Spørsmål: Hvordan gir jeg en gave til noen jeg har virtuell kontakt med?

Svar: Gir vi materielle gaver til vennene når vi treffer dem fysisk? En ekte gave befinner seg i hjertet. Når vi virkelig har gaver å dele med vennene, vil de føle det. En som gir en gave kalles den øvre – og en som mottar den kalles den nedre. Og de kalles venner når mottakeren føler gavens giver og tar imot den med kjærlighet og glede – for han forstår at den er et uttrykk for vennens kjærlighet overfor ham og at han gjengjelder kjærligheten ved å ta imot gaven.

En gave er bare ren taktikk. Derfor har det ingen betydning hvem som er giveren og hvem tar imot; de er begge likeverdige. Klarer vi å danne en slik forbindelse mellom oss, vil vi kunne føle hverandre som en mor som føler barnet sitt på avstand. Kjærligheten er jo mye sterkere enn avstanden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Antyder begrepet «egoisme» et spesielt ønske, eller virkeliggjørelsen av dette ønsket? Dersom jeg, for eksempel, ønsker å ta noe fra noen – innebærer det at jeg har et ønske. Jeg kan bearbeide det. Saken er en helt annen om jeg faktisk tar det fra ham.

Svar: Vi snakker ikke om handlingen, men om den faktiske intensjonen. Når du ønsker å ta noe fra noen, å virkeliggjøre noe på andres bekostning og nyte det for din egen skyld, ved at du forårsaker å skade andre – så er dette egoisme. Det å ganske enkelt nyte noe er ikke egoisme.

Egoisme er når våre handlinger rettes mot å tilfredsstille oss selv og skade andre ved å gjøre det; uansett om det gjelder mennesker eller naturen.

Alle handlingene vi utfører er, praktisk talt, egoistiske. De virkeliggjøres enten i likevekt med naturen, samfunnet og mennesker – eller imot dem, siden vi ikke lever alene i et vakum, men i omgivelsen som omslutter oss.

Jeg må alltid ha en vennlig holdning overfor andre i tankene mine. Dette kommer hovedsakelig fra oppdragelsen. Hele holdningen min mot den levende, den organiske og den uorganiske virkeligheten, holdningen min mot naturen og hele universet blir helt annerledes, velvillig og barmhjertig.

Vi begynner å oppfatte og forstå krefter og lag som tidligere var skjult for oss i naturen og i rommet rundt oss. Vi avdekker naturens form og mønster, dens indre betydning, planen, der vi eksisterer og utvikler oss mot vår vilje. Da når vi nivået der vi virkeligjør vår egen deltakelse, vår skjebne og vårt mål.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #7, 14/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Forberedelse til leksjonen 
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Writings of Rabash, Dargot HaSulam, “The Main Thing That We’re Lacking”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Beresheet (Genesis)”, “Let Us Make Man”, Avsnitt 179, Leksjon 50
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 6, (Begynner med: “The third Behina of the Nekudim“), Avsnitt 20, Leksjon 13
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

“Introduction to the Study of Ten Sefirot”, Avsnitt 69, Leksjon 33
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge den helhetlige undervisningsmetoden bør en ikke vises dårlige eksempler. I psykologien er ting litt annerledes: Man snakker om sin motgang og begynner å evaluere hva man gjør galt. Man kommer hovedsakelig i kontakt med ens onde, dårlige side og forsøker å korrigere den.

Svar: Vår tilnærmingsmåte er helt annerledes: Det onde eksisterer ikke! Det finnes ingen ondskap i verden! Selv om hele naturen for oss synes å være ond, er det bare fordi vi bruker den uriktig. Om vi bruker den på en annen måte, vil den være fullstendig god. Vi kan også bruke egoismen for det gode og ikke det onde.

Når jeg begynner å motarbeide egoismen min, når jeg begynner å evaluere og arbeide med den som et verktøy med framgangen min over den – da blir den startlinjen, retningslinjen jeg anvender for å måle framgangen min og hvor mye jeg forandrer meg.

Jeg anser egoismen min som en negativ egenskap jeg har fått for å ikle den en fullstendig motsatt intensjon og bare bruke den for å gi, elske og oppnå samhold. Da vil egoismen kontinuerlig være til hjelp for meg; den vil stadig dytte og egge meg, trekke meg bort – og jeg må hele tiden motveie den ved å finne måter jeg kan heve meg over den. På den måter blir den min hjelp «mot meg selv».

Vi vet at et oppfølgings- eller utviklingssystem består av to motsatte krefter. Og disse gjensidig motsatte kreftene oppnår best mulig resultat, felles denominator, ved å balansere hverandre.

Derfor må egoismen min balanseres ved ønske om å heve meg over den, der jeg støtter meg til omgivelsen, får hjelp fra min neste, mine venner, hele samfunnet, for å heve meg over den. Disse to systemene – samfunnet, omgivelsen på den ene siden og egoismen min på den andre siden – hjelper meg. Det virker som om jeg står mellom dem og hever meg på denne måten.

Til sist undersøker jeg egoismen min, avdekker hvilke egenskaper i den som kan hjelpe meg å vokse over den og bruke den for å påvirke med giveregenskap, til å rykke framover med, til å glede og hjelpe andre med. Da blir den til en kraft, en masse, et grunnstoff som jeg arbeider med. Jeg ødelegger den ikke på noen måte! Den fortsetter sin utvikling i meg – og jeg hilser alle nyansene i dens utvikling velkommen.

Det moderne mennesket tar imot den med sorg: «Er det meg igjen? Hva har jeg gjort?!» Men det er ikke meg. Det er naturen som avdekker seg for meg på denne måten – en enorm egoistisk natur som avdekker seg spesielt i oss på en slik måte, så vi kan fortsette å knytte oss sammen over den.

Derfor er egoismen en motor som presser oss framover. Vi trenger alle dens former og manifestasjoner, selv de mest fryktelige, for å kunne ikle dem vakre klær.

Det avskyelige forblir på innsiden – og la det forbli der. Men når vi tar et helt annet og motsatt skall på den, skaper vi en disharmoni, en motpol, i alle våre egenskaper som hjelper oss å øke egoismens styrke og bruke den for andres skyld på en måte som skaper en fullstendig annerledes struktur kalt «Man».

For første gang i historien når vi nå en tilstand der vi vil være istand til å heve oss over vårt fysiske eksistens nivå (for den fysiske kroppens skyld) til et nivå der vi skaper en helt annerledes spirituell struktur: en allmenn virtuell menneskehet der alle er knyttet sammen og gjensidig fullender hverandre. Og denne ene, helhetlige mekanismen, den såkalte Adam, som er prototypen på det allmenne mennesket i verden, gir oss muligheten til å oppnå alle naturens krefter, all dens dybde og ta dem i bruk øyeblikkelig.

Så vi ødelegger ikke og nøytraliserer ikke egoismen på noen måte. Tvert imot gleder vi oss over alle dens negative manifestasjoner, som en billedhogger som kommer over et bra grunnstoff til sitt kunstverk. Selvfølgelig står han overfor mye arbeid for å forme det slik han vil. Men han er glad for å ha fått tak i dette grunnstoffet.

Slik er det med oss også. Avdekkelsen av egoismen er det nye grunnstoffet jeg kan arbeide med. Og vi behøver bare å endre måten vi arbeider med grunnstoffet på – og ikke selve grunnstoffet. I stedet for å gjøre noe på andres bekostning, må vi gjøre det for de andres skyld.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Writings of Baal HaSulam, Igrot, “Letter 27”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Beresheet (Genesis)”, “Let Us Make Man”, Avsnitt 177, Leksjon 49
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 6, Avsnitt 20, Leksjon 12
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

“Introduction to the Study of Ten Sefirot”, Avsnitt 64, Leksjon 32
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Vi må åpne hjertene våre når vi leser Zohar. Hvordan åpner vi hjertene? Hvilken kode anvender vi for å åpne hjertets lås, slik at det åpnes før lesingen av Zohar?

Kabbalister kalles «hjertets vismenn». De behandler hjertene, ønskene, slik at kunnskapens lys, Or Chochma,  kan komme inn i dem.

Derfor må vi vite hvordan vi kan åpne våre hjerter. Ellers oppnår vi ikke Chochmas lys. Hvordan kan vi åpne ønskene, så de kan åpne seg for lyset?

Zohar er som en magisk bok som vi faktisk går inn i. Det er ikke en roman der du kan sammenligne deg med helten. Når du leser Zohar trenger du ikke å forestille deg noe. Du går bare inn i den, lever i den – ikke på liksom – du gjør det virkelig. Du går inn i den og finner deg selv der. Tilstanden din før lesingen eksisterer ikke lengre. Du kom inn under lesingen. Du blir der og rykker framover.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/1/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Forberedelse til leksjonen
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Writings of Rabash, “Letter 40”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Beresheet (Genesis)”, “Let Us Make Man”, Avsnitt 172, Leksjon 48
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Talmud Eser Sefirot, Del 6, Avsnitt 19, Leksjon 11
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

“Introduction to the Study of Ten Sefirot”, Avsnitt 61, Leksjon 31
Last ned: WMV Video|MP3 Audio

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Zohar - Inga kommentarer →

Verden behandler oss mer brutalt, mer iherdig, seriøst og strengere for hver eneste dag som går. Menneskene føler nå, frivillig eller ufrivillig, at noe må skje eller at noe allerede er i ferd med å skje. De religiøse tilskriver dette til en høyere kraft, mens de sekulære skylder på naturen. Uansett er vi under sterkt press, og vi blir tvunget til å bli oppmerksomme og til å begynne å handle.

Kabbala lærer oss at det finnes en metode for å forbedre og øke hastigheten på vår utvikling. For å klare dette må vi forstå hva som er i ferd med å skje, og studere prosessen som en helhet. Hvert eneste øyeblikk må vi velge hvordan vi vil fortsette å utvikle oss. Det handler ikke om rett eller galt, men heller om vår framgang er i samsvar med naturens program. Jo nærmere vi befinner oss dette programmet, jo fortere utvikler vi oss. Alt er avhengig av vår forståelse, evnen til å oppfatte og oppnåelse av og enighet med algoritmen som naturen krever fra oss.

Hvordan vet vi dette? I dag kan vi komme til denne konklusjonen ut i fra vår egen erfaring.

Forskere, psykologer og filosofer uttaler i fellesskap, igjen og igjen, at vi utvikler oss gjennom to krefter: det gode og det onde. Det gode fører til godhet og det onde til ondskap. Det finnes ikke tvil om dette, siden hver og en av oss er i stand til å tolke godhet og ondskap.

Påvirkningen fra en god kraft føles spesielt sterk opp gjennom barndommen, når vi blir vist omsorg for, elsket og beskyttet mens vi vokser opp. Naturen (eller skaperen) lokker fram en god holdning og kjærlighet mot barn hos foreldrene, den nærmeste familien og selv i de litt fjernere omgivelsene. Det har ingen betydning om barnet ikke oppfører seg bra eller ødelegger ting. Han blir unnskyldt for å gjøre ting der en voksen aldri ville blitt tilgitt på samme måte. Alle skjemmer bort barn, og de bruker deres gode holdning.

Så snart barna vokser opp, vil denne snille og ettergivende holdningen stoppe brått. Fra nå av blir man en som må ta vare på seg selv og andre, man begynner å ”skylde” andre noe, og blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Kort sagt: krav erstatter kjærlighet.

Hvorfor skjer dette? Vi stiller ikke spørsmål når det gjelder barndommen, men hvorfor er naturen så krevende mot de voksne? Hvorfor slutter den å være like snill som den var tidligere? Hvorfor begynner den å vise oss en negativ holdning?

Det er avgjørende å forstå at det ikke har noe med negativitet å gjøre, men heller om å oppmuntre oss til å utvikle oss. Om vi utvikler oss på riktig måte, vil vi i stedet for å føle negative påvirkninger heller føle velvilje. Slik må vi forstå at hele naturen, livet og verden behandler oss i henhold til vår likhet med verden. Om verden behandler oss på en problematisk måte, betyr det at problemet har sin rot i vår egen ukorrigerte og ubalanserte holdning mot verden. Når vi tilpasser oss verden, begynner vi på nytt å evaluere kreftene som vi tidligere anså som gode og dårlige.

Hvorfor føler vi ikke den negative kraften som driver vår selvkorrigering framover? Om vi knytter oss opp til denne kraften på nytt, vil livet igjen være som i barndommen vår, når hver dag kom med en lovnad om noe godt.

Alt er avhengig av hvor forberedt vi er og vår oppdragelse. Om vi fra barnsben av ble oppdratt på en riktig måte og trent til å sikre at vi som voksne ville modnes med forståelsen av hvordan vi på en korrekt måte kunne forholde oss til omgivelsene for å få positive tilbakemeldinger, og hvordan vi på riktig måte kunne forholde oss til naturen, samfunnet, familien og oss selv, ville livene våre fortsette på en perfekt måte, uten problemer.

Vi får derimot ikke riktig veiledning i vår barndom når det gjelder vårt voksne liv. Det er lett å snakke om disse problemene ved då bruke kabbalistenes ord, men hva kan vi gjøre når vi ikke kjenner til læren om kabbala? Kan vi finne nøyaktige retningslinger gjennom å høre på naturens hint? Kan vi skape den riktige holdningen til alt som omgir ss? Menneskeheten står ovenfor et problem der man må finne en måte å unngå lidelser på, og prøve å oppdage hvordan man kan forholde seg til livet for å oppleve minst mulig bekymringer. Selv nå forsetter vi å lide, og vi vil lide enda mer fordi vi ennå ikke har funnet svaret på dette spørsmålet.

Motsetningen mellom hva vi ønsker og hva vi faktisk har i virkeligheten presser voksne til å lete enda mer. Opp igjennom historien har vi utviklet flere tilnærmingsmåter til dette problemet som et resultat av denne motsetningen. Baal HaSulam skriver om disse i sin artikkel ”The Peace”, der han legger vekt på at om vi ærlig og oppriktig studerer naturen, menneskeheten og livet, vil vi komme til det samme resultatet som læren om kabbala lærer oss.

Det viktigste er å ikke blir bestukket av våre egoisme, men heller at vi løfter oss over den til et objektivt mål der vi ikke er avhengig av våre allerede eksisterende følelser, tilbøyeligheter og ideer. Om vi klarer å løfte oss over oss selv som uavhengige forskere, vil vi avdekke data som finnes innen kabbala.

Det er dette læren gjør. Den løfter mennesket opp til et nivå der man kan ta en titt på virkeligheten uten prismet til egoet. Om vi klarer å ta bort disse ”linsene” til egoismen, vil vi enkelt oppnå læren om kabbala. I henhold til Baal HaSulams artikkel, ”The Peace”, er dette en vitenskapelig tilnærmingsmetode med en eksperimentell, erfaringsbasert og praktisk basis som fungerer for alle uten unntak, og som tillater hver og en av oss å oppdage behovet for å gi til vår neste.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 11/11/2011, ”The Peace”

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom «Jeg våkner før morgengry» og «Morgengryet vekker meg»?

Svar: “Morgengryet vekker meg” betyr at jeg blir vekket ovenfra. Flere forsøk blir gjort, men de vil stoppe opp om jeg ikke klarer å gjøre en innsats for å våkne.

Det kan være at man forsøker å vekke meg et par ganger til i dette livet, eller at jeg får være i fred helt til denne reinkarnasjonen tar slutt, og da vil jeg fortsette å leve som alle andre, og føler livets flyt.

Om det derimot er slik at «Jeg våkner før morgengry», øker jeg hastigheten på tiden (Achishena). Det er viktig for meg å våkne og øke hastigheten på tiden, for slik blir hvert eneste sekund av livet verdifullt for meg og jeg vil jobbe virkelig hardt for å forsikre meg om at jeg ikke kaster det bort eller tar det for gitt. Det betyr at «jeg våkner før morgengry».

Menneskets arbeid består av «å våkne før morgengry», og det har ingen betydning hva han får for det. Han må kanskje forsette å våkne før morgengry over lang tid før han ser et slags svar.

Det er viktig å forstå at mennesket alltid jobber med sin beholder, sitt ønske, og at det øvre lyset befinner seg i en tilstand av fullstendig hvile. Om du har jobbet mye for å våkne før morgengryet og ennå ikke har fått noe tilbake, betyr ikke dette at det finnes en mangel på lys. Det finnes en mangel på innsats for å avdekke lyset som er inni det.

Vi forventer en belønning som om vi har betalt noe på ett sted og ønsker å få noe tilbake et annet sted. Jeg jobber med den faktiske avdekkingen som finnes rett her foran meg, og alt jeg trenger å gjøre er å avdekke det mer og mer på det samme stedet.

Jeg har derfor ingen andre å skylde på når jeg ikke lykkes med å våkne før morgengryet; alt er kun avhengig av min innsats. Om jeg til nå ikke har klart å vekke morgengryet, har jeg ennå ikke jobbet nok for det. For om jeg hadde gjort en god nok innsats, ville jeg garantert ha funnet det; Det ville ha våknet opp.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/01/2012, Shamati #175

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det spirituelle Partzuf er inndelt i Rosh (hode) og Guf (kropp), den delen som gjennomfører det som ble bestemt i «hodet». Den delen som ønsker å oppnå likhet med den øvre, som avdekker intensjonen, kraften, mangelen, den delen som planlegger å utføre det, kalles «hodet».

I begynnelsen skapte skaperen et mottakerønske uten Rosh og Guf. Men når dette ønsket begynner å utvikle seg og omdanne seg under lysets påvirkning og gjennomgår fire faser av direkte lys, begynner det å innse at det ønsker å være lik den øvre og være den som påvirker – den som gir. Systemet som viser seg og dannes inni det, som følge av den avgjørelsen, kalles «hode».

Alt foregår inni det samme ønsket. Men når det tilhører forbindelsen mellom delene i tanken, intensjonen, fordeling i forhold til hva som er viktig, anses det som «hode». Og ønskene som tas i bruk for å gjennomføre intensjonen kalles «kropp».

Kroppen inneholder en del som er istand til å utføre det hodet bestemte. Det finnes en intern del som kalles Toch. Den inneholder også en del som ikke er istand til å utføre det. Den kalles Sof.

Inndelingen av Rosh og Guf er i det samme ønsket. Den fysiske kroppen vår er laget slik at hodet er øverst og kroppen nederst. Det gjenspeiler den spirituelle prosessen, der hodet først tar en avgjørelse som kroppen deretter gjennomfører.

Alt foregår inni det samme ønsket. Men den viktigste forbindelsen mellom ønskene, i intensjon og gransking, tilhører hodet. Og når hele den sammenhengen avdekkes i hodet, inni alle ønskene – og hodet avklarer og beregner alle sammenhengene og trådene – tilføres den ekte tykkelsen (Aviot) til ønsket. Det kalles Guf.

Først fantes kroppen, ønsket. Men etter den første innskrenkningen (Tzimtzum Aleph), bestemmer den seg for å omdanne seg på ny. Derfor trenger den et hode. Den samme kroppen som gjennomførte Tzimtzum og nektet å akseptere at den var motsatt skaperen, bestemmer seg nå for at den ikke er istand til å klare seg uten et nytt hode.

Hodet er nøyaktig de tankene, lengselen, intensjonen og planen som må til for å bli lik lyset. Da får det styrke fra lyset til å motta for å kunne gi og være som lyset.

Når vi ser på den spirituelle utviklingsstigen slik, ser vi kun hodene. Kroppene er skjult inni dem. Vi ser bare Partzufims hoder, det ene etter det andre. Og kroppene er nødvendige for å gjennomføre beslutningene som ble tatt av hodet og danne et nytt hode!

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Talmud Eser Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet - Inga kommentarer →