Vi kan omtale oss selv og framgangen vår på samme måte som vi forestiller oss det fra et perspektiv ovenfra, fra virkelighetens kilde. Vi avdekker arbeidet vårt nedenfra, men dets hensikt kommer ovenfra.

Hva var skapelsens mål? Det blir sagt at den øvres ønske er å skape en skapning like fullkommen som han selv er. I alle våre handlinger og intensjoner, når vi undersøker hva som skjer med oss, bør vi derfor alltid huske at hensikten bak alt er å avdekke skaperen.

Uansett hva jeg føler, tenker, grubler over eller trakter etter, så er det riktig; slik foregår analysen. Men hva er det jeg avdekker på veien? Mitt eget jeg? Nei, jeg avdekker meg selv som motsatt skaperen. Det vil si at jeg faktisk avdekker ham.

Fra læren om kabbala vet vi at i uendelighetens virkelighet finnes ingen mangel på noe, bortsett fra gjenkjennelse av giveren. Skapningen, som kalles Malchut i uendelighetens virkelighet, må forstå, fornemme og oppnå ham.

Derfor er denne omgangen i skapelsen nødvendig: nedturen til vår virkelighet og oppturen tilbake til Malchut i uendeligheten, som vi må utføre. Denne tilbaketuren fra bunnen og opp har som eneste hensikt å oppnå giveren.

Vi oppnår ham ifølge likheten i form: Jo mer vi ligner ham, jo mer forstår og fornemmer vi ham – og jo mer nærmer vi oss ham. Sluttresultatet er i den innledende tanken, derfor må vi først og fremst etablere intensjonen; det vil si, hva ønsker jeg gjennom alle mine handlinger å oppnå? Gjort er gjort, men hvorfor trenger jeg det?

Men selv før jeg klargjør intensjonen, trenger jeg den innledende tanken i intensjonens opphav – siden hensikten er å avdekke giveren, skaperen. Dette er målet vårt.

Jeg avdekker tanker, intensjoner, ønsker og holdninger i meg. Men i bunn og grunn er det ham jeg søker i disse handlingene. «Hvordan skal jeg gjøre det? Hva tenker jeg? Hva ønsker jeg? Hva er min innvirkning på andre vesener og gjenstander?» Forut for hver innsikt forbereder jeg en riktig holdning: Hensikten bak alt jeg gjør er å avdekke skaperen.

Her må jeg trekke fram noen referanser:

– Uansett hvem jeg er, så har han forberedt det for meg;

– Uansett hva jeg tror hvert eneste sekund, så gir han meg;

– Uansett hva som skjer med meg i denne analysen, så skjer det ifølge hans vilje;

– Uansett min reaksjon til mine følelser, så gir han meg også dette.

Det finnes bare èn tanke og èn erklæring jeg alltid må ha: «Alt som skjer med meg kommer fra skaperen». Den første artikkelen i Shamati omtaler dette: «Det finnes ingen andre enn ham».

Når jeg nå klargjør intensjonene mine – enten de er for mottakelsens skyld, eller for giveregenskapens skyld – så kommer de uten tvil fra skaperen. Det som er viktig for meg i denne analysen er å avdekke ham, å klargjøre hvem han er.

Gjennom alle disse innsiktene formes virkelighetens mosaikk inni meg. Vennene mine, virkeligheten rundt meg, dens begivenheter og omstendigheter, de vil alle smelte sammen til ett bilde av skaperen. I den grad det kommer til syne innvendig, adskilte deler sammenføyes; alle skapninger, hele denne virkeligheten og alle virkelighetene samlet i èn struktur, der dens indre form kalles «skaperen». I sin helhet representerer denne strukturen Malchut i uendelighetens virkelighet, eller med andre ord; beholderen, ønsket. Dette er nøyaktig hans form, hans struktur, samspillet mellom alle delene hans; ønskene, tankene og intensjonene som tar giverens form.

Skaperen selv, Atzmuto, har ingen form. Men vi foretar en uendelig analyse i oss selv og skaper gradvis den formen som er lik hans. Slik kan han avdekkes. På samme måte lager vi innretninger for å kunne oppdage bølger som er ukjente for oss, slik at vi kan kopiere og reprodusere dem. Det gjør oss istand til å oppdage dem og studere deres natur.

Den indre granskingen hjelper oss til å skape et «sted» å avdekke skaperen. Ellers vil han fortsatt være skjult for oss. Derfor sies det at skaperen ønsker å dvele blant de lavere, det vil si å vise seg for dem. Av den grunn skapte han uendelighetens virkelighet og vårt arbeid består av å avdekke ham med vår innsats.

Så avdekkelsen av skaperen er resultat av vår indre gransking. Han viser seg ikke – her behøves vår innsats og utøvelse. Vi gjør våre innsatser, vi både ønsker det og ikke. Mottakerkreftene og giverkreftene støter sammen inni oss og slik forbereder vi kontinuerlig et sted for hans avdekkelse.

Til slutt blir dette stedet «fleksibelt» nok til at vi oppdager små «bølger» i det, skaperens form i ønskets materie. Jo mykere vi gjør materialet vårt, jo mer avdekkes skaperen i det. Selv er han skjult, men materiet begynner å anta hans form. Det er dette alle klarleggingene våre består av: Med deres hjelp forbereder vi ønsket vårt til å motta hans avtrykk, hans avdekkelse.

I alle våre handlinger er det derfor viktig å huske at vi, hele verden og alt annet eksisterer bare for at vi skal kunne avdekke skaperen. Det er ikke et diskusjonstema, men rene fakta som kommer fra skapelseskildene. Legger jeg grunnlaget for mine handlinger, tanker eller intensjoner med dette i sinn, om jeg i utgangspunktet tar den kursen, om jeg sikter mot avdekkelse av skaperen fordi det er hans ønske, da sikter jeg mot uendeligheten, mot nøyaktig det målet. Og alt jeg gjør etterpå blir lagret sammen med innsatsene vi må fylle.

Alt det andre vil skje uansett. Kun èn ting avhenger av oss: å rette all vår innsats mot avdekkelse av skaperen.

Senere vil følgende spørsmål komme opp: Hva forestiller denne avdekkelsen? Hvordan virkeliggjør vi den? Hvilke handlinger vil være mest effektive? Hvem avhenger det av, meg, andre, eller samspillet oss imellom? I sin helhet omtaler vi metoden kabbalistene beskriver for oss, der de forklarer hvilke handlinger er mest gunstige for avdekkelse av skaperen.

I dag står hele menneskeheten på startlinjen til denne virkeliggjørelsen. Evolusjonen har nådd konklusjonen; verden har allerede realisert den materialistiske progressens potensiale. Vi har ingenting å se etter på andre planeter og ingenting å uttrekke fra jorden; vi har utprøvd alt på dens overflate og vi ser at våre liv er begrenset og fører til en blindvei.

Dette er begynnelsen på skaperens avdekkelse for all skapning. Dette hinderet er årsaken til at mennesker begynner å stille spørsmålet: «Hvorfor lever vi? Hva er hensikten med livet?»

Herfra lærer vi at hensikten med livet er å avdekke skaperen, eller mer nøyaktig; å forberede oss på hans avdekkelse. Det oppnår vi gjennom å forène oss og slik å mykgjøre mottakerønsket vårt så det blir altruistisk og begynner å anta ulike former for giveregenskap. Skaperen er jo giveregenskapen – og om vi etablerer en slik forbindelse med hverandre, hjelper vi ham å vise seg for oss – vi forbereder jordsmunnet for det, materiet som blir istand til å anta hans egenskaper, hans eksponering.

Slik utvikler vi oss selv til nøyaktig likhet i form med ham.

Fra Arava kongressen, 23/2/12, Leksjon#2

 

 

 

 

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →