Bønnen som trekker lyset til oss
Enten vi liker det eller ikke, må vi for hver eneste tilstand oppnå en følelse av mangel. Det vil si at vi må se for oss en framtidig tilstand ut i fra vår nåværende tilstand. Om jeg bygger det opp på riktig måte, vil jeg til tross for alle mine anstrengelser for å klare det likevel kjenne hvor langt jeg fremdeles befinner meg fra det. Jeg ønsker det med andre ord veldig sterkt, men jeg er ikke i stand til å oppnå det.
Dette kalles en ”mangel”, en forberedelse for en framtidig tilstand som alltid avdekkes før vi går over i en ny tilstand. Denne følelsen av mangel er veldig flerdimensjonal og ubehagelig.
Den neste tilstanden skinner over meg, og på grunn av dens belysning begynner jeg å sette mer og mer pris på den mens jeg ser på mine nåværende tilstander som defekte og lite tilfredsstillende. Jeg føler i hvilken grad jeg mangler styrken til å løfte meg og i hvilken grad jeg ønsker det.
Som et resultat av dette kommer jeg til det punket der mitt sterke ønske om å løfte meg og min forståelse av at jeg ikke har noen som helst mulighet for å få det til å skje vil møtes, og det er da jeg bryter ut i bønn, et rop, og det øvre lyset kommer meg i møte og hjelper meg. Dette ropet (bønnen) viser tross alt mitt store ønske som tiltrekker seg den riktige typen lys, og som hjelper meg med å løfte meg til det neste nivået.
Jeg må komme til et rop som består av to komponenter: 1) mitt store ønske om å oppnå giverkraften, og 2) forståelsen av at jeg aldri kan oppnå det. Det er kun når jeg holder på å eksplodere av dette presset, som er forårsaket av mitt ønske og min mangel på krefter til å sette det ut i live, at lyset reagerer på smerten og påvirker meg.
Å vente på at lyset skal komme av seg selv er nytteløst. Det kommer som svar på mitt ønske om å gi, og trekker meg til seg med den kraften som er nødvendig for å løfte meg til det neste nivået.
Fra første del av Morgenleksjonen 18/04/2011, ”This is for Judah”
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)