Spørsmål: I henhold til fornuften vår («med fornuft»), verdsetter vi ikke venner. Vi både ignorerer og misliker dem. Med tro over fornuft er vi imidlertid nødt til å akseptere samfunnets opinion; at det svarer seg å anse dem som betydelige – for å bli inspirert av dem. Slik tvinger jeg den fysiske kroppen til å smile og delta i leken, men jeg har ennå ingen fornemmelse av det. Er det dette som kalles «tro over fornuft»?

Svar: Om du hater vennene – og ennå har et stykke å gå før du begynner å føle kjærlighet for dem – så kalles ikke dette tro over fornuft. Det er det samme som når noen gir meg en kulinarisk matrett som er ukjent for meg og jeg ikke liker den første gang. Jeg fatter ikke en gang hvordan folk kan spise noe slikt. Men om jeg prøver å spise denne retten hver dag, vil den etter en måned ha blitt til det deiligste jeg kan tenke meg.

Det er som om noen skulle ha sagt til meg: «Du må sjekke over fornuften din hvor herlig dette er. Prøv èn gang – og enda èn – og du vil få smak for det og bli overbevist. Til slutt kommer du selv til å be om å få det.» Det er imidlertid ikke den slags tro over fornuft kabbala omtaler. En slik tro verdsetter vi ikke i det hele tatt. Ved simpelthen å følge mine venners råd, handler jeg som resten av menneskeheten; all reklame er basert på det prinsippet – der de overtaler deg til å akseptere, med tro over fornuft, at du virkelig trenger den og den tingen og må kjøpe den.

Dette er ikke tro over fornuft. Det er simpelthen bare tilvenning av nye ting som ennå er ukjente. Det kommer nærmere, vi begynner å bli glad i det; vi utvikler smak for det.

I tro over fornuft i forhold til lyset, derimot, ønsker jeg at det må være så oppløftet som mulig i mine øyne. Det må være høyere enn alle mine tvil. Samtidig ønsker jeg at alle tvil vedblir i sin fulle høyde. Følelsen og fornuften strir imot, men jeg ønsker å bli lik det i større omfang enn samsvaret med det. Det betyr at jeg forbinder meg med et høyere lys.

La oss si at det finnes en veldig klok mann. Jo mindre jeg forstår ham, men ganske enkelt innser at han er veldig klok og tar avgjørelser på en helt annen måte enn min fornuft tilsier, jo mer imponerer han meg. Det vil si at vi bør utvikle vår tro over fornuft i henhold til formen det tar i vårt materie, i henhold til lyset, skaperen – og holde oss til det.

Skaperen tar plutselig form i meg og sier: «La oss gi hverandre en klem, som søsken!» I samme øyeblikk jeg er klar til å gi ham en klem, må jeg heve ham høyere enn meg. Jeg må opphøye ham enda mer. Ellers vil dette være det samme som å motta med fornuft, å motta for min egen skyld, knusing.

Fornemmer du grensen her? Det må alltid være over fornuften min. Over ønsket mitt. Og i den formen blir jeg klar til å forbinde meg med ham.

Forskjellen på hvordan jeg fornemmer ham inni meg, forènes med ham, har kontakt med ham – og hvordan jeg hever ham over meg selv – denne forskjellen er det filteret som skaper. Og da, selv om jeg mottar fra ham – så mottar jeg for giveregenskapens skyld. Han viser seg hver gang og opptrer som om han er som meg, mens jeg kontinuerlig ønsker å se ham som høyere enn meg selv og opphøyer ham mer og mer. Slik beskytter jeg meg selv og sørger for alltid å ha et filter.

Tro over fornuft beskytter meg fra å motta for min egen skyld. Dette kan man prate om i en evighet – og samtidig finnes det ikke noe mer enn dette. Du må forènes med all skapning, fra Adam HaRishon, som èn mann med ett hjerte – og skaperen må kontinuerlig vedbli på toppen av fjellet for deg.

Hvis min hensikt er å komme fram til dette inni meg, å forènes med alle i likeverd, kalles det med fornuft. Men når hensikten min er å beholde dette over meg selv, er det over fornuften. Det viktige her er tilbøyeligheten min, ambisjonen min om at skaperen skal være over meg. Jeg forbinder meg ikke bare med ham på stipulerte jevnbyrdige betingelser, som to likeverdige venner. Jeg beholder ham alltid høyere.

Derfor ønsker jeg at der alltid må finnes noe som jeg ikke helt forstår eller kan fornemme. Det vil bety at ambisjonene mine blir høyere og høyere. Så lenge vi har spørsmål og tvil, er det takket være dem vi utvikler oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/2/12, Writings of Rabash

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →