Spørsmål: Hvordan bør vi jobbe med forstyrrelser?

Svar: Forstyrrelsene er nettopp det som hjelper oss med å belyse vår tilstand og styrke samholdet oss imellom i større grad. En forstyrrelse viser hvor du ikke har ferdigstilt arbeidet ditt ennå. Dette hjelper deg faktisk. Vi kaller det forstyrrelser, men egentlig er det avdekkinger av hvilke feil du nå vil kunne korrigere siden det har blitt avslørt for deg.

Alt blir gradivs avslørt, steg for steg. Det finnes mange flere hinder som vil avdekkes for deg på veien. Akkurat nå er det dette som har blitt gitt deg. Du må ikke se på det som en forstyrrelse eller prøve å unnslippe det. Bare aksepter det på riktig måte.

Du må ikke drukne deg i dette problemet eller bli oppholdt i det. Du må øyeblikkelig prøve å overkomme det: løft deg over det og ta det opp i deg, og slik vil du fortsette videre over det.

Jeg fjerner ikke problemet og jeg prøver ikke å late som om det ikke eksisterer. Jeg prøver ikke å benytte ulike triks slik at jeg kan ignorere problemet. Jeg aksepterer det slik at jeg over det kan styrke min samhørighet med andre og med skaperen i enda større grad.

Tenk deg for eksempel at jeg avdekker visse ubehagelige egenskaper i deg. Helt fram til nå har vi vært venner, men nå er det noe ved deg som jeg ikke liker lengre. Jeg må likevel akseptere det gjennom tro over fornuft, det vil si å forstå at jeg ser feil i deg i henhold til min egen feilaktige natur. Jeg må ønske å bli tilknyttet deg uavhengig av alt annet, som om du bare var en engel. Alle feil jeg ser i andre mennesker viser tross alt meg selv, akkurat som i et speil.

Bare husk på at alt dette er en del av vårt indre arbeid, og ikke profesjonelle ferdigheter innen dessiminasjonsarbeidet.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 28/07/2011, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Peace»: Det var vanskelig for dem å godta antakelsen om naturens tilsyn… Følgelig kom de til en annen konklusjon; nemlig at det finnes to veiledere: en skaper og ivaretar det gode, og den andre skaper og ivaretar det onde. De har også videreutviklet denne metoden med bevis og tegn langs veien.

I min utvikling støter jeg på ulike problemer, oppdager nye ting og begynner gradvis å kopiere meg selv utover og fyller verden med mine egenskaper. Datamaskinen irriterer meg for eksempel ved å være treg, og jeg forbanner den i fullt alvor.

Dette er innpodet i den menneskelige natur etter prinsippet om «Av dine handlinger skal du kjennes». Min holdning til den eksterne virkeligheten kommer fra den indre. En nøytral ytre virkelighet eksisterer faktisk ikke: Alt jeg ser utenfor meg, er en refleksjon av mine egenskaper.

Av den grunn overfører jeg nivået av min utvikling til den omkringliggende virkeligheten uten å være klar over det, og forventer at den tilsvarer min standard. Når jeg snakker med andre lurer jeg noen ganger seriøst på hvorfor de ikke forstår og føler ting slik jeg gjør det… Jeg har store krav til den ytre virkeligheten, en fast overbevisning om at den må tilsvare min forståelse og oppfatning.

På den måten ble den eldgamle tilnærmingen til naturen, som et system av uframkommelige og strenge lover, erstattet av et system med to autoriteter. Mennesket har oppdaget at naturen også har potensial og handling, årsak og konsekvens, vilje og uvilje.

I sin fantasi har folk utstyrt den med noe som ligner en «sjel», gitt den årsak og formål og startet en dialog med den: «Dersom jeg gjør slik, blir resultatet bra. Dersom jeg gjør slik, blir resultatet bare verre. Dermed kan naturen reagere positivt eller negativt. Det er som med meg og andre mennesker.»

På den måten begynte folk å overføre sine egne egenskaper, ønsker, tanker og intensjoner til naturen. Det er to motsatte krefter i mennesket: godhet og ondskap. Følgelig eksisterer de også i naturen. Mennesker kan enten behandle meg bra eller dårlig, selv kan jeg behandle meg selv eller andre bra eller dårlig, følgelig har også naturen denne inndelingen av to krefter.

Hvordan tilnærmer jeg meg den gode kraften i dette tilfellet? Eller motsatt, den onde kraften? Det markerer begynnelsen på kalkulasjoner som oppstår fra ideen om to krefter.

Det finnes dessuten et dypere lag her. Det er umulig for meg å «gi liv til», oppnå spiritualitet og gi den enkle sjelløse naturen en autoritet om jeg handler som en uavhengig eksistens. Den enkle autoriteten forblir alltid den samme. Det betyr at den ikke har noen fornuft. Hvordan kan du planlegge noe, når godhet og ondskap ikke er i konflikt inni deg, når du gjør dine kalkulasjoner basert på deres motsetninger?

Absolutte regler er naturen i sin rene, mekaniske form. Men så snart jeg tillegger den to krefter, godhet og ondskap, begynner kalkulasjonene. Tross alt kalkulerer jeg selv basert på samsvar mellom to muligheter, to krefter. Og så snart jeg vender meg utover, finner jeg dem i naturen.

Slik begynner motstanden, men nå ser mennesket på virkeligheten som en autoritet, en makt. Enhetlig natur er ikke tilstrekkelig for det nåværende styret, og bare to makter plasserer mennesket mellom to autoriteter, to branner. Det er vår oppfattelse av virkeligheten. To autoriteter forutsetter kalkulasjoner, en plan, en kamp om godt og ondt osv.

På dette tidspunktet trer religionen fram, inkludert mystisisme og ulikt «vrøvl» med naturen. Ettersom mennesket utvikles psykologisk, avbilder og overfører man sin indre virkelighet til naturen og tilegner den sine egne krefter og egenskaper.

Slik kan en tro blomstre, og plassere alle slags guddommer og avguder på en trone. Med tiden ble de til antikkens mytologi.

Dermed markerte den første teorien i utgangspunktet omformingen fra det levende nivået: Da mennesket skilte seg fra naturen og ble separert fra den, ble det et menneske. Og den andre teorien henger sammen med den påfølgende utviklingen, opposisjonen mellom godheten og ondskapen i oss, forholdet mellom mennesket og samfunnet. Når to motsatte krefter oppstår inni oss, kan vi tillegge naturen tilsvarende betraktninger også.

Det er her menneskehetens natur stammer fra. I forhold til naturen utvikler vi oss spesifikt som en menneskehet, og i denne verden er kultur og vitenskap per definisjon medfødt hos menneskene. Dette privilegiet kommer utelukkende fra teorien om to autoriteter. Uten den ville vi ikke ha utviklet kultur, noe som skiller oss fra dyr. Kultur er alt: fra klær til språk og selvutfoldelse.

Slik utvikler den menneskelige rasen gradvis sin oppfattelse av verden.

Fra femte del av Den daglige kabbalaleksjonen 1/8/11, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Religion, Utvikling - Inga kommentarer →