Avskjed med Egypt
Vi må gå gjennom mye besvær for endelig å nå «kongen av Egypts død». Og deretter kommer «mange dager» der vi er nødt til å utføre mange handlinger for å avdekke den riktige etterspørselen inni oss. Å simpelthen «rope utfra uviljen til å arbeide», er ikke det samme som å «sukke over arbeidet».
Om vi ikke har noen glede av arbeidet, bør vi gradvis finne ut betydningen av «kongen av Egypts død». Hvem er det vi arbeider for – og hvorfor? Gradvis begynner vi å skjelne det, til vi innser at det finnes en annen konge og at vi må forlate Egypt for å kunne bli skaperens arbeidere, det vil si, å arbeide med giveregenskap.
Men hvordan skal jeg klare å utføre det, når alt her i Egypt er så enkelt? Jeg er laget på en slik måte at jeg føler glede i samme øyeblikket jeg utfører en viss handling, eller anstrenger meg for å tenke. Gevinsten kommer øyeblikkelig inni ønsket mitt. Selv om det i utgangspunktet syntes som om jeg lengtet etter å gi, var hensikten som lå bak det «for å motta». Jeg gir, men det er dette jeg får glede av når jeg identiserer meg med mitt egoistiske ønske.
Når kongen av Egypt dør, er dette imidlertid stor hjelp ovenfra. Det gjør oss istand til å løsrive oss fra ham. Han er virkelig død nå; jeg er kvitt ham. Det var ikke det jeg ønsket, men han forlot meg. Mitt ego er løsrevet fra ham.
Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre; jeg har ingen å arbeide for lengre. Jeg gråter i stillhet. jeg hadde så mye glede av ham – og nå er jeg etterlatt uten glede i livet. Hvordan finner jeg glede? I hvilket ønske, tanke, eller hensikt vil jeg finne det? Jeg begynner å lete.
Jeg pleide å arbeide, å gi for å få – men nå må jeg se meg om etter noe annet. Og uunngåelig, gjennom slag, vil jeg oppnå påvirkningskraft for å gi. Da tenker jeg: om jeg ikke har noen beholdere som gleder meg, kan jeg kanskje få det av noen andre.
Så jeg iakttar en annen: Han gleder seg, mens jeg mangler vitalitet. Derfor misunner jeg ham og ønsker å være sammen med ham, for å ta del i gleden hans. Kanskje jeg på den måten kan oppnå litt tilfredsstillelse. Slik begynner vi å se på omgivelsene våre. Jeg finner ikke lengre noen glede alene når jeg arbeider i mitt «Egypt», slik jeg gjorde tidligere.
Om jeg imidlertid påvirker omgivelsen og gir dem glede, kan jeg glede meg sammen med dem – selv om hensikten min ved å være sammen med dem er for på den måten å få noe – så kalles det allikevel å gi til omgivelsen. Derfor er dette allerede Lo Lishma (ikke for hennes navns skyld). Jeg påvirker dem og ønsker dem det gode, siden jeg ønsker å identifisere meg med dem og være sammen med dem – for å finne godhet i dem. Dette er allerede en avansert tilstand.
Der er ulike faser av å nærme seg utgangen fra Egypt. Noen innser allerede at handlingene deres gagner egoismen og kommer fram til Lishma. Andre innser det foreløpig ikke og handler bare utfra jakten på nytelse. Men uansett så rykker vi framover.
Jeg har allerede retningen: Jeg innser at jeg må gå sammen med gruppen som forlater Egypt. Jeg finner ingen glede i det enkle livet. Men går jeg sammen med dem så vil jeg der – i samholdet oss imellom – finne gleden og avdekke mitt unike spirituelle liv. Det er allerede et skritt mot redning: det finnes et mål bak løsrivelsen fra egoismen. Egypt er jo død – og det er nok. Om en føler at en må påvirke gruppen med giveregenskap og avdekke den allmenne kraften i dem som kalles skaperen, om en ønsker å inkluderes i den for selv å oppnå noe, så er dette allerede Lo Lishma (en egoistisk lengsel etter spiritualitet).
Det finnes ulike former og nivåer i hver og èn, til ulik tid. Men det gir oss allerede retningen, til kampen er ferdig. Takket være de ti plagene klarer man å løsrive seg fra Egypt for godt og føle Egyptens liv som mørke.
Den siste plagen er drapet av den førstefødte, som viser oss at vi ikke får noe utav denne situasjonen, ingenting kan «fødes» i den. Da blir man fullstendig klar over at denne tilstanden ikke kan føre til noe resultat. Når alle førstefødte i Egypt dør, er man villig til å flykte.
Alle disse tilstandene Torah beskriver foregår i våre mottakerønsker. Slag etter slag, plage etter plage. Enten seirer Farao, eller skaperen seirer og «Moses» ser hvordan alt dette foregår inni ham og verdien av det han gir til mottakerønsket og påvirkningsønsket. Det er til han innser situasjonens håpløshet og mørke og ikke har noe annet valg enn å fly gjennom dette mørket mot påvirkningskraften og giveregenskapen – bare for å se lys i tunellen. Og slik flykter han fra Egypt. Det er dette som bør skje for en som er villig til å tilslutte seg samfunnet, selv om man kommer for å finne næring og egoistisk tilfredsstillelse: Dette er allerede Lo Lishma.
Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati # 159
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)