

 

Det som innleder intensjonene våre

Vi kan omtale oss selv og framgangen vår på samme måte som vi forestiller oss det fra et perspektiv ovenfra, fra virkelighetens kilde. Vi avdekker arbeidet vårt nedenfra, men dets hensikt kommer ovenfra.

Hva var skapelsens mål? Det blir sagt at den øvres ønske er å skape en skapning like fullkommen som han selv er. I alle våre handlinger og intensjoner, når vi undersøker hva som skjer med oss, bør vi derfor alltid huske at hensikten bak alt er å avdekke skaperen.

Uansett hva jeg føler, tenker, grubler over eller trakter etter, så er det riktig; slik foregår analysen. Men hva er det jeg avdekker på veien? Mitt eget jeg? Nei, jeg avdekker meg selv som motsatt skaperen. Det vil si at jeg faktisk avdekker ham.

Fra læren om kabbala vet vi at i uendelighetens virkelighet finnes ingen mangel på noe, bortsett fra gjenkjennelse av giveren. Skapningen, som kalles Malchut i uendelighetens virkelighet, må forstå, fornemme og oppnå ham.

Derfor er denne omgangen i skapelsen nødvendig: nedturen til vår virkelighet og oppturen tilbake til Malchut i uendeligheten, som vi må utføre. Denne tilbaketuren fra bunnen og opp har som eneste hensikt å oppnå giveren.

Vi oppnår ham ifølge likheten i form: Jo mer vi ligner ham, jo mer forstår og fornemmer vi ham – og jo mer nærmer vi oss ham. Sluttresultatet er i den innledende tanken, derfor må vi først og fremst etablere intensjonen; det vil si, hva ønsker jeg gjennom alle mine handlinger å oppnå? Gjort er gjort, men hvorfor trenger jeg det?

Men selv før jeg klargjør intensjonen, trenger jeg den innledende tanken i intensjonens opphav – siden hensikten er å avdekke giveren, skaperen. Dette er målet vårt.

Jeg avdekker tanker, intensjoner, ønsker og holdninger i meg. Men i bunn og grunn er det ham jeg søker i disse handlingene. «Hvordan skal jeg gjøre det? Hva tenker jeg? Hva ønsker jeg? Hva er min innvirkning på andre vesener og gjenstander?» Forut for hver innsikt forbereder jeg en riktig holdning: Hensikten bak alt jeg gjør er å avdekke skaperen.

Her må jeg trekke fram noen referanser:

– Uansett hvem jeg er, så har han forberedt det for meg;

– Uansett hva jeg tror hvert eneste sekund, så gir han meg;

– Uansett hva som skjer med meg i denne analysen, så skjer det ifølge hans vilje;

– Uansett min reaksjon til mine følelser, så gir han meg også dette.

Det finnes bare èn tanke og èn erklæring jeg alltid må ha: «Alt som skjer med meg kommer fra skaperen». Den første artikkelen i Shamati omtaler dette: «Det finnes ingen andre enn ham».

Når jeg nå klargjør intensjonene mine – enten de er for mottakelsens skyld, eller for giveregenskapens skyld – så kommer de uten tvil fra skaperen. Det som er viktig for meg i denne analysen er å avdekke ham, å klargjøre hvem han er.

Gjennom alle disse innsiktene formes virkelighetens mosaikk inni meg. Vennene mine, virkeligheten rundt meg, dens begivenheter og omstendigheter, de vil alle smelte sammen til ett bilde av skaperen. I den grad det kommer til syne innvendig, adskilte deler sammenføyes; alle skapninger, hele denne virkeligheten og alle virkelighetene samlet i èn struktur, der dens indre form kalles «skaperen». I sin helhet representerer denne strukturen Malchut i uendelighetens virkelighet, eller med andre ord; beholderen, ønsket. Dette er nøyaktig hans form, hans struktur, samspillet mellom alle delene hans; ønskene, tankene og intensjonene som tar giverens form.

Skaperen selv, Atzmuto, har ingen form. Men vi foretar en uendelig analyse i oss selv og skaper gradvis den formen som er lik hans. Slik kan han avdekkes. På samme måte lager vi innretninger for å kunne oppdage bølger som er ukjente for oss, slik at vi kan kopiere og reprodusere dem. Det gjør oss istand til å oppdage dem og studere deres natur.

Den indre granskingen hjelper oss til å skape et «sted» å avdekke skaperen. Ellers vil han fortsatt være skjult for oss. Derfor sies det at skaperen ønsker å dvele blant de lavere, det vil si å vise seg for dem. Av den grunn skapte han uendelighetens virkelighet og vårt arbeid består av å avdekke ham med vår innsats.

Så avdekkelsen av skaperen er resultat av vår indre gransking. Han viser seg ikke – her behøves vår innsats og utøvelse. Vi gjør våre innsatser, vi både ønsker det og ikke. Mottakerkreftene og giverkreftene støter sammen inni oss og slik forbereder vi kontinuerlig et sted for hans avdekkelse.

Til slutt blir dette stedet «fleksibelt» nok til at vi oppdager små «bølger» i det, skaperens form i ønskets materie. Jo mykere vi gjør materialet vårt, jo mer avdekkes skaperen i det. Selv er han skjult, men materiet begynner å anta hans form. Det er dette alle klarleggingene våre består av: Med deres hjelp forbereder vi ønsket vårt til å motta hans avtrykk, hans avdekkelse.

I alle våre handlinger er det derfor viktig å huske at vi, hele verden og alt annet eksisterer bare for at vi skal kunne avdekke skaperen. Det er ikke et diskusjonstema, men rene fakta som kommer fra skapelseskildene. Legger jeg grunnlaget for mine handlinger, tanker eller intensjoner med dette i sinn, om jeg i utgangspunktet tar den kursen, om jeg sikter mot avdekkelse av skaperen fordi det er hans ønske, da sikter jeg mot uendeligheten, mot nøyaktig det målet. Og alt jeg gjør etterpå blir lagret sammen med innsatsene vi må fylle.

Alt det andre vil skje uansett. Kun èn ting avhenger av oss: å rette all vår innsats mot avdekkelse av skaperen.

Senere vil følgende spørsmål komme opp: Hva forestiller denne avdekkelsen? Hvordan virkeliggjør vi den? Hvilke handlinger vil være mest effektive? Hvem avhenger det av, meg, andre, eller samspillet oss imellom? I sin helhet omtaler vi metoden kabbalistene beskriver for oss, der de forklarer hvilke handlinger er mest gunstige for avdekkelse av skaperen.

I dag står hele menneskeheten på startlinjen til denne virkeliggjørelsen. Evolusjonen har nådd konklusjonen; verden har allerede realisert den materialistiske progressens potensiale. Vi har ingenting å se etter på andre planeter og ingenting å uttrekke fra jorden; vi har utprøvd alt på dens overflate og vi ser at våre liv er begrenset og fører til en blindvei.

Dette er begynnelsen på skaperens avdekkelse for all skapning. Dette hinderet er årsaken til at mennesker begynner å stille spørsmålet: «Hvorfor lever vi? Hva er hensikten med livet?»

Herfra lærer vi at hensikten med livet er å avdekke skaperen, eller mer nøyaktig; å forberede oss på hans avdekkelse. Det oppnår vi gjennom å forène oss og slik å mykgjøre mottakerønsket vårt så det blir altruistisk og begynner å anta ulike former for giveregenskap. Skaperen er jo giveregenskapen – og om vi etablerer en slik forbindelse med hverandre, hjelper vi ham å vise seg for oss – vi forbereder jordsmunnet for det, materiet som blir istand til å anta hans egenskaper, hans eksponering.

Slik utvikler vi oss selv til nøyaktig likhet i form med ham.

Fra Arava kongressen, 23/2/12, Leksjon#2