Hvem vil hjelpe meg?
Shamati #1, “Det finnes ingen andre enn han”. Ikke nok med at han ikke utvikler seg i sitt [spirituelle] arbeid [og heller ikke ser noen klaring fremover], men [det virker for han som om] han faller tilbake, det vil at si han mangler styrke til å observere [skaperens vilje] selv ”for sin egen del”, [mens det er skaperen som dytter han fremover].
Vi skaper ikke et ekte egoistisk ønske som er i stand til å overkomme alt mulig. Istedenfor begynner vi å oppleve svakhet, likegyldighet og vi handler som på autopilot. ”La det som skjer, skje”. Vi følger bare strømmen. Noen ganger virker ting litt bedre, og andre ganger litt verre.
Bare ved virkelig å overkomme alle utfordringene, over fornuft, kan han [utvikle seg videre]. Hva betyr ” å virkelig overkomme over fornuft”? Det er når man på tross av sine ønsker og tanker, uten å ha noen anlegg for å gjøre det, begynner å knytte seg opp til læreren, gruppen og bøkene. Samlet sett kaller vi dette ”miljøet” eller omgivelsene.
Selv når dette er tilfelle, når han begynner å knytte seg til dem, blir han fortsatt kastet rundt, opp og ned og i forhold til læreren, gruppen og kildene eller bøkene. Noen ganger ønsker han dette, andre ganger ikke. Noen ganger tror han på det, og andre ganger ikke. Noen ganger er han trøtt og lei av det hele, og andre ganger streber han videre framover, og slik fortsetter det videre.
Når problemene tårner seg opp, vil mennesket føle at det er ikke finnes noe som er spennende eller spesielt på hans vei, og det er ingenting som motiverer han til å fortsette. Det finnes ingen gnist, ingenting som gjør at det er verdt å gi opp en karriere, suksess eller sitt liv for dette.
Som et resultat av dette, faller mennesket. Hans fall er seriøst, ekte, dypt og ganske langvarig. Da kommer han frem til den endelige konklusjonen om at det ikke er gruppen, læreren, bøkene eller innsatsen som vil få han ut av denne tilstanden – ingenting vil hjelpe han i denne virkeligheten bortsett fra den eneste styrende kraften, skaperen.
Hver gang mennesket faller og reiser seg igjen, går han gjennom alle de forskjellige tilstandene som han må oppleve for at han skal føle en total og absolutt avhengighet til skaperen, og ingen andre. Se for deg hvor mye mennesket må bli slått fra alle kanter, ristet, dyttet vekk og trukket tilbake igjen, for å bli vist eksistensen av et enormt antall krefter og ulike årsaker til hans tilstander, slik at han til slutt vil bli overbevist om at det ikke finnes noe bortsett fra én eneste kraft. Hvis dette ikke hjelper meg, da vil ingenting hjelpe. Den vil kun komme for å redde meg om jeg ber om det.
Da oppstår følgende behov i mennesket: Et behov for at skaperen virkelig må hjelpe han. Oppbyggingen av denne bønnen er heller ikke enkel. Det skjer ikke i løpet av et øyeblikk, men de oppstår gradvis i mennesket, uttrykkes på en levende måte, voldsomt og vedvarende. Det er akkurat som et barn som forlanger det han ønsker, uansett hva som må til for å oppnå det – bare gi han det han vil ha, for du kan ikke overbevise han på noen annen måte. Det er en slik tilstand vi må nå. I en slik tilstand vil skaperen virkelig hjelpe oss.
Bare de menneskene som virkelig ønsker å komme nær skaperen, vil ikke ta til takke med litt, da det vil være det samme som at de forblir som følelsesløse barn. De får derfor hjelp ovenfra slik at de ikke skal kunne si at de har alt, og lure på om de trenger noe mer.
Fra leksjon 4, Berlin-kongressen 29/01/2011
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)