Spørsmål: Hva skal vi konsentrere oss om: det eksterne disseminasjonsarbeidet eller indre samhold?

Svar: Først må dere disseminere eksternt slik at menneskene får kunnskap om at krisen kan overkommes, at det i virkeligheten ikke er noen krise. Til sammenligning kan vi se på Rabbi Shimons fall før det avgjørende løftet som viste seg å være den fineste og ønskede tilstanden.

Denne krisen er ment til vårt beste. Om du bruker den korrekt, kan vi enkelt oppnå den beste tilstanden, helt fritt og uten problemer.

Nylig fikk jeg spørsmålet: ”Kan vi erstatte det menneskelige ønsket med noe som er større enn nødvendighetene for et normalt liv?” Det er i hovedsak det vi må forklare menneskene.

Krisen er virkelig til vårt beste. På den ene eller andre måten vil vi oppnå balanse mellom oss, balanse med naturen. Vi har ingen sted å flykte til: Enten vil matrisen til naturen, som kommer nærmere og nærmere, kutte oss i biter gjennom tvang og knytte oss sammen igjen som en ”blanding”, en felles ”deig”, ellers vi vil nærme oss dette frivillig, for å kunne endre oss selv og oppnå samhold. Forskjellen er enorm.

Om vi forstår denne bevegelsen på riktig måte, da er selvfølgelig krisen til det beste for oss. Vi kan endre et tragisk liv som truer oss og våre barn om til et vakkert løft. Vi må forklare dette til så mange mennesker som mulig.

Da kabbala ble spredt gjennom en liten bekk fra lærer til elev, var dette nok for at noen få mennesker med et høyt kunnskapsnivå skulle nå en maksimal, nøyaktig og klar oppnåelse. Denne bekken er nå derimot blitt til en stor elv som involverer hele menneskeheten. En global, helhetlig krise er på vei, og vi snakker ikke om å nå et høyt kunnskapsnivå innen læren og å kunne mange detaljer, men om bredde og tilgjengelighet.

Med dette i tankene skrev Baal HaSulam artikler som ”Avdekkingen av guddommeligheten”, ”Gjensidig garanti” og ”Frihet”. De gir grunnleggende informasjon, beskrevet på en skikkelig måte og ment for et bredest mulig publikum.

I vår tid eksisterer den samlede korreksjonskraften nettopp i massene, i de store folkemassene. Gjennom oss vil de forstå hva materien er, og vi vil forenkle livene deres gjennom å elske dem. Som svar gir de et dytt framover, og dette vil påvirke oss alle på en positiv måte. Det blir sagt i den forbindelse at nasjonene i verden vil bære oss til skaperens tempel, det vil si å løfte oss. De løfter oss spesifikt fordi vi gir dem denne metoden.

Fra Morgenleksjonen i Moskva 16/06/2011, Shamati #4

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Naturen støtter instinktivt, bestemt og automatisk et system basert på gjensidighet, samhold, hjelp, balanse, globalisering og helhet, og opprettholder på denne måten livet. Derfor sier vi at den øvre kraften er kjærlighetskraften. De uorganiske, organiske og bevegelige nivåene i naturen har et ”lite” tilleggselement: mennesket, det menneskelige samfunnet, som ikke ønsker å følge denne loven. Dette er skapt bevisst slik at mennesket kan utvikle seg tilfeldig, presset av sin egoisme.

Tenk deg et enormt system der den ene delen, den som er den mest utviklede, effektive og sårbare delen, ikke jobber sammen eller i balanse med resten. Dette systemet når derfor gradvis en tilstand der vi opplever fullstendig ubalanse. Det er dette vi endelig begynner å forstå. Menneskeheten har blitt en kreftsvulst som bruker opp alt omkringliggende, bryter balansen og forårsaker naturligvis en lignende reaksjon tilbake.

Hvordan kan vi så oppnå balanse? Det er tross alt slik at vi ellers vil ødelegge hele organismen. Dette blir mer og mer tydelig. Vi trenger ikke en profet for å fortelle oss hvilken vei utviklingen går.

Det er nettopp dette læren om kabbala beskriver: Hvordan kan vi endre oss selv gjennom å studere de helhetlige lovene i naturen? Ikke bry deg om mystisisme eller studer abstrakte fenomener; Alt vi må gjøre er å lære oss lovene til det lukkede, globale og helhetlige systemet som også kalles et analogt nettverk, og dette kjenner vi igjen fra ingeniørfaget. Det finnes en enorm mengde vitenskapelig og matematisk nøyaktig materiale som informerer oss om hvordan lukkede systemer støtter sin interne balanse.

Vi må studere oss selv som elementer som i våre handlinger, ønsker og tanker er utilstrekkelige i dette systemet. Om vi virkelig ønsker å oppnå en slags normal eksistens, selv om det så bare er på nivået til den fysiske virkeligheten (for ikke å nevne hva vi ellers vil avdekke når vi trer inn i en tilstand av homeostase med naturen), vil vi lede oss selv mot en helhetlig balanse.

I dag virker dette kanskje litt unødvendig og ubehagelig, men naturen presser oss likevel allerede. Den tvinger oss og krever at vi gjør en indre innsats og handling som har som mål å endre oss selv. Å være på nivå med den omgivende naturen betyr tross alt at vi tar hensyn til den, og at vi ikke bare forbruker av den og bruker den opp. Hvordan og på hvilken måte kan vi endre oss selv? Innen kabbala kan vi finne informasjon om dette der man omtaler temaet ”gjensidig garanti”.

Garanti er vår felles enighet (ikke bare når det gjelder oss selv, men også hele naturen) om å oppnå absolutt, fullstendig, og gjensidig forståelse og total balanse. Med kabbalas ord omtales dette som Malchut av den uendelige virkeligheten, eller sagt på en annen måte: en felles, gjensidig egenskap som består av kjærlighet og giverkraft.

Å oppnå ”egenskapen til kjærlighet” betyr at vi vurderer behovene til andre som våre egne. Det er nettopp slik alle delene i vår organisme påvirker hverandre på det biologiske nivået. Naturen presser oss til å oppnå det samme nivået gjennom vår påvirkning på hverandre, og den kan tvinge oss til å gjøre det gjennom lidelser. Om vi i stedet begynner å bevege oss i den retningen, kan vi endre oss på en hurtig, behagelig og lett måte. Det er det læren om kabbala tilbyr seg å lære oss.

Fra leksjon 5 under Moskva-kongressen, 11/06/2011

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Krise - Inga kommentarer →

Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Depresjon, Egoisme, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Innen kabbala kalles hver eneste tilstand som skapningen befinner seg i ”en virkelighet”. Vi faller ned og løfter oss oppover stigen gjennom virkelighetene Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira og Assiya. Vår nåværende tilstand kalles ”vår verden”. Alt begynner og slutter med tilstanden til den uendelige virkeligheten. Forskjellen mellom virkelighetene forteller oss meningen med skapelsen.

Den opprinnelige tilstanden til den uendelige virkeligheten klarer vi ikke å oppfatte. Det er det samme som en dråpe sæd som utvikler seg til et foster, for deretter å bli født som et menneskebarn. Først når han vokser opp vil han oppnå sin voksne, bevisste tilstand og forstå hvor og hva han er og hva som skjer med han. Alt dette kommer fra én bitteliten genetisk kode.

I den uendelige virkeligheten der alt kommer fra, befinner vi oss i en tilstand som en dråpe sæd. Deretter går vi gjennom den andre tilstanden, utviklingsnivået. Til slutt, i den tredje tilstanden, vil vi løfte oss til det høyeste nivået og sammen oppnå ett enormt ønske som kalles Adam.

Adam kommer fra ordet ”lik”. Vi er med andre ord fullstendig lik lyset, skaperen. Kabbala forteller oss at det å oppnå denne tilstanden er obligatorisk.

Vi kan allerede se begynnelsen av dette løftet i vår nåværende tilstand. Etter at vi har falt ovenfra og ned, må vi nå komme til Machsom, grensen, før løftet. Vi står foran dette sammen med hele resten av menneskeheten.

Det har ikke noe å si at det bare er noen få millioner mennesker i verden som er interessert i å tre inn i den spirituelle virkeligheten. Resten av menneskeheten drives framover gjennom lidelser. Hele vår verden blir jaget av lidelser, mens vi streber framover av egen vilje i stedet for å lide. Dette er forskjellen mellom oss og resten av verden. Ulikt massene, utvikler vi oss på egenhånd. Vårt ønske driver oss framover.

Derfor finnes det to krefter som driver oss framover mot målet. Den første kraften drar oss framover og trekker oss til seg, mens andre kraften utøver press. Den eksisterer delvis inni oss også. Vi blir delvis presset bakfra og delvis utvikler vi oss gjennom egen innsats. Massene blir derimot kun presset framover gjennom lidelser.

Slik er ”fordelingen av arbeidet”. Vi må utvikle oss videre, vi må organisere oss, vi må forstå hva naturen krever av oss. Hva den krever er at vi oppdager den, avdekker dens opphøyde tilstander, tilpasser oss disse tilstandene og trer inn i det neste nivået mot evigheten og perfeksjonen. Naturen drar oss mot dette.

Samtidig må vi tenke på å hjelpe massene som mangler denne muligheten, som opplever lidelser og et enormt press, og som ikke har peiling på hva som venter dem framover.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi forklare menneskene at tiden for utbredt forbruk nærmer seg slutten?

Svar: Mennesket trenger ikke forklaringer for å føle seg sulten, men når krisen slår til er det bare styresmaktene som kan gi dem den maten de trenger.

Spørsmål: Så vi er nå i ferd med å bygge opp en felles velferdsstat?

Svar: Det gjør vi virkelig, siden det er statens oppgave å sørge for at alle har husrom, nok mat, klær, tilgang til medisinsk hjelp og så videre. Livsnødvendigheter er ikke et stykke brød og et glass vann pr dag. Nei, vi snakker om et normalt liv, men heller ikke mer enn det. Videre er det slik at vi utdanner menneskene slik at de kan oppnå tilfredsstillelse fra en annen kilde, i stedet for å løpe etter ”sivilisasjonens velsignelser”.

Det kommer til å ta slutt uansett, og det er ikke noe vi kan gjøre med det. Verden synker ned i en krise som er ment å vise oss at vi ikke kan forbruke mer enn det vi trenger. Du har kanskje ikke lyst til å akseptere det, men naturen vil tvinge deg til det enten du liker det eller ikke. I tillegg kan vi ikke forklare massene hva som skjer og hvordan de bør handle, det vil si hvordan man kan bygge opp en ny stat og en ny, helhetlig virkelighet, om vi ikke setter dem på skolebenken.

På samme måte som vi lærer opp små barn, må vi lære de voksne hvilke lover som styrer verden, den verden som de nå befinner seg i. Om mennesket ikke forstår mekanismene i en fullstendig helhetlig verden, kan man heller ikke overleve her. Det finnes ikke mer effektive og rimelige løsninger for å kunne endre menneskene enn global utdannelse.

Ønsker du fortsatt å få det du trenger? Det vil du få her, men ikke glem at du må komme til leksjonen. Ønsker du et opprør? Det vil dessverre ikke løse problemene dine.

Nylig innrømte Amr Moussa, den egyptiske presidentkandidaten, at revolusjonen, i stedet for å være en ny begynnelse, har ført landet inn i en dypere krise som man ikke klarer å se enden på. Det smertet han å si dette, siden denne utviklingen var det siste han hadde ventet seg. Det er ikke hans eller Mubaraks feil: De så bare ikke prosessen som en helhet. Menneskene trodde styresmaktene ville finne midler, men penger er nytteløst nå.

Det finnes ingen annen løsning enn å finne ut hvor mange skreddere, bønder og andre arbeidere vi trenger for å kunne beholde en liten prosent av befolkningen innenfor de nødvendige produksjonsområdene, mens resten må gå på skolen. Dette er det eneste valget vi har siden programmet er lagt opp på denne måten. Dette er den eneste løsningen som vil gi menneskene de grunnleggende nødvendighetene slik at de ikke vil gjøre opprør og forstå at det ikke finnes andre steder å reise til: Slik er verden og det helhetlige systemet som vi lever i.

Sannheten er at vi har tatt steget inn i et nytt territorium i stedet for inn i en krise: Vi må handle i det nye formatet som blir styrt av ulike lover. Vi må komme oss gjennom denne flaskehalsen for å kunne oppnå perfeksjon.

Fra del fire av Morgenleksjonen 25/05/2011, ”Preface to the Wisdoom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Samfunn, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Vi har ikke den ringeste anelse om den fremtidige verdensorden, for vi har nå gått inn i et system av krefter som aldri før har vist seg i vår verden. Mens naturen, skaperen, nærmer seg oss, blir dette mer og mer tydelig. Derfor må vi begynne å avdekke den øvre virkeligheten, styringssystemet til den øvre kraften, lyset.

Etter hvert som denne ytre kraften kommer nærmere mens den skinner på oss, vårt samfunn og verden ellers på en mer merkbar måte, mer intenst, føler vi vår motsetning til denne kraften. Vi føler ikke selve kraften, men vår manglende evne til å slå oss til ro, selv om det bare er i svært liten grad.

Verden har blitt uforutsigbar. Folk engasjerer seg i spådommer, og tror til og med på mirakler. Hvordan kan dette skje i vår opplyste tidsalder? Hvordan kan vi plutselig begynne å tro på dette i det tyvende århundret? Hvert eneste år, gjerne et par ganger i året til og med, hører vi om alle mulige slags dommedagsteorier og andre apokalypstiske hendelser.

I tillegg befinner vi oss selv i en fast omfavnelse av naturen som uventet genererer kriser som tsunamier, vulkanutbrudd, orkaner, branner, oversvømmelser osv. Alt kommer gradvis ut av balanse, ut av den fintfølende likevekten vi befant oss i. Dette er fordi vi har nådd et vendepunkt. Vi nådde dette vendepunktet en gang tidligere også, men da i en mindre sosial skala, nemlig i det gamle Babylon. Hele menneskeheten var samlet der, og selv da oppdaget de at dette var et lite, lukket samfunn.

Selv om det er 7 milliarder av oss i dag, er vi likevel et lukket samfunn. Vi ”kortsluttet” plutselig, smeltet sammen og fant ut at vi er avhengige av hverandre. På den andre siden er vi også som ektefeller like før en skilsmisse. Vi hater hverandre selv om vi bor i samme leilighet. Vi burde flytte ut, vi klarer ikke å være i lag, men felles bånd holder oss sammen. Dette er den ”delte leiligheten” som vi befinner oss i pr dag her på jorden.

En gang tidligere ble også dette tydelig innenfor et lite område, i Mesopotamia for 3700 år siden. For første gang begynte folk å lete etter løsninger på hvordan de kunne håndtere dette. På den ene siden befant de seg på samme sted og var fullstendig avhengige av hverandre. På den andre siden hatet de hverandre og strebet etter å være så langt unna hverandre som mulig. Disse to motsatte kreftene, to av de vanskeligste tendensene, holdt på å rive samfunnet fra hverandre. Da ble faktisk to metoder foreslått.

Den første metoden dreide seg om korrigering av deres natur. ”La oss korrigere egoet som skiller, fremmedgjør og skaper avstand oss imellom. Da vil vi vinne. Vi vil bli som én enhet der alle vil finne gjensidig støtte. Vi ville fått enorme krefter, og ville ha reist et ”tårn som gikk opp til himmelen”, et tårn bygget av gjensidig kjærlighet, samarbeid og samhold, den positive kraften.”

Slik ville de oppnådd likhet med naturen, siden alt i naturen henger sammen. Alle nivåer –  det uorganiske, det organiske og det bevegelige – handler alltid i gjensidig balanse. Bare mennesket føler seg selv over naturen på grunn av sitt ego, og tror dermed at han kan gjøre hva han vil. Hvis han forstår naturens lover og ser etter en måte å komme overens med den på, for å oppnå et balansert forhold, vil han sanse alle dens muligheter og kreftene som ligger her. Han vil forstå og realisere dens mål og mening.

Dette ble foreslått av de som er eksperter på menneskelig korreksjon, men dessverre valgte menneskeheten (rundt tre millioner mennesker som levde mellom Tigris og Eufrat) en annen vei. Akkurat som ektefeller etter et mislykket ekteskap, bestemte de seg for at det ville være bedre for dem å flytte hver for seg, dele opp deres felles leilighet og bryte kontrakten. Dermed spredte mennesker seg rundt om i verden.

Mange gamle kilder forteller denne historien. Fra de tider har vi en bok om kabbala som heter The Book of Creation. Vi har den tilgjengelig i vårt arkiv, helt gratis, og den er også oversatt til russisk.

Boken The Great Commentary dukket opp senere. Den beskriver også de hendelsene som skjedde i det gamle Babylon, og hvordan menneskene ikke klarte å løse samholdsproblemet. For å kunne oppnå samhold, måtte de arbeide med sin egoisme, heve seg over den ved hjelp av en spesiell metode. Dette krever en mye større indre, moralsk innsats enn bare å fysisk skille seg fra hverandre, slik at hver og en kan gjøre som vi selv vil, i hvert vårt hjørne av verden.

Josephus Flavius beskriver hvor folk reiste, til hvilke steder. Senere ble alle livssyn og religioner utviklet av dem, alt ble basert på egoisme og alt som egoismen støtter.

Fra første leksjon under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Egoisme, Historie, Kongresser, Krise, Samfunn - Inga kommentarer →

Krisen som omslutter verden har vært veldig fremtredende ved de siste kongressene vi har avholdt, inkludert den som ble arrangert i Italia for tre uker siden og spesielt i forrige uke i Madrid i Spania. Der er krisen svært tydelig. Massene er urolige, og antallet arbeidsledige, unge mennesker er 40 %. Situasjonen forverres for hver dag som går, og det er demonstrasjoner og protester i gatene, for å nevne noe.

Jeg gikk med vilje rundt i gatene der og snakket med menneskene. De vet ikke hva de skal gjøre og avholder protester foran byggene til styresmaktene. Styresmaktene vet heller ikke hva de skal gjøre. Alle er forvirret og det er ingen som har skyld i dette. Alt skjer fordi vi befinner oss ansikt til ansikt med naturens utfordringer.

Arbeidsplasser kan ikke skapes ut av ingenting. Hvorfor skulle de det? Ved å gjøre det vil vi bare bruke opp de gjenværende naturressursene enda fortere, ødelegge jorden og forurense miljøet mer. Vann- og luftressursene våre vil forsvinne fortere. Hvorfor skal vi stimulere den ødelagte økonomien? Bare for å gi mennesker arbeid? Når det medfører slike konsekvenser, er det bedre at vi ikke gir dem arbeid!

I Spania fikk jeg slippe til i beste sendetid på den mest populære TV-kanalen deres. I stedet for å snakke et par minutter, slik det var planlagt i henhold til programmet, varte intervjuet i tretten minutter. Kan du tenke deg – tretten minutter av morgennyhetene, blant meldinger om de viktigste, aktuelle hendelsene! De klarte bare ikke å avslutte intervjuet.

Mitt forslag var enkelt og jeg ga dem følgende praktiske råd: Vi må få menneskene til å studere. De bør få utbetalt arbeidsledighetstrygd (noe som også vil være den mest økonomiske strategien), og de bør lære om den verden som vi lever i, hva som eksisterer foran oss, og hvilke utfordringer naturen gir oss.

Dette er ikke noens innfall, til fordel for visse partier eller styresmaktene. Dette er ikke noe annet enn naturen som utfordrer oss. Utfordringen er at vi må endre oss, og vi trenger ikke endre noe annet enn oss selv.

Vi må bli helhetlige og globale, og oppnå likhet med den aktuelle krisen. Krisen er tross alt følelsen av ens mangel på likhet med naturen som omgir oss. Derfor er det slik at om vi korrigerer oss selv på denne måten, vil alt bli balansert og harmonisk. Det er dette menneskene bør lære seg.

Intervjuet fikk bred og positiv omtale over hele Spania, også i Latin-Amerika og i Nord-Amerika. Det er fordi det virkelig er den eneste fornuftige metoden for å komme seg ut av situasjonen som er blitt skapt. Spania er ikke alene om dette. Hellas, Island, Italia og andre er i lignende situasjoner, og det finnes mange andre land som gradvis blir mer og mer utsatt også. Andre steder viser krisen seg på andre måter.

Det er slik naturen setter en klar oppgave foran oss: Vi må endre oss. Vi må oppnå en helhet i naturen og alt som den omfatter. – det uorganiske, det organiske og det bevegelige nivået. Mennesket må ikke tro at han er over naturen og at han kan gjøre alt han ønsker. Hans viktigste oppgave er å bevisst bli en integrert del av helheten.

Ved å bli en integrert del av naturen begynner han å forstå mer, og plutselig oppdager han nye dybder i den: virkelighetene Assiya, Beria, Yetzira, Atzilut, Adam Kadmon og den uendelige virkeligheten. Han stenger seg ikke lenger av fra naturen med sin egoisme, men begynner å føle at naturen er gjennomsiktig. Han forstår til slutt og blir klar over kreftene som kontrollerer alt, inkludert han selv.

Dette er oppgaven vi står overfor i dag. Om vi derfor ønsker det og bruker kraften fra anstrengelsene framover, den kraften som finnes i mange mennesker i verden, da vil vi virkelig strebe mot selvkorrigering, til verdens avdekking, til å tre ut av drømmetilstanden, fra ubevisstheten. Da vil vi oppnå fullstendig likhet med naturen, skaperens nivå.

Fra den første leksjonen under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Egoisme, Fjernsyn, Kabbalastudier, Kongresser, Krise, Min likhet med skaperen, Nyheter, Økonomi, Politikk, Samfunn, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den globale krisen har allerede vist seg offentlig. Når vil massene begynne å stille spørsmål ved hva som skjer? Når vil stormen bryte løs?

Svar: Dette kommer an på oss. Vi må gjøre vårt beste for å spre metoden for vår korreksjon. Vårt budskap er enkelt, og dette kan vi tilby styresmaktene i de landene som allerede har problemer.

Hovedproblemet er hva vi skal gjøre med det grensesprengende egoet. Mennesket har et normalt, verdslig ønske om å få alt som er nødvendig for at det skal eksistere. Han trenger mat, familie og andre ting som man ikke kan klare seg uten. Utenom dette er hans egoistiske ønske som er rettet mot å ta imot i stadig utvikling. Det ligger så dypt i hver og en av oss at vi ikke en gang kan definere hva et grunnleggende behov er.

Vil mennesket være fornøyd om han får sitt daglige brød, så å si? Nei, det vil han ikke. Hva gjør vi så med egoismen? Hva kan vi fylle det svarte hullet med?

Svaret på dette er som følger: Egoismen vokste slik for at vi skulle endre den om til et spirituelt ønske, en spirituell beholder som er fylt med oppnåelse, giverkraft, kjærlighet og til slutt med det øvre lyset. Hvordan gjøres dette? Hvordan kan vi gjøre en endring fra et samfunn med mottakere som aldri blir tilfredsstilte i sin jakt på materiell velstand, om til et samfunn med minimalt forbruk, basert på grunnleggende behov?

Verden vil ellers ikke være i stand til å eksistere videre på grunn av at ressursene raskt tar slutt. Forbruket vil ikke klare å tilfredsstille egoismen vår lenger. Menneskene i verden vil ikke kunne handle fra butikk til butikk, og fylle handlevognene ”til randen” lenger. Festen er over, og fra nå av vil alle kun få det som han eller hun trenger.

Hvordan skal menneskene så oppnå tilfredsstillelse? Vi må sende alle disse millionene av mennesker på skolebenken. De vil få alle nødvendige goder som kompensasjon for sine studier, ellers vil de ikke ha rett på så mye. Hvorfor skulle de vel det? Problemer er problemer, og alle befinner seg oppi det. Styresmaktene gir dem de grunnleggende nødvendighetene, alle fortsetter å leve der de befinner seg, stabiliteten blir opprettholdt og samtidig begynner alle å studere.

Hva er det egentlig de studerer? De studerer livslovene til det helhetlige systemet. I realiteten er det lovene for gruppen, men kabbala nevnes ikke i leksjonene. Temaet er systemene og mekanismene som tilhører et samfunn bygget på samhold. Når de får alt de trenger, i det minste så lenge de er på skolen, vil menneskene høre på og studere fakta som beviser at vi ikke har en annen måte å overleve på enn gjennom samhold.

Du har med ”villdyr” å gjøre og de kommer for å lære, selv om de bare ønsker å tjene penger og oppnå visse fordeler ved dette. Gravis begynner de å forstå at det ikke finnes noen annen løsning, at vi har beveget oss over i et nytt system og at verden fra nå av vil utvikle seg på en annen måte. Forbrukssamfunnet er over, og denne type samfunn vil dø ut. Det eksisterte ikke så lenge uansett, maksimalt i hundre år, fra slutten på 1800-tallet og gjennom 1970- til 1990-årene. Selv i løpet av denne perioden har det vært kriser, inkludert den store depresjonen i 1930-årene.

Menneskene vil derfor begynne å studere mens styresmaktene vil gi dem alt de trenger, noe som er mye mindre kostbart enn å skape nye jobber. Sistnevnte er meningsløst siden ingen vil kjøpe det som blir produsert likevel. Dessuten er råmaterialet og energien nesten borte.

Den beste og billigste løsningen er derfor å sette menneskene på skolebenken, uansett hvor det måtte være: hjemmefra via internett, i teateret og overalt ellers. Det viktigste er å plassere alle i studerende omgivelser. Studeringen vil gjøre mennesket klokere og få han til å forstå at han trer inn i en ny verden der de tidligere lovene ikke gjelder. Baal HaSulam skriver det også: Vi må gå på skolen og igjen lære oss hvordan vi skal leve i framtiden.

Til slutt, takket være studiene, vil menneskene igjen oppnå et nytt ønske og begynne å se endringer i det, helt til de forstår at tilfredsstillelse kan komme fra et annet og høyere nivå. Prosessen vil være gradvis siden vi har å gjøre med en gigantisk masse som begynner å modnes. Det vil virkelig endre oss også.

I dag har vi ikke andre valg. Det er derfor ingen klarer å finne noe. Bare se for deg hvor mye lys disse hundretalls millioner av menneskene kan tiltrekke seg ved bare å høre på hva de blir fortalt. Det er denne løsningen Baal HaSulam peker på, løsningen som åpner seg foran oss på en logisk måte siden det ikke finnes andre verktøy for å lede menneskene litt nærmere lyset.

Fra del fire av Morgenleksjonen 25/05/2011, ”Preface to the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Økonomi, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Millioner av mennesker over hele verden ønsker å utvikle seg spirituelt, men hva med de som ikke ønsker dette?

Svar: Alle lider og alle føler seg dårlige. Se bare hvor mye uro som stadig utvikler seg rundt om i verden. Er det ikke tydelig at vi står ovenfor mange problemer? Denne prosessen øker i en utrolig fart. Jeg fikk nylig et brev fra Spania der vanlige mennesker står overfor alvorlige problemer. Arbeidsledigheten er skyhøy.

Det er slik skaperen presser oss, og får alle til å vende seg mot han. Enten man vil eller ikke, begynner menneskene å spørre seg: ”Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi løse disse problemene?” For det første er det å unngå problemene selve nøkkelen. Om mennesket ikke har noe å spise eller ingen penger til å betale husleien med, om man mangler grunnleggende nødvendigheter, vil spiritualitet ha liten interesse for dem. Du kan likevel vise dem hva som er løsningen på problemene.

Les hva analytikerne skriver, let hvor du enn vil: I dag er det ingen som har løsningen på problemene som verden står overfor. Dette er i alle fall helt tydelig. De som fremdeles har makten, i tillegg til politiske kommentatorer, er fullstendig klar over at vi befinner oss i en blindgate. Ingen har mot til å stå fram og tilby en løsning på egenhånd. Det er veldig tydelig hvor urealitiske og upraktiske deres løsninger på problemet ville vært. I denne type situasjoner er det bare vi som tør å uttale oss, og vi må skynde oss å gjøre det.

Fra del fire av Morgenleksjonen 25/05/2011, ”Preface to the Wisdom of Kabbalah”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Lidelse, Samfunn, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må ikke glede oss over dårlige nyheter. Hvorfor kan vi ikke gå mot den endelige korreksjonen på en positiv måte? Alt vi må gjøre er å finne ”en skje med tjære i en tønne med honning”, 1 % ondskap og 99 % godhet – og begynne å arbeide. Alt avhenger av at vi avdekker ondskapen, og er følsomme i forhold til den.

Vi må oppdage ondskap på milligramnivå, ”gjennom mikroskopet”, og det vil være nok for å se hvor enormt og utålelig det er. De vise sa at den rettferdige vil se den onde tilbøyeligheten som et enormt fjell. Den siste dråpen av ondskap virker med andre ord gigantisk for dem. I mellomtiden tenker den onde at deres ondskap er like tynn som et hårstrå: ”Hva er nå problemet med dette?”

Alt er derfor avhengig av hvor bevisst du er og hvilken forstørrelsesfaktor ditt ”forstørrelsesglass” har. Vi må derfor aldri føle at uro, sult og andre verdensproblemer som bare øker og øker er bra. Vi må utvikle avdekkingen av ondskapen, og det er dette vår spredning av læren om kabbala er ment å vekke i menneskeheten.

Hva er det vi sprer? Vår autoritet? Nei. Autoriteten til Baal HaSulam? Nei. Autoriteten til skaperen? Nei, ikke det heller. Vi ønsker at menneskene skal lære seg autoriteten til den onde tilbøyeligheten, egoet, som styrer showet og som er årsaken til alle lidelser. Om de ber om at styresmaktene deres skal gå, kan de i det minste prøve å forstå at vi må riste av oss makten til denne ”gamle, dumme kongen” i oss selv.

Det er dette vi skal demonstrere for at mennesket skal få muligheten til å bedre forstå hvem som styrer han, og hvem som må anklages for alle lidelsene og problemene. Vår flukt fra det onde blir bestemt av hvor bevisste vi er på den. Avvisning av ondskapen er kraften som leder oss til utvikling. Det er alt vi trenger.

Fra del fire av Morgenleksjonen 26/05/2011, Preface to the Wisdom of Kabbalah

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →