Skapningen er ønsket som er skapt av lyset. Der finner vi kilden til det øvre lyset, og filter som står i veien for ønsket og som ikke tillater at dette enorme lyset, som kommer fra den uendelige virkeligheten, når oss. Dette lyset blir gradvis svakere og svakere, og til slutt er det bare en veldig lite flamme som når oss.

Det øvre systemet som kontrollerer ønsket kalles systemet av virkeligheter. Dette er bare et organisk miljø som holder lyset tilbake av ulike grunner. Det er laget på en slik måte at det allerede vet hvordan det kan tilpasse seg ønsket.

Ønsket er rått materiale. Ønsket blir likevel polert og inntar ulike former gjennom flerfoldige handlinger som det utfører under ledelse og veiledning ovenfra. Det faktiske ønsket er bare ønsket om å nyte, om å få tilfredsstillelse, som endrer og utvikler seg under påvirkning av lyset fra kilden, den uendelige virkeligheten, som strømmer gjennom systemet av virkeligheter. Det finnes derfor tre komponenter: den uendelige virkeligheten, systemet av skjulte virkeligheter innenfor denne, og ønsket om å få som nå ledes til en tilstand som er lik den uendelige virkeligheten.

Den absolutte giverkraften styrer den uendelige virkeligheten. På den andre siden er det absolutt mottagelse som regjerer i denne verden, og disse to egenskapene er fullstendig motsatte. Vi lærer hvordan ønsket om å nyte oppnår den givende formen. Ønsket om å nyte forblir, men det oppnår ulike former: For det første lærer det ting som det kan nyte. Alle disse formene blir inkludert inni det, og deretter skaper de seg om til giverkraften ut i fra deres opplevelse av hvilke måter man kan nyte på.

Vi kan ikke gjøre det på noen annen måte siden vi i utgangspunktet ikke en gang kjenner til disse nytelsesformene. Vi er som en baby som gir smokken sin til en voksen fordi den har et ønske om å glede andre. Han forstår kun denne nytelsen, og han tror at alle andre også vil nyte den.

I utgangspunktet er det derfor slik at et avtrykk er etterlatt i denne animalske kroppen, en form, der det er mulig å nyte. Da kan vi snu denne nytelseshandlingen i en annen retning, det vil si i retning av et medmenneske. Da vil det refereres til som «å glede», å gi.

Det er derfor systemet av virkeligheter først må lage et avtrykk av nytelser i denne leiren, denne deigen, eller risse det inn i marmor. Deretter må  det skape en mulighet til å endre disse formene av individuell nytelse om til den givende kraften og til å nyte muligheten til å gi.

Forskjellen er at når et menneske tar imot for seg selv, isolerer han seg fra andre og ser bare sine egne ønsker og egenskaper, som om han levde alene. Denne tilstanden kalles denne verden. Når mennesket kommer ut av seg selv og begynner å gi, har han ingen andre å gi til enn skaperen, og han begynner å forstå han. Når han planlegger å gi til skaperen, begynner han å forstå hva han gir, hvem han gir til, hvilken nytelse han gir skaperen og deretter oppnår han skaperens nivå.

Fra del tre av Den daglige kabbalaleksjonen 29/11/2011, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 7
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 8
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 4
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 5
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 6
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 1
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 2
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Verdens Arvut-kongress, Leksjon 3
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Verdens Arvut-kongress, “Åpningsseremoni”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Shamati #72: Tillit er det lyset kler seg inn i, også kalt «liv». Det er fordi det finnes en regel som sier at det ikke finnes lys uten Kli (beholder). Det blir videre fortalt at dette lyset, kalt «livets lys» ikke kan kle seg inn selv, men må kle seg gjennom et Kli (ønske). Kliet der livets lys er kledd inn kalles vanligvis «tillit». Det betyr at han ser at han kan gjøre alle vanskelige ting.

Det betyr at om vi ikke oppnår den tilstanden som kalles tillit, vil vi heller ikke være i stand til å avdekke det øvre lyset. Det er fordi lyset oppnås og oppleves i denne beholderen av tillit, det vi si at vi må være sikre på at det står i vår makt å gjøre dette og at det kun er avhengig av oss. Om denne indre følelsen vekkes i oss, vil vi garantert lykkes og avdekke lyset.

Livsnivået defineres av i hvilken grad man har tillit, og jo sterkere denne følelsen av tillit er, jo mer lys vil avdekkes inni den. Vi befinner oss i et hav av uendelig lys allerede nå, men på grunn av at vi ikke har tillit, beholderen for å avdekke lyset, føler vi at vi befinner oss i denne bittelille tilstanden – i et svart, sentralt punkt, som gir oss den svakeste følelsen av liv som finnes, og den kalles «denne verden».

Om vi ønsker å oppnå en større livsfølelse i stadig økende sfærer, helt til den siste, uendelige, ubegrensede sfæren, er dette kun avhengig av hvor sikre vi er på at vi vil oppnå den kun innenfor vårt samhold.

Det finnes ingen tvil eller mangel på selvtillit, slik som tanker om at dette ikke er den riktige tiden å gjøre det på, at vi kanskje kan gjøre det i morgen eller dagen etter. I det øyeblikket vi oppnår denne tilliten sammen, vil vi øyeblikkelig bryte gjennom Machsom.

Selv følelsen av vårt liv her i denne verden, er avhengig av følelsen av tillit. Jo større tillit vi har til den, jo større vil følelsen av materielt liv være.

Lyset og våre egoer leker med hverandre og vi befinner oss i midten, mellom dem. Alt er avhengig av vårt nivå av tillit: om vi er i stand til å løfte oss over egoismen hvert eneste øyeblikk og holde fast på lyset, strebe etter å bli lik det.

Denne krigen stanser ikke ett eneste sekund, for så snart vi løfter oss over en viss tilstand, jo større blir det egoistiske ønsket som nå avdekkes for å gi oss muligheten til å løfte oss over det igjen til et enda høyere nivå. Det er derfor vi må utføre et konstant indre arbeid.

Vi må forstå at alle nedturene blir gitt oss for at vi skal overkomme dem, og på denne måten oppnå ubegrenset tillit. Den eneste løsningen her er å skille oss fra oss selv og holde fast på gruppen. I den må jeg finne den mektige kraften som kan sluke meg og lede meg til det neste nivået, akkurat som et barn i mors mage, AHP av den øvre.

I den grad jeg klarer å holde fast på denne heisen, vil den hele tiden løfte meg til høyere nivåer. Jeg må bare holde fast i den hele tiden, over min egoisme, som vil plage meg mindre og mindre.

Min oppgave er kun å løfte meg over det å få og over til det å gi, tro over fornuft, og denne handlingen er kun mulig i gruppen. Jeg vil hele tiden forsøke å gjøre dette, mens egoet mitt vil kaste meg til side, forstyrre meg med trivielle ting, og deretter med ting som er enda større og viktigere, helt til jeg til slutt klarer å løsrive meg fra det og til og med slutte å føle hvor langt jeg har kommet.

Dette er hva hele vårt arbeid består av. Om jeg ikke hvert eneste sekund opplever meg selv dypere i gruppen, i samfunnet og i den felles tilliten som vi oppnår sammen, da kommer jeg ut av min beholder, vårt felles ønske for å avdekke den spirituelle virkeligheten og jeg oppnår ingenting. Det er slik jeg mister tilliten.

Hele vår tillit er basert på at mennesket holder fast på gruppen og der finner kraften som hele tiden lar han oppnå høyere spirituelle nivåer.

Fra forberedelsessleksjonen til Arvut-kongresen 5/12/2011

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Forberedelsesleksjon 2
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Essence of Religion and It’s Purpose”: Det viser seg at vårt endelige mål er å kvalifisere oss til å oppnå han, for at han skal bosette seg i oss. Dette målet er bestemt, og det er ingen mulighet til å omgå det siden hans veiledning overvåker oss uansett hvilken av de to veiene vi går; det vil si lidelsens vei eller Toraens vei.

Det finnes en øvre kraft som har skapt ønsket om å få og som har utviklet det. Den ga ønsket alt det trengte for å vokse, men når det ble større oppdaget det plutselig at det ikke følte seg så bra og at det faktisk ikke fikk oppfylt ønskene sine. I sin spede ungdom, mens det vokste opp, var alt som det skulle være: Det fikk alt det ønsket seg. Da ønsket det seg enda mer, og fikk det også. Nå når det er blitt voksent er alt annerledes; Det får ikke automatisk tilfredsstillelse. Tvert imot, jo mer det ønsker seg, jo mindre får det. Ønsket tenker derfor: «Hvem eller hva er det som er årsaken til denne negative følelsen?»

Menneskeheten er inndelt i flere kategorier når det gjelder dette spørsmålet. Vi har 99 prosent som helt enkelt bare fortsetter, som tiltrekkes av det gode og forlater det onde, og nyter livet så mye som mulig. Det er også de som går i gang med å lete etter sannheten, det vil si å lete etter årsaken til det som skjer.

Mennesket prøver å forklare denne kontrasten gjennom lederskapet som endrer seg så dramatisk når det vokser opp. Først behandler alle han bra helt til den virkelige endringen kommer, og da krever alle noe fra han og behandler han dårlig. Denne kontrasten og denne konflikten er veldig forvirrende, og det er da enkelte begynner å lete etter en løsning. Den øvre kraften som skapte ønsket om å ta imot og som har utviklet det til en mektig egoisme, kan til slutt lede det til den riktige tilstanden.

Dette er to krefter som handler i virkeligheten og som hjelper oss til å oppnå denne tilstanden. Det er én kraft som drar og én som dytter. Det egoistiske ønsket elsker nytelser og hater lidelse. Det elsker med andre ord tilfredsstillelse og hater tomhet. Det kan derfor styres gjennom disse to tilstandene. Når det er tomt, springer det avgårde for å lete etter tilfredsstillelse. Når det er tilfredsstilt, blir det tiltrukket av det. Ved å bruke disse to tømmene på seletøyet kan vi gjøre alt vi vil med ønsket.

Hva er så vitsen om ønsket adlyder skaperens tømmer hele tiden? Det uorganiske, det organiske og animalske nivået utvikler seg tross alt på denne måten, så hva trenger vi skapningen for? Om det var slik ville det tross alt ikke finnes noen som er unike, og mennesket ville da også blitt styrt av nytelser og lidelser i livet. Originaliteten og det unike ved skapelsen, ved virkelighetene, ved skapningene kan kun bli avdekket i unike skapninger som klarer å handle mellom disse to «tømmene».

Dette gjelder selv om ønsket hele tiden adlyder den øvre veiledningen og ikke har noe annet sted å gjøre av seg, siden kreftene omslutter han fullstendig selv om de er skjulte. Det viktigste er at disse skapningene ønsker å oppnå handlingene til disse kreftene: Hva er de? Hvorfor finnes de? Hvilke ønsker påvirker de? De ønsker å forstå systemet som de selv er en del av, og i henhold til det begynner de å forstå hvem det er som styrer deres ønsker. I henhold til prinsippet «Gjennom dine handlinger kjenner vi deg», oppnår de det styrende sinnet, kraften som styrer i skapningen.

Når vi vokser opp og oppdager de to kreftene som styrer oss, den positive kraften og den negative, når vi ser «tømmene» som kontrollerer våre handlinger, er dette et godt tegn. Det betyr at vi har beveget oss videre fra de 99 prosentene til den ene unike prosenten som skapningen var ment for.

Når vi oppdager skaperens giverkraft i form av lidelse og nytelse, det gode og det onde, kulde og varme, sult og metthet, må vi forstå at alt skjer for å gjøre oss oppmerksom på at skaperen er den absolutte gud. Læren om kabbala er læren om avdekkingen av skaperen, avdekkingen av hans handlinger. Derfor studerer vi oss selv konstant: «Hvem er jeg og hva er jeg? Hele virkeligheten, også gruppen, er inni meg.» Til slutt vil jeg oppdage dette dypt inni meg.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 28/11/2011

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Forberedelsesleksjon 1
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Det er ikke tilfeldig at vi er spredt over hele jordkloden og at store avstander skiller oss. Vi ble skapt slik med vilje. Dette kommer fra da Babels tårns falt.

Vi må bruke disse separasjonselementene på riktig måte slik at vi uavhengig av dem øker samhørigheten mellom oss. Derfor skal ikke de som befinner seg langt borte føle at de er langt unna oss.

Samhold er over rammene som gjelder for vår virkelighet. Mennesker som befinner seg et sted langt, langt unna kan oppleve samhold med alle andre sterkere enn noen som er her fysisk. Hans ønske, hans bitterhet over det faktum at han er langt unna alle andre, hans sterke ønske om å føle alt vi gjør, intensiverer hans følelse i så stor grad at han er fullstendig med oss.

Han kan ta opp i seg absolutt alt som skjer under kongressen. Det viktigste er å stille hjertene våre inn på samme frekvens: samhold.

Fra serien av virtuelle søndagsleksjoner 20/11/2011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →