Inlägg i kategori ''

Den siste skuffelsen før et gledelig møte

Når skaperen sender oss lidelse, er det hans måte å gi oss hint om at vi ikke er istand til å motta nytelse med det samme. Tross alt var skapelsens hensikt å gjøre skapelsen lik skaperen, like perfekt som ham, og ikke bare forbli en enkel mottaker.

Kun de som tilhører de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene mottar ikke mer fra ham enn det som er en «livsnødvendighet». Mennesket derimot, Adam, betyr «lik skaperen» (Dome). Følgelig lever de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene sine liv, og lidelsen de noen ganger erfarer er forårsaket av mennesket som lever ut sine hensikter.

Og mennesket lider alltid…. Det er ikke istand til å tilfredsstille seg selv, og hele utviklingen er den stadige veksten av ønsket om å motta nytelse som blir større og klarere, tvinger det til stadig å jakte på ulike typer tilfredsstillelse.

Hele tiden håper han at han snart vil bli tilfredsstilt, men hver gang sitter han igjen uten noen ting. Til sist blir han så utrolig skuffet og innser plutselig at han ikke kan fortsette på samme måte lenger! Han slutter å tro at han er istand til å oppnå noe i dette livet, med den egoistiske tilnærmingen og konstante jakten etter tilfredsstillelse.

Alt dette ble arrangert forut, med den hensikten at mennesket må snu og istedet for å lete etter måter for å oppnå tilfredsstillelse, begynner man å se etter hvordan en kan oppnå lysets skikkelse, vertens skikkelse. Det vil si at man istedet for å ønske å motta selve lyset, ønsker å oppnå dets kvalitet – skaperens kvalitet.

Men vertens skikkelse, skikkelsen til giveren, må ikle seg skapelsens ønske. Derfor kalles denne lengselen etter å gi, denne skjenkingen som ikler seg ønsket om å motta nytelse, «filteret» og det «reflekterende lyset». Dette er den nye uegoistiske tilnærmingmetoden man må tilegne seg, når man er skuffet over evnen til egoistisk tilfredsstillelse.

Nå må han endre hele sin innstilling til livet, og istedet for å jakte på nytelse må han begynne å strebe etter skaperens bilde så han kan ikle seg det. Da kan ønsket om å motta nytelse, som har innskrenket egoismen og utrustet seg med et filter og det reflekterende lyset, oppnå skaperens skikkelse, ønsket om å gi. Slik kommer det øvre lyset til å dekke over det egoistiske ønsket i skjenkingens skikkelse fra menneskets side, og bli ledet tilbake til skaperen.

Der, inni ønsket om å motta nytelse, inni selve mennesket, finner møtet sted – møtet mellom mennesket og skaperen. Derfor kalles skaperen «Boreh» («kom og se»). Tross alt avdekker du ham inni deg og ingen annen plass.

Fra første del av Morgenleksjonen 8/7/11, Writings of Rabash

Den daglige kabbalaleksjonen 12.07.2011

Shamati #117, “You Labored and Did Not Find, Do Not Believe″
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Truma (Donation)”, “You Shall Make A Table”, Avsnitt 519, Leksjon 21
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 1, “Table of Questions and Answers for the Meaning of the Words”, Avsnitt 59, Leksjon 37
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Preface to the Wisdom of Kabbalah, Avsnitt 23, Leksjon 16
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Matan Torah (The Giving of the Torah)”, Avsnitt 17, Leksjon 12
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Står vi på randen av et sammenbrudd eller på terskelen til et nytt nivå?

Kronikk: (Milliardærinvestor George Soros): “Det finnes ingen løsninger for land som vil forlate euroen som valuta, samtidig som dette synes uunngåelig under de nåværende forhold”. Eurosonen må utvikle en rømningsplan for gjelden til sine mest gjeldstyngede land. ”Vi står på randen av et økonomisk sammenbrudd som for eksempel vil begynne med Hellas, og som deretter lett vil kunne spre seg. Det økonomiske systemet forblir ekstremt sårbart.”

”Jeg tror at de fleste av oss faktisk er enige i at Europas krise i hovedsak dreier seg om euroen… Det er en slags finanskrise som virkelig utvikler seg, og den er spådd på forhånd.”

”Vi står på randen av et sammenbrudd, og det er nå på tide å anerkjenne at det er et behov for endring”. Soros kalte den europeiske unionens overlevelse som en ”livsnødvendig interesse for alle” og sa at EU trenger strukturendringer for å unngå splittelse. Euroen hadde en grunnleggende feil fra begynnelsen av, og det var at valutaen ikke ble støttet av en politisk union eller en felles skattepolitikk. ”Euroen hadde ingen muligheter for korreksjon”.

Kommentar: Det var nettopp dette som var feilkalkuleringen. Ingen tenkte på det i begynnelsen, og ingen tenker på det nå. Egoismen må utvikle seg helt til den har tatt fullstendig knekken på seg selv, og den vil slik være den drivende kraften i det menneskelige samfunnet, i sivilisasjonen og livet generelt – helt til man avdekker dens ondskap.

På grunn av at man avdekker ondskapen og i den grad vi føler det, vil vi deretter bli i stand til å snu denne korreksjonen siden vi vil føle at det eneste livsviktige målet er nettopp det å snu egoisme til altruisme. Vi må med andre ord oppleve regelen i ”Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, og jeg skapte Toraen som et krydder” til den er fullstendig utviklet.

Avdekkingen av ondskapen kan forsterkes og mykes opp gjennom kunnskap siden kunnskap hjelper oss å forutse konsekvenser som man ikke ønsker, å unngå det som er unødvendig og skadelig, og å velge den riktige veien.

Det er derfor vi har fått tildelt læren om kabbala: Den gjør oss i stand til å løfte oss og øke hastigheten for å nå målet: overgangen fra egoisme til altruisme. Da vil grunnleggende riktige allianser bli skapt, og disse vil ta hensyn til felles politiske og økonomiske mål, det vil si at de vil baseres på et helhetlig samarbeid for hele menneskeheten.

Livet under hypnose

Lidelse fører oss til spørsmålet: Hvorfor lever vi? Jeg ønsker ikke å leve i den hensikt å lide mens jeg tjener egoismen min. Det er bedre å dø enn å leve slik. Mange mennesker i verden er rede til å dø, og mange begår faktisk selvmord.

Så hvordan kan jeg endre situasjonen slik at jeg i stedet for å tjene egoet, oppnår det at ønsket tjener meg? Dette er bare mulig dersom lyset som endrer jobber med meg. Jeg trenger denne skjulte kraften, selv om jeg ikke vet hvor den kommer fra. Bare dette kan endre prioriteringene mine, framheve viktigheten av spirituelt liv, skjenking, stimulere meg og heve meg over bekymringer om min eksistens her og nå.

På et visst nivå ser man sin trelldom og forstår meningen med ordene: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten». Egoet fører deg mot døden – derfor blir det omtalt som «det onde». Livet synes som dødt for deg fordi du arbeider for en grusom mester som ikke gir deg noen avkastning, som etterlater deg uten nytelse helt til det til slutt ender i døden. Det finnes ikke noen hardere trelldom.

Men foreløpig ser jeg ikke min onde tilbøyelighet; den blender meg, opptrer som meg. I virkeligheten er det som om noen har hypnotisert meg, programmert meg, og jeg gjør det han vil. Hans styrke er så stor at han kontrollerer meg på et umerkbart og tyrannisk vis.

Vi er født hypnotiserte, og forstår ikke en gang at vi er under noen annens innflytelse. Det skjer av og til i livet at vi havner under noens innflytelse, og at vi kun i ettertid overraskes av å finne det ut. Det samme gjelder for den onde tilbøyeligheten. Problemet her ligger i middelet: Hva kan hjelpe oss ut fra denne undertrykkelsen?

Svaret er lidelse. Lidelse er som Farao, som brakte Israels sønner nærmere skaperen. Denne dødens engel tvinger deg ustanselig til å anstrenge deg for ham, og endelig forstår du at du lider under hans herske og ditt slaveri. Da begynner du å søke etter årsaken til lidelsen din, og du innser at den faktisk hjelper deg til å avvise ondskap. På den måten gikk det at Farao, som presset Israels sønner med tungt arbeide, førte dem nærmere sin frigjøring.

Nå står vi, sammen med hele verden, overfor begynnelsen av den samme prosessen. Renere sjeler våkner først, spør seg selv om meningen med det som skjer: «Hvor er kjeltringen som kommanderer meg? Jeg vil ikke lide.»

Først prøver en å finne ut av lidelsen på en egoistisk måte. Deretter hever man blikket og begynner å undersøke situasjonen som en helhet: «Hva er det som foregår her?» På denne måten leder vi oss selv hovedsakelig mot et annet mål, en annen autoritet. Vi går fra en engel til en annen: fra Farao til skaperen. Det finnes bare to muligheter, og ingen andre mellom dem. Til syvende og sist er det du som velger hvem som skal styre deg.

Renere sjeler gjennomgår dette nå, og andre vil komme etter dem.

Fra del fire av Morgenleksjonen 8/7/11, «The Freedom»

La hundene få benene

Zohar, kapittel «Truma (Donasjon),» artikkel 487: Det finnes en lignelse om en konge som laget i stand et måltid for husstanden sin. Så lenge de gjør som han ønsker, spiser de måltidet sammen med kongen og gir benene til hundene så de kan tygge på dem. Når husstanden ikke gjør som kongen ønsker, gir han hele måltidet til hundene og benene til husstanden.

Spørsmål: Hva er maten som alle spiser ved kongens bord?

Svar: «Mat» betyr at du får nytelse av å gi. Du må også motta disse nytelsene med hensikt å gi.

Dette handler om en holdning, en følelse, handlinger i ønsker. «Hundene» inni meg sitter under «bordet» inni meg der jeg føler «smaken av kongen».

Hva er «smaken av kongen»? Hva er «kongens bord»? Det er alle nytelsene som fremkalles ved å gi, som kongen ønsker å gi. Han gleder seg når han gir. Han ønsker også at du skal føle glede ved å gi til andre.

Derfor, hvis du gir og gleder deg over det, er spørsmålet: Hva er det som gir deg nytelse? Gleder du deg over at du faktisk er lik kongen? Gleder du deg fordi han får nyelse av ditt likeverd? Eller gleder du deg fordi du har fått tak i nytelse? Gjør du det, forandres du straks fra et menneske som sitter ved bordet med kongen, til en hund som tygger på benene under bordet.

Fra andre del av Morgenleksjonen 11/7/2011, The Zohar

Det er ikke en lek, men tegn langs veien

Spørsmål: Hvorfor ser jeg skaperen som delt inn i så mange forskjellige krefter? Er det for at jeg skal kunne forbinde ham med mine ulike ønsker og egenskaper, og kunne motta ham?

Svar: Det er riktig. Når egoet mitt, ønsket om å motta nytelse, forestiller seg at det står over skaperen, begynner det å forestille seg avguder i stedet for ham. Egentlig forestiller det seg andre krefter, ikke akkurat skaperen.

Jeg ser avtrykket av mitt ukorrigerte egoistiske ønske som «andre guder». Når jeg ikke er i en tilstand der jeg gir med hensyn til et bestemt ønske, når jeg mislykkes å handle i korrigert tilstand, da blir skikkelsen som mitt ønske maler skaperen med kalt «avguder».

Dette er forskjellen mellom de ti urene Sefirot (Klipa) og de ti hellige Sefirot (skjenking). Når jeg ser gjennom dem fra min skadede Malchut og forestiller meg Keter som skadet, kalles det «andre guder», avguder. Og måten jeg ser Keter på når jeg ser den utfra den korrigerte Malchut, kalles skaperen.

Skaperen tilsvarer den spirituelle graden jeg er i stand til å forbinde meg med og fremkalle. Men det er den samme øvre kraften, skjønt i henhold til min grad. Derfor er «avguder» skadede skikkelser som jeg forestiller meg som den enkle, øvre kraften, i samsvar med måten egoet mitt maler det i mine feil.

Dette er grunnen til at dersom man forholder seg korrekt til skikkelsen til disse «avgudene», blir de til veiskilter. Man forstår at ingenting er skapt uten grunn og blir i stand til å rykke framover særskilt takket være disse skikkelsene. Som skrevet, Farao bringer oss nærmere skaperen.

Jeg kommer nærmere sannheten særskilt ved å bevege meg fra en falsk avgud til en annen! Uansett hvor ubehagelig og motsatt fra den sanne tilstanden det er, kan vi arbeide akkurat med denne motsetningen. Det er fordi vi ennå ikke har en forbindelse med giverkraften, «hellighet».

Fra første del av Morgenleksjonen 7/7/11, Shamati #15

Virkeligheten der «Det finnes ingen andre enn Ham»

Mennesket et skapt på en slik måte at det virker for ham som om andre mennesker eksisterer og en enorm verden omslutter ham. Men alt dette er hans indre ønsker som han ennå ikke har klart å samle for å se at det er bare han, alene, som står foran skaperen.

Man bør tilkjenne alle forvrengninger, forstyrrelser og tilsynelatende «tilfeldige» episoder man opplever, ikke til utallige og innbilte kilder og årsaker som fortsatt viser seg for ham grunnet ufullkommenheten i arbeidet hans, men bare til skaperen.

Det er dette det interne arbeidet består av. Tross alt, er alt som mennesket ikke tilkjenner skaperen, men heller tilskriver andre krefter, som andre mennesker, ulike årsaker, skjebnen, eller til og med seg selv, alt dette kalles «avguder». Slik anser han seg som avhengig av andre enn skaperen, som om det finnes en annen kraft som kan være en kilde til påvirkning for ham, enten god eller ond.

Vi må forstå prinsippet av «det finnes ingen andre enn Ham» hevet over alle hindringer som er ment å lede oss på avveier, så vi lærer å koble oss til den eneste kraften, én kraft. Dette arbeidet består av flere tilsynelatende kategorier, nivåer:

  • Å forstå hvor enestående kilden er, om andre kilder eksisterer eller er det den eneste;
  • Å forstå kildens natur, om den er god eller ond;
  • Å forstå forholdet vårt til kilden: Er det «for sitt eget gagn» eller «med ønske om å gi»

Man utfører arbeidet forbundet med kilden med sin personlige spirituelle beholder, mangel, ved å bli integrert i alle de andre og slik føler man seg som den eneste skapelsen. Man integrerer også alle kreftene som påvirker en, alle de forskjellige kildene til én kilde. Med andre ord, finnes flere ulike kategorier i dette arbeidet, avhengig av forbindelsen mellom disse to, et menneske og skaperen.

Fra første del av Morgenleksjonen 7/7/2011, Shamati #15

Den daglige kabbalaleksjonen 11.07.2011

Writings of Baal HaSulam, “Letter 25″
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Truma (Donation)”, “You Shall Make A Table”, Avsnitt 485, Leksjon 20
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 1, Table of Questions and Answers for the Meaning of the Words”, Avsnitt 55, Leksjon 36
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Preface to the Wisdom of Kabbalah, Avsnitt 20, Leksjon 15
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Matan Torah (The Giving of the Torah)”, Avsnitt 16, Leksjon 11
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

En investering i egoisme er som å sette en sprøyte i en protese

Kronikk: (Michael Lewis, forfatteren bak bestselgeren om Wall Street, Liar’s Poker, i en artikkel om Hellas og korrupsjonskultur): ”For et fantastisk folkeslag!” De har ingen følelser ovenfor hverandre: Den vanskeligste oppgaven du kan få i Hellas er å prøve å få en greker til å gi komplimenter til en annen medborger bak hans rygg.

All suksess blir sett på med mistenksomhet. Alle er like sikre på at alle andre snyter på skatten, bestikker politikerne, tar imot bestikkelser selv eller lyver om verdien på det de eier.

Denne totale mangelen på tiltro til hverandre er selvforsterkende. Epidemien når det gjelder løgner, bedragerier og stjeling gjør det umulig å skape et fellesskap, og det at fellesskapet kollapser fører bare til flere løgner, bedrag og stjeling. Det at de mangler tillit til hverandre slår tilbake på dem selv og deres familier.

Strukturen i den greske økonomien er basert på et fellesskap, men landet er det motsatte av et fellesskap i ånden. Den virkelige strukturen baserer seg på hver mann tar vare på seg selv. Nettopp dette systemet har investorene forsynt med milliarder av dollar, og kredittboblen har dyttet landet over kanten og dette har ført til fullstendig moralsk forfall.

Min kommentar: Bare én ting kan hjelpe: Å utdanne mennesker innen nye sosiale relasjoner, å oppnå likhet med naturen (skaperen), det vil si i en fullkommen, global og helhetlig samhørighet. Dette er en lang prosess, men så snart vi begynner på den vil vi føle støtten fra alle kreftene i naturen innenfor alle områdene i livet vårt.

Evolusjon fører til samarbeid

Spørsmål: Tanken med interaksjon mellom to motparter gikk neppe lengre enn grensen til ren filosofisk forskning og kulturelle foredrag. Du bringer det fram igjen, selv om menneskeheten har gått trett av forsøk på å utføre det.

Svar: Personen som kommer med dette spørsmålet er sannsynligvis en filosof, så her er et utdrag fra min nye bok:

«Tanken om at evolusjonens forløp kan forklares av interaksjon mellom to motparter oppstod for lenge siden. Det er tilstrekkelig å nevne opposisjonen av yin og yang i kinesisk mytologi og filosofi, Empedocles kjærlighet og fiendskapsfilosofi, konflikten mellom godhet og ondskap i de religionene som har utspring i Abraham, og Hegels dialektikk.

I vitenskapelig evolusjonisme fra siste halvparten av det 19. århundre, baserte Herbert Spencer sin teori på opposisjon av differanse og integrering. I hver tidsepoke har denne universale ideen fått nye tillegg, ny mening, avhengig av graden av menneskelig spirituell utvikling.

Derfor er det viktig i moderne evolusjonisme at en ny teori om koevolusjon oppstår. I følge denne teorien bestemmes utviklingen av organiske og bevegelige naturer av interaksjonen mellom to prinsipper: «kooperasjon» (koevolusjon) og «konkurranse», mens fokuset er plassert på det første, og ikke det andre prinsippet. Merk at koevolusjonære prosesser – tilsvarende utvikling av systemer (eller elementer inni et system) med gjensidige selektive krav – ble oppdaget for lenge siden i biologien. De ble imidlertid sett på som «marginale», ubetydelige og var begrenset til ulike typer av symbiotiske forhold (parasittisme, protosamarbeid, gjensidig avhengighet osv).

De siste tiårene har uttrykket «koevolusjon» strukket seg langt utenfor biologien og antatt en mye bredere, grunnleggende, filosofisk betydning og legger grunnlaget for dannelsen av en ny vitenskapelig kognitiv modell med innvirkning, ikke bare for naturvitenskap, men også humanitær tankegang inkluderes i studiet av prosesser som oppstår på alle nivå i bevegelige og organiske naturer, fra subatomisk og molekylærgenetikk til sosialt liv og koevolusjon av ideer.

Denne ideen har merkbart svekket de etablerte stereotypiene av konkurranse som den drivende kraften i evolusjonen: Den koevolusjonære tilnærmingen knuser det gamle bildet av Naturen som «krigen mot alt», som en ubarmhjertig kamp for å overleve.

I rettferdighetens navn må vi huske: Charles Darwin sa at han anvendte konseptet «kampen om tilværelsen» «i et bredt og metaforisk spekter som inkluderer eksistens avhengig av hverandre.»

Dette prinsippet utvides til sosialt liv. «En stamme bestående av mange medlemmer som, fra egenskap av et høyt nivå av patriotisk ånd, troskap, lydighet, mot og sympati, alltid stod rede til å bistå hverandre og å ofre seg selv til fordel for fellesskapet, triumferende overfor andre stammer; og dette var naturlig utvelgelse.»

Dette indikerer viktig omforming i bevisstheten til det moderne mennesket, i verdibegrepet. Selv om konkurranse ikke gir etter for idealene om samarbeid, gjensidig bistand og solidaritet, mister det tydelig fotfeste og blir ikke lenger betraktet som naturens fundamentale lov som rettferdiggjør egosentrisme i alle hendelser.

Det er ingen tilfeldighet at tilhengere av koevolusjon mener at disseminering kan bistå i å igjenkonstruere forholdet mellom mennesket og naturen og til og med skape en ny type sivilisasjon basert på samarbeid, ikke-vold og dialog.»