Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo «lik» (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: «Dere står alle i dag…» Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå «stedet» der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: «Israel, Torah og skaperen er èn». «Israel» er mennesket. «Torah» er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og «skaperen» er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →