Spørsmål: I dag oppdager forskere at vi er alle sammenkoblet, at talløse tråder som vi ikke engang visste eksisterte, strekker seg mellom oss. Hvordan ser en Kabbalist dette? Kan det være at at hele denne enorme floken beveger seg foran hans øyne?

Svar: I virkeligheten er alt veldig enkelt. Jo mer vi avanserer jo enklere er det. Mennesket er enkelt og lyset er enkelt, mens de utallige kalkulasjonene dukker opp fordi egoet utvikler seg til å bli et giverønske.

Jo mer en person utvikler seg, jo mer naturlig oppfatter han bildet av verden. Vane blir til hans andre natur. På samme måte du ser din familie og mennesker du elsker: blir det ditt liv, din natur og du bruker ikke lenger krefter på forhold til de du elsker og de du ikke kjenner. Du kjenner hver og en av dem og skjønner alle forbindelsene.

Akkurat nå ser dette ut som et problem for deg fordi det krever innsats. Men når giverønsket regjerer i deg, vil problemene forsvinne. Det finnes ikke noe enklere enn å kjenne den spirituelle virkeligheten eller å leve i den.

«Er dette i det hele tatt mulig? Hvordan kan vi ta vare på alt, kontrollere bevegelsen på alle atomer og alle verdener?»

Du trenger ikke kontrollere noe som helst siden alt blir avslørt inni deg, som ditt eget system.  Det er derfor hver påfølgende grad vil bli enda friere fra press, fra nødvendigheten av å forstå hva som skjer. For med hvert trinn, vil alt bli klarere.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 3/29/2012, «Introduksjon til TES»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Som skrevet står i artikkelen «The Profit of a Land» i boken Shamati; når mennesket iakktar det som skjer i verden rundt seg, når han ser seg selv og alle andre, legger han merke til hvordan alle lider under det øvre forsynet. Folk er ikke lykkelige, slik de burde ha vært. Hele verden lider faktisk i dag. Da er det vanskelig for oss å si at det øvre forsynet bare formidler godhet til menneskene.

Det er ikke lett å rettferdiggjøre en skaper som behandler skapningene slik. Det er ikke enkelt å rettferdiggjøre hans oppførsel mot oss i ulike private anliggender. Hver og èn av oss har mange uoppgjorte krav mot skaperen.

Men i prinsippet har det ingen betydning: Vi befinner oss alle i samme situasjon som vi alltid gjør. Ingenting forandrer seg i verden rundt oss. Det øvre lyset fyller alt – og vi befinner oss nå innenfor det.

All vår bevegelse skjer internt. Alt vi har å gjøre er å peile oss riktig inn mot lyset, for å kunne begynne å oppføre oss annerledes overfor gruppen, overfor vennene, slik at vi kan forène alle ønskene våre – og da kommer alt til å ordne seg.

Det kreves ingen mekaniske handlinger fra vår side. Bare den lille endringen inni oss, som er grunnlaget for alt. Vi fortsetter våre liv i samme familie, på samme arbeidssted, i samme omgivelser som før. Hvor du befinner deg har ingen betydning; i hvilket land og under hvilken styreform – det har ingenting å si. Vi må bare sørge for selv å transformere egoet vårt til en motsatt egenskap. Vi må endre holdningen vår, peile oss inn internt, for fullstendig å komme under det øvre lysets påvirkning – i fullkommen godhet. Da vil vi umiddelbart fornemme det.

Vi trenger ikke å dele noe ut, eller å løpe rundt blant menneskene og gjøre gode gjerninger. Alt dette vil lyset ta seg av. Det eneste vi må gjøre er å endre oss internt. Ingenting annet behøver vi å tenke på å forandre; ikke økonomien, ikke teknologien – vi må bare endre oss selv. Vi må gjennomgå en intern revolusjon – og bare det! Da vil vi umiddelbart fornemme at vi faktisk ikke befinner oss i mørke – men tvert imot i et fullkomment lys.

Men for å gå fra mørke til lys, er vi nødt til å føle lidelse i den nåværende tilstanden. Ifølge de globale problemene verden nå står overfor – og som stadig forverrer seg – skjønner vi at skaperen ønsker endring i menneskemassene. Det er dette læren om kabbala beskrev for tusener av år tilbake.

Tar vi ansvar og forflytter oss selv over den psykologiske «barrieren», vil vi umiddelbart befinne oss i følelsen av det gode og barmhjertige lyset som fyller hele virkeligheten. Alt er gjort klart for oss. Det eneste som kreves av oss er en bitte-liten innsats.

Klarer vi riktig å fornemme hva som skjer med oss, er hvert øyeblikk av våre liv fulle av muligheter til å forandre oss: litt mer, litt mer og enda litt – og plutselig har vi en dialog med skaperen. Han endrer de egoistiske ønskene inni oss, tilføyer intensjoner, innsikt, avvisningsfølelser, forakt, avstand, svakhet osv…

Og vi er i givakt for å kunne høre hva skaperen gjør med oss inni oss, hva han forteller oss – og i henhold til det prøver vi å besvare det riktig. Vi befinner oss, med andre ord, i kamp med skaperen. Dette kalles «beseiret av mine barn», til vi mottar alle problemer – fra de aller minste og mest personlige, til de store globale og verdensomfattende – som en innbydelse fra ham.

Gjennom denne motsetningen mellom lys og mørke – det søte og det bitre – danner vi en ny sans. På hvert nivå, på hvert steg oppover på stigen, vil motsetningen være større og kraftigere. Dermed oppdager vi de mangfoldige nye egenskapene våre i forhold til skaperen. Og i disse motsetningene fornemmer vi den nye virkeligheten. Uten denne motsetningen ville vi ikke være istand til å fornemme den.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Det finnes ingen annen enn ham, ingen ting annet enn den selvsamme energien som styrer oss. Det er den eneste kraften. Det vil si at det finnes ikke noe annet rundt oss, eller inni oss, enn denne ène energien som skaper og utfører alt.

Til og med vitenskapen lærer oss om denne energien. Vi fornemmer den både inni oss og utenfor oss. Vi er avledere av denne kraften. Vi befinner oss inni den, «koker» som nudler i en suppe. Han er den som trenger gjennom, han er skaperen som forårsaker alt i oss.

Denne energien fyller hele universet. Den kommer fra «the big bang», som resulterte i utbredelsen av alt som eksisterer i hele universet.

Og om noen innbiller seg at de på et vis eksisterer utenfor denne kraften, så er det bare fordi de ikke fornemmer den – som et lite barn, som moren lar være igjen i stuen mens hun går for å gjøre noe i kjøkkenet. Barnet forestiller seg at det ikke finnes noen, at han er helt alene og kan gjøre akkurat hva han vil. Han skjønner ikke at moren hele tiden følger med ham. Slik er vi også. Som små barn som forestiller seg at de kan gjøre hva de vil på denne planeten, med leketøyene sine som de skaper og blir helt oppslukt av dem.

Men det er faktisk den øvre kraften som skaper, som arbeider og organiserer. Og på den måten utvikler vi oss videre.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Den viktigste artikkelen i den kabbalistiske metoden er: «There is None else besides Him» (Det finnes ingen annen enn ham). Denne artikkelen finjusterer punktet i hjertene våre, vår higen etter å avdekke naturen – dens høyeste og mest uendelige, perfekte harmoni – helhetlig og verdensomspennende, der alt er gjensidig sammenkoblet og representerer ett felles, fullstendig bilde.

Typisk nok, i vår verden kan vi ikke fatte alt i vår individuelle egoisme. Vi inndeler naturen i en lang rekkefølge av vitenskaper (det finnes 184 vitenskaper). Dette eksisterer ikke i naturen. Vi klarer ganske enkelt ikke å lære alt på èn gang. Vi inndeler naturen i «biter» og studerer biologi, zoologi, geologi, astronomi osv – generelt – et stort antall vitenskaper.

Vår individualitet, vår egoisme, er veldig snever – så den obserberer kun noe konkret, men klarer ikke å oppfatte naturen som en holistisk helhet. Derfor er vi ikke istand til å fornemme hele bildet og den helhetlige kraften på egoistisk måte, gjennom våre fysiske sanser. Vi føler det ikke, vi tar det ikke inn med våre følelsesorganer.

For å kunne gjøre det, må vi utvikle en ny sans – som selvfølgelig vil inkludere alle de tidligere – men i tillegg har muligheten til å erfare absolutt alt med èn gang og på samme tid – som en helhet. Det er slik vi må balansere oss. Så istedet for å se til venstre, høyre, opp, ned, nøyaktig ifølge koordinatorene som dirigerer vår egoisme mot et bestemt fenomen – må vi, tvert imot, forsøke å fjerne hele fokuset, hele egoismen – og prøve å se naturen slik den er. Dette er justeringens vesen.

Det finnes en gruppe og en spesiell metode for oss. Når vi finjusterer oss slik, begynner vi plutselig å føle at vi – ved å fjerne det egoistiske fokuset fra verden – begynner å se på den helt enkelt, åpent, uten noe ønske om å ta noe fra den. Vi lar ikke kroppen, de fem sansene, forståelsen og vår begrensede oppfattelsesevne overfor alt som eksisterer i naturen stanse oss. Da begynner vi virkelig å fornemme at vi er omsluttet av en enorm kraft – generell, evig og perfekt, som kalles naturen, eller skaperen.

Det har ingenting med religioner, trosretninger og mystisisme å gjøre. Dette er bare en metode som hjelper et individ til å heve seg over sin snevre holdning til virkeligheten – og til å se på den uten å la seg begrense av tid, rom og bevegelse, det vil si; den viser oss hvordan vi kan gå hinsides vårt vesens kjente terreng uten at kroppen begrenser oss.

For å oppnå dette prøver vi å organisere oss i grupper, der den gjensidige hjelpen mellom vennene gir oss mulighet til å trè utfra oss selv og begynne å føle noe utenfor kroppen, som om vi ikke befinner oss inni kroppen. Og når vi begynner å fornemme oss selv som ikke i kroppen, får vi en idè om hva det vil si å leve utenfor kroppen.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må være takknemlige for vår skjebne, for å ha blitt utvalgt til å vite tydelig hva læren om kabbala innbefatter – og å introdusere det til hele verden. Vi er pionerene! Vi er de første av generasjonene gjennom hele vår evolusjon. I milliarder av år har skapningen gjennomgått enorme transformasjonskjeder. I dag er vi endelig de første som mestrer denne metoden og klargjør den til bruk, for å gjennomføres av de som ønsker å følge den.

Vi realiserer det på oss selv. Vi utvikler det i forbindelsen mellom oss, basert på det som skjer i gruppene, i forbindelsen. Utfra det skriver vi nye artikler og studerer materiet om forbindelsestypene mellom oss. Gjennom dette praktiske arbeidet, tilbyr vi det på en realistisk måte til hele menneskeheten.

Så vi er forskere. Vi er pionerene til den praktiske utøvelsen. På den ene siden må vi være takknemlige for vår skjebne – og samtidig må vi vise ansvar for å ha fått denne anledningen. Ifølge hastigheten av hele menneskehetens utvikling, kan vi se i hvor stor grad den føler behov for en ny livsførselsmetode.

Milliarder av mennesker over hele verden spør: «Hva skal vi gjøre?» Vi må introdusere dem for alt dette.

Så i den interne forbindelsen mellom oss må vi ikke glemme at det ikke bare er for oss selv vi gjør det; for det vil gjøre oss til egoister. Vi gjør det, ikke bare for å avdekke den øvre kraften, dens plan, å fornemme den og å oppnå forståelse gjennom fornemmelsen – og å studere det i virkeligheten – men også for å videreføre det til resten av menneskeheten.

Vår interne bevegelse må følges av ekstern utvidelse. Disse to handlingene må balanseres akkurat som organer i en kropp som fungerer slik de skal; begge to mottar og gir. Det er veldig viktig å huske på resten av verden og den øvre kraften som skapte oss for å heve oss opp til den. Inkluderer vi alle disse bestanddelene inni oss, vil vi utvikle oss veldig hurtig og på riktig vis.

Vi har allerede vært gjennom så mye, mange kongresser, møter og samholdskvelder. Men i dag befinner vi oss i en situasjon der vi ganske enkelt må kreve fra oss selv og fra den øvre kraften at den virkelig viser seg, så vi kan begynne arbeidet med den mellom oss – slik at vi alle – og den øvre kraften som fornemmes mellom oss – vil vise seg som èn helhet.

Vi må kreve veldig tydelig at vår bønn, vår etterspørsel, blir oppfyllt. Hver og èn av oss bør ikke bare sitte og vente, men med hver handling vi utfører må vi bevege oss forover med riktig forespørsel om å fornemme skaperen gjennom samhold.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det vi nå står overfor er å granske det aller viktigste, hovedsaken, som er vår søken etter å fornemme den øvre kraften.

Mye av denne søkingen tilhører menneskets psykologi, siden vi starter det hele fra vårt enkle psykologiske nivå – på lik linje med alle mennesker i vår verden. Men etterhvert begynner vi å stige høyere enn den enkle psykologien. Hvorfor? Fordi vår higen og lengsel, som er hva vi bearbeider, kalles «punktet i hjertet».

Det er det vi må utvikle. Det er det vi må forstørre. Det må stå foran oss som noe stort som fyller hele vår horisont, som det vi begynner å fornemme naturen gjennom, dens uendelighet, dens fullkommenhet, harmonien, den øvre kraften, kunnskapen, alt! Det kan bare skje om jeg utvikler «punktet i hjertet» mitt.

«Punktet i hjertet» har ingen tilhørighet i psykologien. Det opptrèr bare hos visse mennesker som etter mange livsløp i sin evolusjonsprosess, i sin utvikling, kommer til et punkt der de får ønske om et nytt nivå – ønsket om å nå «menneskets» nivå. De utviklet seg gjennom det uorganiske, det organiske og det levende materiet, gjennomgikk mange reinkarnasjoner i menneskeskikkelsen i vår virkelighet – og nå opptrèr et nytt ønske hos dem, som i tillegg til alt ønsker å utvikle i dem fornemmelsen av den øvre kraften i naturen.

I vår tid deler millioner av mennesker i verden dette ønsket. Og vi har metoden for å gjennomføre det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Vi skaper nå et nytt følelsesorgan. Læren om kabbala er ikke bare læren om mottakelse; det er en metode som utvikler det høyeste følelsesorganet inni oss.

Det eksisterer ikke i et individ, men avdekkes mellom mennesker når de forsøker å skape denne gjensidige påvirkningen seg imellom som vil avdekke den øvre kraften som vil fylle opp hele rommet mellom dem.

Det er bare vi som kan stimulere denne detektoren, denne sensoren. Den kan kun opptrè mellom oss – ikke i hver og èn av oss – men mellom oss. I den grad vi forsøker å komme nærmere hverandre og bli til èn helhet, vil vi oppdage denne kraften som fyller oss i følge loven om likhet i form – loven om likhet, balanse og homeostase. Dette er kabbalas metode.

Jeg minnes da jeg begynte å studere under Rabash og ennå ikke forstod noe. Han ga meg etpar fraser som jeg kunne huske, selv om jeg ikke forstod hva han mente med dem. Han sa: «Det viktigste er å utvikle en sans for skaperen som fyller alt, for denne naturkraften som omslutter oss.»

Å utvikle en følelse? Jeg forstod ikke hva det vil si «å utvikle en følelse». Generelt sett er naturen min rasjonell og jeg er teknisk anlagt. Jeg vil heller forstå, istedet for å føle.

Det tok lang tid før jeg innså at dette ikke oppnås av intellektet, men bare ved å utvikle et ekstra følelsesorgan.

Men følelsen kan kun utvikles om vi samarbeider med hverandre og blir til èn helhet, som den mektige kraften rundt oss.

Vi er samlet her for å forène oss, for å skape disse betingelsene mellom oss slik at det manifesterer seg. Ifølge omfanget av vår forbindelse, av at vi kommer nærmere hverandre, vil denne kraften vise seg.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg forstår ikke hvordan et spirituelt Partzuf  kalkulerer i hvilken grad det kan motta for å kunne gi, hver gang det oppdager en ny tilstand der det aldri tidligere har vært.

Svar: Det spirituelle Partzuf gjennomgår kontinuerlig nye faser. Som det sies: «De blir som nye for deg.» Men det kan utføre nye handlinger basert på det som var før. Takket være hva? Takket være at det ber den øvre om å utføre denne handlingen!

Også i vår virkelighet blir alle handlingene utført av den øvre, men du reflekterer ikke over det og tror at du gjør alt selv! Men alt blir gjort av det øvre lyset og du gjør en dobbel feiltakelse, som kalles dobbelt skjul.

Du gjør faktisk ingenting selv. Alt blir gjort takket være skaperens velvilje – og vi styrer ikke våre handlinger, våre avgjørelser og våre beregninger. Kanskje du har tvil og er usikker på hvordan du vil oppføre deg i den spirituelle virkeligheten, siden du er vant til å føle at du har kontrollen i denne virkeligheten og at alt avhenger av deg. Men til og med her, hverken gjør eller avgjør du noe selv.

Det bare synes som om du gjør det; alt du fornemmer, avgjør og utfører er konstruert. Det er en hånd inni deg, som i en marionette – som konstant beveger deg, så slapp av!

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fakta er at under konstant utvikling ble vi skjøvet forover av egoet. Vi ville alltid ha noe nytt og jaget alltid etter noe. Men i dag har egoet flatet helt ut; den har nådd sin maks og det som er mer viktig, blitt global. Egoet har trukket seg inn i sitt eget skjell.

Som et resultat har vi lukket oss ned for hverandre og er totalt avhengige av hverandre. Vi har skapt et lukket analogt system mellom oss der alle er så avhengige av hverandre at gjennom en kjede av fire bekjente, er hver og en av oss forbundet med alle mennesker i hele verden. En annen ting er at i dag trenger vi ikke engang å krige. Det holder med å kutte av et speiellt land fra det gjensidige samarbeidet med andre land, og landet vil kollapse, det klarer ikke eksistere på egen hånd.

Dette har aldri vært tilfelle før. Et land kunne isolere seg og være uavhengig. Det kunne overleve på egen hånd og hadde nok ressurser til å produsere energi, mat og alt hva befolkningen trengte, og det fantes ingen spesiell problemer.

Men i dag kan vi ikke gjøre noe som helst om vi ikke er koblet mot mange andre land. Vi må kjøpe, selge og bytte varer, for å kunne motta, sende osv. Vi har blitt globale, og vi har blitt et lukket system. Dette ville ikke være et problem, hvis vi sammtidig forandret oss selv.

Vi har forblitt de samme individuelle egoistene mens hele verden har blitt global og lukket. Derfor dette avviket mellom to systemer.

På den ene siden finnes det et diskret system der hver og en av oss vil leve alene: Jeg trenger ikke en familie Jeg trenger ikke barn. Jeg trenger ingen. Jeg vil være uavhengig og ikke avhengig av noen. Dette er hvordan egoet vårt snakker i dag. På den andre siden viser naturen oss det motsatte: Du er totalt avhengig av alle. Du kan ikke eksistere for deg selv. Du må være i forbindelse med alle, ikke bare deg selv, men ditt samfunn, din stat og hele verden.

Dette er motsetningen mellom de to systemene: det generelle systemet vi befinner oss i, vårt personlige, individuelle interne system. Dette er krisen siden disse to systemen ikke kan jobbe sammen Dette er hva vi føler.

Så hvordan kan disse problemene løses?

Fra Vilnius konvensjonen 3/22/12, Innledende Leksjon

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Krise - Inga kommentarer →

Våre krav er berettiget: Vi gjentar det samme gang på gang, når vi forsøker å forène oss. «Når kommer det til å ende? Når får vi det vi ønsker oss?» Svaret er enkelt: Når vi ikke lenger kommer til å ønske det.

Rabash, «Shlavey HaSulam (Steps of the Ladder)» 1989, Artikkel 12, «A Blessing and a Curse (En velsignelse og en forbannelse)»: En må forstå at hver begynnelse på vårt arbeid kalles «dag» og ens bønn om at skaperen må føre èn nærmere arbeidet, kalles «dag».

Takket være våre bønner og ønsker og de gjensidige forbindelsene vi danner mellom skaperen og oss, klargjør og foredler vi ønsket vårt – til vi blir istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. «En bønn» er hjertets arbeide: finpussing, renselse, forberedelse. Når vi ber, krever og roper, blir vår bønn til en forbindelse med skaperen som har gått gjennom gruppen og blitt til «de manges bønn». Dette er eneste måten å nå ham.

Når vi arrangerer alt riktig, finpusser, klargjør og forbereder vi konstant våre mottakerbeholdere for å kunne fornemme spiritualitet i dem. Langs veien krever vi: «Gi meg!», men gradvis begynner vi å finsøke våre ønsker og krav, retter dem mot giveregenskap, mot forèning med vennene, mot å skjelne formen for generell giveregenskap, skaperen, i dette samholdet, som avdekkes i prinsippet «kom og se».

Slik når sinn og følelser i våre beholdere gradvis de riktige parameterne og gjør oss istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. Den eksisterer her og nå – og vi befinner oss i den – men vi føler det ikke…

Derfor er bønn en prosess der vi forbereder våre beholdere for mottakelse.

Fra Kongressen i Arava, 25/2/12, Leksjon 7

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →