Vi befinner oss i en ganske forvirrende verden. Mennesker spør seg selv om hvor de bor, hvor de eksistere. Generelt sett stilte vi ikke disse spørsmålene i tusenvis av år. Vi trodde at den verden vi lever i, er denne verden. Dette begrepet kalles “oppfatningen av verden, i følge Newton.”

Ettersom vi avanserte i vårt studie av naturen, oppdaget vi andre vesener, som er forskjellig fra mennesket. De oppfatter verden på andre måter. Slanger oppfatter verden i form av varme flekker, hunder oppfatter verden som en sky av lukter, bier oppfatter verden delt inn i sektorer, og så videre. Med andre ord, hvert vesen oppfatter verden på forskjellig måte, og ledes i henhold til sine opplevelser. Dette hindrer oss ikke i å leve i en dimensjon, der alle oppfatter verden på helt forskjellige måter.

Så kom et nytt paradigme. Einstein beviste at alt er relativt: tid, rom og bevegelse. Det er ingenting som er absolutt. Med andre ord, vår oppfattelse av virkeligheten er kun våre vaner. Vi kunne oppfatte den på en helt annen måte.

Om vi skulle bevege oss i en veldig høy hastighet, hvis vi skulle gå i bane rundt de store himmel massene, ville tid og rom bli deformert. Vi ville føle, se og oppfatte oss selv på helt forskjellige måter. Dette er oppfatningen av virkelighet i følge Einstein, som også er relativitetsteorien: alt er relativt til mennesket. Den neste vitenskapsmannen, Hugh Everett beviste at verden vi oppfatter i relasjon til oss, som praktisk talt avhenger av oss, ikke eksistere: vi bygger den på våre opplevelser.

Og så dukket kabbala opp, som ble holdt skjult i neste 6000 år. Det ble alltid skrevet i dens bøker at verken vi eller verden eksistere på den måten vi oppfatter den. Alt er relativt til våre sanser. Om vi skulle endre våre sanser, vil verden også endre seg.

Med andre ord, i henhold til Einsteins teori finnes det en observatør, en gjenstand for observasjon. Ifølge Hugh Everett sin teori finnes det et objekt og en observatør, som begge er i stadig endring, og vi er i stand til å oppfatte en slags gjennomsnitt mellom dem. Men vi kan også oppfatte på forespørsel, i henhold til våre indre kvaliteter. Dette er hva kabbala snakker om.

Hvorfor trenger vi all denne kunnskapen? Vi trenger den slik at vi endelig kan forstå hvor vi bor, den verden vi eksisterer i. Filmer som “what the bleep do we know” og “the matrix” dukker opp, som formidler forutsetninger og ideer om at den dimensjonen vi oppfatter gjennom våre fysiske sanser, ikke er den dimensjonen vi lever i.

Vi har syn, smak, lukt og berøring. Vi oppfatter det som faller innenfor rammen av disse fem sansene. Vårt bilde av verden er basert på dette.

Men hvis vi skulle begynne å frigjøre disse sansene, ville bilde av verden begynne å minke og forsvinne. Med andre ord, vi oppfatter ikke hva som faktisk eksisterer utenfor oss. Men våre reaksjoner, våre indre påvirkninger, de såkalte “forstyrrelser” til ting vi ikke forstår.

Men hva slags verden vil vi oppfatte hvis vi frigjør oss selv fra våre fem sanser? Det er der kabbala kommer inn og forteller oss hvordan vi kan heve oss over disse fem sansene for så å begynne og oppfatte verden som annerledes, som et tillegg. Vi kan begynne å oppfatte naturen, verden, slik den eksisterer utenfor våre kropper, utenfor våre fem sanser. I tillegg til den verden vi nå eksisterer i, i våre kropper akkurat som enhver levende organisme.

Vi har et rudiment av denne oppfatningen, det såkalte “punktet i hjertet.” Det er hverken et hjerte eller et punkt i det. Dette er rett og slett navnet på en rudimentær og sovende sans vi har. Vi kan utvikle og bruke den til å oppfatte den verden vi kan forestille oss på utsiden av våre kropper.

Kabbala snakker om verden som eksisterer i virkeligheten utenfor oss, utenfor våre fem sanser, utenfor informasjonsstrømmen som kommer inn i oss.  Det er grunnen til at det kalles “kabbala” (mottakelse) en veiledning til å anskaffe en reell oppfatning av den faktiske virkelighet.

[33985]

Fra leksjon i Berlin 1/27/2011

Kategori: Kongresser, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Karl Marx kjente alle de kabbalistiske konklusjonene godt. Han uttrykte dem veldig åpent, men på samme tid uklart for små mennesker som Lenin og hans følgesvenner. Baal HaSulam skriver om dette.

Karl Marxs originale arbeider viser helt tydelig at han forventet at så snart menneskene begynte å jobbe med sin egoisme, ville de forstå at det var umulig. Teknisk sett var det dette menneskene i Russland umiddelbart følte da de begynte å bygge opp sosialismen etter revolusjonen. De fulgte likevel en retning som Karl Marx helt klart aldri hadde trodd skulle skje: maktens vei.

Når du setter vilkåret til ”elsk din neste”, kan du ikke tvinge gjennom dette vilkåret, denne loven, ved hjelp av makt. Dette var en russisk oppfinnelse. Det er ikke mulig!

Bolsjevikene endret alt mot den retningen, og til slutt skapte de terror og drepte førti millioner mennesker. Dette førte likevel ikke til fremskritt. Du kan ikke på en kunstig måte endre menneskets natur i henhold til dine egne ønsker, spesielt ikke gjennom makt. Det er umulig. Når vi snakker om naturen, er det virkelig mulig å gjøre noe imot den?

Denne ideologien ”elsk din neste” ble tvunget gjennom ved makt i hele perioden, helt til de siste årene av sovjetregimet da menneskene var fullstendig skuffet når det gjaldt alt. Det hørtes flott ut fra utsiden, men vi forstår at det ikke var annet enn terror på innsiden.

Karl Marx regnet med at menneskene ville avdekke behovet for å komme sammen, forstå at det ikke finnes mulighet for utnyttelse, at kapitalismen er korrupt, at sosialisering av midlene og resultatene er nødvendig. Vi vil komme dit uansett. Hele den globale krisen leder mot dette, og vi kan ikke unngå det.

Karl Marx skrev alle disse vilkårene som økonomiske lover: Hver og én må som kompensasjon for deres innsats og arbeid kun få tildelt akkurat det de trenger for å leve i denne verden. Dette betyr det som hvert menneske trenger for å kunne leve et normalt liv: en leilighet, en jobb, en familie, ferie, pensjon, helsesikkerhet, skolegang for barn, alt som man trenger på dette verdensnivået, i vårt vanlige samfunn. Alle mennesker må ha dette.

Alt utenom dette er felles eiendom. Det må kun bli brukt til fordel for samfunnet, og kun i den grad det er nødvendig for dette samfunnet. Først da vil vi oppnå balanse med naturen.

Fra leksjon 3 under Berlinkongressen 28/01/2011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi tror at hver og en av oss har sine egne utfordringer og problemer. ”Jeg ønsker å oppnå spiritualitet, og jeg bryr meg ikke om resten av verden. Noen ganger tenker jeg på dem, men hvilken betydning har vel det? Hvor er verden, og hvor er jeg?”

Dette er helt klart et vanlig, egoistisk svar. Hva kan vi gjøre med det? Vi har bare ett valg: Tenk virkelig hardt på hvordan vi er knyttet sammen med hverandre. Kabbala hevder at alle mennesker er tilknyttet hverandre. Vi føler det allerede, og i dag er vi mer eller mindre oppmerksomme på det.

Dessverre ser vi ikke mye resultater av dette ennå. Det er helt klart at styresmaktene og individene er like. Uansett hvor kloke de er, har de fremdeles ikke klart å endre seg og fortsetter å leve inni sine personlige, egoistiske skall. Problemet er faktisk globalt og kan kun løses ved at vi knytter oss sammen.

Læren om kabbala sier at vi alle er enkle individer som er knyttet sammen gjennom ulike typer samhørighet. Det er et enormt, tungt, veldig intrikat og veldig sammensatt system som består av syv milliarder deler som hører sammen.

I dette systemet kan jeg føle mitt ”jeg”, og da føler jeg vår virkelighet. Jeg kan også føle det som er utenfor meg: de andre delene, båndene mellom de andre og meg. I dette tilfellet vil jeg oppleve den øvre virkeligheten som er utenfor meg.

Den blir sett på som en øvre virkelighet fordi jeg blir styrt av det som blir gitt til meg fra alle andre. Alt som skjer i meg skjer fordi båndene fra alle de syv milliarder delene kommer til meg.

Hvordan kan vi løse det nåværende problemet som naturen tvinger på oss? Det ser ut til at vi må finne en fordelaktig tilknytning mellom oss, siden det er det helhetlige systemet som sender oss alle disse forstyrrende signalene.

Dette krever at vi går ut av oss selv og begynner å føle det omsluttende rommet. Utenfor meg finnes den uendelige virkeligheten. Derfor må vi ta et skritt ut og oppleve området som lever mellom oss. Ingen kan føle det inni seg selv.

Fra leksjon 2 under Berlinkongressen 28/01/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er en venns rolle i et helhetlig system?

Svar: Vennens rolle er enorm og uvurderlig. Mennesket løfter seg i den grad det hjelper andre å oppnå samhold. Mennesket jobber aldri direkte for seg selv, men alltid gjennom andre.

I vår virkelighet følger jeg alltid mine egne mål: Jeg plasserer meg selv og alle de andre i gjeldende rekkefølge, og kalkulerer hva som er best for meg. Selv ti mennesker senere må alltid fordelene komme meg selv til gode.

I den spirituelle virkeligheten fungerer det ikke slik. Der kalkulerer jeg hvor mye jeg kan bidra til andre slik at det blir værende i dem, ikke i meg. Mitt egoistiske ”jeg” dør til slutt, og det jeg har investert i andre (akkurat på samme måte som i en bank, bare at det vil være til andre menneskers kontoer i stedet for mine egne) består. Når jeg til slutt løfter meg over mitt ”jeg”, vil alt jeg har investert i andre bli mitt. Det er som om jeg lever inni dem, som en mor som lever gjennom sine barn som hun tar vare på.

Den spirituelle virkeligheten er grunnlagt på denne moderlige egenskapen: det å gi, kjærlighet, å endre fokuset fra en selv til andre. Som et resultat av dette begynner vi å oppleve at vi lever i andre, og denne tilstanden blir oppfattet som uendelig, fullstendig. Den er ikke dedikert til min egen eksistenstilstand eller min kropp. Kroppen kan til og med dø, men ”jeg” lever allerede i andres ønsker, andre egenskaper.

Fra leksjon 4 under Berlinkongressen, 29/01/2011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →