Spørsmål: Hvordan kan vi spre budskap om enighet til verden omkring oss, om der ikke er enighet i det kabbalistiske samfunnet?

Svar: På en måte har du rett. Men samtidig  er det absolutt nødvendig at vi gjør noe. Det er derfor naturen har gitt oss denne muligheten. Skaperen presser oss med overlegg mot denne undervisningsprosessen.

Dette ser vi for eksempel i en familie, når to unge mennesker gifter seg. De har foreløpig ikke så mye kunnskap. Men etterhvert som de får barn og blir foreldre, får de gradvis mer ansvar forårsaket av behov og andre omstendigheter. Slik modnes de og blir voksne. Når man ikke har barn, forblir man et barn.

Derfor modnes også vi ved å sirkulere materiet vårt til verden omkring oss. Uten dette, vil det ikke skje. Dette er den eneste grunnen til at vi har fått disseminasjonsarbeide. Det påvirker vår modning.

Læren om kabbala sier at når vi ikke disseminerer, forblir vi i en liten tilstand (Katnut). Men når vi disseminerer, passerer lyset gjennom oss til andre og vi oppnår en stor tilstand (Gadlut), Hocma`s lys – kunnskapens lys. Derfor, uansett hvilken tilstand vi befinner oss i, er det bare èn ting for oss å gjøre; vi må disseminere.

Fra søndags virtuelle leksjonsserie, 12/2/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På kongressen i ørkenen ønsket vi å fylles av nok energi til å gjøre oss istand til å knytte oss sammen. Jeg tror vi faktisk klarte det?

Svar: Jeg synes kongressen var spesiell, for vi oppnådde et visst nivå av standhaftighet og Reshimo (erindringen) av det har vi med oss, hele gruppen og hver og èn av oss individuelt.

Det som skjer i spiritualiteten forsvinner ikke – og denne Reshimo symboliserer den spirituelle beholderen mellom oss. Alle føler det i en eller annen utstrekning – noen mer, andre mindre – men denne beholderen finnes allerede. Den er allerede født! Men på en slik måte at vi må gjøre litt mer innsats for å klarlegge den, avdekke den og fornemme den mer og mer klart.

Vi må forholde oss til denne beholderen som vi forholder oss til Shechina (guddommeligheten), stedet for skaperens avdekkelse. Jo mer vi knytter oss sammen, jo mer tilfredsstiller vi ham. Takket være forbindelsen vår, forbindelsen av ønskene våre, tilfredsstiller vi skaperen. Da begynner vi å fornemme lyset i ønskene våre og følgelig fornemmer vi vår spirituelle framgang og skaperens avdekkelse for skapningene.

Vi må bli mer følsomme, mer oppmerksomme og behandle den generelle fornemmelsen som fødtes inni oss på en mer hårfin måte.

Ingen av oss bør stanse opp for et øyeblikk på noe sted. Alt kommer an på endring av intensjonene og ikke antall handlinger. Det vil si at det avhenger av holdningen vår mot forbindelsen og samholdet vi har oppnådd.

Vi har oppnådd samhold og skapt en beholder. Spørsmålet vi nå stiller oss er: «Hva gjør vi nå med den?» Det er det aller viktigste: en kvalitativ endring av vårt arbeide med den. Dette er klarleggingen, vår søken etter en permanent løsning.

Dette må dere selv finne ut. Hvis jeg forteller dere det, ville det være det samme som å stjele arbeidet fra dere. Det ville være som å gi et barn en boks med lego, for deretter å dytte ham bort og selv begynne å montere legoklossene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/3/12, Shamati #35

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: «Menneskets hjerte rommer mange tanker, men skaperens redning kommer i et øyeblikk». Alle våre krav kan forsvares, men bør reduseres til kun ett: Vi må avdekke skaperen, for uten det har vi ingen sjanse til å forstå, fornemme, ha framgang, eller å lykkes. Dette betyr at vi kan ikke forbli slik vi er nå, uten å forstå noe og uten å oppnå noe, men vi klarer ikke å bevege oss ut fra denne tilstanden.

Denne desperate, håpløse situasjonen er den beste. Den er akkurat slik den burde være. Den viser oss at beholderen virkelig trenger behandling. Men det må avdekkes som resultat av klargjøring av problemene og intensjonene, at «det finnes ingen annen enn ham» fra starten av – at alt jeg har å gjøre er å avdekke skaperen. Hvorfor må jeg det? Fordi det er skapelsens mål – og ved det tilfredsstiller jeg ham.

Avdekkelsen av skaperen kan bare finne sted i vår felles beholder, i et felles ønske. Vi danner dette felles ønsket fra punktene i hjertet, som vi forbinder ved å heve oss over oss selv. Alt bortsett fra punktene i hjertet er vår dyriskhet og vi senker det nedover. Slik klargjør vi konstruksjonen for vår felles sjel. Det er slik det må være.

Avdekkelsen av skaperen skjer utilsiktet, i stor forvirring – og det er bra. Vi må bare holde fast ved tanken, intensjonen, søkingen og legge det til gleden over «dette arbeidet som vi, av alle mennesker, er blitt tildelt». Kanskje du drømmer om å være et helt annet sted, om å sitte hjemme foran tv i godstolen og se på en serie, eller noe slikt. Men bare tenk på hvor unik du er. Av alle milliardvis av mennesker som finnes i verden, for å hjelpe dem, for å avdekke ham, for å bistå vennene og å finne fred og glede fordi du gjør det.

Nå har jeg vel forvirret deg enda mer…

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #2, 23/2/12

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når du er innlemmet i en felles handling føler du noen ganger at du er forènet med vennene dine selv i tankene dine. Men i siste øyeblikk føler du at noe mangler, en innsats innenfor innsatsen, den siste dråpen. Hvordan kan vi få tak i den siste dråpen for å oppnå det samlede ropet, slik at vi blir istand til å åpne hjertene våre èn gang for alle?

Svar:Den siste dråpen er akkurat fødselsøyeblikket, øyeblikket for utgangen fra Egypt – og det er det aller vanskeligste. Du er rede til å gå hele veien. Da ser du en vegg foran deg, noe uoverkommelig. Og plutselig har du endeløse ynnskyldninger. Den onde tilbøyeligheten din sier: «Du må fremdeles gjøre ditt og datt, du har ennå ikke studert ferdig hele Studiet av de Ti Sefirot, du kjenner ennå ikke alle artiklene i Shamati, der finnes så mye du må gjøre først», og så videre.

Det samme inntrer i forhold til vennene. Når du faktisk når det punktet der du klarer å avbryte egoet og forbinde deg, når du kommer til smeltningspunktet mellom deg og vennene – da klarer du ikke å gjøre det. Å komme i lodd betyr at den siste dråpen med lim faller på forbindelsen mellom deg og vennene og limer dere sammen til ett eneste kroppsvev. Det klarer du ikke å gjøre – og i siste øyeblikk bremser du opp.

Det eneste som kan hjelpe nå er en felles innsats. Derfor nytter det ikke med en individuell bønn. Bønnen må være «de manges bønn», der du ber for vennene og ikke for deg selv, der hele gruppen – eller mesteparten av den – ber samlet. Du, derimot, forteller oss om en induviduell innsats. Du kan fortsette å snakke om en individuell innsats i tusen år, uten at noe kommer til å skje med deg. Denne retningen er velkjent – men den er feil – for du er ikke opptatt av forbindelsen med vennene.

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #3, 24/2/12

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Kropp og sjel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo «lik» (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: «Dere står alle i dag…» Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå «stedet» der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: «Israel, Torah og skaperen er èn». «Israel» er mennesket. «Torah» er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og «skaperen» er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sier vi må gripe fatt i enden på repet som skaperen kaster til oss. Det får meg til å tenke på hvordan jeg pleide å leke med hunden min, som liten. Jeg pleide å dingle med et tau foran ham – og han hoppet opp for å få tak i det. Så nå er det tilsynelatende jeg som er hunden?

Svar: Sånn kan det se ut. Men tenk over hvem er det som leker med deg?!

Verdsetter du den som leker med deg, så er det allerede tilstrekkelig. Hva mer behøver du? Forsøk å få følelse av å være sjefens medarbeider i denne leken, «en trofast trell». Forsøk.

Du hopper etter tauet med intensjon om å glede verten. Hunden din lekte med deg og hadde glede av det. Forsøk i det minste å oppnå hundens nivå. Jeg mener det seriøst. Det er ikke enkelt. Når du klarer å gjøre det for å glede ham, da er du et menneske. Det er hele forskjellen.

Alle hopper opp etter dette repet – hele livet gjør de det. Men du hopper fordi du har kontakt med ham. Du hopper sammen med ham, leker med ham og forsøker å forstå og fornemme ham. Det er ikke slik som de andre hopper. Det er forskjellen mellom hund og menneske.

Fra andre leksjon på Arava kongressen, 23/2/12

Kategori: Kongresser, Leksjoner, Spiritualitet - Inga kommentarer →