Spørsmål: Kan lyset som endrer bearbeide og påvirke meg når jeg studerer via internett?

Svar: Selv i vår fysiske virkelighet finnes partikler som penetrerer gjennom substans, nesten uten at det påvirker hastigheten.

Det øvre lyset befinner seg i en tilstand av fullstendig hvile overalt. Dette fenomenet møter heller ingen hindringer i vår virkelighet. Det befinner seg over vår natur. Så om vi ønsker å oppfordre handlinger fra lysets side, må vi forsikre oss om at vi fornemmes av det. Vi må, med andre ord, likne på det – ifølge loven om likhet i form. Da innlemmes vi i lyset og det påvirker oss. Derfor er arbeidet vårt lagt opp for at vi skal bli mer og mer lik lyset.

Lyset har ingen form – og beholderen vår, ønsket vårt – må oppnå lysets egenskaper. Mottakerønsket er sammensatt av mange lag, eller nivåer. Derfor avanserer vi gradvis, i etapper, mot likhet med lyset. Arbeidet vårt består av konstant å bli mer og mer lik det, fra trinn til trinn. For skapelsens mål er å oppnå fullstendig likhet med lyset. Derfra stammer navnet på metoden vår: kabbala, som er hebraisk for mottakelse. Den lærer oss hvordan vi mottar og absorberer alle disse egenskapene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, Shamati # 190

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva var det som forårsaket knusingen? Hva var det mennesket forbrøt seg mot da han spiste av den forbudne frukten?

Svar: Knusingen skjedde i forbindelsen min med skaperen. Jeg ønsket å ta imot all nytelse for å gi – for å påvirke – for å tilfredsstille ham og fjerne meg fra det jeg selv fornemmer inni meg. Jeg var rede til å ta alle lidelser inni meg:  fra minus til pluss, fra de bitreste lidelser – til de mest fantastiske nytelser. Det hadde ingen betydning for meg – alt jeg ønsket var å tilfredsstille ham.

For når jeg foretar innskrenkning på mottakerønsket mitt, fornemmer jeg de store lidelsene og all nytelsen foran meg. Og deretter sier jeg til og med at jeg er rede til å ta imot dem for giveregenskapens skyld.

Si at jeg dør av sult, eller er i ferd med å dø av en fryktelig, uhelbredelig sykdom. Så får jeg endelig tak i en medisin, som momentant kan helbrede meg og gjøre meg lykkelig. Men jeg nekter å ta den – og gir den heller til min største og værste fiende.

Nå forstår dere hva knusingen symboliserer. Jeg er rede til å gjøre det – og gjør det! Og plutselig – i siste øyeblikk – går det opp for meg at jeg allikevel gjorde det for min egen skyld!

Med andre ord overvant jeg det fakta at jeg er i ferd med å dø av sult og sykdom, jeg fikk tak i medisin og mat og hadde muligheten til å grabbe alt til meg selv og reddes. Men det ville bety at jeg tok imot alt på en egoistisk måte. Etterpå oppdager jeg min værste fiende, som jeg avskyr mer enn døden. Jeg gir ham den medisinen som kunne ha reddet meg, av kjærlighet, med hele hjertet og med fullstendig oppriktighet. Jeg har ingen tanker for meg selv i det hele tatt og er rede til å dø i kroppen min, i mottakerønsket mitt.

Og knusingen ligger i det fakta at etter å ha gjort alt dette finner jeg ut at skjult innerst inne i bakhodet, gjorde jeg det allikevel for min egen vinnings skyld. Og av dette fornemmer jeg knusingen.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 15/3/12, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Shamati, Artikkel 159: «Det vil si at når Israel befinner seg under en viss nasjons herredømme, kontrolleres de av den nasjonen og kan ikke trekke seg tilbake fra dens maktområde. Derfor hadde de fått nok av dette arbeidet og kunne ikke frigjøres fra det.

Så hva gjorde skaperen? «Egyptens konge døde.» Det vil si, de mistet samfunnsstraffen fra ham. Derfor kunne de ikke lengre arbeide…

Er det positivt at Farao døde? Han førte, tross alt, Israels barn nærmere hellighet ved å tvinge dem til å oppfylle to innsikter i seg selv. På den ene siden hadde de grytene fulle av mat, men samtidig var de slaver.

Når vi ikke tenker på det spirituelle, føler vi ikke trelldommen – og vi glemmer at vi er slaver. Du arbeider for egoet ditt og gjør det godt. Trelldommen begynner når du, på tross av de fulle kjøttgrytene: føler at du mangler spiritualitet fordi du ikke oppnår kontakt og kjærlighet – muligheten til å slippe fri fra ditt ego.

Trelldommen fornemmes bare når du har to innsikter: På det materialistiske nivået er alt i skjønneste orden, men på det spirituelle nivået er der ingenting – og vil heller aldri bli noe. Da kalles det «trelldom». Substansens herredømme over ånden. Skaperen hører oss bare når vi har kontakt med hverandre og begynner å skille det legemlige fra det spirituelle og skjønner at vi må lete etter det spirituelle punktet i forbindelsen med hverandre.

Derfor kalles vi «Israels barn» og «brødre som sitter sammen» – de som føler seg som slaver i Egypt og ikke makter å oppnå kontakt. I begynnelsen virket det som om alt var mulig – og alt var bare fryd og gammen. Så oppstod problemene. Vi ser dette i ulike grupper. Det er andre fase av trelldommen i Egypt, der Israels barn stønner i det harde arbeidet. De får ingen kontakt. Men istedet for å flykte, fortsetter de å jobbe med å oppnå den.

Forlater man ikke gruppen av den grunnen, men fortsetter å bearbeide dette ene punktet og prøver å oppnå forbindelse, vil man til slutt fortviles og rope ut i avmakt. Når vi er forbundet, får vi en beholder der vi oppdager skaperen. Men vi klarer ikke selv å skape den, for et menneske kan ikke selv oppnå spirituelle handlinger.

Da stønner vi i arbeidet, for da skjønner vi at vi trenger hjelp fra den øvre kraften. Bare det kan korrigere og forbinde oss. Dette stønnet er allerede en redning, den store avdekkelsen av: «Det finnes ingen annen enn ham» – og at kun han kan forbinde oss. Vi har oppnådd ønsket om samhold i arbeidet vårt, når vi innser at det er det eneste vi trenger – uten noen som helst form for fristende materialistiske betingelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/12, Shamati #159

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen av at du må ta spranget ut i «Rødehavet» for å unnslippe «Farao»?

Svar: Det er en tilstand av fortvilelse, der Farao, egoet ditt, dytter deg bakfra. Han lar deg ikke gå, han vil sluke deg, spise deg rå – og du føler at denne tilstanden er verre enn døden.

Da Tvillingtårnene i New York brant, hoppet folk fra 50. etasje. Det var meningsløst, men folk klarte bare ikke å forbli i ilden. Selv et sekund utenfor flammene syntes som redning, så de hoppet.

Man har samme følelsen når man flykter fra Egypt. Du orker ikke å være i denne tilstanden ett sekund mer og er rede til å hoppe i havet, uansett hvor det måtte være. For deg er dette redningen. Når du når denne tilstanden, åpner havet seg.

Du overvinner delingspunktet, knusningspunktet – og det er ingen vei tilbake. Du har allerede bestemt deg – og ved å gjøre det, har du fullstendig drept, avskjært og kuttet forbindelsen med egoet ditt.

Spørsmål: Har egoet nå nådd denne tilstanden, der vi bare kan overvinne den sammen i en gruppe?

Svar: Ja, dette er et felles punkt i gruppen, som beskrives som Nachshon som hoppet ut i vannet først.

Det er punktet til «Moses» – som er gruppens sentrum – men som hver gang endrer rolle ifølge egenskapen som hver gang avdekkes i den.

Så punktet til Nachshon avdekkes i gruppen, når hele gruppen er overbevist om at samhold, nærhet og gjensidig støtte er det som er viktigst for den.

Samtidig bryr de seg ikke om at de befinner seg i mørke. Det som er viktig er å komme nærmere, selv om de kommer til å dø sammen. Det er viktigere enn å forbli alene i egoet og eksistere i det på en behagelig dyrisk måte. Dette handler om vår frie vilje.

Da deler havet seg. Det betyr ganske enkelt at du oppdager neste nivå, som er stupet ut i «Rødehavet».

Dette er slutten på perioden du levde kontrollert av egoet ditt. Fra nå av, vender du ikke tilbake til det.

Du vender aldri tilbake til et tidligere nivå. Når du tror du har det enda verre, er det bare fordi du har fått et nytt nivå som ennå ikke er korrigert.

Fra KabTVs «Foundations of the Integral Society», 1/4/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor må vi overføre kongens skatt fra sted til sted?

Svar: Ved å overføre kongens skatt fra sted til sted oppnår du hans betydning og storhet hver gang og tilfredsstiller ham.

Han har ikke noe behov for at du overfører skatten hans noe sted – og trenger ikke arbeidet ditt. Hans tilfredsstillelse kommer av at du forstår ham, fornemmer ham og blir lik ham – og slik vokser du. Slik tilfredsstiller du ham.

Og din tilfredsstillelse kommer av at du utfører det han ønsker: hever deg, vokser og utfører alt det han ønsker. Ikke for at du skal motta gagn og nytelse for din egen skyld som belønning på veien, men for å glede skaperen.

Vi må fornemme punktet der vi transformerer hans holdning overfor oss, til vår holdning overfor ham. Dette er punktet der vi møter ham. Her finnes den ene og den andre – og i midten er møtepunktet vårt; vendepunktet; han påvirker oss – og vi påvirker ham. Nøyaktig her finner vi punktet til skjermen, forbindelsespunktet mellom oss.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 27/3/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Vi nærmer oss utgangen fra eksilet i Egypt når vi begynner å skjønne at vi er i eksil. «Eksil» symboliserer mitt synspunkt på alt jeg mottar i mitt mottakerønske som verdiløst og uvesentlig. Alt som befinner seg i egoet mitt tilhører «Farao», jeg kan bare motta hva som er nødvendig.

Dette betyr ikke at jeg må begrense meg på alle mulige måter, som en munk i ørkenen. Jeg ser simpelthen ikke noe viktighet i materiellt, og godtar kun det som er nødvendig for min eksistens. Hele mitt liv er dedikert til å oppnå kjærlighet til skaperen, den generelle egenskapen av giverglede gjennom kontakt med andre.

Hvis en person har slik en indre nødvendighet og er inkludert i gruppen begynner han å peile seg riktig inn, som betyr å hate alt han mottar i sitt ego, samtidig som han prøver å være tilfreds med hva som er vesentlig. På samme tid bestikker Farao ham og gir ham alt. Dette betyr at han bygger vakre byer til sitt ego. Pithom og Ramses.

Han føler at i relasjon til intensjonen givergleden som han øsnker å være i sine tanker og hjerte, er han i eksil, fordi han ikke har noen krefter til giverglede. Så føler han at han har saksmål mot skaperen fordi han ikke hjelper han til å komme ut av eksilet, som betyr at Han ikke lar ham være den som er i giverglede.

I mellomtiden er personens ønske veldig lite og har gått igjennom 400 år i eksil. Dette betyr at han må heve seg over sitt ønske til han virkelig vil gi .

Alt vår arbeid i eksil i Egypt er i en gruppe der alle vokser seg sterkere og mottar fra andre storheten til målet, ren giverglede, og tomheten og ondskapen til sin nåværende tilstand hvor det er umulig å motta gjensidig giverglede. Fra et spirituellt synspunkt er dette veldig ille.

Så en person begynner å oppfatte begrepet «eksil» riktig: Eksil refererer til giverglede, evnen til å gi, så han virkelig føler at han er i eksil i Egypt. Til han når en tilstand hvor han ikke kan tåle dette lenger, begynner de «ti plagene i Egypt».

En «plage» eller et slag symboliserer det fakta at du blir tilbudt forkjellige materielle goder, men i spiritualitet mottar du ingenting, en person føler dette som et slag.

Han føler at hjertet blir hardere og det materielle ønsket stadig vokser. Han har ikke noe valg. Han forstår at det egoistiske ønsket vil fortsette å vokse og forvirre han ved å distrahere og dra hans oppmerksomhet til forskjellige materialistiske mål, forkjellige avklaringer i gruppen, så han vil overkomme  egoet gjennom forbindelse med vennene. Bare fra venner kan han lære å sette mer pris på veien og målet til skapelsen, storheten i Skaperen, og ondskapen i egoistisk tilfredsstillelse.

Man kan bare motta alle disse verdiene fra sammfunnet, fra omgivelsen. Så, til tross for vanskelighetene og forstyrrelsene følger han fortsatt gruppen over sine følelser og tanker. Kun gjennom dette kan han finne beskyttelse og frelse. Han forstår at ellers er han tapt. Han forstår at bare når han overser de egoistiske ønskene, fordi fra synspunktet til egoet kunne situsjonen vært fantastisk og brakt kunnskap og andre fordeler.

Når han tolker hele situasjonen riktig vil han oppdage at han står overfor Farao. Dette stammer fra mange grunner, kjennetegn og forsøk han har akkumelert gjennom 400 år i eksil i Egypt: de fire fasene han har gått igjennom i hver og ett av sine mottakerønsker når han reiste lengselen etter giverglede over den, som kalles ”tro over fornuft”.

Den tiden man går igjennom disse fasene kalles «tid for forberedelse.» Når den er i ferd med å avslutte, avdekkes en sterk motstand mot egoet, som kalles egyptens ti plager, mørket. Disse er de endelige avklaringer og avdekkelser som virkelig hjelper en person til å komme ut av sitt egos slaveri.

Takket være dem vokser en person seg sterkere og kan til slutt flykte i mørket om natten, men han føler dem i sitt mottakerønske med et punkt som leder ham kallt «Moses»  så han hever sitt ego og oppnår frelse.

Fra første delen av Daily Kabbalah Leksjon 4/5/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Helligdager - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å forstå samholdshandlingen i seg selv?

Svar: Det er vanskelig for oss å utføre disse handlingene, fordi vi i utgangspunktet forholder oss til dem og tilnærmer oss dem i egoistisk form. Jeg klarer ikke å viske intellektet ut fra hvordan jeg ser på virkeligheten, gruppen, eller meg selv og begynne å granske situasjonen fra det eksterne, kalde intellektet.

For det første er det viktig å forstå hva som ligger bak handlingen min, hva som kreves av meg. Skaperen ønsker at det jeg gjør vil føre til korreksjon i verden. «Verden» er hele virkeligheten, slik den viser seg for meg. Ifølge det må jeg derfor forholde meg til den og innlemmes i fellesskapet, med folket – som også på sitt nivå befinner seg i Egypts eksil. Selv om de ikke er ankommet de siste stadiene, så begynner folk å føle at det ikke finnes noen vei ut. De føler allerede at det nærmer seg slutten på verden slik de kjenner den. De har allerede støtt på økologiske problemer, krig, hungersnød, selvmord, bunnløs fortvilelse . Det kalles «Egyptens eksil». Eksil fra alt det gode som fantes før, hjelpeløshet.

Tidligere kunne man gå fra det ene til det andre og få ro i sjelen av det. Nå vet man ikke hvor man skal henvende seg  og man finner ikke ro noen plass. Hjemme føler man seg utilfreds og kan ikke slappe av; barna ser ikke ut til å ha forventninger om noe godt. På jobben er man ikke lengre istand til å nøye seg med det lille som finnes, sammen med alle andre, i mangel på noe bedre. Drømmen om en avslappet pensjonistilværelse synes å falme bort, vi er ikke lengre sikre på om vi kommer til å ha tak over hodet i alderdommen. Folk lever i uvisshet. Hele livet har de sørget for å betale til pensjonistkassen. Spørsmålet er om de kommer til å nyte godt av det. Og det er bare en liten del av problemene.

Så når vi begynner å tilnærme oss skaperen, tar vi hans ønsker med i betraktningene – eller bare våre egne? Skaperen ønsker å korrigere verden. Er det slik vi henvender oss til folk? Tar vi imot ønskene deres og tar oss av dem? Jeg er ikke så sikker på det. Er vi nok imøtekommende mot folket som faktisk føler eksilet mye sterkere enn oss? Tar vi deres eksil inn i oss, i dens legemlige form? Transformerer vi den til en spirituell problemstilling på vårt nivå?

For om det øvre lyset får påvirke, gjennom oss, vil folk få det godt. Og akkurat det er rollen til den delen av verden som kalles «Israel»; å være «menneskehetens lys» – for alle de som ikke har noen kontakt med det. Jeg er «adapteren» for dem, budbringeren. Er dette utgangspunktet mitt?

Skaperen ønsker å gi dem lys og framgang. Jeg er bare forbindelsesleddet. Jeg må ta mangelen deres og omgjøre den til behov for samhold på mitt nivå, til behov for lyset som endrer – og denne forespørselen er det jeg videreformidler oppover – og ikke mine personlige ønsker. Det kalles å arbeide med giveregenskap.

Er det slik vi oppfører oss? Legger vi nok vekt på disseminasjon til at vi opptar folks ønsker i oss? Kalkuleringen begynner på det første trinnet – ikke fra midt på. Den virkelige mangelen skjuler seg i verden, mens vi fikk vår mangel fra skaperen og alt vi må gjøre er å bli en del av helheten.

Ved å oppta folks mangel i deg, må du forbinde deg med vennene. Hvorfor har du ellers denne forbindelsen? Hvem er den framtidige giveregenskapen din tiltenkt for? Uten verden har du ikke noe grunnlag for å komme dit. Skaperen trenger ikke giveregenskapen din. Han har ikke behov for tjenester. Du tilfredsstiller ham ved å overføre lyset nedover, om du klarer å overbevise folk om behov for forandring. Da tar du den lille endringen de utfører, forsterker den og viderefører den oppover til skaperen. Slik forsterker du kontakten ovenfra og nedover. Da vokser du fra Katnut til dens øverste trinn og finn din plass i midten. Uten denne forbindelsen mellom begge ytterlighetene, har du ikke noe grunnlag, da baserer du deg kun på egoet.

Spørsmål: Så hva er det vi gjør galt? Vi prøver jo å spre budskapet vårt rundt omkring.

Svar: Vi tar sannsynligvis ikke verdens ønske alvorlig nok til å handle utfra dem. Vi sitter igjen med et fiktivt og formelt inntrykk av arbeidet som ble gjort. Alt snus opp-ned: vi ønsker framgang, derfor bruker vi folk som hjelpemiddel – istedet for å være hjelpemiddelet for deres framgang og gi dem det skaperen ønsker å overføre til dem. Vi snur alt på hodet; istedet for å være tjenere – blir vi til situasjonens mestere. Skaperen er avhengig av oss. Folkeslagene er avhengige av oss. Og vi ser utover dem fra vår plass i midten.

Det som er viktig her er ikke handlingene, men den indre holdningen vår. Skaperens mangel og verdens mangel må stå for oss som det viktige. Akkurat utfra disse mangelene må vi danne vår egen mangel, for å få riktig resultat. For «Israel» tilhører Binas nivå og eier ingenting i seg selv. Hennes øvre del er Keter (kronen) – og den nedre er Malchut. Og i midten finnes bare en revne. Så hvordan forbinder man mellom dem? Det er vi som må bli til den forbindelsen. Det er dette som er vår oppgave.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 5/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Kabbala disseminasjon, Kabbala for nasjonen - Inga kommentarer →

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. «Pesach» er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i «Egypt». På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for «minnet» om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: «og Israels barn stønnet under arbeidet» (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Høytider, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Et individ avgjør selv hva betegnes som «dag» – og hva betegnes som «natt», det vil si hva som er bra eller dårlig for ham. Enten fornemmer han at han våkner, blir oppløftet, får et mektig lys og innser hvor fantastisk  det er å nærme seg og rykke framover spirituelt. Dette kalles «dag» for ham. Men faktisk er det lyset som opplyser mottakerønsket hans. Egoet hans nyter det – og det kan ikke kalles spirituell framgang.

Og kanskje befinner han seg i «mørke», hjelpeløs – men forstår at denne tilstanden kan hjelpe ham å rykke framover. Og selv om han fornemmer ubehagelige følelser i mottakerønsket, er det som man sier «Jeg sover – og hjertet mitt våker». Mottakerønsket fornemmer mørke og «punktet i hjertet» fornemmer lys. Han forstår at dette mørket bare er til hans eget beste, at nedturen er en forberedelse for oppturen og at han må forberede seg med en enda større higen. Og denne higen har sitt utgangspunkt nøyaktig i mørket.

Alt avhenger derfor av hvordan man anslår og beregner, hva man vurderer som «dag» – og hva man vurderer som «natt»: i det slumrende egoistiske ønsket, eller i det våkne «punktet i hjertet» som higer og brenner etter spiritualitet.

Når man begynner å skjelne mellom dem, har man allerede to punkt man kan rette intensjonen og seg selv etter – direkte mot målet. Det ene punktet er ens ego. Og det er en stor fordel om egoet ikke får gode følelser av noe som helst. Jo mer mørkt det er i egoet mitt, jo mer Aviut (tykkelse) vil jeg få – og over den finnes punktet som higer etter målet.

Det som er viktig er å kunne skille mellom disse to punktene og hele tiden forholde seg riktig til dem, det ene i forhold til det andre, på den måten at jeg undersøker hvilket av dem jeg identifiserer meg med. Velger jeg retningen som fører meg til skaperen, selv om veien går gjennom mørke og jeg anser den som god? Da kan jeg være sikker på at jeg har valgt riktig, for egoet mitt har det ikke travelt med å løpe dit, som tyven som løper foran alle og roper: «Fang tyven!»

Egoet mitt nærer ikke noe ønske om mørke – jeg hever meg over det, med tro over fornuft – og ønsker at giveregenskapen min skal overgå mottakerønsket. Dette er en god tilstand, der min dag og skaperens er det samme.

Og når jeg beklager meg over hvor dårlig det står til med meg – og ikke har interesse for, eller lyst til å gå videre, er det tegn på at jeg følger mottakerønsket mitt, egoet mitt. Jeg løper i den retningen det egoistiske hjertet mitt leder meg – og ikke etter «punktet i hjertet». Det er hele forskjellen.

En må forsøke å dele seg i to: til «punktet i hjertet»;  som holder seg trofast til målet, til giveregenskapen, i enhver situasjon, uansett hva som skjer – og til selve hjertet, som alltid higer etter å motta. Hjertets sult vokser stadig. Befinner hjertet mitt seg i mørke, mens en lysstråle opplyser «punktet i hjertet» – viser det at jeg har peilet meg riktig inn. Det oppnår jeg bare med hjelp av omgivelsen, gruppen, den eksterne kraften som er nødvendig for å trekke «punktet i hjertet» ut fra det egoistiske hjertet og hige etter målet.

Fra forberedelsen før leksjonen, 5/4/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: De fleste av oss har mennesker i vår nærhet, som ennå ikke nærer noe ønske om spiritualitet. Men vi er glad i dem og ønsker å fri dem fra lidelser. Bør vi forsøke å vekke til live punktet i hjertet hos dem?

Svar: Ja, vi har alle mange nære og bekjente som vi gjerne vil fortelle om hva som opptar oss. Kanskje det kan være dem til hjelp. Iallefall kan det forklare og opplyse livet for dem, slik at de ser ubehaget og problemene under et annet lys. Men vi vet det er veldig vanskelig å forklare dem det. Som regel klarer de ikke å fatte det. Hvorfor?

Metoden vår tilhører mennesker som er vekket av en higen mot skapelsens mål, som kalles «punktet i hjertet». Det finnes hos alle mennesker.

Kabbalistene oppstod fra den første kabbalisten, «Adam». Før «Adam» eksisterte mange generasjoner av mennesker i tusenvis av år, uten at «punktet i hjertet» våknet hos dem. «Adam» var det første mennesket i vår verden som opplevde at «punktet i hjertet» våknet hos ham. Og slik fortsatte det. Tidligere, i hver generasjon våknet det til live hos et veldig lite antall mennesker.

Når sjelen, menneskets innerste ønske, modnes, begynner den å spørre – slik mange mennesker i verden spør i dag: «Hva er meningen med livet mitt? Hva skal jeg gjøre med dette livet? Kanskje det aller beste er å gjøre slutt på det? Finnes det noe som er verdt å leve for?»

Slike spørsmål om meningen med livet oppstår hos alle mennesker, men i ulik grad. Alle mennesker, spesielt mens de ennå er barn, har spurt seg selv: «Hvorfor lever jeg? Hva er meningen?» Senere sørger det daglige livet for å slukke disse spørsmålene og vi slutter å tenke på dem.

I disse dager ser vi at millionvis av mennesker over hele verden begynner å bli opptatt av spørsmålet om meningen med livet, på grunn av kriser og ulike problemstillinger. Men foreløpig spør de bare om hvordan de skal kunne unngå lidelse, hvordan de skal unnslippe – og ikke hvordan de skal hige framover.

Uansett ser vi at det allerede finnes millioner av mennesker med «punktet i hjertet». Se hvor mange venner vi har i hele verden – og det finnes enda flere – som vi ikke vet om, som studerer med oss. Foreløpig nærer de ikke et konkret ønske og føler ikke behov for å ta kontakt med oss. Derfor må vi forholde oss til alle med stor følsomhet. Vi må ikke presse, men vi kan forsøke å dele ut bøkene våre som passer for dem.

Jeg tror at utviklingen til metoden vår, materiet som vi produserer for de 99%, gradvis vil trekke menneskene forover – og hjelpe dem å oppdage «punktet i hjertet» – iallefall hos etpar millioner mennesker. Og andre vil følge dem, for de vil ha behov for å unnslippe lidelse på et vis.

Jeg synes det er en god idè å dele ut passende materie fra tid til annen. Man trenger ikke å prate. Det er best å la være å prate om det. Trykket materie er det mest overbevisende, prøv å gjøre det på den måten!

Selv ville jeg aldri ha funnet på å snakke om dette med mennesker som ikke har noe behov. Hvorfor skal vi påtvinge dem noe? Vi må fortelle dem det de ønsker å høre.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →