Baal Ha Sulam, «The Peace»: Alt som finnes i virkeligheten, det gode og det onde og selv det mest skadelige i denne verden er eksistensberettiget og bør ikke utryddes og ødelegges. Vi må bare reparere det og forbedre det, for enhver iakttakelse av skapelsesarbeidet kan lære oss om storheten og fullkommenheten til den som skapte og aktiverer det.

Menneskeheten begynner gradvis, gjennom alle sine utviklingsfaser, å forstå dette. Tidligere ønsket vi å korrigere verden. Vi trodde vi forstod alt og at vi kunne gjøre den bedre. Nå er vi ikke så skråsikre lengre. Vi begynner til og med å innse at man kan ikke leke med naturen.

Vi må forstå at naturen er perfekt. Dette systemet kom ovenfra og om vi ønsker å føle oss vel i det, må vi se oss selv som en del innenfor naturen og ikke som noe som står over den. Vi er bare en liten integrert del av den, følsomme og svake, takket være vår store mottagelighetsevne. Derfor svarer det seg å studere naturen for å finne ut hvordan vi best mulig kan oppnå balanse med den.

Det aller viktigste er å innse at vi befinner oss i en perfekt, evig og korrigert verden! Ser vi noe annet, er det bare fordi vi ser det gjennom ukorrigerte egenskaper, som man sier: «Alle dømmer etter sin egen mangel».

Kun dette riktige synspunktet på verden kan danne korrigerte forbindelser  i oss mot omgivelsen og oss selv. Det vil gjøre oss istand til å leve godt og trygt, med håp om en god framtid.

Prisen vi betalte for å nå denne slutningen har vært tusenvis av år med lidelse og gjentatte nederlag, til vi endelig ble smartere og innså at det er slik det er.

Nå begynner mennesket endelig å forstå hva kabbalistene skrev om for tre-fire tusen år tilbake.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 21/12/10, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), «Judges and Guards»: Det sies: «Dere skal plassere dommere og voktere ved alle deres porter». Den som ønsker å begynne arbeidet for skaperen går gjennom to faser:

1. Teori. Først legger han en plan: Hva han bør gjøre og ikke bør gjøre. Dette er klargjøringen av godt og ondt og denne teoretiske delen kalles en «dommer» som forteller ham hva han må gjøre.

                                    2. Deretter må han praktisere teorien. Dette kalles allerede en «vokter».

Dette er ikke et èndagsarbeide. Han må anstrenge seg i arbeidet daglig. Derfor anvendes flertallsformen: «dommere og voktere».

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, «Advice for the Arava Convention»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →