Spørsmål: Er det sant det folk sier, at man ved å se på bokstavene skrevet på arameisk i Zohar  automatisk oppnår kontakt med lyset, selv om vi ikke forstår språket?

Svar: Ingenting skjer automatisk. Vi kan sammenligne det med en baby som blir født og lever i denne verden og vokser fordi han blir ivaretatt siden han annullerer seg for de voksne. Det er en medfødt kvalifikasjon og ved det får foreldrene mulighet til å ta vare på ham. De sørger for ham og han vokser.

En person som annullerer seg under studiet av Zohar, er under vennenes innflytelse og omsorg selv om han hverken forstår eller føler noe, men ønsker å være under påvirkning fra lyset, vennene og samfunnet som holder på med dette. Det er intensjonen han må ha. Selv om han glemmer det, er han nødt til å føle tilhørighet.

Spørsmål: Hvordan følger vi teksten i Zohar samtidig som vi holder på den rette intensjonen?

Svar: Intensjonen er det viktigste. Teksten er viktig i den grad man tilskriver den til den rette intensjonen. Gradvis begynner man å se den riktige betydningen av ordene skrevet der: et “barn”, “vismenn”, Sefirot, Malchut og Bina. Man vil se det. Under påvirkning av lyset som endrer, som arbeider veldig sakte, gradvis, bit for bit, vil man begynne å fornemme ulike inntrykk. Man føler forbindelse til det man leser.

Spørsmål: Hva er tilnærmingen vi bør ha når vi leser Zohar, eller hva bør endres slik at lyset kan påvirke oss og forandre oss?

Svar: Vi må forbinde oss. Vi må føle at vi er i en sammenkoblet gruppe, som kommandosoldater, som i en enhet sammensatt av flere komponenter. Vi er nødt til å føle det naturlig. Ellers vil ikke intensjonen være rett.

På samme måte vi føler hele virkeligheten forbundet med oss, ønsker vi å tilhøre skaperen sammen med den, å forbinde oss og være hengivne til ham. Vi innser at det skjer som følge av vår indre forandring og ser fram til det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/2/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I en leksjon nevnte du at du mangler ord. Vil det si at vi ikke arbeider slik vi burde gjøre og at vi ikke trekker spirituell informasjon fra deg?

Svar: Akkurat slik fungerer det. Når den nedre stiller spørsmål, overfører han sitt uoppfyllte ønske som jeg får svar på. 

Det blir sagt at man lærer av alle sine studenter: “Jeg lærte mye av mine lærere, mer av vennene og enda mer av mine studenter.” Dette skjer takket være studentens spørsmål, hans bønn, MAN. Studenten overfører ønsket sitt til læreren og læreren får et slikt ønske som han aldri selv ville bedt om. Slik avdekkes det generelle systemet: Med hvert nytt spørsmål fra hver student, avdekkes et nytt lag i systemet og enda ett, osv.

Hver studenter fremlegger sin forespørsel. Det gir læreren beholdere som ikke fantes hos ham og som han aldri ville hatt dersom han ikke hadde forbundet seg med studentene. Opp til det øyeblikket studenten spurte, hadde derfor læreren ikke noe svar. Men i samme øyeblikk studenten stiller spørsmålet, mottar læreren ny oppnåelse. Dette kalles “lærdom fra studenter”.

Hver dag går jeg ut fra leksjonen med nye oppnåelser fordi jeg føler mangel fra dere. Men studentene må forberede seg på leksjonen og ofte føles ikke en tilstrekkelig mangel, et behov, fra dere. Selv uten ord fornemmer jeg behovet for spirituell realisering fra studentene og dette hjelper meg å avansere. Men det er ønskelig at alle stiller spørsmålene de har.

Jeg er forbundet med læreren min, Rabash, han er min øvre. Når jeg får spørsmål fra studenter, forbinder jeg dem til en direkte kanal som kommer ovenfra. Det er et hierarkisk, trelignende system som sprer seg fra toppen nedover. Hvis jeg får et ønske fra bunnen som jeg kan fremlegge, bearbeider jeg det, får et svar på det ovenfra, bearbeider det på ny og overfører det til studenten. Men 99% av informasjonen jeg fikk blir igjen hos meg og bare 1% overføres til studenten, ifølge hvor mye jeg må bøye meg selv til studentens nivå for at han kan få svar fra meg og forstå det.

Noen få ganger fremkaller jeg selv denne forbindelsen fordi der er en generell forberedelse. Folk har, for eksempel, investert mye arbeid i å komme på en kongress og på å forberede den. Og da, selv om spørmålene ikke blir stillt, kan jeg fremkalle lyset, takket være alle bestrebelsene fra deres side som kan bearbeides. Men noen ganger er dette bare mulig når dere stiller spørsmål.

Jeg kommer aldri til å godta trettheten. Men det er forbudt for læreren å stimulere ønsket hos studentene, for det har motsatt virkning, det tetter kanalene som kommer til dem. Mangelen må komme fra bunnen og opp!

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/1/12, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er vant til tradisjonell litteratur. Bøker kan være underholdende, om eventyr, science fiction, osv. Generelt sett, når jeg åpner en bok, er det for å hente informasjon eller inntrykk fra den.

Kabbalistiske bøker, derimot, har en helt annerledes funksjon. I kabbalah er bøker et hjelpemiddel, et forbindelsesledd, en adapter for å forbinde meg med forfatteren. Det er slik jeg må se på kabbalistenes verker: De hjelper meg å koble meg opp til et enormt spirituelt system som oversvømmes av uendelighetens lys, fyllt av skaperen.

Dette systemet består av sjeler, fra de korrigerte ønskene til de største åndene som med stor innsats oppnådde likhet med skaperen og de holder avdekkelsen hans i sine beholdere, i sine ønsker. Videre har noen av dem formet et tynt “rør” til meg, en kanal der jeg kan forbinde meg med dem og få inspirasjon, nyheter, korreksjon, alt som gir meg tilhørighet til dette systemet.

Å lese kabbalistiske bøker er derfor helt annerledes enn å lese all annen litteratur. Derfor kalles det “å studere” Torah, fordi disse bøkene inneholder lyset (Ohr) som endrer. De inneholder en spesiell energi og jeg kan oppnå den hvis jeg venter på endring, hvis jeg ønsker å bli lik forfatterne.

Hvis jeg kun oppsøker kunnskap og behandler disse bøkene som hvilke som helst andre bøker, ringeakter jeg kabbalistenes arbeid og går glipp av mye. Den tilnærmingen fører ikke til noe godt hverken for meg selv eller andre.

Derfor er det veldig viktig å knytte seg til kabbalistenes arv, å benytte anledningen til integrering som de gav meg. Her avgjør intensjonen alt. Dersom mitt “dyriske” intellekt ser ulike kunnskapskilder i disse bøkene for å forbedre ting i denne virkeligheten, er tilnærmingen helt verdiløs, og kalles “dødsdrikken”. Ingenting er verre enn en slik holdning.

Og hvis vi oppnår kontakt, hvis vi leser bøkene kun for å se “livets kilde” i dem, da åpner vi oss og er rede til å ta imot det de var ment å gi oss. Det finnes ikke noe lureri og ynnskyldninger: den øvre gir oss alt til vårt beste. Da avanserer jeg ved “de vises tro”, som man sier.

Det er ikke enkelt, men helt imperativt. Intensjonen min avgjør forskjellen på “dødsdrikken” og “livets kilde”, på “flaggermusen” som lever i mørket og “hanen” som priser soloppgangen. Hvis jeg ikke har riktig tilnærming kan jeg stå på stedet hvil, eller enda verre; falle baketter. Om jeg har viet hele livet til dette og tok feil i det viktigste, vil livet passere forgjeves og enda verre; det kan kaste meg inn i urene krefter (Klipot) – og å renses fra dem kan ta enda noen omløp.

Derfor må folk konstant undersøke seg selv på den spirituelle veien.

Spørsmål: Hva kan jeg gjøre med mitt “fysiske” intellekt og mine følelser for å forbinde meg til denne “adapteren”, en kabbalistisk bok? 

Svar: Det er nødvendig å annullere deg for gruppen og læreren; det er redskapet som lar deg forbinde deg med forfatteren. Ved annullering overfor gruppen og læreren, som overholder den, kobles en tilsynelatende til “jekken” og oppretter kontakt med kabbalisten som skrev boken. Gruppen spiller adapterrollen mellom dem.

Konseptet av “gruppen” representerer generelt sett et forbindelsesledd mellom skaperen og menneskeheten.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, “Introduction to the Book Of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, “Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.”

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, “Elsk din neste som deg selv.”

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. “Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.” Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, “Love of Friends”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det sies at det ikke er de smarte som studerer kabbalah. Hvorfor spør du oss da stadig om vi forstår noe når vi lærer fra The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot)? Holder det ikke med boken Zohar for de som bare trenger å føle? Kan smarte folk virkelig studere?

Svar: Interessant nok avhenger ikke spirituell fremgang av kunnskapen vi samler opp. Det er klart og tydelig. Poenget er at forventning, forståelse og kunnskap kommer når jeg gjør en innsats for samhold, for ønsket om kontakt med min neste og for å trè ut fra meg selv, når jeg overbeviser meg selv om at bildet jeg ser utenfor meg selv faktisk er min verden, en del av sjelen min og at uvenner og rivaler er de mest nyttige og de som står meg nærmest.

Faktisk er det motsatte sant. På den ene siden er fremgangen vår avhengig av det.

Men på den andre siden ser vi at Ari begynte med å forklare kabbalah som om det var en vitenskap i ordets moderne betydning. Det var Ari som åpnet opp tiden for korreksjon for oss: det begynner med ham. I det 16. århundre tilføyde han kabbalah en vitenskapelig natur; han begynte å presentere materialer på en vitenskapelig måte og for aller første gang beskrev han nøyaktig strukturen av spirituelle virkeligheter, Partzufim, Sefirot, lys, beholdere, lover, nivåer osv.

Etter Ari skrev flere kabbalister slike bøker. Så kom Baal HaSulam og fortsatte samme trenden. Han skrev The Study of the Ten Sefirot basert på Aris bøker. Det er en fullstendig brukeranvisning med nøyaktige definisjoner og svar på utallige spørsmål. I tillegg skrev han en kommentar til boken Zohar, der han brukte vitenskapelig terminologi.

Hvorfor trenger vi alt dette? Kanskje det virkelig er nok å lese Torah med alle fortellingene om utgangen fra Babylon og Egypt og andre historiske begivenheter fra oldtiden. Samtidig er det ganske tydelig at vi ikke har noen anelse om hva det er som beskrives der. Når materialet presenteres vitenskapelig, blir det tydelig for oss at vi er i en prosess av å nærme oss skaperen. Når vi leser i Torah, derimot, klarer vi ikke å finne plassen vår i alle disse historiene, eller å føle behovet for vår interne endring – eller å avgjøre hvilke hjelpemidler vi trenger for å gjøre det.

Denne måten å presentere materiet på passet godt for perioden da folk søkte etter skaperen gjennom prøvelser. Vi må huske at i æraen for Torah, profetene og de hellige skriftene, kunne skaperen oppnås ved temmelig enkle gjøremål, som det sies: “Spis brød, drikk vann, ligg på bakken, gjennomgå lidelse og vær opptatt av Torah.” Leste man kilden, Bibelen, ifølge de overnevnte betingelsene og ønsket å komme til skaperen gjennom lesingen, da oppnådde man ham.

Men så “hoppet” det egoistiske ønsket til neste nivå og herfra ble det umulig å avdekke skaperen med den tidligere metoden. Derfor begynte kabbalister å søke etter en annen måte å presentere materiet på – i form av Mishnah og Talmud. Disse bøkene omtaler de samme tingene som står beskrevet i Bibelen, men denne gang i lovsammenheng. Ting som Torah forklarer i etisk form, ble i Talmud innrammet i streng struktur: Vi tar og gir; hvis vi tar noe, skylder vi å gi det samme tilbake, derfor går vi enten gjennom prøvelser, eller vi fortjener belønning.

Prinsippielt snakker læren om kabbalah om det gjensidige forholdet mellom beholderne og lysene. Kraften til uendelighetens lys (Ein Sof –  ES) er uforanderlig, selv om det finnes fem spirituelle etapper. På første etappe trenger lyset gjennom uten noen filtere (direkte) og kalles Yechida. På andre nivå går lyset gjennom et spesielt “filter” som trekker det ned til nivå av Haya. På tredje etappe forminsker to filtere lyset til nivå av Neshama – osv, til det når nivået for lyset i Nefesh.

Mange flere lover er aktive i dette systemet, men hovedsaken er forholdet mellom lysene og beholderne. Det er dette hele læren om kabbalah dreier seg om og ikke noe annet. Det kan beskrives på mange måter. Forfatterne av boken Zohar anvender sin egen metode for å presentere materiet, etikkens språkdrakt. Fra Aris tid begynte en rask utvikling i vitenskap og teknologi; nye generasjoner krevde nye vitenskapelige språkformer. Men Ari skrev faktisk om de samme tingene – om forholdet mellom lysene og beholderne, om lovene som opererer i dette systemet. Vi studerer også verdenene, Partzufim, nivåene, med andre ord ønskene med filtere og de korresponderende lysene. Det finnes uansett ikke noe annet enn det.

På den måten blir vi mer og mer pedantiske med lovene på veien mot korreksjon. For eksempel, hvis TV apparatet mitt ikke virker, forklarer jeg hva som er feil ved hjelp av sansene mine. Jeg sier det er noe galt med fargene. Der er for mye rødt, for lite grønt og ikke noe blått i det hele tatt. Men når spesialisten kommer, sier han at vi trenger en spesiel lampe med visse karakteristikker i watt og lumen og må omkoble noen ledninger.

Når vi trenger dypere inn, begynner vi å “leke med tall”, med tekniske spesifikasjoner. En som ønsker å snakke om spirituelle etapper, er nødt til å forklare detaljert tilstanden han omtaler, hvilket nivå, hvilke ønsker, hvilke filtere, hvilket lys. Man må bruke tall for å vise hva man snakker om.

Tåkete definisjoner fungerer ikke. Det samme gjelder for dagens moderne teknologi; den krever stadig større nøyaktighet i innstillingene. Så om vi liker det, eller ei, står det vitenskapelige språket i kabbalah oss nærmere, selv om vi ennå ikke kan si hva som er bak det.

La oss si at du i går befant deg i èn tilstand, og i dag i en annen.

-“Hva er forskjellen på disse tilstandene?” spør jeg.

-“I går følte jeg meg litt bedre, men ikke helt frisk.”

-“Jeg forstår ikke, gi meg nøyaktig form og mer presise karakteristikker, koden jeg kan oversette inni meg og føle det samme. Gi meg nøyaktig informasjon, istedet for tåkete inntrykk.”

Vi må koble oss sammen med det generelle systemet, men hvordan? Hvordan kan vi knytte oss sammen hvis det ikke finnes noen forbindelseskanal som opererer på optimal frekvens og sørger for ideell informasjonsutveksling?

Vi er altså nødt til å bli eksperter og kjenne våre TV-apparater skikkelig. Da begynner vi å forstå systemet. Systemet er vårt. Det er oss!

Spørsmålet er: Hva er metoden for å tilegne denne kunnskapen? Måten man oppnår det på, er ved å annulere vår personlige forståelse. Det kalles “tro over fornuft.”

Spørsmål: Læreren på skolen fortalte meg at en pluss en er to. Jeg tror ham, men begynner så selv å kontrollere det. Gjelder samme metode her?

Svar: Nei. I kabbalah tilegner en seg nye egenskaper og “veier” alt på en ny “vekt”. Vi bruker en annen type intellekt enn det vi tidligere gjorde. Ved å forandre oss internt, går vi over i en annen sfære, et annet rom, en ny dimensjon; vi må ta ibruk spirituelle regnestykker. Nå måles og sammenlignes alt i henhold til sin kvalitet istedet for kvantitet: en pluss en er ikke alltid to. Det er en motsatt virkelighet med et helt annerledes “kalkulasjonssystem”.

Vi begynner å operere på et helt annerledes virkelighetsplan som fortsatt er skjult for oss. Hvorfor er det skjult? Det er fordi det ikke korresponderer med våre nåværende følelser eller intellekt. Dette gjør det umulig å overføre konvensjonell matematikk til den spirituelle virkeligheten.

Det betyr at en som er villig til å endre sine egne egenskaper er istand til å studere, i motsetning til en som er flink og smart. Som resultat “ikler” våre endrede egenskaper seg en ny type intellekt. Et menneske endrer ønsket sitt og mottar “avdekkelsen” inni det. Det er intellekt på et høyere nivå.

En trenger ikke å være “smart”. Tvert imot må man innstille sin nåværende forståelse for å få en ny type bevissthet. Man må være smart nok til å innstille sin nåværende forståelse.

Hvordan gjør vi det? Vi må bare forstå èn ting: vi trenger å stole på den riktige omgivelsen og fortsette om og om igjen å ta imot dens integrerte sinn istedet for å ha tanke for oss selv.

I denne virkeligheten virker denne tilnærmelsesmåten fullstendig uakseptabel, mens i det spirituelle er alt akkurat slik det er beskrevet ovenfor: Vi forenes i vår meget særegne gruppe. Skaperen førte oss hit og sa: “Forèn dere med vennene.” Vi nøytraliserer tankene og følelsene og begynner å knytte bånd. Hvordan i all verden kan vi si oss enige i dette? Det er så vanskelig å senke hodene og “miste oss selv” i gruppen.

Vi ledes til denne tilstanden ovenfra, selv om vi fortsatt bekymrer oss om vi er istand til å annulere oss. Det er det som er spørsmålet. Aksepterer vi skjebnen skaperen tilbyr oss? Rømmer vi fra den? Fortsetter vi å bruke vår energi, på tross av alt som skjer med oss og klarer å legge bort intellektet vårt?

Kabbalah er vanskelig arbeid. Det er en kamp som påvirker nerver, vaner og ønsker. Kunnskapsomfanget har ingenting å si.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot“, Artikkel 141: “Jeg finnes ikke noen andre steder enn i Torah. Hold derfor Torah og søk meg der. Da vil lyset i den endre deg og du vil finne meg.” Som skrevet står: “De som søker meg, skal finne meg.”

Det er dette vi forsøker å gjøre, prøver å forene oss som èn mann i ett hjerte og å oppnå gjensidig garanti og “elsk din neste som deg selv”, ved å vise vår klarhet for en slik forening under studiet. Og så, i hvert øyeblikk, innser vi hvordan vi ikke er istand til det og atter prøver vi, på tross av alt, å tenke på samhold og kontakt.

Vi håper at studiet vårt og kontakten vil hjelpe oss å avdekke skaperen, for å glede ham. Det blir til en bønn under studiet, en korreksjonshandling og det fører oss nærmere målet. Hvis vennene prøver å forene seg riktig, å heve punktene i hjertet over egoet, å befri dem fra egoets kontroll og forbinde dem, noe som skjer under leksjonen – som beskriver slike tilstander, da tiltrekker vi lyset som endrer. Og det er faktisk vår utøvelse.

Der vil alltid være forstyrrelser, mer og mer. Derfor må vi styrke hverandre akkurat da, når fortvilelsen vokser og store hindringer kommer til syne på veien; man føler seg hjelpesløs og vet ikke hva man skal gjøre, man ønsker å gi opp, man blir trett og snubler, sovner, eller tvert imot; man blir sint og orker ikke å utstå denne tilstanden. Men akkurat disse tilstandene er mest fordelaktige for å jobbe bittelitt mer, en smule mer anstrengelse og ved det tiltrekker vi oss lyset.

Den som ikke fortviler og gir opp, er den som lykkes. Her hjelper hverken kunnskap eller makt, bare tålmodighet. Ta tiden til hjelp.

“Tid” symboliserer utallige innsatser et menneske utfører hvert eneste øyeblikk, selv de aller minste. Disse innsatsene samler seg opp, sammenkobles og fører til slutt til en løsning.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

De uorganiske, organiske og levende nivåene i naturen opererer instinktivt. Menneskeheten, som befinner seg på utviklingens levende nivå, handler derfor også instinktivt. Og kun de som begynner å aspirere til neste nivå, danner et samfunn som kalles en spirituell gruppe.

Nye legemer tilknytter seg denne gruppen. Disse “legemene” refererer til ønsket, eller menneskene, som begynner å inspireres av spirituell oppstigning, dens nødvendighet, dens mål.

Vi er en gruppe, med etpar million mennesker rundt om i verden, pluss de vi ikke vet om. De behøver ikke å ha kontakt med oss; det er nok for dem å høre og se oss på pc-skjermen. De har ennå ikke den indre trangen til å samles og føle hverandre. De bør ikke forstyrres og tvinges ut fra sine nisjer. Jeg har vært i akkurat samme tilstand og har full forståelse for det. Et menneske må modnes.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 8/12/12, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kabbalastudier, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sa nylig at når du studerte med Rabash, ville du høre på leksjonen du hadde spillt inn tre ganger om dagen. Anbefaler du dine elever det samme, hvis mulig?

Svar: Minst en gang.

Spørsmål: For de som deltar i gruppearbeid, er det verdt å gå tilbake til denne gruppehandlingen og  lytte til opptak fra fokusgruppen hvis tiden tillater det?

Svar: Nei

Spørsmål: Kjære Mr Laitman,

Etter å ha tatt flere BB kurs og lest din blogg i over to år, har jeg dette spørsmålet:

Hvorfor sier du alltid: ”Jeg tror ikke det…, Jeg tror ikke det vil skje…, Jeg tror ikke dette er den riktig måten…, Jeg tor ikke skaperen vil akseptere dette…, Blant så mange tanker inni deg, er det rom igjen for å vite?

Svar: Alt kommer fra kunnskapen om naturen, skaperen – og dette er sann kunnskap.

Spørsmål: Professor, jeg har tvil. Du er en vitenskapmann, ikke sant?! Du følger en empirisk bane. Er denne spesielle måten å spre kabbalah på din vitenskapelige udersøkelse? Selve spørsmålet er bredere, men dette er dens avhandlinger. Jeg vil akseptere en svar-avhandling.

Svar: Hva stemmer ikke med det som blir sagt i våre kilder?

Kategori: Kabbala disseminasjon, Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En person som kommer til kabbalah blir virkelig til en slave. Hvis han trår inn i dette systemet trellbinder han seg selv. Det er ikke noe fælt ved dette siden det er umulig å oppnå dette systemet på noen annen måte. Hvis du går til en ekspert i yoga eller andre systemer, vil de fortelle deg det samme: hvis du vil oppnå vår visdom, vår teknikk, vårt system må du midlertidig koble deg fra andre ting, ellers vil du ikke være i stand til å føle det i dybden.

Forresten er ikke kabbalah så strengt som andre systemer, da den ikke separerer en person fra denne verden. Han må gifte seg, stifte familie, jobbe og være i forbindelse med verden. Han trenger ikke avstå fra å gjøre ting, ikke gå på dietter, ikke gjøre masse forskjellige fysiske øvelser, pusting og positurer. Han trenger bare å være en helt vanlig person i denne verden. Det forventes ingenting av ham, bortsett fra EN ting, som er den indre lengsel og intensjonen for målet. Dette er nok den vanskeligste, men i prinsippet den eneste betingelsen.

Resten er ikke viktig. Det er ikke viktig hva han spiser eller drikker, hvordan han lever eller hva han jobber med. Selvfølgelig til den grad det ikke er en anti-sosial oppførsel. En person kan være intelligent eller enkel, det spiller ingen rolle. Når det kommer til å oppnå den øvre verden, har alder eller utdanningsnivå ingen betydning. Det er åpent for absolutt alle! En person er ikke begrenset av noe.

Fra Georgia Convention 11/6/12, Leksjon 4

Kategori: Kabbalastudier, Kongresser - Inga kommentarer →

De siste nedskrevne kildene tilhørende læren om kabbalah er datert omtrent 500 år tilbake i tiden. Dette er bøkene til the Holy ARI. Ca. 20 volum av hans skrifter viser detaljert hele systemet av denne virkelighetens ledelse og dens gjensidige vekselspill med den høyere virkeligheten.

ARIs bøker forklarer ikke bare hvordan denne virkeligheten kontrolleres av høyere krefter, men også vår innflytelse på dem, den motsatte innflytelsen – og hvordan denne påvirkningen så trigger handlingene til de høyere kreftene overfor oss. ARIs bøker beskriver hele dette vekselspillet mellom de høyere kreftene og oss, vår frie vilje, vår skjebne, tidligere reinkarnasjoner osv. De gir oss en seriøs og detaljert beskrivelse av alt som finnes.

Allikevel skulle det vise seg å ikke være tilstrekkelig. I det 20. århundrede (4-500 år etter ARI), kommer en annen kabbalist, Baal HaSulam (“Stigens Mester”), på teppet. Hvorfor? Fordi han beskrev i detaljer “stigen” man må bestige når man klatrer fra denne virkeligheten, den nåværende tilstanden som alle folk befinner seg i, til toppnivået av ens utvikling.

Det handler hverken om fysisk vekst, eller om intellektuell utvikling. Vi kan se at det ikke er så mye å skryte av i denne verden. Det handler snarere om den avanseringen vi alle er nødt til å gjennomføre: å tilegne oss den høyere virkeligheten, styresettet. Det handler om tilegnelse av den evige, perfekte virkeligheten, som ennå er utenfor vår oppfattelsesevne. Baal HaSulam presenterte en moderne metodologi som vi nå anvender.

Hans sønn Rabash, videreutviklet farens metode og har gjort den mer praktisk. Han laget en konkret skritt-for-skritt instruksjon, som er beskrevet i mange artikler. Disse artiklene viser tydelig hvordan vi, ved å forandre oss, ved å utvide sanseorganene våre, kan begynne å oppfatte det skjulte universet – som bare våre egne begrensninger skjuler for oss.

Det er allmenn kunnskap at vi er begrenset. Vi hører bare  innenfor en viss rekkevidde av lyder, vi ser kun et begrenset lysspekter osv. Alle våre sanser – syn, hørsel, lukt, berøring og smak – er med andre ord begrenset. Men her snakker vi om andre oppfattelsesorganer og ikke om de vi har nå.

For å forbedre våre følelsesorganer har vi oppfunnet mange instrumenter, som teleskop og mikroskop for øynene, flere typer radare, lokaliseringsinstrumenter osv. Men det viktigste for oss er å finne ut hvilke tilleggsorganer for oppfattelse vi trenger for å fornemme virkeligheten rundt oss.

Fra kongressen i Georgia, 5/11/12, Leksjon 1

Kategori: Kabbalastudier, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →