Uansett hvor mye en anstrenger seg og hvor mye gransking og handlinger en foretar, finnes det uendelige muligheter å feile dersom en ikke holder seg til den autentiske kilden som viderefører lyset til seg.

Man er ikke engang klar over at man har gjort feil. Uansett nivå blir man som «en mann som har gått seg vill i marken», eller «et vandrende esel på marken» (ønsket om å ta imot nytelse). Det er viktig å ha ærbødighet for lysets kildes makt. Bare med dets hjelp kan vi skjelne vår tilstand, avgjøre retningen og styre videre.

Det er lyset som arrangerer og vender alt dette for oss, mens vi ikke engang vet på hvilket nivå vi befinner oss. I den spirituelle virkeligheten beveger vi oss alltid fra tilstand til tilstand uten noen forståelse av hvor vi nå befinner oss. Slik er det fordi vi hele tiden hever oss fra ønsket om å ta imot til ønsket om å påvirke. Vi endrer vår intensjon og derfor vet vi aldri hva som ligger foran oss, selv i det minste skritt vi tar.

Framgang på dette viset er mulig bare med tro over fornuft. Bare lyset fanger deg, dersom du tar tak i det og oppfyller alle betingelsene du har fått. Dette er essensen i alt vårt arbeid (heve MAN, bønn), der vi forbereder alle betingelsene, alle våre ønsker og muligheter – for etterpå å overlate alt til det øvre lyset med full tillit til at han vil gjøre alt.

Det kreves mye arbeid av oss. Men til sist er alt lysets arbeid, derfor kalles det skaperens arbeid.

Derfor må vi ha så stor respekt for Zohar. Allikevel vil det aldri være nok, for et menneske er ikke istand til å verdsette denne øvre utstrålingen som kalles Zohar. Men førsøk å sette pris på hvert ord, som om det var en dose med medisin, enda en dråpe infusjon som skjenker deg helbredende livskraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash, «Purim»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når du er innlemmet i en felles handling føler du noen ganger at du er forènet med vennene dine selv i tankene dine. Men i siste øyeblikk føler du at noe mangler, en innsats innenfor innsatsen, den siste dråpen. Hvordan kan vi få tak i den siste dråpen for å oppnå det samlede ropet, slik at vi blir istand til å åpne hjertene våre èn gang for alle?

Svar:Den siste dråpen er akkurat fødselsøyeblikket, øyeblikket for utgangen fra Egypt – og det er det aller vanskeligste. Du er rede til å gå hele veien. Da ser du en vegg foran deg, noe uoverkommelig. Og plutselig har du endeløse ynnskyldninger. Den onde tilbøyeligheten din sier: «Du må fremdeles gjøre ditt og datt, du har ennå ikke studert ferdig hele Studiet av de Ti Sefirot, du kjenner ennå ikke alle artiklene i Shamati, der finnes så mye du må gjøre først», og så videre.

Det samme inntrer i forhold til vennene. Når du faktisk når det punktet der du klarer å avbryte egoet og forbinde deg, når du kommer til smeltningspunktet mellom deg og vennene – da klarer du ikke å gjøre det. Å komme i lodd betyr at den siste dråpen med lim faller på forbindelsen mellom deg og vennene og limer dere sammen til ett eneste kroppsvev. Det klarer du ikke å gjøre – og i siste øyeblikk bremser du opp.

Det eneste som kan hjelpe nå er en felles innsats. Derfor nytter det ikke med en individuell bønn. Bønnen må være «de manges bønn», der du ber for vennene og ikke for deg selv, der hele gruppen – eller mesteparten av den – ber samlet. Du, derimot, forteller oss om en induviduell innsats. Du kan fortsette å snakke om en individuell innsats i tusen år, uten at noe kommer til å skje med deg. Denne retningen er velkjent – men den er feil – for du er ikke opptatt av forbindelsen med vennene.

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #3, 24/2/12

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Kropp og sjel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Tusenvis av studenter fra hele verden leser Zohar sammen med oss under morgenleksjonene. Det er en mektig og kvaltiativ kraft. Hvorfor føler vi ikke resultat av studiet vårt? Hvorfor kommer ikke korreksjonen nå? Hvorfor må vi vente til Aravakongressen?

Svar: Vi trenger ikke å vente til kongressen. Korreksjonen kan innfinne seg nå. Det er helt sant! Alt avhenger av innsatsen vår og hverken av tid eller sted.

Men siden vår eksistens er innenfor det spirituelle rammeverket kalt denne verden, kan vi påvirkes – ikke av endring i ønsker og intensjoner – men av eksterne handlinger.

For hva er våre kropper, armer, ben og alt materiet vi oppfatter rundt oss? De er våre ønsker. Men dette er ønsker på det uorganiske nivået. Derfor kan vi bearbeide dem selv uten intensjon. Vi plasserer dem foran oss og tar imot påvirkning for dem.

De er imidlertid ønsker! Og vi bruker dem, fordi vi eksisterer i dem. Når vi når en høyere grad vil det ikke lengre ha noen betydning om vi befinner oss på en kongress i Arava, eller på et bråkete marked.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/2/12, The Zohar

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala handler kun om indre arbeid, korrigering av sjelen, avdekkelse av skaperen til skapningen og alle forestillingene i historiene utgjør ulike ønsker vi ser virkeligheten gjennom. Ønsket om å gi kalles Israel (Yashar- El, direkte til skaperen). «Israel i landsforvisning» er ønsket om å gi der intensjonen er til ens egen nytte. «Verdens nasjoner» er det egoistiske mottakerønsket.

Når ønsket «Israel» er i landsforvisning, er intensjonen bak egoistisk – dvs det blir til en intensjon om å motta for ens egen skyld. Derfor kan Israel i landsforvisning oppnå mye større gagn enn «egypterne», de vanlige mottakerønskene. Derfor sies det at etterat Israels sønner dro ned til Egypt, hadde de mye avkom, ble rike, la på seg, ble betydningsfulle og hadde rikelig med løk, hvitløk, kjøtt og fisk.

Med andre ord fikk alle ønskene den oppfyllelsen de ønsket. Deres arbeide bestod jo av å gi for å motta: de anvendte påvirkningskraften for egoistisk gagn. På den måten hadde de selvfølgelig mer suksess enn «verdens nasjoner». Som skrevet står, nasjonen Israel blandet seg med de andre nasjonene, lærte deres skikker og opplevde mer suksess fordi de visste hvordan man anvender påvirkning selv for å motta.

Derfor er det veldig vanskelig å forlate egoet; det krever spesielt arbeid. En særegen kraft kreves for å trekke ut det egoistiske giverønsket fra Egypt, dette ønsket som er så fordelaktig for Farao som ikke oppnår det samme fra sitt eget folk: det naturlige egoistiske mottakerønsket.

Israel, på den andre siden, arbeider for sin egen nytte og bruker den spirituelle kraften for å oppfylle sine fysiske ønsker. Egoismen ønsker ikke å miste dem; de blir det viktigste hjelpemiddelet for dens tilfredsstillelse, som ikke kan oppnås på annen måte. Ikke noe annet kan sørge for så stor tilfredsstillelse.

Hvordan kan Israels ønsker skille seg fra egoet? De må gjennomgå to korreksjoner siden de arbeider med å påvirke med intensjon om å motta, ikke bare Egypterne (ønsket om å motta), men heller ønsket om å gi, som de lærte av dem og derfor falt enda lavere enn Egypt. Egypt har ikke altenativet å anvende påvirkningskraft for egoistisk tilfredsstillelse.

Alt starter i samme øyeblikk den egyptiske kongen dør og de ønskene som arbeidet med å gi for sin egen nytte ikke lengre følte de ble tilfredsstillt. Det finnes ikke lengre noen grunn til å arbeide – kongen vår døde og forsvant! Det vil si at jeg ikke lengre føler hvorfor jeg studerer og arbeider. Jeg kan ikke lengre se noen gevinst. Og da «ropte Israel ut fra arbeidet».

Først var vi klar over hva målet for arbeidet var; vi arbeidet hardt og mottok egoistisk fortjeneste. Vi var egoets trofaste slaver og hadde ingen andre ønsker enn det. Og nå begynner plutselig hardt arbeide uten klarheten av hvorfor vi gjør det. Vi føler ikke den egoistiske påvirkningens mål: dette er hjelp som kommer til oss ovenfra. Utviklingen kommer til et stadie der vi ikke lengre er i stand til å glede oss over det. Vi roper ut i fortvilelse og begynner deretter å lete.

For hvis det ikke finnes noen nytelse, så er «dette livet verre enn døden». Det finnes ikke noe liv, ingen følelse av tilfredsstillelse. Og når det ikke finnes glede, foretrekker man å ta sitt eget liv i stedet for å føle en slik tomhet. Slik begynner utgangen fra Egypt – og den varer «mange dager».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati #159

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Må vi kvitte oss med alle våre fysiske ønsker for å kunne oppnå nivået til ”den fattige mannen”?

Svar: Vi må ikke kvitte oss med noen ønsker i det hele tatt. Vi må bare be om korreksjon, og ingenting annet. Det øvre lyset vet mye bedre enn oss hva det skal gjøre. Jeg må ikke kvitte meg med noe som helst. Selv om jeg oppdager mine verste egenskaper, må jeg ikke kvitte meg med dem fordi det er som om jeg skulle ha kuttet av meg armene og bena. Jeg korrigerer ikke meg selv, det er lyset som må gjøre det.

Om jeg oppsøker deg og angriper deg, skriker til deg og fornærmer deg, må jeg ikke ”få meg selv til å holde kjeft”. Jeg må be om at det øvre lyset utfører dette korreksjonen fordi det vil være en ekte korreksjon og ikke noe som gjøres under press. Det er en stor forskjell på dette.

Baal HaSulam sier at du gjennom å undertrykke noe ødelegger denne delen i verden, og på grunn av dette vil verden aldri bli korrigert. Det vil kreve mye mer innsats å føre alt tilbake til slik det var før, for deretter å korrigere det.

På samme måte bruker vi av og til medikamenter for å undertrykke en sykdom og for å holde den i sjakk inni oss, og det er til og med verre enn om vi ser en sykdom klart og tydelig og slik kan helbrede den. Det er slik en slange oppfører seg. Den gjemmer seg på innsiden slik at du ikke kan se den, og deretter kryper den ut.

Derfor er vår holdning til overganger, krangling mellom mennesker og til ulike konflikter totalt annerledes. La dem være som de er, men over dem må vi likevel bygge korreksjonen fordi nå er den beste tiden for å korrigere dem.

Om mennesket ønsker å skjule de negative avdekkingene og gjemme dem bort, er dette det verste man kan gjøre. Dette er mennesker som er redde for krangling og konflikter, de er redde for slike avdekkinger og det er ikke bra fordi det ikke er rettet mot korreksjon.

Fra del to av Den daglige kabbalaleksjonen 2/2/2012, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når jeg føler likegyldighet overfor vennene og ikke blir foruroliget av noe, er det tegn på at jeg ikke er begynt å forstå hat – og iallefall ikke kjærlighet. Dersom jeg allerede føler meg frastøtt fra dem, skinner det øvre lyset på meg og påvirker meg for å vise meg min ondskap, mitt ego.

Ikke alle er rede til et slikt arbeid. Muligens kan noen få en god følelse gjennom å forbinde seg med andre; det er behagelig. Det er interessant å dra ned til ørkenen sammen med alle, med alle omfavnelsene – og en fornemmer ingen form for hat. Hat kan kun avdekkes av lyset som endrer.

Overrasker det deg at dette er måten det endrer deg på? Jo, dette er veien som fører til ham.

Det er viktig at du ikke fortviler over å ha oppdaget hat som frastøter deg. Ikke begynn å skrike, «Hvor er framgangen min? Hva slags belønning er dette for all anstrengelsen min?»

For om du fortsetter, på tross av alt, om du ønsker å forbinde deg med vennene – for det finnes ikke annet valg for deg – og kabbalistene råder deg til å gjøre det – om du annullerer deg selv, vil du innse at det bare gjennom samhold er mulig å oppnå giverkraft og avdekkelse av skaperen. Men du skjønner at du selv ikke klarer å forbinde deg – og da forstår du at forbindelse er mulig bare med hjelp fra det omsluttende lyset.

Hatet mot vennene har også sitt utspring fra lyset, men det oppstår uten at vi ber om det. Det er ondskapens framvisning. For å korrigere den må vi med hensikt forbinde oss med den øvre kraften og be om at den viser seg, så vi kan få muligheten til å forbinde oss med andre.

Der er mange oppturer og nedturer, skuffelser og en lang periode av hjelpeløshet på denne veien, der du ikke klarer å annullere deg selv eller å snu og ta en annen vei. Slik tappes vi for energi med vilje, til lyset ovenfra omsider kommer til vår redning og vi begynner å verdsette vennene. Også her er det på sin plass å granske og se om du setter pris på dem uten noen spesiell grunn – eller om det er fordi du verdsetter skaperen at du også verdsetter dem.

Israel, torah og skaperen må alltid forènes til èn. Da leder det deg i riktig retning. Israel (du) er full av hat; torah (det øvre lyset) endrer deg og hjelper deg å bygge kjærlighet over hatet. Og i midtlinjen, der du forbinder riktig mellom høyre og venstre, avdekker du skaperen og alt forenes til èn.

Dette er målet for vårt arbeid.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva har størst betydning når vi leser Zohar; intensjonen min, teksten – eller kombinasjonen av tekst og intensjon?

Svar: Teksten har ingen betydning her. Imponerte teksten deg nå? Er det noen her, som uten å titte i boken, vet hva vi leste om? Vi husker ikke teksten, bortsett fra når vi anvender den for å skrive noe basert på den, eller for undervisning. Bare for oss selv gjør vi det ikke. Foreløpig er boken Zohar som det omsluttende lyset for oss – det kommer og påvirker oss utenfra. Når vi leser kan vi derfor rette ønskene og tankene våre mot korreksjon og håpe at det vil lykkes.

Det  Zohars forfattere skriver om er så høytravende at jeg klarer ikke å forbinde meg med selve teksten – men bare med «medisinen». Jeg vet ikke hvordan medisinen virker. Den inneholder forskjellige stoffer som går inn i kroppen min og tilslutter seg de kjemiske prosessene der og fører til ubalanse i dem. Men ubalansen er rettet mot sykdommen og fører dermed til balanse.

Det kalles «giften som helbreder». Det jeg svelger forårsaker endring i kroppen, men i motsatt retning til hva sykdommen som satte meg i ubalanse gjorde. Slik fører to ubalanser til balanse. Det står skrevet: «All medisin er gift – men ikke all gift er medisin».

Dette er arbeidet i de høyre og venstre linjene, der vi danner midtlinjen mellom dem. Her balanserer midtlinjen ubalansen fra høyre og venstre linje. Er vi redde for å være i ubalanse, er det ikke lengre skaperens arbeid. Du er, med andre ord, nødt til å være modig. Ubalansen er en bra tilstand. Den er et tegn på framgang. Til og med når du går, beveger du deg fra den ene ubalanserte tilstanden til den andre; du står på èn fot – med den andre i luften.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spirituell lærer, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi lar oss ikke lenger imponere av eksterne handlinger, og internt lykkes vi ikke med å påvirke hverandre.

Svar: Dere vil ikke lykkes med dette fordi dere må oppnå samhold og be om at skaperen oppholder seg blant dere; for å lære dere, for å støtte dere og for å oppfylle deres ønsker. Er det slik at du heller ønsker å oppnå noe helt selv? Alt oppnås gjennom kraften i bønnen.

Spørsmål: Nettopp; vi lykkes ikke med å oppnå samhørighet eller med å vende oss mot skaperen med en bønn. Det er her vi mislykkes gang på gang, og så blir vi presset bakfra. Hvordan kan vi øke hastigheten på denne prosessen? Hvordan kan jeg forplikte meg selv og vennene mine til dette?

Svar: Alt handler om indre arbeid. Vi må fremdeles snakke litt om det selv om alt er internt. Det står skrevet: «Og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det kan ikke skje uten dette. Dere må bli fortvilet over deres egne krefter, og først da vil dere knytte dere sammen med hverandre og rope om hjelp.

Baal HaSulam skrev om dette i brev 57 (Letter 57): «Det er også slik at den som ikke har tatt imot skaperens kjærlighet uansett vil oppleve at alt han har jobbet for når det gjelder å rense sin egen sjel dagen i forveien, tilsynelatende vil være helt utbrent den påfølgende dagen. Hver dag og hvert eneste øyeblikk må man begynne på nytt, som om man ikke har gjort noe som helst i hele sitt liv. Deretter «og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det er fordi de så at det til evig tid ville være umulig for dem å se fruktene av deres eget arbeid. Deres sukk og deres bønner var derfor fullstendige, og slik «ropte de ut» og så videre, fordi skaperen hører bønnen og han venter kun på en fullstendig bønn.»

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 23/01/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Venter skaperen på at vi skal komme med den rette typen bønn?

Svar: Dette kan ikke kalles venting. Det øvre lysets eksistens er en tilstand av fullstendig hvile. Dette er en uforanderlig lov, som fysikkens lover. Bevegelse med en jevn hastighet, er det samme som å være i hviletilstand.

Lyset stanser ikke. Enten det er avdekket eller skjult, forblir dets natur uforandret. Ta for eksempel det fysiske lysets natur, som beveger seg med en konstant hastighet på 300 000 km pr sekund i et vakum. Alt avhenger av omgivelsen der lyset spres, siden vi avdekker det som resultat av materie det kommer i kontakt med. Graden av likhet mellom materiet og lyset avgjør lysets hastighet, for vi ser ikke lysets spredning; vi ser bare materiets reaksjon på det.

Når en handling er konstant, blir den – i forhold til oss – ansett som å være ubevegelig. Derfor er det øvre lysets påvirkning konstant og det skjer ingen endring i den påvirkningen. Alt avhenger av ønskene – og hvordan de avdekker påvirkningen. Skjer en endring inni ønskene, vil det avgjøre påvirkningen av lysets hastighet. Selve lyset, derimot, forblir uforanderlig – og dets påvirkning er konstant!

Vi sier at vi må prøve å tiltrekke oss lyset. I virkeligheten er det motsatt av det vi forestiller oss. Lysets påvirkning er konstant – og vi er resultat av den påvirkningen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr «halvdelen av halvdelen» når det gjelder det arbeidet som vi må utføre?

Svar: Mennesket må forberede sin «halvdel», og skaperen fullfører den andre halvdelen. Hvordan skal du gjøre det når du ikke en gang klarer å forberede ønsket ditt uten han?

Å forberede min halvdel betyr at jeg må forsøke å finne mangelen og den riktige måten å jobbe på. Jeg har ikke noe av dette. Jeg må lete etter den riktige mangelen i stedet for den svarte, falske boblen som jeg befinner meg i der jeg ser for meg dette falske livet som tross alt ikke finnes og som jeg senere vil se tilbake på som en drøm.

Hvordan kan jeg ønske og forsøke å våkne opp fra denne dype søvnen, og føle en lyst for det helt av meg selv? Dette er jo det eneste jeg trenger! Uten denne lysten vil jeg ikke være i stand til å ta imot den øvre virkeligheten som blir avdekket når denne drømmen tar slutt, fordi jeg må utvikle en mangel for den.

Mennesker med en stor og velutviklet egoisme studerer kabbala for å oppnå den øvre virkeligheten. Det er ikke opplyste, «spirituelle» mennesker som nøyer seg med å meditere som kommer her. Menneskene som kommer til oss ønsker å få og å vinne stort, å oppdage den spirituelle virkeligheten. Dette er avhengig av om mennesket klarer å høre det han blir fortalt, og om han tåler alle betingelsene.

To naturlige, spirituelle lover styrer dette, og du kan ikke endre dem til fordel for din egoisme. Vi blir fortalt at vi må gjøre «halvdelen av halvdelen», men dette betyr ikke at det gis fritak her. Mennesket må utføre sin halvdel, og deretter vil han bli i stand til å ta imot den andre halvdelen ovenfra. Den andre halvdelen vil endre han, og gjøre han om til noe som er helt annerledes.

Når han er hundre prosent klar for å endre seg, betyr det at han har utført sin halvdel av arbeidet. Da vil hundre prosent av dette arbeidet utføres ovenfra; dette er den halvdelen som skaperen er ansvarlig for.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 16/01/2012, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →