Spørsmål: Hvordan lærer et menneske seg å løfte en bønn (en forespørsel til skaperen) på en riktig måte?

Svar: Menneskets arbeid har som hovedmål å finne ut hvordan man på en riktig måte svarer på skaperens forespørsel når det øvre lyser påvirker det.

Jeg er atskilt fra skaperen gjennom lysets fem utstrålingsnivåer (fem virkeligheter), 0-1-2-3-4, og jeg begynner utviklingen når jeg opparbeider meg et inntrykk av lyset på det siste, fjerde, nivået, det vil si når jeg er i stand til å forstå ”hva og hvordan”. Om jeg ikke har oppnådd det fjerde nivået, forstår jeg foreløpig ikke at min oppvåkning kommer fra skaperen og at jeg ikke gjengjelder forespørselen hans. Selv når punktet vårt i hjertet (et ønske om å oppnå noe større, noe spirituelt) er vekket til live, forstår vi fremdeles ikke hvor vi skal gå, hva det er meningen at vi skal gjøre eller hvem det er som kaller på oss. Vi begynner ganske enkelt med å lete etter meningen med livet.

Det som egentlig er vekket til live er med andre ord et spørsmål om hvem skaperen er, men mennesket forstår ikke dette ennå. Når han begynner å studere vitenskapen kabbala, blir det klarere for han hva, eller rettere sagt hvem, han spør etter. Mennesket oppdager at det er noen som prøver å vekke han, og som ønsker et svar fra han.

Det finnes bare to: skaperen og skapningen. Virkeligheten slik vi opplever den, er som den er for å hjelpe oss med å søke tilbake mot skaperen. Det står skrevet: ”Hele virkeligheten er skapt for å hjelpe meg, og jeg er skapt for å tjene skaperen”. Det teateret som foregår foran øynene på oss, som vi kaller ”vår virkelighet”, ble skapt for å hjelpe oss til å fokusere vår oppfattelse og handlinger på å finne regissøren som styrer hele showet.

Om vi midt i alt kaoset og forvirringen klarer å fokusere på han, oppdager vi til slutt den riktige retningen og lærer oss hvordan vi kan kommunisere med han på en riktig måte. Vi oppdager hva vår forespørsel bør være (når det gjelder styrke, konsentrasjon og innhold) for å gjøre oss fortjent til et svar. Vi må derfor ikke forsømme virkeligheten, spesielt våre nærmeste omgivelser, studiene og vennene i gruppen. Vi må bruke hvert eneste øyeblikk av livene våre til å forbedre vår oppfattelse roten (punktet) der skaperens kall kommer fra, og å sende et svar tilbake gjennom denne ”portalen”.

Om jeg klarer å lage bønnen min (min forespørsel til skaperen) riktig, nedenfra og oppover, vil jeg forstå at alt i denne virkeligheten har en mening, og at jeg ikke ville klart å etablere en kontakt med skaperen uten den.

Fra første del av Morgenleksjonen 28/07/2010, Artikkel ”Who is He Who Causes Prayer?”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hver gang jeg prøver å fokusere på leksjonen, opplever jeg at jeg blir distrahert av utallige irrelevante tanker. Hva kan jeg gjøre med dette?

Mitt svar: Alt kommer fra skaperen, og kalles vekkelsen ovenfra (Itaruta de-Leila). Om den øvre kraften gir deg negative tanker sammen med de gode, kan dette sammenlignes med en flom som drar mye skitt med seg. Når du prøver å filtrere vannet, vil avfallet komme til overflaten. Det er helt nødvendig at du filtrerer bort all «urensligheten», og har forståelse for hva du bærer med deg. Det å tiltrekke seg lyset som endrer, gir deg derfor følelsen av «urenslighet», og viser deg hvor sterkt korreksjonsbehovet i deg er.

En nybegynnerstudent innen kabbala forstår ikke årsaken bak alt, og blir forvirret: Han lengter etter det gode, men opplever grusomme tilstander. Han har ennå ikke den indre styrken for å overvinne disse tilstandene, og han forstår heller ikke hva som skjer. Hvorfor skal han måtte gå gjennom slike tilstander? Dette er nødvendig fordi «ingen er så klok som den med erfaring». Etter en viss tid med studering, vil en person føle at alle disse tilstandene er nødvendige.

Det kan være motsatt, nemlig at en person ikke opplever «urenslighet», ikke-spirituelle ønsker og tanker. Dette er et tegn på at man ikke klarer å tiltrekke seg lyset som endrer. Dette lyset gjør at man oppdager de ukorrigerte ønskene som man må innse er onde, og at det er behov for å korrigere dem. Man må be om at de blir korrigerte, ikke at de blir tilintetgjort.

Når vi derfor leser kabbalistiske tekster og opplever tunge følelser, er dette et tegn på at vi er på rett vei og at Toraen tjener oss som «livets trylledrikk» siden den avdekker våre indre lidelser som vi trenger å korrigere. Om vi på en annen side hadde hatt gode følelser, kjente oss selvsikre, stolte og overlegne, ville dette være et tegn på at Toraen tjener som «dødens trylledrikk». Den tillater at vi pakker oss inn i vår egen egoisme, og føler oss mer og mer tilfredse.

Vi må derfor glede oss over at våre indre «syndere» blir avdekket under studiene. Dette betyr at Toraen leder oss, og korrigerer vår ondskap. Som det står skrevet: «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, og skjenket Toraen for å korrigere den». Slik kan en person få svar på om han beveger seg i riktig retning, mot bevissthet om sin egen indre egoisme.

Jo lengre vi studerer, jo mer bevisste blir vi på at ondskapen holder til inni oss, og at vi må prioritere å korrigere den. Av hensyn til resten av verden, må vi be om at dette blir avdekket og ganske enkelt rettferdiggjøre det (Ladun Kol Echad Le Kav Zhut).

Fra andre del av Morgenleksjonen 28. juli 2010, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det er fantastisk når et menneske er omgitt av en stor gruppe der han får støtte og omsorg når han gjennomgår nedturer. Hva med andre som er alene, som bor i lite spirituelle omgivelser langt fra den nærmeste kabbalagruppen, slik som for eksempel i Europa?

Svar: Vi tror at fysisk nærhet har en positiv effekt på spiritualitet, men det er ikke nødvendigvis slik. Om et menneske gjør en stor innsats for å utvikle seg og oppnå kontakt hvor han enn er, så vil han alltid tjene mer på det enn om han raskt flytter nærmere andre studenter. Det er alltid mer nyttig å prøve å knytte seg til de andre fra et sted langt borte i minst seks måneder. Vi må prøve å ikke fokusere på kroppene som omgir oss, men heller prøve å se de spirituelle nivåene gjennom dem.

Fra del fire av Morgenleksjonen 28/07/10, ”Introduction in the Book, Panim Meirot uMasbirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan skjer den spirituelle korreksjonen?

Mitt svar: Først går den øvre spirituelle Partzuf ned til den lavere. Den øvre knytter seg til den lavere, og tar opp i seg dens form og kvaliteter. Når lyset deretter kommer, og takket være båndene som har blitt knyttet mellom den øvre og den lavere, vil den lavere blir løftet sammen med den øvre når denne stiger oppover igjen.

Videre er det slik at nedturen og knusningen gir en mulighet for en påfølgende korreksjon. Først går den øvre ned til den lavere, blir korrupt og likestiller seg med den lavere slik at de blir som en helhet. Lyset, som er en del av den øvre som har falt ned til den lavere, kommer deretter og slik kan den øvre våkne opp fordi det er hans lys som er det givende lyset.

Den lavere kan ikke våkne opp av dette lyset, siden han ikke lar seg inspirere av fortellingen om kjærlighet og det å gi. Lyset bærer kun med seg ønsket om nytelse. Takket være båndet drar den øvre også den lavere opp sammen med seg når han løfter seg, og slik opplever de nedturen sammen. Dette er korreksjonsmirakelet.

Fra første del av Morgenleksjonen, 5. Juli 2010, Rabashs artikkel, ”Go Forth From Your Country”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Noen ganger føler han seg trøtt, at han trenger hvile og at dette ikke er noe som passer for han. Selv om han på forhånd visste at disse tilstandene ville komme, glemmer han likevel hva han må gjøre. Alle artiklene omtaler dette. De forklarer den indre kampen, prøvelsene og hvordan den skikkede blir løftet der den onde faller. En person når på denne måten en tilstand der han virkelig blir gitt frihet til å velge.

Dette krever mange heldige omstendigheter, der man med heldige omstendigheter mener at han er i stand til å bygge opp et forhold til omgivelsene, gruppen, læreren og kabbalabøkene som ikke lar han gi opp. Han tar på seg ulike plikter, og deltar i alle aktivitetene i gruppen for at denne vanen skal gå i blodet på han. Dette hindrer han i å forlate disse handlingene, siden det vil føre til at de som er rundt han vil se ned på han.

Om han forstår hvor svak hans egen natur er og bygger opp disse båndene, vil han være i stand til å holde seg fast og bli værende. Det er akkurat som når sjømenn på dekk tjorer seg fast til båten med rep, slik at bølgene ikke kan skylle dem over bord og ut i det åpne havet. De vet at de ikke har styrken til å holde seg fast når sjøen er tøff, og derfor binder de seg fast i forbindingsrepene.

Du kan ikke gjøre prosessen med å knytte deg fast når du allerede er blitt skylt over bord. Alt forberedes på forhånd. Sjømenn forstår at de ikke har styrken til å overvinne den enorme kraften i en stormfull sjø som kaster dem rundt i alle retninger.

Det er på denne måten mennesket også må forberede seg, og gruppen må gi garantier for støtte slik at han ikke vil miste retningen selv under de mest stormfulle forholdene. Han må også bruke alle sine egenskaper, som stolthet, det felles egoet og alle slags kalkulasjoner, for å være sikker på at han ikke vil komme ut av kurs og at han vil nå målet.

Fra første del av Morgenleksjonen 8. juli 2010, Writings of Rabash ”And the Children Racketed Withing Her”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Boken Zohar (avsnitt 370, kapittel VaYetze) sier at ”Ingen mann må noensinne overse et annet menneske i denne virkeligheten”. Hva betyr det å overse noen, eller å ta noen for gitt, i det spirituelle arbeidet?

Mitt svar: Å ta noen for gitt betyr at man mangler sensitiviteten for å knytte bånd til andre. Det betyr at jeg nettopp nå klarer å finne den rette balansen mellom høyre og venstre side, ønsket om nytelse og intensjonen om å gi, men jeg anstrenger meg ikke for å gjøre dette. Det er å overse.

Du er ikke oppmerksom på mulighetene som du blir gitt til enhver tid, og du tar dem for gitt. Du verken føler eller forstår dem, og i stedet tenker du at alt er avhengig av deg. Dette betyr at du tar noe for gitt.

Vi befinner oss i den uendelige virkeligheten. Alle nivåene, alle virkelighetene og alle de høyeste og mest perfekte tilstandene er inni oss: Reshimot blir vekket opp i oss til enhver tid. Hvert eneste sekund gir skaperen oss muligheten til å utvikle oss, og til å løfte oss til et nytt nivå. Dette betyr at han vekker oss til live igjen.

Dessverre legger vi bare merke til 1/1000 av alle disse mulighetene, og det er bare når vi er på vårt beste. Dette betyr at vi tar skaperens holdning overfor oss for gitt.

Hans holdning overfor oss endrer seg aldri. Han prøver alltid å lære oss noe og hjelpe oss til å utvikle oss, men vi ønsker det ikke. I mellomtiden går tiden… Det står skrevet at skaperen erstatter en engel med en annen om et menneske ikke er i stand til å knytte det rette båndet til det som han blir gitt fra oven.

Dette er et alvorlig problem, siden vi ikke er i stand til å tolke de vanlige tilstandene som vi går gjennom hele tiden. Dette er avhengig av vår sensitivitet. Jeg føler kanskje min nåværende tilstand som en enorm tragedie, som det står skrevet: ” Den skikkede ser menneskets onde tilbøyelighet som stor og kraftfull, som et mektig fjell, mens den onde ser den som en tynn tråd”. Alt er avhengig av vår sensitivitet, hvor oppmerksomme vi er og at vi ikke tar detaljene for gitt.

Det er dette som er vår oppgave: Å være mer oppmerksomme, og å vekke oss selv ved hjelp av gruppen. Den hjelper hver og en av oss til å forstå at vi hvert eneste øyeblikk har muligheten til å utvikle oss.

Dette betyr ikke at de predikerer moral til meg. Det er heller slik at om alle er i en konstant tilstand av press, så kan også jeg ta imot disse vibrasjonene fra dem og jeg vil bli overmannet av frykt: Hvordan kan jeg forsikre meg om at jeg ikke går glipp av mulighetene for å utvikle meg, disse mulighetene som jeg får hvert eneste sekund?

Fra del to av Morgenleksjonen 08/07/10, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen - Inga kommentarer →

Historien om skapelsen av Adam viser hans skapelse, og deretter splittelse og formering. Biologer slår fast at opprettholdelse av liv i biosfæren kun er mulig gjennom lukkede biogeokjemiske kretsløp. Levende vesener vil ellers fort bruke opp alle ressurser, og vil bli forgiftet av biproduktene av sine nødvendige handlinger.

For at kretsløpene skal være lukket, må det likevel finnes et samfunn med mikroorganismer av ulike slag som utveksler biogeokjemiske funksjoner seg i mellom. Noen mikroorganismer bruker ressurser fra sine omgivelser, og tilfører systemet avfallsprodukter fra sine egne nødvendige handlinger. Andre benytter deres avfallsprodukter igjen, og gir sitt eget avfallsprodukt (den opprinnelige ressursen) tilbake omgivelsene. Ingen mikroorganismer kan lukke kretsløpet selv, siden det ville vært en evig bevegelsesmaskin.

Dette er tydelig i det kjemiske førlivsstadiet. Det er ikke et eneste organisk molekyl som har så mye energi at de klarer å reprodusere seg selv, og samtidig opprettholde homeostasis i omgivelsene. Kun komplekse organismer som består av et stort antall ulike molekyler som har etablert ”et gjensidig fordelaktig samarbeid” (symbiose) er i stand til å oppnå dette.

Derfor er det helt klart at den første levende skapningen ikke var en encellet mikroorganisme, men et polymorft fellesskap som kjennetegnes ved den aktive utvekslingen av genetisk materiale. Mangfold, symbiose, oppgavedeling og informasjonsutveksling er de grunnleggende egenskapene til livet på jorden, og ikke egenskapene som utviklet seg fra et enkelt, organisk molekyl. I dag blir det mer og mer tydelig at felleskap framfor enkle mikrobiale arter var de første som dannet grunnlaget for livets utvikling på jorden.

Kategori: Krise, Utvikling - Inga kommentarer →

Den enkeltes arbeidsinnsats må være så distansert fra kroppen som overhodet mulig. Vi kan skille mellom ulike nivåer i arbeidet:

• Først streber mennesket kun etter nytelse, uten å skille mellom nytelse i denne virkeligheten eller i den kommende virkeligheten.
• Utover det å tenke på nytelse i seg selv, begynner man deretter å tenke på ”hvem man har med å gjøre”, det vil si hvem denne nytelsen er avhengig av. Man begynner deretter å knytte nytelsen til kilden for nytelsen, selve giveren, og man utvikler et forhold til giveren siden nytelsen er avhengig av han.
• På det neste nivået begynner en person å respektere giveren på grunn av at han gir, og fordi hans kvalitet er å være givende, i stedet for av den gleden han mottar fra han.

Det er da han oppnår et indre skille: På den ene siden føler han at nytelse er viktig, men på den andre siden prøver han å bli lik giveren. Er nytelsen viktig fordi den gir han energi i arbeidet, eller fordi den gir nytelse i seg selv? Hvor får han egentlig denne energien fra og hva er hans mål: nytelse eller samhold med giveren?

På den andre siden oppnår han gradvis en tilstand der han kun tenker på likhet i form mellom han selv og skaperen. Det er likevel ikke fullt så enkelt. Likhet i form er ikke det samme som å ønske å gi nytelse til giveren. Streben etter å oppnå likhet i form inneholder ikke desto mindre en vurdering av en selv. Selv om jeg ønsker å gi, glede noen andre og å elske, så er dette fremdeles noe jeg ønsker; jeg er til stede i denne vurderingen.

Gjelder ikke det samme når man gir glede? Vil det ikke være jeg som gir det? Kanskje det er noen andre som gjør det bedre enn meg? Hvor god innsats klarer jeg egentlig gjøre, uten å få noe tilbake?

Vi ser at arbeidet inneholder mange nivåer. Det omfatter fire hele virkeligheter der en person revurderer hele sin motivasjon og sine prinsipper. I hvilken grad er han villig til å gjøre anstrengelser, og hva forventes i retur? Hva gir han nytelse, og hva er hans holdning til giveren? Det er dette som forårsaker at han endrer sin tilstand, og hjelper han til å stige fra en virkelighet til den neste.

Fra første del av Morgenleksjonen 05/07/10, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når jeg tar medisinen min, trenger jeg ikke ha en spesiell intensjon bak dette. Om kabbalastudiene skal være som medisin for vår egoisme, hvorfor må jeg ta hensyn til så mange ulike betingelser i studiet for at det skal ha en virkning?

Svar: Når du tar vanlig medisin er det også mange restriksjoner og betingelser du må ta hensyn til, slik som å ta den før du spiser eller med et glass vann, om morgenen eller om ettermiddagen og lignende.

Medisin er ikke bare de pillene du svelger. Totalsummen av omkringliggende forhold er også en del av medisinen. Medisinen virker ikke om du ikke forstår disse sammenhengene.

Når du tar medisinen, påvirker den kroppen din i den hensikt å gjøre den frisk og å for restituere hele prosessen der alle systemene må ha den riktige kontakten med hverandre. Vi korrigerer sjelen vår på samme måte. Vi må gi den medisin, det vil si lyset som endrer og gjør oss lykkelige gjennom å vise oss den riktige, gode måten å leve sammen på. ”God helse” for sjelen betyr at den er fullt og helt knyttet sammen med de andre sjelene. Gjennom deres samhold, som én helhet, blir de lik skaperen

Det fungerer på samme måte som i en kropp der sykdom betyr at en av kroppens systemer mister den riktige måten å samarbeide med alle de andre på. Friskmelding skjer når den rette kontakten er på plass igjen.

På samme måte går sjelene våre tilbake til det å være sammen igjen. Akkurat som du må ta hensyn til visse forhold når du tar kjemiske medikamenter, fungerer kabbala på samme måte. Du trenger de riktige bøkene, gruppen og læreren, og alle de andre forholdene (dine intensjoner) som kabbalistene beskriver i sine bøker. Ellers vil ikke medisinen som skal kurere sjelen virke.

Fra del fire av Morgenleksjonen 05/07/10, Introduksjon til boken Panim Meirot uMasbirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen - Inga kommentarer →