Han vil fullføre det jeg ikke kunne gjøre
Når vi prøver å få kontakt, begynner vi å føle at vi mangler en form for hjelp ovenfra. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Vi oppnår ikke kontakt og klarer heller ikke å synkronisere bevegelsene våre, men dette gir oss visshet om den ene som kan gjøre det for oss. Det er bare den høyere kraften!
Og da ser vi behovet for den høyere og stedet der han må virke i oss. Det skjer alltid slik i den spirituelle virkeligheten: jeg arbeider, gir mer og mer innsats og oppdager til slutt et «minus». Og fra dette minuset oppdager jeg «plusset» som muligens har det jeg mangler.
Jeg avdekker alltid en mangel, en beholder, et ønske – og i motsetning til det avdekker jeg kraften, lyset, som kan utføre det jeg ikke klarte. Uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Jeg kommer til den slutningen at jeg ikke er i stand til å utføre det. Men på samme tid ser jeg hvem som kan.
Derfor begynner alltid bevegelsene våre i negativ retning og forårsaker oss til å bli skuffet, slitne og sinte. Fra all vår livserfaring forstår vi ikke hvorfor det er slik. I vår egoisme er vi vant til at det fungerer annerledes: den som gir en innsats vinner, opplever framgang og blir belønnet.
Om den spirituelle virkeligheten sies det: «Jeg arbeidet og fant» – ikke at jeg «seiret», «fortjente», eller «stjal». Det vil si at jeg oppnådde det ikke ved egen kraft, der jeg begynner en handling og fullfører den.
Her fungerer det annerledes. Takket være innsatsen min, når jeg en viss grense der ingen ting fungerer. Jeg blir fortvilet, gir opp, ønsker ikke lengre noen ting og føler enorm skuffelse. Og bare da, hvis jeg beveger meg en millimeter forover, finner jeg ut at det finnes en kraft som kan utføre dette!
Og denne kraften skjuler seg bevisst, til jeg når en forfatning av fullstendig fortvilelse. Baal HaSulam skriver i sitt brev: «Det finnes ikke et mer lykkelig øyeblikk i noens liv, enn når man når grensen til sin egen styrke og ser at man ikke lykkes» – for bare da kan man løfte opp en bønn og rope ut. Man vet hvem man må henvende seg til – og bare da vil det åpenbares for en.
Videre vet man at det ikke finnes noen annen utvei: man må rope ut. I virkeligheten er dette ropet alt som kreves.
Fra andre del av Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)