Spørsmål: Hva vil det si å gi opp alt for å nå det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt for det spirituelle er å bestemme seg for at målet mitt er å oppnå giveregenskapen, slik at bare denne får styre meg i en slik rekkevidde at mitt «selv» ikke lengre føles. Akkurat som du nå ikke føler skaperen, kommer du ikke til å føle deg selv.

Uansett hva som skjer, uansett om folk skjeller deg ut, eller hva som blir sagt om deg – ingen ting kommer til å påvirke deg.

Egoet ditt kommer til å vokse seg større og større, men du kommer hele tiden til å heve deg over det med giveregenskapen din. Og da kommer du til å ligne skaperen til en viss grad.

Du skjønner; vi kan irritere ham så mye vi orker, uten at det påvirker ham. Hvordan takler han det? Er den øvre kraften ikke i besittelse av et sinn, eller følelser? Nei, det er bare det at giveregenskapen er hevet over alt. «Kjærligheten dekker over alle synder!» Og om vi kommer dit, betyr det at vi er rede for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner. Og jo raskere du rykker framover, jo oftere kommer du til å falle. Det er som i sportsverdenen: den som når finalen er den som er best egnet til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, derfor kommer færre og færre fram til finalen. Da er det ikke til å undres over at mennesker faller fra på veien. Det er trist, men slik er naturens gang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Høytider, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvorfor skapte skaperen sjelen i en fullkommen og evig tilstand, for etterpå å «tømme beholderen» og etterlate den uten lys – og skjule seg selv?

Dersom årsaken til skapelsen av virkelighetene er å glede skapningene, hvorfor skapte han da denne fysiske, turbulente og forpinte verden? Uten den, kunne han absolutt ha gledet sjelene grenseløst; hvorfor plasserte han sjelen inni slik en stygg og uren kropp?

De lærde forklarte verset, «den som spiser noe som ikke tilhører ham, er redd for å se en i øynene». Det betyr at skam er del av en gave som gis uten vederlag. For å spare sjelen for dette, skapte han denne verden hvor det finnes arbeid å utføre. Slik vil de glede seg over arbeidet, for de belønnes av helheten for arbeidet sitt – og blir spart for følelsen av skam.

Baal HaSulam, The Study of the Ten Sefirot, Part 1. «Inner Reflection», Chapter 1, Item 6

Kategori: Kabbalistiske kilder - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det å gi opp alt til fordel for det spirituelle målet?

Svar: Å gi opp alt til fordel for den spirituelle virkeligheten betyr at man bestemmer seg for at ens mål er å oppnå giverkraften slik at bare denne egenskapen vil regjere inni meg, i så stor grad at mitt «jeg» ikke vil kunne føles lengre. Akkurat slik som du ikke kan føle skaperen ennå, vil du heller ikke føle deg selv. Uansett hva som skjer, uansett om mennesker forbanner deg eller hva de sier om deg, er det ingenting eksternt som vil påvirke deg.

Ditt ego vil vokse seg større og større, men du vil hele tiden løfte deg over det med din giverkraft. Deretter vil du være lik skaperen til en viss grad.

Du vil se at vi kan være så sinte på han som vi bare vil, og at dette ikke vil påvirke han. Hvordan klarer han dette? Har ikke den øvre kraften et sinn eller følelser? Nei, det er bare kjærligheten og den givende egenskapen som er over alt annet. «Kjærlighet vil dekke alle synder!» Om vi oppnår den, vil dette si at vi er klare for Rosh HaShana (det nye året)…

Dette er veldig vanskelige situasjoner, og jo fortere du utvikler deg, jo mer faller du. Det er som med sport: Den som kommer til finalen er den som er best forberedt til å nå målet. Utvelgelsen blir mer og mer kompromissløs, og færre og færre når målet. Derfor er det ikke tvil om at mennesker vil falle av på veien. Dette er synd, men det ligger i tingenes natur.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/09/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Høytider, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Writings of Rabash, Dargot HaSulam, “You Will Be Renewed in a Shofar”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Pekudei (Accounts)”, “All the Rivers Flow into the Sea”, Avsnitt 1, Leksjon 1
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 6, Kapittel 15, Spørsmål 133, Leksjon 4
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Preface to the Wisdom of Kabbalah, Avsnitt 135, Leksjon 58
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Writings of Baal HaSulam, “The Nation”, Leksjon 22
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Årets begynnelse, «Rosh HaShana», er en spesiell dag der vi fødes som «mennesker». Et menneske kalles «Ben Adam», som betyr «sønn» på det nivået som kalles Adam, (lik skaperen). Dette nivået begynner med innskrenking, med sjelens lojalitet (Mesirut Nefesh).

Nefesh (sjel) er det første og svakeste lyset vi oppnår. For å klare det, må vi sette det høyere enn våre fysiske liv, dvs gi opp alle mulige slags tilfredsstillelser for spirituell hengivenhets skyld – samhørighet med hverandre, gjensidig vekkelse og garanti. «Jeg er villig til å gi opp alle materielle ting for å oppnå giveregenskapen»; det er menneskets begynnelse.

Fra dette punktet begynner man å heve seg oppover nivåene mens man arbeider med å perfeksjonere giveregenskapen inni seg og hele tiden prøver å forbli sammensmeltet med den. For å klare det må man få i stand en passende omgivelse for seg selv, der man er under påvirkning. Dette arbeidet kalles skaperens arbeid. Det er å arbeide med sin likhet til skaperen og med sin hengivenhet til ham.

Denne omgivelsen består av: den kabbalistiske gruppen, læreren, bøkene og studiet, dvs alle grensene et menneske befinner seg innenfor. Samtidig må en alltid ransake seg selv: Handler du riktig og gjør du alt for å arrangere livet ditt riktig, hvordan bør du fordele tiden din, tankekraften og intensjonen, for på best mulig måte å oppdage ønskene dine? Slik dømmer vi oss selv før det nye året begynner, i tiden som kalles «omvendelse».

En må holde seg til gruppen for å motta den virkelige lojalitetskraften fra dem og, som skrevet står: «gi hele sin sjel» (Mesirat Nefesh), som når man blåser i hornet, eller under Isaks ofring. Ved hvert nivå er det nødvendig å oppnå denne tilstanden.

Nå forventes det dog ikke at vi skal utføre et så ufattelig stort offer som Abraham, som ofret sin elskede sønn. For oss er det nok å blåse i hornet (Shofar). Slik er nivåene våre adskilte: forfedrene tilhører nivået av HaBaD – og vi tilhører NeHY. Men i virkeligheten er dette det samme offeret ethvert menneske må utføre på hvert nye nivå av ønsket om nytelse som blir avdekket inni ham.

Etter det fortsetter vi kontinuerlig å øke viktigheten (skjønnheten Shufra) av giveregenskapen gjennom vår vilje til å oppnå lojalitet i sjelen. Alt begynner med den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef) – og etterpå oppturen av vårt ønske om nytelse. Her begynner mennesket og dette er betydningen av det nye året, den dagen vi begynner å vokse.

Selv om det synes å være mange oppdiktede fortellinger som forteller om årets begynnelse, må vi prøve å trenge inn i dem. Der ser vi skapelsesplanen, ønsket om å glede skapningene, ønsket om tilfredsstillelse og arbeidet for å oppnå det – for igjen å gå tilbake til utgangspunktet og holde seg til den grunnleggende tråden – og å forstå tekstens indre mening.

Det finnes nemlig ulike måter å formidle ting på. Selv kabbalistene skriver på en måte som gjør at den som leser det oppfatter innholdet i henhold til sitt eget ninå. Også når noen oppfatter disse historiene som et eventyr for barn, vil han rykke framover og vokse. Det betyr at han må gå gjennom disse ulike nivåene.

Selv om det kan se ut som et eventyr, skjuler det en uendelig dybde, like høy som alle de spirituelle nivåene. Vi må prøve å oppnå det dypeste, innerste nivået for å få et forbilde for vår egen korreksjon, for å bli menneskelige og begynne det nye året på denne måten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helligdager, Indre arbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Jeg hørte fra Admor fra Kalushin at i tidligere tider kunne oppnåelsen av skaperen komme først etter å ha studert alle de ytre lærdommene som kalles «syv hoffdamer tjener kongens datter» og forferdelig asketisme.

Til tross for alt dette, fant noen få nåde i skaperens øyne. Fra den tiden vi gjorde oss tjent med Aris lære og Baal Shem Tovs tjenester, gjelder dette imidlertid alle mennesker – og vi behøver ikke lengre den tidligere nevnte forberedelsen.

– Baal HaSulam, Fruit of the Wise – Letters. pg. 116, Letter 38

Kategori: Kabbalastudier, Kabbalistiske kilder - Inga kommentarer →

Writings of Rabash, Dargot HaSulam, “Malchut, The Collections and Warrants”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “VaYelech (And Moses Went)”, “Song, Singing”, Avsnitt 25, Leksjon 2
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 6, Kapittel 15, Spørsmål 131, Leksjon 3
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Preface to the Wisdom of Kabbalah, Avsnitt 131, Leksjon 57
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Writings of Baal HaSulam, “The Nation”, Leksjon 21
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Helligdager og spesielle dager omtalt i kabbala er ikke datoer på den vanlige kalenderen, men oppnåelsen av ens egen personlige tilstand der et menneske foretar grunnleggende beregninger med seg selv. Dersom en person kommer til denne beregningen, betyr det at han virkelig har en ny begynnelse – som kalles det nye året – Rosh HaShana. Følgelig oppnår han bønnen for helligdagen.

Hver helligdag er en spirituell beregning og en bønn, for det finnes ikke noen ting annet enn korrigeringen av ønskene våre. Men begynnelsen på det nye året er spesiell, for den kommer etter mye innsikt. Den kommer bare når et menneske har gransket seg selv fullstendig og har fått innsikt i alle ønskene som avdekkes for ham, for hvert høyere nivå inkluderer alle de tidligere nivåene som en liten del av seg.

Når en person beregner alle sine handlinger og tanker, ser han imidlertid at han ikke har lykkes. Han rykker ikke framover, for han er absolutt ikke skapt for spirituell framgang. Han blir overmannet av tunge tanker om spiritualitet, tvil og av misunnelse mot andre. Han ønsker å være hevet over dem og tenker: «hvorfor dem og ikke jeg».

Etter å ha gått seg vill i mange slike beregninger, føler han endelig at han trenger en ny begynnelse. Det finnes ingen utvei, for alle disse beregningene, innsikten, kritikken, misunnelse og hat forandrer seg ikke med årene. Det eneste han har igjen nå er en bønn, et skrik om hjelp – for bare den øvre kraften kan hjelpe. Dette indre skriket kalles bønnen for Rosh HaShana, den nye begynnelsen.

Innen det skjer, føler en at en har gått seg fullstendig vill. En ser at hele verden er uenig i det han gjør – og selv forstår han ikke hva det er som skjer med ham og hva denne veien er. All denne kritikken kommer fra egoismen hans.

Derfor taler bønnen om påminnelse, om nødvendigheten av å analysere alle sine ønsker og handlinger. Og om å blåse i hornet (Shofar), fordi vi må løfte opp vår spirituelle vei til tross for alt (på arameisk betyr Shufra skjønnhet). Nå må en vende seg til den grunnleggende kilden for å rykke framover.

Mange meninger og mange mennesker påvirker en person og inspirerer ham med tankene sine og trekker ham i ulike retninger. Men en må sette en streng dommer over seg og hele tiden få det bekreftet i henhold til ens forståelse av det som står skrevet i de grunnleggende kildene. På tross av ens ego, ens ønske om vinning og om å heve seg høyere enn andre, bør en arbeide for det motsatte; å ønske å oppnå bare giveregenskapen og å oppløses i nasjonen der skaperen dveler.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Vår felles tilstand der vi alle eksisterer knyttet sammen med hverandre kalles uendelighetens Malchut, Shechina. Shechina er et «sted» der det øvre lyset avdekkes. Det kalles Shochen i henhold til hans handlinger: Han dveler og bor i henne.

Vi er ønsker som er knyttet sammen med hverandre av felles giveregenskap. Det er i henhold til den egenskapen vi avdekker i det øvre lyset som fyller oss.

Til vi føler at vi er knyttet sammen og eksisterer i tilstanden til en fullkommen og korrigert Shechina, et korrigert nettverk oss i mellom, eksisterer vi derfor i shechinas skjul og ikke i avdekningen. Denne beholderen er ikke avdekket. Derfor kalles den Shechina i eksil, som betyr i landflyktighet. Den er skjult for oss.

Fra den sjette leksjonen på kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Når egoismen min avdekkes for meg, blir jeg nødt til å fange den med halen som en slange. Da begynner jeg å leke med den og å løse de slue knutene og sammenføyningene den planla å lage – skritt for skritt – med stor visdom. Denne planen åpner øynene mine og avdekker råttenheten min. Jeg tilegner meg visdom, øyne som skuer inn i framtiden. Uten dette blir jeg ikke visere.

Det er som å spille sjakk med en som er like lur som en slange. Han konstruerer en uvanlig, utspekulert og komplisert kombinasjon 20 trekk i forkant, mens han beregner alle muligheter og lager en felle for meg – men plutselig skjønner jeg hele planen hans.

I stedet for sjakkbrikkene på brettet ser jeg tankene hans inni dem – i slangens hale. Jeg trekker i halen og begynner litt for litt å avdekke intensjonen hans, evnene hans. Slik er det jeg spiller med skaperen. Han lærer meg å forberede ønskene mine til det nødvendige nivået av tilfredsstillelse for å avdekke ham i spillet.

Dersom jeg ikke fullfører hele spillet, blir jeg ikke smart og følsom nok til å avdekke ham. Faktisk er han allerede avdekket nå, men jeg er ikke i stand til å se ham. Jeg er som et lite barn som står ved siden av sjakkbrettet og iaktar et spill, uten evne til å forstå hvordan spillet fungerer.

Hele vårt liv er et spill om å vinne skaperens sinn, å avdekke ham. Egoismen vår er utrolig slu og prøver å bestikke oss med alle mulige midler. Den fanger oss i den ene eller andre retningen – og dette er faktisk en stor hjelp fra skaperen. Den som ønsker å avdekke den listige planen, vil innse at det livet han ser foran seg bare er et spill. Hvert øyeblikk gir skaperen oss en mulighet gjennom tanker, ønsker og handlinger til å møte ham som medspilleren vår. Da blir hele livet til et spennende eventyr.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 20/9/11, Shamati #152

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →