Lishma er en vekkelse ovenfra – og hvorfor behøver vi en vekkelse nedenfra?

Vi er faktisk ikke i stand til å knytte oss sammen alene; vi klarer ikke å ta et eneste skritt forover, for vi er alle egoister. Men vi må prøve å anstrenge oss

Det står skrevet: «Jeg søkte (med mye slit) og fant». Dersom jeg ikke anstrenger meg, vil jeg ikke motta korreksjonskraften ovenfra. Selv kan jeg ikke skape denne korreksjonskraften. Jeg kan ikke korrigere meg selv. Allikevel må jeg slite og forsøke å klare det. I samsvar med min anstrengelse kommer da denne kraften innenfra – og korrigerer meg.

Noen ganger føles det som om vi hverken forstår eller kan noen ting. Men så får vi plutselig en aha-opplevelse. Det er dette jeg må se fram mot. Om det står det skrevet: «Det er ikke opp til deg å fullføre arbeidet (det er ikke du som fullfører det), men du har ikke frihet til å avvise det». Du må anstrenge deg. For det er arbeidet du legger ned i det som påkaller og tiltrekker korreksjonskraften.

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Vi må klargjøre hvorfor skaperen skapte alt akkurat slik han gjorde det. Alt var i hans makt og han kunne ha gjort det på en annen måte, kunne han ikke? Han er ikke en innbygger i vår verden som må godta ting slik de er.

Hvorfor etablerte han da en motsatt orden av ønsker og lys, der ønsker som tiltrekker seg lyset og avdekker det etter mye slit, bare mottar en ørliten opplysning? Mens det mektige lyset, som de hverken kjenner eller føler, avdekkes på et helt annet sted? Hvorfor må det være slik?

Den største fordelen ved å skjule det enorme arbeidet vi utfører, er at det ikke forvirrer oss. Det er fabelaktig at det mektige lyset vi påkaller holdes skjult for oss.

Jeg utfører en liten handling inni meg selv, avdekker samhørigheten min med alle andre og driver dem mot samhørighet. Slik vekker jeg et veldig lys i de øvre virkelighetene. Men jeg avdekker det ikke – og det er bra. Dersom det hadde blitt avdekket, ville jeg ha stengt meg selv. Jeg ville blitt så stolt at det hadde vært slutten på min spirituelle søken. Derfor må jeg være takknemlig for at lyset er skjult og beskytter ønsket mitt.

På samme tid må jeg utvikle ønsket mitt for å oppnå giveregenskapen. Også når jeg ser at jeg ikke får noen goder for arbeidet mitt. Allikevel ønsker jeg å fortsette. Det finnes ingen belønning, men jeg knytter meg sammen med gruppen, med omgivelsen – og krever ingen ting annet for meg selv enn å bli i stand til å gi.

Den muligheten har jeg alltid. Dersom jeg virkelig ønsker det, står alle veier åpne for meg. Ikke si at skyene har lukket seg over deg; alt er åpent! Det finnes ingen begrensing i giverkraften og du har ingen ting å klage over. Gjør du det, betyr det at du klager over egoistisk mottakelse. Du kan gjøre akkurat hva du vil, men du kan ikke klore noe til deg for din egen skyld.

Når giveregenskapen trer i kraft, skjules ønskene og lysene som fyller dem for oss. Det er på alle måter til vårt eget beste og vi må være takknemlige for det. For det første, fordi det gjør at vi ikke stenger oss og blokkerer for det mektige lyset – og for det andre, gjør det oss i stand til å utvikle giveregenskapen på et fullstendig mørklagt sted.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/11, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →