Vi forstår ikke betydningen av å nyte giveregenskapen. Skapelsens mål er å glede skapningene. Og de vil glede seg: spørsmålet er bare hvordan?

Vi forstår ikke at det ønsket vi fornemmer i dag er fremmed og fjernt for oss. Å nyte giveregenskap vil ikke si at vi gleder oss over det den andre nyter. Det ville bare ha vært en gunstig ordning for oss begge.

Og om det gleder meg at han har det godt selv om jeg har det dårlig, men jeg overmanner meg selv – som når foreldre ofrer alt for sine barn – så er dette heller ikke å betrakte som giveregenskap. Vi kan knapt forestille oss ønskene som dukker opp i den spirituelle virkeligheten. Det er bare mulig å komme opp med noen tilnærmede eksempler, som fysiske grener i forhold til røttene.

Vi må derfor forsøke å forestille oss så godt vi kan hvor spesiell denne ideen er, helt adskilt fra det vi kjenner og med behov for en psykologisk omveltning. Hele virkeligheten speilvendes i vår bevissthet – og vi ser noe helt nytt.

En indre innsats kreves – og løsrivelse fra den gamle omgivelsen. Vi må ønske å unnslippe vår nåværende tilstand og stupe inn i Rødehavet (Yam Sof –Endens Hav), miste hodet, forlate alt vi har – og stå tilbake fullstendig naken og forsvarsløs – og godta alt, uansett hva det er, så lenge det kommer ovenfra.

Slik må vi forberede oss på kongressen i Arava. Dersom vi er i stand til å holde fast ved den tilstanden, vil vi lykkes i å oppnå et gjennombrudd – i dette mørket, til vannet i Rødehavet – og vi vil overvinne alt – uansett hva som avdekkes.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør man gjøre når en går i stå i forhold til forbindelsen med vennene eller disseminasjon?

Svar: Det sies: «Gjør alt du makter!» Du har alltid en mulighet. Det er umulig at du befinner deg i en tilstand der du ikke kan gjøre noe.

Har du ingen ting du ivrer for, eller ingen tanker – så er dette hva du har fått fra oven. Selv om du er forvirret, svak, eller føler det som om du ikke kan gjøre noe, finnes det handlinger du er i stand til å utføre.

Jeg har, for eksempel, en regel om ikke å gå bort fra rutinene mine. Det er en bok jeg må skrive, arbeid som må utføres. I dag har vi mulighet til å arbeide med grupper, disseminere, arbeide på internett og å forberede materialer.

Vi har i stor grad muligheten til å disseminere og undervise i denne kunnskapen. Dette angår alle. Hele verden er lagt på våre skuldre. Vi føler det bare ikke.

Dette er noe vi må ta inn over oss med stort alvor. Her kommer virkelig handlingen før iveren og tanken, som det sies: «Vi skal gjøre og vi skal høre!» Det gjelder også i fysisk form.

Selv handling uten den ønskede intensjonen korrigerer et menneske.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/12/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forskjellen mellom det spirituelle og det fysiske, er at i spirituelitet kommer først og fremst intensjonen. Handlingen er bare ment for å utføre intensjonen. Uten intensjon finnes ingen handling. Selv en intensjon i seg selv er en handling.

Hvert eneste ord vi leser i Zohar bør derfor leses med en intensjon gjennom teksten. Vi bør kun ha tanke for intensjonen og vedbli i den, mens teksten «flyter» nedover, som om vi svømmer i en elv og hele tiden må kontrollere og styre oss: Hvordan og i hvilken retning svømmer vi?

Uten en intensjon, tapes straks handlingen. Intensjonen bør derfor være over handlingen og under den, både i måten vi anser den og i prioritet.

Vi må hele tiden ha intensjonen i tankene: Hva ønsker jeg å oppnå, hvordan sikter jeg inn kreftene som vekkes når jeg leser Zohar sammen med vennene og hva ønsker jeg som utfall av påvirkningen fra dem?

Om vi ikke fokuserer påvirkningen deres på oss, oppnår vi ingen virkning.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/12/11, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Zohar - Inga kommentarer →

Når vi prøver å få kontakt, begynner vi å føle at vi mangler en form for hjelp ovenfra. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Vi oppnår ikke kontakt og klarer heller ikke å synkronisere bevegelsene våre, men dette gir oss visshet om den ene som kan gjøre det for oss. Det er bare den høyere kraften!

Og da ser vi behovet for den høyere og stedet der han må virke i oss. Det skjer alltid slik i den spirituelle virkeligheten: jeg arbeider, gir mer og mer innsats og oppdager til slutt et «minus». Og fra dette minuset oppdager jeg «plusset» som muligens har det jeg mangler.

Jeg avdekker alltid en mangel, en beholder, et ønske – og i motsetning til det avdekker jeg kraften, lyset, som kan utføre det jeg ikke klarte. Uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Jeg kommer til den slutningen at jeg ikke er i stand til å utføre det. Men på samme tid ser jeg hvem som kan.

Derfor begynner alltid bevegelsene våre i negativ retning og forårsaker oss til å bli skuffet, slitne og sinte. Fra all vår livserfaring forstår vi ikke hvorfor det er slik. I vår egoisme er vi vant til at det fungerer annerledes: den som gir en innsats vinner, opplever framgang og blir belønnet.

Om den spirituelle virkeligheten sies det: «Jeg arbeidet og fant» – ikke at jeg «seiret», «fortjente», eller «stjal». Det vil si at jeg oppnådde det ikke ved egen kraft, der jeg begynner en handling og fullfører den.

Her fungerer det annerledes. Takket være innsatsen min, når jeg en viss grense der ingen ting fungerer. Jeg blir fortvilet, gir opp, ønsker ikke lengre noen ting og føler enorm skuffelse. Og bare da, hvis jeg beveger meg en millimeter forover, finner jeg ut at det finnes en kraft som kan utføre dette!

Og denne kraften skjuler seg bevisst, til jeg når en forfatning av fullstendig fortvilelse. Baal HaSulam skriver i sitt brev: «Det finnes ikke et mer lykkelig øyeblikk i noens liv, enn når man når grensen til sin egen styrke og ser at man ikke lykkes» – for bare da kan man løfte opp en bønn og rope ut. Man vet hvem man må henvende seg til – og bare da vil det åpenbares for en.

Videre vet man at det ikke finnes noen annen utvei: man må rope ut. I virkeligheten er dette ropet alt som kreves.

Fra andre del av Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal vi fokusere på når vi sprer informasjon?

Svar: Vi ber alle skaperen om å gi oss styrke slik at vi kan oppnå samhold, og slik lede hele verden til samhold også. Vi håper at vi med dette vil glede han og oppdage at vi handler for hans skyld. Vi ønsker å føle at alle våre grupper og individuelle studenter fra hele verden er knyttet sammen til ett hjerte, ett ønske – og han fyller oss. Hele verden knytter seg sammen omkring oss, og vi blir alle som én eneste spirituell beholder.

Dette må være vår bønn rettet mot den givende og korrigerende kraften.

Fra del fem av Den daglige kabbalaleksjonen 14/10/2011, “One Commandment”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Helligdager og spesielle dager omtalt i kabbala er ikke datoer på den vanlige kalenderen, men oppnåelsen av ens egen personlige tilstand der et menneske foretar grunnleggende beregninger med seg selv. Dersom en person kommer til denne beregningen, betyr det at han virkelig har en ny begynnelse – som kalles det nye året – Rosh HaShana. Følgelig oppnår han bønnen for helligdagen.

Hver helligdag er en spirituell beregning og en bønn, for det finnes ikke noen ting annet enn korrigeringen av ønskene våre. Men begynnelsen på det nye året er spesiell, for den kommer etter mye innsikt. Den kommer bare når et menneske har gransket seg selv fullstendig og har fått innsikt i alle ønskene som avdekkes for ham, for hvert høyere nivå inkluderer alle de tidligere nivåene som en liten del av seg.

Når en person beregner alle sine handlinger og tanker, ser han imidlertid at han ikke har lykkes. Han rykker ikke framover, for han er absolutt ikke skapt for spirituell framgang. Han blir overmannet av tunge tanker om spiritualitet, tvil og av misunnelse mot andre. Han ønsker å være hevet over dem og tenker: «hvorfor dem og ikke jeg».

Etter å ha gått seg vill i mange slike beregninger, føler han endelig at han trenger en ny begynnelse. Det finnes ingen utvei, for alle disse beregningene, innsikten, kritikken, misunnelse og hat forandrer seg ikke med årene. Det eneste han har igjen nå er en bønn, et skrik om hjelp – for bare den øvre kraften kan hjelpe. Dette indre skriket kalles bønnen for Rosh HaShana, den nye begynnelsen.

Innen det skjer, føler en at en har gått seg fullstendig vill. En ser at hele verden er uenig i det han gjør – og selv forstår han ikke hva det er som skjer med ham og hva denne veien er. All denne kritikken kommer fra egoismen hans.

Derfor taler bønnen om påminnelse, om nødvendigheten av å analysere alle sine ønsker og handlinger. Og om å blåse i hornet (Shofar), fordi vi må løfte opp vår spirituelle vei til tross for alt (på arameisk betyr Shufra skjønnhet). Nå må en vende seg til den grunnleggende kilden for å rykke framover.

Mange meninger og mange mennesker påvirker en person og inspirerer ham med tankene sine og trekker ham i ulike retninger. Men en må sette en streng dommer over seg og hele tiden få det bekreftet i henhold til ens forståelse av det som står skrevet i de grunnleggende kildene. På tross av ens ego, ens ønske om vinning og om å heve seg høyere enn andre, bør en arbeide for det motsatte; å ønske å oppnå bare giveregenskapen og å oppløses i nasjonen der skaperen dveler.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva innebærer det å be skaperen om noe? Må jeg tilegne meg hans egenskaper for å gjøre det?

Svar: Å be er å søke, kreve og til og med å be om min egen forandring. Jeg må uttrykke at jeg ønsker det. Jeg dømmer meg selv (det er betydningen av å «be» (Lehitpalel) på hebraisk. Jeg undersøker hvilke egenskaper jeg mangler og hvordan jeg kan oppnå giverkraften.

Denne kraften eksisterer i samfunnet. Dersom jeg trer inn i samfunnet, utvikler et ønske om å ikle meg mine venner med hele mitt hjerte og hele min sjel og knytte meg til dem internt til jeg fullstendig oppløses i denne samhørigheten, da vil jeg finne giverkraften der. Det er akkurat det jeg ber om.

Jeg ber om å nå et slikt nivå at jeg vil se at alle er fullkomne og knyttet sammen med hverandre. Denne situasjonen kalles Shechina (guddommelighet), den generelle samlingen av sjeler (Knesset Israel). Jeg ønsker å være der og ber om at samhørigheten som samler alle sjelene som lenges etter «Yashar-El» (direkte til skaperen) må avdekkes for meg.

Jeg henvender meg ikke til noen ytre makt eller ønske som har uavhengig eksistens, eller til en innbilt skikkelse. Alle mine bønner er rettet mot Malchut (i atziluts virkelighet, eller uendelighetens virkelighet), til samhørigheten mellom oss som lar oss oppdage gjensidig giveregenskap. Jeg ønsker at denne tilstanden må avdekkes for meg og det er alt jeg ber om.

Dette er et veldig følsomt punkt og vi må passe oss så vi ikke begynner å forestille oss noen som helst form for statue, eller skikkelse, men bare tilstanden der vi er knyttet sammen og innlemmet i hverandre, knyttet sammen i fullkommen giveregenskap. Det er mer riktig å kalle det en egenskap og ikke en kraft. En kraft kan synes som noe fjernere, mens en egenskap er noe jeg selv ønsker å oppnå. Dette er små forskjeller, men de avgjør hvor ren holdningen min er. Derfor er de så avgjørende.

Det sies «There is none else besides Him» (Det finnes ingen andre enn ham). Vi må imidlertid forestille oss vår tilstand i et fullkomment system. Da kan vi stole på at vi ikke tar feil.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/11, Shamati #240

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at jeg har hevet meg over fornuften?

Svar: Å heve seg over fornuften vil si å tre inn i fornuften til andre.

Vi eksisterer i den uendelige virkeligheten. Jeg er én av mange. Når jeg forblir inni meg selv, eksisterer jeg innenfor min egen fornuft: jeg bekymrer meg for meg selv, tenker på meg selv, i et evig kappløp for å oppnå personlig velferd. Dette er vår vanlige tilstand. Det er det eneste vi tenker på, både ubevisst og bevisst.

Barn, ektefelle, slektninger, venner, kanskje til og med nasjonen og landet jeg bor i, er utvilsomt også innbefattet i sfæren min. Dette bestemmes av hvor avhengig jeg er av menneskene rundt meg og i hvor stor utstrekning jeg påvirkes av dem. Følgelig tilskriver jeg dem til mitt «jeg».

Hva vil det si å heve seg over fornuften? Det vil si at jeg flytter meg inn i fornuften og ønskene til den andre, i stedet for å forbli inni meg selv. Jeg står fullstendig til hans eller hennes tjeneste.  For meg er det den andre som kommer først. Jeg, som er den som utfører, kommer etterpå. Den andre er som et elsket spedbarn for meg, mens jeg er moren.

Det er dette som er resultatet av å heve seg over fornuften. Det er med andre ord en prioriteringsendring: nå er den andre viktigere for meg enn jeg selv er, som et spedbarn for sin mor. Dette er et sikkert tegn på at jeg har lykkes.

Fra femte leksjon, kabbalakongressen i Toronto, 17/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi ikke skal nevne vitenskapen kabbala når vi arbeider for å spre læren, vil vi bare fortelle mennesker at gjensidig garanti vil gi dem et godt liv. Hvordan vil vi da skille oss ut fra andre organisasjoner som også opererer med lignende lovnader?

Svar: Det er ikke bra om du ikke føler denne forskjellen.

Det moderne mennesket opplever en global, helhetlig krise. På denne måten viser skaperen han at han er knyttet sammen med andre på en feil måte, og at han må oppnå gjensidig garanti. Det finnes en metode som vil hjelpe han med å oppnå samhold med andre på riktig måte, slik at han kan begynne å leve et godt liv. Denne metoden har som utgangspunkt å skape riktige omgivelser, et «skall» av omgivelsene, noe som gir mennesket en forklaring på hvordan man skal leve sammen og hvordan man kan få oppleve et godt, trygt og riktig liv.

Mennesket hører dette og forstår at det ikke finnes noen annen løsning. Andre hører det samme, og dermed er det lettere å få dette til å skje i samarbeid med andre. Mennesket lærer seg hvordan han skal oppnå samhold med andre på den riktige måten, og i denne prosessen tiltrekker han seg lyset. Dette er det samme som barn gjør når de leker, da de vokser opp og oppnår mer og mer kunnskap gjennom lekeprosessen.

Når mennesket befinner seg i en tung situsjon, bruker han andre for å trekke lyset til seg, og gradvis vil han begynne å sette pris på giverkraften. Han respekterer den høyt, og dette blir den viktigste verdien for han. Plutselig begynner han å respektere den så mye at selv når alt i livet hans går bra, gir han ikke slipp på giverkraften, men ønsker tvert imot å utføre den til tross for sine følelser. Det er fordi han verdsetter dette høyest av alt.

Det er slik mennesket trer inn i den spirituelle virkeligheten, ved å gå fra den egoistiske intensjonen, Lo Lishma, til den altruistiske, Lishma. Det er ingen annen mulighet for at 99 % av befolkningen skal oppnå korreksjon på en annen måte. Kan du anbefale noe annet enn Toraen?

Jeg tror problemet ligger i en gjennomgående misforståelse av hvordan man skal utvikle AHP. Vi har visst hvordan vi skal korrigere Galgalta Eynaim helt siden Babylons tid, men det å korrigere AHP er det eneste verktøyet vi har.

Fra leksjon 2 i New York, 12/09/2011

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Krise, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →