Mennesket trekker til seg virkelighetene
Spørsmål: Jo mer jeg utvikler meg, jo mer takknemlig bør jeg være for at det finnes en øvre kraft som utvikler meg. Jeg vet likevel ikke hvordan jeg skal gjøre det, og hvordan jeg skal kunne stole på eksistensen av en øvre kraft?
Svar: Ikke stol på den! Ikke tro på den øvre kraften før du aktiverer din kraft nedenfra. Det finnes ingen skaper uten skapningen. Vi utvikler oss kun i henhold til vår forespørsel, MAN, ved å påvirke naturkreftene gjennom denne bønnen.
Når kabbalistene beskriver Partzufim, så forteller de oss kun om givende handlinger. Partzufim eksisterer ikke i seg selv. Akkurat på samme måte skriver de om vår innsats og eksistens: Det finnes ingen skaper og ingen virkeligheter, det finnes ingenting om mennesket ikke aktiverer sin givende kraft.
Så snart mennesket aktiverer den givende kraften, vil virkelighetene øyeblikkelig oppstå, ikke i forhold til en selv, men på en generell måte siden man ikke eksisterer uten. Hele virkeligheten, inkludert den spirituelle virkeligheten, eksisterer ikke utenfor mennesket. Det er dette kunnskapen kabbala slår fast i seksjonen ”Oppfattelsen av virkeligheten”.
Hva kan da mennesket egentlig stole på? Utenfor mennesket finnes det ingenting, alt er kun inni han. Om vi ikke aktiverer oss selv, skaper vi ikke virkelighetssystemet.
Så snart jeg er villig til å gi, vil jeg umiddelbart stå ansikt til ansikt med det uendelige lyset. Mellom dette lyset og meg vil da virkelighetene bli født, og dette er et kommunikasjonssystem mellom meg og den uendelige virkeligheten. Om jeg derimot ikke utfører givende handlinger, vil ikke noe eksistere i det hele tatt.
Hele den spirituelle virkeligheten (vi snakker ikke her om den materielle virkeligheten, for den er kun en innbilning) eksisterer inni mennesket i den grad han har den givende kraften. Om han ikke har den givende kraften, er det heller ingenting som eksisterer. Vi kan ikke si at det er noe utenfor mennesket uten at han selv bygger det, skaper det og tar det i bruk.
Fra del to av Morgenleksjonen 08/12/10, Talmud Eser Sefirot