«Jeg sover – og hjertet mitt våker…»
Et individ avgjør selv hva betegnes som «dag» – og hva betegnes som «natt», det vil si hva som er bra eller dårlig for ham. Enten fornemmer han at han våkner, blir oppløftet, får et mektig lys og innser hvor fantastisk det er å nærme seg og rykke framover spirituelt. Dette kalles «dag» for ham. Men faktisk er det lyset som opplyser mottakerønsket hans. Egoet hans nyter det – og det kan ikke kalles spirituell framgang.
Og kanskje befinner han seg i «mørke», hjelpeløs – men forstår at denne tilstanden kan hjelpe ham å rykke framover. Og selv om han fornemmer ubehagelige følelser i mottakerønsket, er det som man sier «Jeg sover – og hjertet mitt våker». Mottakerønsket fornemmer mørke og «punktet i hjertet» fornemmer lys. Han forstår at dette mørket bare er til hans eget beste, at nedturen er en forberedelse for oppturen og at han må forberede seg med en enda større higen. Og denne higen har sitt utgangspunkt nøyaktig i mørket.
Alt avhenger derfor av hvordan man anslår og beregner, hva man vurderer som «dag» – og hva man vurderer som «natt»: i det slumrende egoistiske ønsket, eller i det våkne «punktet i hjertet» som higer og brenner etter spiritualitet.
Når man begynner å skjelne mellom dem, har man allerede to punkt man kan rette intensjonen og seg selv etter – direkte mot målet. Det ene punktet er ens ego. Og det er en stor fordel om egoet ikke får gode følelser av noe som helst. Jo mer mørkt det er i egoet mitt, jo mer Aviut (tykkelse) vil jeg få – og over den finnes punktet som higer etter målet.
Det som er viktig er å kunne skille mellom disse to punktene og hele tiden forholde seg riktig til dem, det ene i forhold til det andre, på den måten at jeg undersøker hvilket av dem jeg identifiserer meg med. Velger jeg retningen som fører meg til skaperen, selv om veien går gjennom mørke og jeg anser den som god? Da kan jeg være sikker på at jeg har valgt riktig, for egoet mitt har det ikke travelt med å løpe dit, som tyven som løper foran alle og roper: «Fang tyven!»
Egoet mitt nærer ikke noe ønske om mørke – jeg hever meg over det, med tro over fornuft – og ønsker at giveregenskapen min skal overgå mottakerønsket. Dette er en god tilstand, der min dag og skaperens er det samme.
Og når jeg beklager meg over hvor dårlig det står til med meg – og ikke har interesse for, eller lyst til å gå videre, er det tegn på at jeg følger mottakerønsket mitt, egoet mitt. Jeg løper i den retningen det egoistiske hjertet mitt leder meg – og ikke etter «punktet i hjertet». Det er hele forskjellen.
En må forsøke å dele seg i to: til «punktet i hjertet»; som holder seg trofast til målet, til giveregenskapen, i enhver situasjon, uansett hva som skjer – og til selve hjertet, som alltid higer etter å motta. Hjertets sult vokser stadig. Befinner hjertet mitt seg i mørke, mens en lysstråle opplyser «punktet i hjertet» – viser det at jeg har peilet meg riktig inn. Det oppnår jeg bare med hjelp av omgivelsen, gruppen, den eksterne kraften som er nødvendig for å trekke «punktet i hjertet» ut fra det egoistiske hjertet og hige etter målet.
Fra forberedelsen før leksjonen, 5/4/12