Spørsmål: I henhold til fornuften vår («med fornuft»), verdsetter vi ikke venner. Vi både ignorerer og misliker dem. Med tro over fornuft er vi imidlertid nødt til å akseptere samfunnets opinion; at det svarer seg å anse dem som betydelige – for å bli inspirert av dem. Slik tvinger jeg den fysiske kroppen til å smile og delta i leken, men jeg har ennå ingen fornemmelse av det. Er det dette som kalles «tro over fornuft»?

Svar: Om du hater vennene – og ennå har et stykke å gå før du begynner å føle kjærlighet for dem – så kalles ikke dette tro over fornuft. Det er det samme som når noen gir meg en kulinarisk matrett som er ukjent for meg og jeg ikke liker den første gang. Jeg fatter ikke en gang hvordan folk kan spise noe slikt. Men om jeg prøver å spise denne retten hver dag, vil den etter en måned ha blitt til det deiligste jeg kan tenke meg.

Det er som om noen skulle ha sagt til meg: «Du må sjekke over fornuften din hvor herlig dette er. Prøv èn gang – og enda èn – og du vil få smak for det og bli overbevist. Til slutt kommer du selv til å be om å få det.» Det er imidlertid ikke den slags tro over fornuft kabbala omtaler. En slik tro verdsetter vi ikke i det hele tatt. Ved simpelthen å følge mine venners råd, handler jeg som resten av menneskeheten; all reklame er basert på det prinsippet – der de overtaler deg til å akseptere, med tro over fornuft, at du virkelig trenger den og den tingen og må kjøpe den.

Dette er ikke tro over fornuft. Det er simpelthen bare tilvenning av nye ting som ennå er ukjente. Det kommer nærmere, vi begynner å bli glad i det; vi utvikler smak for det.

I tro over fornuft i forhold til lyset, derimot, ønsker jeg at det må være så oppløftet som mulig i mine øyne. Det må være høyere enn alle mine tvil. Samtidig ønsker jeg at alle tvil vedblir i sin fulle høyde. Følelsen og fornuften strir imot, men jeg ønsker å bli lik det i større omfang enn samsvaret med det. Det betyr at jeg forbinder meg med et høyere lys.

La oss si at det finnes en veldig klok mann. Jo mindre jeg forstår ham, men ganske enkelt innser at han er veldig klok og tar avgjørelser på en helt annen måte enn min fornuft tilsier, jo mer imponerer han meg. Det vil si at vi bør utvikle vår tro over fornuft i henhold til formen det tar i vårt materie, i henhold til lyset, skaperen – og holde oss til det.

Skaperen tar plutselig form i meg og sier: «La oss gi hverandre en klem, som søsken!» I samme øyeblikk jeg er klar til å gi ham en klem, må jeg heve ham høyere enn meg. Jeg må opphøye ham enda mer. Ellers vil dette være det samme som å motta med fornuft, å motta for min egen skyld, knusing.

Fornemmer du grensen her? Det må alltid være over fornuften min. Over ønsket mitt. Og i den formen blir jeg klar til å forbinde meg med ham.

Forskjellen på hvordan jeg fornemmer ham inni meg, forènes med ham, har kontakt med ham – og hvordan jeg hever ham over meg selv – denne forskjellen er det filteret som skaper. Og da, selv om jeg mottar fra ham – så mottar jeg for giveregenskapens skyld. Han viser seg hver gang og opptrer som om han er som meg, mens jeg kontinuerlig ønsker å se ham som høyere enn meg selv og opphøyer ham mer og mer. Slik beskytter jeg meg selv og sørger for alltid å ha et filter.

Tro over fornuft beskytter meg fra å motta for min egen skyld. Dette kan man prate om i en evighet – og samtidig finnes det ikke noe mer enn dette. Du må forènes med all skapning, fra Adam HaRishon, som èn mann med ett hjerte – og skaperen må kontinuerlig vedbli på toppen av fjellet for deg.

Hvis min hensikt er å komme fram til dette inni meg, å forènes med alle i likeverd, kalles det med fornuft. Men når hensikten min er å beholde dette over meg selv, er det over fornuften. Det viktige her er tilbøyeligheten min, ambisjonen min om at skaperen skal være over meg. Jeg forbinder meg ikke bare med ham på stipulerte jevnbyrdige betingelser, som to likeverdige venner. Jeg beholder ham alltid høyere.

Derfor ønsker jeg at der alltid må finnes noe som jeg ikke helt forstår eller kan fornemme. Det vil bety at ambisjonene mine blir høyere og høyere. Så lenge vi har spørsmål og tvil, er det takket være dem vi utvikler oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forfatterne av Zohar oppnådde spirituelle nivå og beskriver dem for oss. De arrangerer dem på en måte som fører til at strømmen av lysets innvirkning fra beskrivelsen av våre tilstander vil være til mest mulig gagn og hjelpe oss til å realisere tilstanden vi til enhver tid befinner oss i.

De befinner seg i systemet vi kaller uendeligheten. Det er et korrigert og fungerende system. Men det er skjult for oss og vi vet ikke hvor vi befinner oss. Vi er akkurat som spedbarn som er uvitende om sin tilstand, sin virkelighet, hvem som ivaretar dem og hvordan. Det er som om alt de får er ferdiggjort – men de vet ikke hvor det kommer fra. De har sin egen virkelighet som de føler og lever i.

Også vi er ennå adskilt fra den faktiske virkeligheten. Vi befinner oss i en slags tåke, i skjul, som i en drøm. Hvis vi til en viss grad klarer å forestille oss den spirituelle tilstanden, uansett om den er nøyaktig eller ei – og forsøker å være i den – vil vi fra den tilstanden påkalle lyset som endrer.

Men det er ikke nok bare å forestille seg en slags spirituell tilstand, selv om det er et mer autentisk syn: der menneskeheten er knyttet sammen – med ønske om å gi og påvirke hverandre, i gjensidig garanti og ansvar, i ulike korrigerte forbindelsesformer – og til og med med ønske om å oppnå den altomfattende giveregenskapen som er skaperen. Det er ikke nok. For alle beskrivelsene vi prøver å forestille oss er ingenting mer enn ren innbilning, akkurat som våre verdslige fantasier.

For å kunne realisere disse forestillingene, slik at de blir mer realistiske og fornuftige, trenger vi en kraft som påvirker den innbilte forestillingen av det øvre nivået og vende fantasien til den virkelige spirituelle virkeligheten; en kraft som realiserer den i praksis. Denne kraften kalles «lyset som endrer».

Derfor er det vi leser boken Zohar. Ved å lese Zohar påkaller vi lyset som endrer til å komme over oss med mest styrke og gunst. Hva vi leser er uvesentlig. Det vesentlige er hvor mye vi ønsker å være i den følelsen, i den intensjonen, i den tilstanden, som Zohars forfattere som beskriver den for oss med ord som er uforståelige for oss. Men når vi ønsker å være i samme sirkel som dem fungerer det, det påvirker oss. Slik finner vi styrke til å utvikle oss.

I vår verden får et barn som gjør en innsats styrke til å utvikle seg fra naturen, slik systemet har gjort det istand for oss. Den samme loven gjelder alle – enten det er en liten valp, eller et lite menneskebarn. De er begge små dyr.

I den spirituelle virkeligheten derimot, avhenger alt av intensjonen. Her må vi anstrenge oss for å tiltrekke oss lyset som endrer. Dette kalles «å ta del i Torah». Vi begynner å lese Zohar av vår frie vilje, med hjelp fra vennene, gruppen – og med mye indre arbeid og forberedelse – med ønske om å tiltrekke oss lyset som endrer fra den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/2/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Mitt håp er at vi på den siste kongressen fikk forståelse av hvor nødvendig det er å knytte sammen systemet, som «èn mann – med ett hjerte», for å avdekke skaperen i det. Fra nå av må vi se hele virkeligheten gjennom gruppens prisme, som den mest korrigerte konstruksjonen som befinner seg i denne virkeligheten. Alle dens feil og særegenheter er nødvendige for å avdekke det øvre programmet og målet, som «lysets fortrinn over mørket».

Vår oppgave fra dette øyeblikket og videre, er å styrke denne oppfattelsen og anstrenge oss for å forbli i den. Gjennom gruppen, dette sambandssystemet som har fått stor betydning for oss, kan vi identifisere oss som deler av den. Ingen av oss besitter lengre noe personlig: Vi er alle likeverdige medlemmer av det allmenne systemet. Korreksjonen av hele verden, med alle dens deler, avhenger ene og alene av det interne samholdet i hele systemet.

Studie og disseminasjon er kun faktorer som bidrar til å styrke det interne samholdet. Gradvis kommer vi til å forstå ting som ennå føles fjerne og skjulte for oss. Da vil vi se betydningen av hele virkeligheten og hvorfor vi må avdekke den slik, ved å gjennomgå følelsen av adskilthet og samhold. Vi må utvide fornemmelsen av dette samholdet, enda mer internt, til høyere dimensjoner: i vår oppfattelse av skaperen.

Vi har oppnådd mye på denne kongressen. Nå må vi verdsette det og være redde for å miste det. Vi må hele tiden styrke og forsterke denne fornemmelsen og klargjøre den for oss alle sammen, noen i større, noen i mindre grad.

Denne fornemmelsen kan vokse og endre seg i løpet av de neste dagene, avhengig av hvor mye vi står samlet i forhold til hele virkeligheten og verdsetter følelsen av samhold vi oppnådde og fikk innsikt i følelse og intellekt og forståelse av at det kun er slik vi må se på alt. Alt som skjer i verden er bare en ytre manifestasjon på mangelen på samhold, eller oppnåelsen av det.

Vi må ta i bruk alle mulighetene vi får og anvende alle de korrupte og korrigerte tilstandene, for hver gang å granske forbindelsen mellom oss grundigere – og gjennom den; den øvre kraften som er målet for det hele.

Vi står overfor vårt daglige og spesielle arbeid. Med det rykker vi framover. Vår virkelighet består ikke av kongresser på rekke og rad. Den består av daglig innsats for å forholde oss til hele arbeidet som en manifestasjon av vår segmenterte oppfatning. Alt avhenger av hvor mye vi ønsker å samle sammen virkelighetens adskilte deler for å se, fornemme og oppfatte at de kommer sammen for å danne en enkel og fullstendig verdensmosaikk.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen av at skaperen elsker den som knuser sitt hjerte for å nå kongens «slott»? Hvem er det som knuser hjertet mitt – og hvorfor? Hva er det en foretar seg når dette skjer?

Svar: Dette handler selvfølgelig ikke om hjertet som en «motor» som fungerer som en pumpe. Hjertet vi omtaler er vårt egoistiske ønske. Alle de egoistiske ønskene omtales som «hjertet».

Å «knuse» hjertet vil si at vi oppnår det punktet der vi èn gang befant oss som et enkelt, forent bilde av Malchut og ble smadret til tallrike deler. Min følelse av isolasjon fra alle de andre kalles mitt «knuste hjerte».

Dette er tilstanden vi må realisere. Derfra begynner vi vår korreksjon. Hvordan? Skaperen kalles «den som helbreder knuste hjerter». Skaperen er lyset, giveregenskapen, som forbinder hjertene våre og knytter dem sammen. Slik opplives de. Han gjenoppretter dem – og slik blir disse hjertene til èn beholder, til ett ønske.

Fra leksjonen på Samholdsdagen, «Å oppnå et ønske om å gi», 29/1/12

Kategori: Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi ser oss selv, kan vi se at vi er bortskjemte. Ikke har vi et veldig godt liv. Våre kvaliteter egenskaper, vaner og karaktertrekk er heller ikke veldig behagelige. Ikke er vi fornøyde med hverandre, ei heller veldig fornøyde med oss selv.

Denne situasjonen kan sammenlignes med et umodent eple på treet, liten, rynkete, surt og med en ubehagelig lukt. Men gradvis, vokser det og modnes.

De som ikke vet, vil ikke se fordelen av hele denne prosessen. Hvorfor absorberer  en verdiløs frukt  mineraler, vitaminer, vann og oksygen?

Det er kun helt på slutten at eplet plutselig får farge, utstråler en behagelig aroma og frister slik med sitt saftige fyll. Etter at eplet har modnet, ser det helt motsatt ut enn da det var i modnings prosessen.

Så kanskje vi også utvikler oss på en tilsvarende måte? Kanskje vi rett og slett ikke kan se det, fordi vi ender våre liv uten å vente på «modenhet» når hver og en av oss vil bli klok, vidunderlig, og edel, med andre ord, en god person.

Kanskje vi i motsetning til et eple eller et dyr, utvikler oss fra generasjon til generasjon. Hver generasjon er høyere og mer progressiv enn den forrige. Dette betyr at det er umulig å risse denne prosessen inn i rammen av et bestemt liv.

Tydeligvis likner all vår utvikling gjennom tusener av år på livet til en person som utvikler seg stadig mer og mer. Det ser ut som om vi til slutt vil komme til en herlig, modnet tilstand.

Angivelig, beveger vår utvikling seg i henhold til en slik ordning. Som ordtaket sier. Ikke vis en dåre uferdig arbeid.» Siden en vis/smart person er forskjellig fra en tosk fordi han ser den «nyfødte» og vet på forhånd hvordan slutten vil bli, på den måten kan han rettferdiggjøre prosessen vi går igjennom.

Men vi kan ikke se slutten, det er derfor det er så vanskelig for oss å rettferdiggjøre vår tilstand i dag. Det er helt klart at vår vei er full av sorg og vansker. Vi går fremover bare gjennom uheldige slag, problemer eller personlige feil.

Fra Kab TVs «A New Life” Episode 10:01.08.12

Kategori: Evolusjon, Felles sjel, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Det er viktig å innse at det finnes en god og storslått framtid for oss der ute. Vi får mer kunnskap som virker som en motvekt til den destruktive egoismen vår – og det er disse to kreftene som kan bistå vår framgang. Vi oppnår mulighet til å forstå hvor vår frie vilje er. Den er nøyaktig i midtlinjen mellom disse to kreftene.

På den ene siden har vi en «heslig» kraft, mens vi på den andre har en god og fornuftig kraft som er ment å hjelpe oss. Som mennesker har vi respekt for kunnskap og setter pris på den. Derfor kan vi finne den rette stien mellom den heslige naturen og det kunnskapsrike intellektet og det er en sti som er bra både for oss og de uorganiske, organiske og animalske nivåene i naturen. Resultatet blir at vi oppnår harmoni med alle eksisterende livsformer i naturen.

All lidelse vi gjennomgår er egentlig en innbydelse til å anvende vår frie vilje og disse to kreftene på en riktig og balansert måte. Styrken av vårt intellekt gjør oss istand til å ta hånd om egoismen vår og kontrollere den på riktig måte. Den skal ikke ødelegges, slik ulike teknikker og trosretninger pleier å gjøre. Vi må innse at det finnes ikke noe ondt i naturen. Den negative kraften blir bare ond når vi ikke bruker den positive kraften. Derfor er det viktig at vi lærer å implementere den.

Man dømmer ikke resultatet utfra nåværende utviklingstrinn. Det står skrevet: «Du skal ikke vise dåren halvgjort arbeide». Vi har med andre ord ingen grunn til å beklage oss når vi befinner oss halvveis på reisen, for da er vi dårene. Vi må tvert imot se det nåværende bildet i henhold til hvor mye det er rettet mot målet og innse at hver etappe på reisen er nødvendig for å oppnå dette fantastiske målet. Det skinner mot oss langt borte fra – og vi nærmer oss ved å fortsette korrigeringen av våre liv. Det finnes virkelig en god framtid for oss der ute.

Nettopp derfor må vi ikke behandle naturen, oss selv, eller andre dårlig. Man må ikke komme med uberettigede krav og klagemål, eller kritisere, avsky og hate uten grunn. Vi må innse at alle går gjennom utviklingsfaser i denne prosessen og hjelpe hverandre, som mennesker som har gått seg vill i ørkenen og trenger hjelp for å komme ut. Gjensidig korrigering og gjensidig hjelp er det som må til for å nå målet.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som «pluss» og «minus», nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: «Du skal oppleve din verden i dette livet».

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, «The Arvut» (Gjensidig garanti)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: «Dere skal plassere dommere og voktere ved alle deres porter». Dommerne er de som med «fullmakt» avgjør hvordan et menneske må bearbeide seg selv for dermed å skape potensielle hindringer. Vokterne, derimot, er de som aktivt utfører avgjørelsen og trekker vedkommende bort og holder ham på avstand. Ansvaret fordeles, slik det også gjøres i denne virkeligheten.

På høyere nivå kan dette tolkes som tilstander av litenhet og storhet. Dommerne dømmer en person i henhold til hans/hennes «dyder» (GE, Bina`s krefter i ham/henne, Hassadim`s lys som er tilstedeværende i ham/henne), veier dem i forhold til hans/hennes mottakerønske, som på en vektskål. Vokterne tar seg allerede av mottakerønskene som trenger oppsynsmenn og befal for å forsikre seg om at disse ønskene ikke kommer ut og han/hun ikke tar i bruk sin AHP.

Arbeidet er det samme og avhenger av tilstanden personen befinner seg i: Om han er i dobbelt eller enkelt skjul, i enkel avdekkelse (belønning og straff), eller i dobbel avdekkelse (kjærlighet). Dommernes, oppsynsmennenes – og senere vokternes karakter endres i forhold til dette.

Også dommerne inndeles i forskjellige klasser. Hele studiet av den babylonske Talmud baseres på disse argumentene, i undersøkelsen av mottakerønsket. Det er en veiledning i hvordan en best danner og evaluerer seg selv, for å være sin egen vokter og oppsynsmann – og først og fremst – sin egen dommer.

Man sammenligner sin egen tilstand med det som står skrevet i Talmud og avgjør på hvilket nivå en befinner seg og hvilke eksempler en må anvende på seg selv på det uorganiske, organiske og levende nivået av ønsket.  Man ser hvilket nivå av ønsket man skader ved sin egoisme og hvordan man kan kompensere for det, dvs å korrigere skadene forårsaket av egoet som brøt grensene.

Hele Talmud og alt arbeide på de spirituelle nivåene er viet til dette. Åpner du den babylonske Talmud, vil du se at alle argumentene og uoverenstemmelsene kun dreier seg om det, til de mest detaljerte forklaringer ned til de minste detaljer

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), «They Helped Everyone His Friend»: Det er snarere en annen som er istand til å hjelpe noen, når en ser at ens venn føler seg nedfor. Det står skrevet: «En kan ikke frigjøre seg selv fra fangenskap». Det er snarere ens venn som kan løfte en opp.

Det vil si at det er vennen som løfter en opp fra nedturen til en tilstand der en fylles av oppstemthet og energi. Da begynner en påny å samle styrke og tillit i liv og rikdom og en gjør det som om målet nå er nært forestående.

Rabash, Brev 34: Det er som når man ankommer ens venns festlige begivenhet. Man har ikke seg selv i tankene – om man er i godt humør, eller ei – man tar del i vennens glede. Man skjærer ikke grimaser, men viser et lykkelig ansikt.

Man må sørge for at vennene allerede føler samhold. Og om du danner en sirkel, om du søker kontakt med gruppen, om du ønsker å befinne deg inni den – da finner du glede og krefter, både negativt og positivt. Alt vil innfinne seg for deg med nødvendig styrke og i riktig mengde, for at du skal få avdekke skaperen i samholdet med vennene.

Samhørighet med vennene er en absolutt påkrevd betingelse for å motta hjelp. Men det er ikke riktig å anta at det er vennene som må oppsøke meg. Først (a): henvender jeg meg til dem, deretter (b): får jeg styrke fra dem.                                                                                                                              a – innbefatning i gruppen;                                                                                                                                               b – motta styrke.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, «Advice for the Arava Convention

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal Ha Sulam, «The Peace»: Alt som finnes i virkeligheten, det gode og det onde og selv det mest skadelige i denne verden er eksistensberettiget og bør ikke utryddes og ødelegges. Vi må bare reparere det og forbedre det, for enhver iakttakelse av skapelsesarbeidet kan lære oss om storheten og fullkommenheten til den som skapte og aktiverer det.

Menneskeheten begynner gradvis, gjennom alle sine utviklingsfaser, å forstå dette. Tidligere ønsket vi å korrigere verden. Vi trodde vi forstod alt og at vi kunne gjøre den bedre. Nå er vi ikke så skråsikre lengre. Vi begynner til og med å innse at man kan ikke leke med naturen.

Vi må forstå at naturen er perfekt. Dette systemet kom ovenfra og om vi ønsker å føle oss vel i det, må vi se oss selv som en del innenfor naturen og ikke som noe som står over den. Vi er bare en liten integrert del av den, følsomme og svake, takket være vår store mottagelighetsevne. Derfor svarer det seg å studere naturen for å finne ut hvordan vi best mulig kan oppnå balanse med den.

Det aller viktigste er å innse at vi befinner oss i en perfekt, evig og korrigert verden! Ser vi noe annet, er det bare fordi vi ser det gjennom ukorrigerte egenskaper, som man sier: «Alle dømmer etter sin egen mangel».

Kun dette riktige synspunktet på verden kan danne korrigerte forbindelser  i oss mot omgivelsen og oss selv. Det vil gjøre oss istand til å leve godt og trygt, med håp om en god framtid.

Prisen vi betalte for å nå denne slutningen har vært tusenvis av år med lidelse og gjentatte nederlag, til vi endelig ble smartere og innså at det er slik det er.

Nå begynner mennesket endelig å forstå hva kabbalistene skrev om for tre-fire tusen år tilbake.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 21/12/10, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →