Spørsmål: Hva betyr selvannulering? Hva vil det si, å annulere seg overfor vennene?

Svar: Det vil si at jeg står til tjeneste for vennene mine: La dem avdekke skaperen fullstendig, mens jeg kun bistår dem. De kommer ikke til å vite om det. På samme måten betyr det ingenting for en mor om barnet hennes er oppmerksom på hennes tilsyn og omsorg. Hun er ganske enkelt hengiven mot det uten noe forbehold. Slik ønsker jeg å bistå alle vennene til å realisere sine håp, så de og skaperen kan glede hverandre gjennom det.

Og hva med meg? Jeg forblir en skjult faktor. Akkurat som skaperen, som skjuler seg bak alle scenene i denne verden, ønsker også jeg å føre hele menneskeheten mot hans godhet på skjult vis.

Men vær forsiktig: Mye stolthet ligger i denne tilnærmelsen!

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, «Introduction to TES»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken fremgang forventer du fra kongressen?

Svar: Jeg forventer at menneskets første form danner seg i oss, at skaperen viser seg i samholdet vårt. Men la dette bli en klar fremvisning, ikke noe tåkete – der alle bare fornemmer begynnelsen på en ny tilstand, slik det opplevdes på kongressen i ørkenen og selv før det.

Det må realiseres praktisk, så vi fornemmer bevegelsen inni oss, ånden som dveler i oss og lysets ulike handlinger.

Når lyset ikke beveger seg, kan vi ikke føle det og da har vi ikke livets pust. Det må finnes Ruach (ånd, vind) og forandring, men ikke et nivå av Nefesh som forblir ubevegelig. Nå trenger vi Ruach; de små endringene innenfor den gir oss følelsen av liv.

Vi er tross alt skapningene. Vi fornemmer bare endring fra den ene tilstanden til den andre og gjennom denne kontrasten undersøker og forstår vi hver egenskap. Oppfattelsen vår fungerer basert på kontrast. Den er avhengig av bevegelse, slik at den ène er ulik den andre. La oss derfor håpe at vi får føle livets pust. Det er den som føder skapningen – og ikke Nefesh.

Nefesh er som en dråpe av sæd som kommer fra faren. Men når den begynner å vokse har den behov for sin egen eksistens. Finnes det en ny bevegelse i den bortsett fra den innledende sæddråpen, er det allerede et nytt liv, en ny kropp. Det tilhører fosteret – og ikke faren. Dette er  de reelle endringer vi venter skal skje med oss – og bare de fornemmes som liv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, «Introduction to Tes»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kongressen starter allerede! Hvilken stemning bør det være rundt den, mens vi foretar de siste forberedelsene?

Svar: Alt vi trenger er følelsen av samhørighet – og ingenting annet. Utfra eksempelet til det spirituelle fosteret kan vi se at det er omringet av massevis av materie – og det eneste som mangler er formen, som vi tar fra lyset, fra skaperen. Jo mer vi ønsker skaperens form i mottakerønsket – i henhold til det vil vi bli kalt «mennesker» (Bnei Adam).

Ønsket om å ta skaperens form kalles «bønn«. Og det virkeliggjøres gjennom forbindelsen mellom oss, når alle ønsker å knytte seg sammen for å utfylle hverandre for å ta menneskelig form!

Og da blir det klart at ingen er overflødig og ingen mangler. Knytter vi riktig sammen alt vi har fått ovenfra, fullfører vi oppdraget vårt og oppnår den menneskelige formen. Vi har nå alle forutsetninger til å oppnå dette og jeg håper virkelig at vi ikke går glipp av denne anledningen vi har fått.

Alle må annulere seg overfor vennene. Da blir selv begynnerstudenten som en baby blant alle de andre. Han forstyrrer dem ikke og kommer inn sammen med alle. Man kaster ikke småbarn ut, vi tar dem med oss! Annulerer du deg overfor andre, forplikter du dem til å ta vare på deg.

Fra leksjonen i Baal HaSulams bok, «Talmud Eser HaSefirot», 21/3/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den forestående europeiske kongressen er et stort håp for forbindelse og for at vi vil bli istand til å fornemme avdekkelsen av skaperen i forbindelsen mellom oss, avdekkelsen av den spirituelle virkeligheten. Først vil lyset som endrer, som driver oss, forbinde oss – og vi vil føle hengivenhet mellom oss som vi oppnår for å tilfredsstille skaperen. Ifølge likheten i form vil den da avdekkes for oss og vi vil føle at «Israel (de som lenges etter Torah), Torah (lyset som endrer) og skaperen er èn.»

Vi lenges etter forèningen av alle sjelene til èn sjel som er fyllt med det øvre lyset, å føle det, å oppdage det, å leve i det, allerførst vi – for vi nærer allerede ønske om det – og deretter hjelpe hele verden til å oppnå det. Alt som skjer i vår verden – all lidelse, kriser og problemer – er til syvende og sist ikke noe annet enn krefter som påskynder menneskehetens utvikling mot denne perfekte tilstanden.

Når vi lenges etter denne perfekte tilstanden ønsker vi derfor å oppnå to mål: kjærlighet for skaperen og kjærlighet for menneskeheten. Vi ønsker å gi av all godheten vi får gjennom vårt arbeide og vår oppnåelse både til menneskeheten og skaperen. Vi befinner oss tross alt i midten, midt imellom dem, som midtre tredjedel av Tifferet som ikke har noen ting og ikke ønsker noe for sin egen skyld – Hafetz Hessed. Vi har bare glede av å glede menneskeheten – og gjennom det, gjennom hele den generelle sjelen – til skaperen.

Det er denne beholderen vi må forberede. Det er denne tilstanden vi må nå. Derfor ønsker vi å tilnærme oss dette når vi leser Zohar. La oss ha dette i tankene!

Forestiller vi oss den neste tilstanden vi ønsker å oppnå, så er det allerede en bønn. Tross alt vet jeg ikke hvor skaperen er, hvordan jeg kan komme med en forespørsel til ham, løfte MAN, hvem det går gjennom, hva denne MAN faktisk er, eller hvilke ønsker den består av. Slik fungerer det i dette livet: Når vi ønsker oss noe, forestiller vi oss at vi allerede har fått det og lenges etter det innbilte bildet der vi befinner oss i den ønskede tilstanden.

Det sies at om du ønsker å bli slank, bør du ikke gå på diett, ikke høre på allslags råd, ikke ta slankepiller eller trene osv – for ingenting hjelper. Du må bare konstant tenke at du allerede er slank. Da vil du ikke føle sult lengre og du vil virkelig begynne å ta av.

Slik er det – og slik er det med alt: Du må forestille deg at du allerede befinner deg i den fremtidige tilstanden – og da rykker du virkelig framover mot den. Lengselen som er rettet mot målet vil føre deg dit.

Slik er det også med oss. Så la oss forestille oss at vi allerede befinner oss i den gode tilstanden. Vi behøver ikke å vekke noen mangel, problemer eller bekymringer, men bare lenges etter denne hele tilstanden – og prøve så hardt vi kan å hjelpe oss selv til virkelig å nå den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon, Kongresser, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Vi kan omtale oss selv og framgangen vår på samme måte som vi forestiller oss det fra et perspektiv ovenfra, fra virkelighetens kilde. Vi avdekker arbeidet vårt nedenfra, men dets hensikt kommer ovenfra.

Hva var skapelsens mål? Det blir sagt at den øvres ønske er å skape en skapning like fullkommen som han selv er. I alle våre handlinger og intensjoner, når vi undersøker hva som skjer med oss, bør vi derfor alltid huske at hensikten bak alt er å avdekke skaperen.

Uansett hva jeg føler, tenker, grubler over eller trakter etter, så er det riktig; slik foregår analysen. Men hva er det jeg avdekker på veien? Mitt eget jeg? Nei, jeg avdekker meg selv som motsatt skaperen. Det vil si at jeg faktisk avdekker ham.

Fra læren om kabbala vet vi at i uendelighetens virkelighet finnes ingen mangel på noe, bortsett fra gjenkjennelse av giveren. Skapningen, som kalles Malchut i uendelighetens virkelighet, må forstå, fornemme og oppnå ham.

Derfor er denne omgangen i skapelsen nødvendig: nedturen til vår virkelighet og oppturen tilbake til Malchut i uendeligheten, som vi må utføre. Denne tilbaketuren fra bunnen og opp har som eneste hensikt å oppnå giveren.

Vi oppnår ham ifølge likheten i form: Jo mer vi ligner ham, jo mer forstår og fornemmer vi ham – og jo mer nærmer vi oss ham. Sluttresultatet er i den innledende tanken, derfor må vi først og fremst etablere intensjonen; det vil si, hva ønsker jeg gjennom alle mine handlinger å oppnå? Gjort er gjort, men hvorfor trenger jeg det?

Men selv før jeg klargjør intensjonen, trenger jeg den innledende tanken i intensjonens opphav – siden hensikten er å avdekke giveren, skaperen. Dette er målet vårt.

Jeg avdekker tanker, intensjoner, ønsker og holdninger i meg. Men i bunn og grunn er det ham jeg søker i disse handlingene. «Hvordan skal jeg gjøre det? Hva tenker jeg? Hva ønsker jeg? Hva er min innvirkning på andre vesener og gjenstander?» Forut for hver innsikt forbereder jeg en riktig holdning: Hensikten bak alt jeg gjør er å avdekke skaperen.

Her må jeg trekke fram noen referanser:

– Uansett hvem jeg er, så har han forberedt det for meg;

– Uansett hva jeg tror hvert eneste sekund, så gir han meg;

– Uansett hva som skjer med meg i denne analysen, så skjer det ifølge hans vilje;

– Uansett min reaksjon til mine følelser, så gir han meg også dette.

Det finnes bare èn tanke og èn erklæring jeg alltid må ha: «Alt som skjer med meg kommer fra skaperen». Den første artikkelen i Shamati omtaler dette: «Det finnes ingen andre enn ham».

Når jeg nå klargjør intensjonene mine – enten de er for mottakelsens skyld, eller for giveregenskapens skyld – så kommer de uten tvil fra skaperen. Det som er viktig for meg i denne analysen er å avdekke ham, å klargjøre hvem han er.

Gjennom alle disse innsiktene formes virkelighetens mosaikk inni meg. Vennene mine, virkeligheten rundt meg, dens begivenheter og omstendigheter, de vil alle smelte sammen til ett bilde av skaperen. I den grad det kommer til syne innvendig, adskilte deler sammenføyes; alle skapninger, hele denne virkeligheten og alle virkelighetene samlet i èn struktur, der dens indre form kalles «skaperen». I sin helhet representerer denne strukturen Malchut i uendelighetens virkelighet, eller med andre ord; beholderen, ønsket. Dette er nøyaktig hans form, hans struktur, samspillet mellom alle delene hans; ønskene, tankene og intensjonene som tar giverens form.

Skaperen selv, Atzmuto, har ingen form. Men vi foretar en uendelig analyse i oss selv og skaper gradvis den formen som er lik hans. Slik kan han avdekkes. På samme måte lager vi innretninger for å kunne oppdage bølger som er ukjente for oss, slik at vi kan kopiere og reprodusere dem. Det gjør oss istand til å oppdage dem og studere deres natur.

Den indre granskingen hjelper oss til å skape et «sted» å avdekke skaperen. Ellers vil han fortsatt være skjult for oss. Derfor sies det at skaperen ønsker å dvele blant de lavere, det vil si å vise seg for dem. Av den grunn skapte han uendelighetens virkelighet og vårt arbeid består av å avdekke ham med vår innsats.

Så avdekkelsen av skaperen er resultat av vår indre gransking. Han viser seg ikke – her behøves vår innsats og utøvelse. Vi gjør våre innsatser, vi både ønsker det og ikke. Mottakerkreftene og giverkreftene støter sammen inni oss og slik forbereder vi kontinuerlig et sted for hans avdekkelse.

Til slutt blir dette stedet «fleksibelt» nok til at vi oppdager små «bølger» i det, skaperens form i ønskets materie. Jo mykere vi gjør materialet vårt, jo mer avdekkes skaperen i det. Selv er han skjult, men materiet begynner å anta hans form. Det er dette alle klarleggingene våre består av: Med deres hjelp forbereder vi ønsket vårt til å motta hans avtrykk, hans avdekkelse.

I alle våre handlinger er det derfor viktig å huske at vi, hele verden og alt annet eksisterer bare for at vi skal kunne avdekke skaperen. Det er ikke et diskusjonstema, men rene fakta som kommer fra skapelseskildene. Legger jeg grunnlaget for mine handlinger, tanker eller intensjoner med dette i sinn, om jeg i utgangspunktet tar den kursen, om jeg sikter mot avdekkelse av skaperen fordi det er hans ønske, da sikter jeg mot uendeligheten, mot nøyaktig det målet. Og alt jeg gjør etterpå blir lagret sammen med innsatsene vi må fylle.

Alt det andre vil skje uansett. Kun èn ting avhenger av oss: å rette all vår innsats mot avdekkelse av skaperen.

Senere vil følgende spørsmål komme opp: Hva forestiller denne avdekkelsen? Hvordan virkeliggjør vi den? Hvilke handlinger vil være mest effektive? Hvem avhenger det av, meg, andre, eller samspillet oss imellom? I sin helhet omtaler vi metoden kabbalistene beskriver for oss, der de forklarer hvilke handlinger er mest gunstige for avdekkelse av skaperen.

I dag står hele menneskeheten på startlinjen til denne virkeliggjørelsen. Evolusjonen har nådd konklusjonen; verden har allerede realisert den materialistiske progressens potensiale. Vi har ingenting å se etter på andre planeter og ingenting å uttrekke fra jorden; vi har utprøvd alt på dens overflate og vi ser at våre liv er begrenset og fører til en blindvei.

Dette er begynnelsen på skaperens avdekkelse for all skapning. Dette hinderet er årsaken til at mennesker begynner å stille spørsmålet: «Hvorfor lever vi? Hva er hensikten med livet?»

Herfra lærer vi at hensikten med livet er å avdekke skaperen, eller mer nøyaktig; å forberede oss på hans avdekkelse. Det oppnår vi gjennom å forène oss og slik å mykgjøre mottakerønsket vårt så det blir altruistisk og begynner å anta ulike former for giveregenskap. Skaperen er jo giveregenskapen – og om vi etablerer en slik forbindelse med hverandre, hjelper vi ham å vise seg for oss – vi forbereder jordsmunnet for det, materiet som blir istand til å anta hans egenskaper, hans eksponering.

Slik utvikler vi oss selv til nøyaktig likhet i form med ham.

Fra Arava kongressen, 23/2/12, Leksjon#2

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er hovedegenskapene til det fjerde integrale nivået av menneskelig utvikling, Adams nivå?

Svar: Dette nivået har ett kjennetegn – bevegelsen mot generalisering, mot en felles menneskehet, mot gjensidig sammenføyning, integreringen av alt som finnes på alle nivå: kultur, vitenskap, alle mulige industrielle vekselspill, finansielle og økonomiske bånd osv.

Ved hjelp av den helhetlige undervisningen og oppdragelsen, må vi nå en tilstand der vi klarer å eliminere alle grenser og fullstendig frigjøre mennesket slik at man skjønner og innser at det bare er nødvendig å arbeide for å opprettholde ens normale eksistens og gi alt annet til den integrale oppturen fordi man føler uinnskrenket velvære og harmoni der. Det blir det aller viktigste for en og definererer framtidens samfunn.

Det er imidlertid ikke dette samfunnet vi bør ha i tanker og ord, men heller overgangen mot det. For denne overgangen kan skje med mye lidelse, om vi ikke nærer ønske om å heve oss over egoismen. Det vil si at motstridende krefter som kan ende opp med en verdenskrig, kan komme til syne. Allikevel er det kanskje mulig å gjennomføre det ved hjelp av opplysningsarbeide. Det er dette vi forsøker å gjøre.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning» #12, 16/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spirituell lærer, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi omtaler de fire utviklingsfasene. Hvordan forklarer vi vår nåværende fase?

Svar: Hele menneskeheten befinner seg nå i overgangen fra tredje til fjerde fase. Innenfor hver fase finnes underordnede faser. Tar vi for eksempel fasene for menneskelig utvikling uten hensyn til de uorganiske, organiske og animale naturene og det «menneskelige» nivået fordi vi har eksistert i dusinvis og til og med i hundretusenvis av år, kan vi se på utvikling langs den historiske aksen som de første, andre, tredje og fjerde fasene.

La oss si at det 16. århundre, den senere middelalderen, markerer begynnelsen av den teknologiske revolusjonen med utvikling av kulturer, vitenskap osv. Dette var tredje fase; det vil si, menneskeheten ble intenst opptatt av sitt liv, av seg selv som et dyr. Dette er velstandsrevolusjonen og til syvende og sist kapitalisme. Før dette befant menneskeheten seg i den organiske fasen. I middelalderen, oldtiden, finner vi spor av den organiske typen, den organiske utviklingskarakteren. Før det befant vi oss på det såkalte uorganiske nivået, der mennesker anvendte liten styrke med lav arbeidseffektivitet og kun var istand til å brødfø seg.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning» #12, 16/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi innser ikke at vi blir holdt som slaver av egoismen vår. Den hersker over oss og forteller oss hva vi må gjøre. Og vi føler ikke en gang at vi handler i henhold til dens befaling, for vi er knyttet sammen med den i så stor grad at dens ønske blir våre ønsker og vi smelter sammen til ett. Slik utfører vi alt det egoet  begjærer og ser på det som om det er våre liv og våre egne ønsker det gjelder.

Men det er et eksempel på det motsatte nivået vi må nå ved å forène oss med skaperen, ved å knytte oss til ham i så stor grad at vi ikke lenger føler forskjell på hans ønsker og våre ønsker. Det vi gjør nå er å oppfylle alle egoismens fantasier med stor hengivenhet. Den viser oss veien, sier når vi må trekke pusten og oppføre oss på en eller annen måte.

Jeg føler det på samme måten når jeg forèner meg med skaperen ved å heve meg over mine nåværende ønsker og oppfyller hans ønsker, uten å nøle, uten å kalkulere, for å bli korrigert. Og naturligvis motstrider jeg mine ønsker og personlige kalkulasjoner ved å gjøre en stor innsats for å nå en slik korrigering. Men mitt mål er å nå samme nivå av samhold med skaperen som jeg foreløpig har i forening med mottakerønsket mitt, der jeg ikke føler forskjell på det og meg selv.

Og når jeg er istand til å løsrive meg fra det egoistiske ønsket mitt, begynner jeg å føle at det er min fiende og at det skader meg. Noen ganger kan jeg være glad i noen og vi er gode venner, men så viser det seg at denne personen misbruker meg og skader meg. Det tar tid før jeg klarer å løsrive meg fra ham og før visse ting angående ham klargjøres for meg. Bare da er jeg istand til å trekke meg bort fra ham, å innse at jeg er nødt til å forlate ham og å begynne å avsky ham.

Slik begynner hele verden å lære at egoet vårt er vår fiende. Enhver innser det i den utstrekning han bearbeider det. Som resultat begynner vi å innse behov for forandring, for vi føler oss fortapt i kappløpet mot egoismen. Det er et stort fremskritt, for vi adskilles fra vår natur, fra vår innledende egenskap som tvinger oss til bare å bry oss om oss selv – og vi begynner kritisk å analysere det.

Det betyr at man adskilles fra ens onde tilbøyelighet og begynner å lytte og søke etter hva man nå bør gjøre. Da finner man Torah, en kur for korrigering av egoisme. Man trenger en kraft som er istand til å forandre holdningen en har til det egoistiske ønsket sitt og som gir en mulighet til å skille seg fullstendig fra det og ikke lengre behøver å kalkulere hva som er verdt å skaffe seg til enhver tid.

Denne overgangen kalles Lo Lishma. Man befinner seg fortsatt innenfor ønsket om nytelse, men begynner å forestille seg at det er mer behagelig å arbeide over det, at fortjenesten er større ved å gjøre det. Derfor arbeider man allerede over sitt ønske om nytelse og tar ikke lengre imot ordre fra det. Men resultatet av handlingene og arbeidet er framdeles innenfor egoisme, for ellers har man ikke drivstoff til å utføre dem.

I denne fasen gjennomgår man ulike tilstander, fra å arbeide for å få nytelse i sitt ønske om tilfredsstillelse for å ha energi og drivstoff til å fortsette arbeidet. Men i virkeligheten ønsker man å befinne seg i giveregenskapen. Da ber man lyset som endrer om å gi en styrke til å kalkulere på ønsket om nytelse, ikke med egoistiske interesser, men bare utav håpløshet fordi man er en maskin som trenger drivstoff.

I virkeligheten ville man foretrukket å bli værende i giveregenskapen, men ikke for sin egen tilfredsstillelses skyld. Man innser at det finnes ingen annen vei og at man må betale for å få litt frihet mens man ennå befinner seg i mesterens, det egoistiske ønskets makt. Slik arbeider man til man blir fullstendig adskillt fra den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/3/12, Shamati #20

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg korrigerer ikke meg selv, men heller min innlemmelse i andre. Det finnes ingenting å korrigere i meg selv, bortsett fra forbindelsen min med andre.

Hvem er «de andre»? Her må vi forstå at det «jeget» jeg var i går, ikke er det «jeget» jeg er i dag. Jeg må klargjøre forholdet mitt mellom meg og andre ifølge de ulike tilstandene jeg befinner meg i. Hver eneste dag begynner vi på et rent ark og korrigeringene er alltid i henhold til den gjensidige forbindelsen mellom de ulike Partzufim.

Det sies at kjærlighet mellom menneaker er rettet mot kjærlighet for skaperen. Kjærlighet for vennene er den samme beholderen og den samme holdningen der jeg uttrykker min påvirkning overfor ham. Skaperen er tross alt den generelle loven og egenskapen som jeg oppdager i den gjensidige forbindelsen mellom oss alle.

Det finnes ingenting bortsett fra den generelle beholderen. I holdningen min overfor vennene, i ånden og hjertet, skaper jeg skaperen. Inntil da, eksisterer han faktisk ikke.

Spørsmål: Vi har en øvelse i gruppen: Alle må tenke på alle de andre og være opptatt av dem i tankene. Vi minner hverandre om å tenke på det og tilføyer; «med skaperens hjelp». Fører dette oss til ekte kjærlighet?

Svar: Ja, hvis dere med det mener at alt kun har eksistensgrunnlag ved hjelp av lyset som endrer, da skaper dere virkelig de nødvendige betingelsene for oppfyllelse.

Kjærligheten har ingen grenser. Den sprer seg til Ein Sof (uendeligheten) og videre. Vi definerer den forskjellig hver gang – når vi trèr utfra våre nåværende ønsker og intensjoner. Denne øvelsen er effektiv mot glemsomhet: Èn venn påminner en annen venn om tre betingelser: jeg, ham og den øvre kraften – lyset som endrer. Lyset som endrer fører oss, med andre ord, tilbake til hverandre. Når lyset først har fått opphold i forbindelsen mellom oss og «sammensveiser» oss påny, oppfylles den nødvendige betingelsen for at korrigeringen skal dvele mellom oss igjen. Dette kalles i kabbalistisk språk en Mitzva (et bud).

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forholder du deg til rakettangrepene i Sør-Israel?

Svar: Under operasjonen «Peace for the Galilee» var min lærer Rabash veldig bekymret over situasjonen. Han lyttet til nyhetene hver time – og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte han at han bekymret seg over sine barn.

Dette er et eksempel for oss – vi må også bekymre oss på en slik måte. Vi må føle at alle mennesker i verden er uadskillelige deler av oss. Da vil vi bekymre oss over dem som vi bekymrer oss over oss selv, over at vi er i skjul og ikke føler ènhet med verden inni oss.

Vi må ikke nære ønske om noens død, selv ikke for våre værste fiender. Vi ønsker at de må bli korrigert – og generelt sett ønsker vi bare det gode for alle – og spesielt for innbyggerne som befinner seg midt i skuddlinjen. Selvfølgelig kan vi ikke tillate at noen tar våre liv. Derfor har Torah en regel: I selvforsvar er det bedre å drepe, før man selv blir drept. Men det er bare når dette virkelig er nødvendig og du ikke har noe annet valg. I en slik situasjon kommer døden som en korrigering. Er du imidlertid istand til å korrigere mennesket under denne reinkarnasjonen, da gjør du det.

I tillegg må vi huske på våre venner i Sør-Israel. Sammen med dem gjennomgår vi prosessen av vår egen og verdens korrigering. Vi må være med dem i tanke og sjel.

Før leksjonen ser jeg på nyhetene, for å vite hva som har skjedd i timene før. Alle må vi være oppdatert om dette. Vårt håp er at alt dette må inkluderes i korreksjonens rammeverk. Hvis vi anstrenger oss for å jobbe raskere, vil tilstandene som kommer til oss på lidelsens vei ombyttes til torahs vei. Da vil alt ordne seg på best mulig måte og vi vil oppleve liv uten grenser i hele verden. Vi er istand til å innlede det – og det finnes ingen tvil om at lyset kan utføre det.

Det er godt at vennene våre deltar i leksjonen fra bomberommene. Rabash og jeg gjorde det samme under Golfkrigen.

Generelt sett støtter vi våpenhvile. Vi støtter å avslutte alle konflikter i verden. Vi støtter all våpennedrustning og menneskets korrigering. Dette er gjensidig garanti. Siden vi mot vår vilje er blitt garantister for hverandre i et system som knytter oss sammen, er det på tide å åpne øynene og gjøre ord om til handling. Det finnes ikke noe annet valg: Vi må føle at vi er hverandres garantister.

Når den gjensidige, indre forbindelsen viser seg for oss, inntrer vi imidlertid en sjokktilstand. Det viser seg at alt er meg: mine foreldre, mine barn, mine venner, fullstendig fremmede og de jeg avskyr. Det er en så enorm variasjon av så mange forbindelser – og de er alle sammen meg – ett Partzuf, de 10 Sefirot.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/3/12, «Introduction to TES»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Israel, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →