Spørsmål: Hva trenger vi for å forstå at alle problemene og hindrene vi opplever i livet faktisk er skaperens meldinger?

Svar: Vi trenger meningen til omgivelsene, offentlig press. Det er nødvendig å knytte disse to motsetningene sammen: På den ene siden må vi føle sterk frykt og på den andre siden må vi være helter, å være både veldig naive og veldig smarte samtidig, avhengig av hva som blir diskutert.

Vi blir vanligvis forvirret når det gjelder å velge mellom disse to. Når vi bør være naive, senke hodet og bare ha tiltro, oppfører vi oss som bedrevitere og er stolte av oss selv. Når vi bør være kloke, handler vi som tullinger.

Mye av vår tid og energi går med før mennesket blir korrigert. Noen ganger kan en bitteliten feil i løpet av et lite sekund eller over flere dager koste oss ti eller tyve år med hardt arbeid.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/06/2011, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det eksterne samfunnet avsporer meg hele tiden med trusler om ydmykelse og skader som vil ramme meg selv. Når jeg føler denne ”kniven” mot strupen, klarer jeg ikke å slutte å jakte på materielle ting. Hvorfor føler jeg ikke det samme i gruppen?

Svar: I visse vanskelige situasjoner er det nettopp slik at mennesket ønsker å bli ”stukket” av noen eksterne stimuli siden han ikke klarer å vekke seg selv. En slik tilnærmingsmåte er derimot ikke riktig. Først når mennesket ikke klarer å legge til rette for en nødvendig ”forstyrrelse” gjennom å benytte seg av gruppen og bøkene, vil han føle ”kniven på strupen”. Om han vet hvordan han skal håndtere dette, blir han gitt litt tid, og deretter stadig litt og litt mer. Det er også slik at det er meningen at gruppen skal ta vare på mennesket, og være ansvarlig for å vekke han.

I det store og det hele finnes det to utviklingsmåter for oss: gjennom lidelse eller gjennom Toraens kraft. Det er avhengig av min samhørighet til gruppen, hvor mye jeg bidrar med selv og tar imot fra den i retur.

Jeg må fortsatt ta imot garantien og forsikringen fra vennene. Egentlig skal jeg føle meg som en baby i sin mors famn. Det finnes ingen tryggere sted i verden enn dette, gjør det vel? En baby roer seg ned i sin mors armer, han ønsker ikke å legge seg i krybben eller noe annet sted, men vil kun bli værende på det stedet der problemer tilsynelatende ikke eksisterer.

Dette er gjensidig hengivenhet, det ligger naturlig både i babyen og i moren. De er programmert av naturen slik at vi må oppnå dette over vår natur. Se det for deg: Gruppen, akkurat som babyen, er i dine armer, mens du, akkurat som en baby, ligger i armene til gruppen.

Fra del fire av Morgenleksjonen 24/06/3011, ”The Freedom”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I Baal HaSulams brev #1 er det en lignelse om en konge som ble så glad i sin tjener at han ønsket å løfte han høyt opp over alle ministrene…

Han utnevnte tjeneren som vakt ved bymuren, og ba en av ministrene sine, som var en klok spilloppmaker, om å late som om han gjorde opprør mot kongeriket…

Ministeren gjorde som kongen ba han om, og ved hjelp av stor kløkt og oppfinnsomhet latet han som om han kjempet mot kongens hus. Tjeneren risikerte livet sitt og reddet kongen, kjempet pliktoppfyllende og modig mot ministeren, helt til hans store kjærlighet for kongen var tydelig for alle.

Ministeren tok så av seg kostymet sitt, og det ble mye latter siden han hadde kjempet så vilt og nå forsto at det bare var et spill, ikke virkeligheten… Hver eneste del av denne forferdelige krigen ble til mye latter og glede…

[For andre gang] ba [kongen] ministeren om å forkle seg, denne gangen som en tyv og morder, og føre en voldsom krig mot han. Kongen visste at han i den andre krigen ville avdekke en fantastisk visdom (Hochma), og fortjene å innta posisjonen som leder for alle ministrene.

I mellomtiden arvet tjeneren ”visdommen” (Hochma) som kunnskap i ettertid og kjærlighet som forkunnskap, og da ble han løftet for evig tid.

Det er sant at alle krigene i løpet av eksilet er fantastiske syn, og alle kjenner i sitt snille indre at det er en slags forstand og glede som kun fører til godhet. Det finnes fremdeles ingen taktikk for å lette vekten av krigen og trusselen mot en selv.

Vi vet virkelig ikke hvorfor vi må gå gjennom alle disse lidelsene, problemene, krigene, forvirringen og på den andre siden oppklaringer, suksesser og feilvurderinger… Hva er meningen med all denne lidelsen?

Senere langs denne veien vil vi gradvis forstå hvordan vi ut i fra dette opparbeider oss kunnskap, visdom, makt og forståelse av det generelle systemet. Vi studerer skaperens handlinger som blir gjort mot oss, og som et resultat av dette oppnår og forstår vi han, som det står skrevet: ”Vi vil kjenne deg gjennom dine handlinger”. I den grad vi forstår han, og vi begynner å føle han.

Årsaken til hvorfor vi må oppnå dette gjennom nettopp en slik vanskelig vei står ikke klart for oss. Nå, mens vi fremdeles er på veien mot korreksjon, vil vi ikke være i stand til å forstå det, da det først vil skje når vi løfter oss over dens begrensinger til den perfekte tilstanden. Da vil vi oppnå det nødvendige sinnet og følelsene, det vil si å gjøre oss i stand til å oppdage rettferdigheten med denne veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/06/2011, ”A Parable about a King”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spiritualitet - Inga kommentarer →