Spørsmål: Du sier vi må gripe fatt i enden på repet som skaperen kaster til oss. Det får meg til å tenke på hvordan jeg pleide å leke med hunden min, som liten. Jeg pleide å dingle med et tau foran ham – og han hoppet opp for å få tak i det. Så nå er det tilsynelatende jeg som er hunden?

Svar: Sånn kan det se ut. Men tenk over hvem er det som leker med deg?!

Verdsetter du den som leker med deg, så er det allerede tilstrekkelig. Hva mer behøver du? Forsøk å få følelse av å være sjefens medarbeider i denne leken, «en trofast trell». Forsøk.

Du hopper etter tauet med intensjon om å glede verten. Hunden din lekte med deg og hadde glede av det. Forsøk i det minste å oppnå hundens nivå. Jeg mener det seriøst. Det er ikke enkelt. Når du klarer å gjøre det for å glede ham, da er du et menneske. Det er hele forskjellen.

Alle hopper opp etter dette repet – hele livet gjør de det. Men du hopper fordi du har kontakt med ham. Du hopper sammen med ham, leker med ham og forsøker å forstå og fornemme ham. Det er ikke slik som de andre hopper. Det er forskjellen mellom hund og menneske.

Fra andre leksjon på Arava kongressen, 23/2/12

Kategori: Kongresser, Leksjoner, Spiritualitet - Inga kommentarer →