Spørsmål: Hvis Torah er instruksjonsboken som forklarer den spirituelle metoden for oss, hvordan kan vi følge den når vi ikke eier noen fornemmelser for annet enn denne virkeligheten?

Svar: Først må vi heve oss. Torah ble ikke skrevet for mennesker som befinner seg under Machsom (barrieren som skiller oss fra den spirituelle virkeligheten). Selv når den omtaler forskjellige begivenheter, som fangenskapen i Egypt, forfedrene, eller Babel, kan den virkelige meningen bak det som sies kun avdekkes av de som allerede befinner seg i spirituelt arbeide over Machsom.

Alt kommer an på avdekkelsesnivået på de spirituelle konseptene. Boken Zohar, for eksempel, forklarer ordet Beresheet (Genesis – 1. Mosebok – betyr også opphav,begynnelse, tilblivelse, opprinnelse) på en måte som inkluderer hele metoden – fra begynnelse til slutt.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Rabash, Dargot HaSulam (The Steps of the Ladder), #921, «The Need for the Action from Below» (Nødvendigheten av handling nedenfra): Nytelsespåvirkningens makt over oss er regelen om den onde tilbøyeligheten som holder mennesket i eksil… Dersom man var istand til å gi opp disse nytelsene, ville man ikke bli holdt i trelldom av dem. Når Farao sjenket sin nytelse over israels sønner, ble de trellbundet til ham og klarte ikke å komme utfra eksil.

Jo mer man avanserer mot spiritualitet, jo svakere blir man. Dette kalles å bli trellbundet til Farao – man blir svakere og det blir vanskeligere å motstå fristelser. Man pleide å være en helt som kunne overvinne sine begjær, kontrollere og tilpasse seg. Men ettersom man avanserer, synes det som om man blir svakere og ute av stand til å tilpasse seg for å overvinne, å «trampe på seg selv».

Tingen er at man tidligere bearbeidet seg selv egoistisk for å oppnå mer og å lykkes. Man reagerte på mottakermulighetene og innsatsen var verdt det. Men nå, når det spirituelle arbeidet berøver en fra den egoistiske lokkematen i form av en klar «brennende» tilfredsstillelse, når det ikke lengre finnes noe attraktivt i vente, mister man kreftene, går tom for drivstoff og blir til en «svekling».

Dette er tegn på framgang. Vi ser på andre mennesker som er sterke og selvsikre. Men de får tilfredsstillelse i beholderene de arbeider med. For oss bør fyllet komme i beholderne som er motsatt våre «arbeidsbeholdere».  Hvordan kan dette ha seg: Jeg anstrenger meg – men andre får belønningen? Prøv å tilby det til hvilket som helst menneske i verden – og du blir nødt til å tvinge dem til å arbeide slik de gjorde det i Sovjetunionen, der man måtte plassere oppsynsmenn og politi ved siden av hver arbeider for å hindre reduksjon i produktiviteten…

Derfor må vi ikke overgi oss til svakheten vi føler. Den viser faktisk at vi avanserer mot giveregenskapen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →