En gnist oppstår som resultat av et sammenstøt, en eksplosjon, som når man slår flint mot stål. En gnist er noe helt nytt; resultatet av sammenstøtet mellom to kompromissløse motsetninger som kjemper mot hverandre.

Ingenting lignende eksisterte forut; substans har alltid vært under skaperens kontroll. Plutselig skjer et sammenbrudd – og det produserer en gnist. Denne gnisten eksisterer hverken i skaperen eller i substansen – hverken i giveregenskap eller i mottakeregenskap. Den er resultatet av et slag og danner grunnlaget som gjør oss istand til å vokse og oppnå uavhengighet.

Kun grunnet denne gnisten, kaller vi den øvre kraften for «skaperen». Han laget noe som tidligere ikke eksisterte i naturen. Gnisten er faktisk skapelsen.

Alt begynner med et gjennombrudd, et sammenstøt, en gnist. Vårt arbeide består av å forme våre liv rundt den. Denne gnisten er et uavhengig punkt, der vår utvikling har sin utspring – lik et foster i den øvre moderen.

Moderen består av to krefter: Hochma og Hassadim, men allikevel trenger vi en gnist for å begynne å vokse og anvende disse to kreftene. Ellers ville skapelsen ikke eksistere. Kun denne spesifikke sædtypen kan «impregnere» den øvre moderen.

Trodde du virkelig at en hvilken som helst substans som plasseres inni henne kan vokse og bli til et menneske? Hun aksepterer ingenting annet enn det. Hun består av to krefter: giveregenskap og mottakeregenskap, som er adskilt av et gap: den midtre tredjedel av Sefira Tifferet. Nøyaktig her er det vi må innsette vår gnist, siden den også oppstod som resultat av sammenstøtet mellom to motstridende krefter. Når den plasseres inni moderen, midt mellom de to motsatte kreftene Hochma og Hassadim – inn i Klipat Noga – begynner vi å vokse der og det kalles «også ens sæd er  velsignet».

Om jeg velger ønsket om nytelse i den utstrekning at jeg klarer å skape en skjerm (intensjonen om å gi) for den og forbinde dem med hverandre, betyr det at jeg skaper meg selv. Selvfølgelig gjør jeg det med hjelp av den øvre, av gruppen, omgivelsen og Bina. Den enheten som formes inni der kalles menneske, eller Adam.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er veldig vanskelig å beskrive hva spiritualitet er fordi det handler om følelser. Hvis et menneske deler disse følelsene, vil han forstå hva som blir beskrevet. Men hvis han ikke er på samme nivå eller føler hva forfatteren skriver om, vil han ikke skjønne noen ting.

All vår jobb tar plass i “Egypt” som er i eksil, der vi enda ikke føler skaperen, den øvre kraften som kan hjelpe oss å heve oss over over vårt ønske om å motta, egoet.  Dette er tiden for valg og det er også den beste tiden fordi det er her vi lærer hvordan å motarbeide våre ønsker.

Jeg må konstant se for meg at jeg allered er på nivået av giverglede i den spirituelle virkeligheten, i hellighet, jeg skaper ingen splittelser eller barrierer i veien for det øvre Lys som fyller hele virkeligheten. Jeg annulerer min personlighet, mitt egoistiske «selv», så selv om jeg føler forskjellige tilstander som går igjennom meg og på-kaller forskjellige reaksjoner i mitt ego, må jeg prøve å være i en tilstand av ren giverglede.

Det er som om jeg allerede eksisterer i den åndelige verden. Jeg er fordypet i et hav av Lys ved å være nøyakting tilsvarende Lyset. Dette er fordi alt som fakstisk separerer meg ifra lyset er mitt ønske om å motta, mitt ego, som kan sammenlignes med en boks som ikke slipper lyset igjennom. Jeg lager hindringer for meg selv: jeg er den eneste som skiller meg ut med dette egoet i Lyset, bortsett fra meg er alt korrekt og klart.

Det er bare jeg som kan se at virkeligheten er forvrengt, at jeg er korrupt og at skaperen er ond og behandler meg dårlig. I tillegg ser det ut for meg som om det finnes en annen autoritet foruten skaperen.

Alt vårt arbeid er å forestille oss den riktige tilstanden, slik det faktisk er, og ikke hva som er avbildet i vårt ego. Det finnes ingenting bortsett fra skaperen, men egoet mitt forteller meg at det finnes mange forkjellige krefter som tar avgjørelser i tillegg til meg selv.

Det virker for meg som om jeg føler og tar egne avgjørsler, men selv dette er ikke sant. Skaperen er den som sender meg alle disse følelsene så at basert på inntrykkene jeg mottar fra Ham, hvert sekund, vil jeg være i stand til å utføre arbeidet og annulere meg selv, mine tanker, som jeg tilsynelatende tenker og føler uavhengig, at jeg mottar noe fra sammfunnet, gruppen og hele den eksterne verden. Istedenfor må jeg forestille meg at jeg er under total kontroll av det øvre Lys som fyller hele virkeligheten.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Brev nr 12: Det er tåpelig å tro at skaperen forpliktes til å velsigne akkurat der handlingen foretas. Tvert imot befinner handlingen seg vanligvis på et sted – og velsignelsen på et annet sted; på et sted man ikke gjør noe – enten fordi man ikke vet hvordan, eller ikke er istand til å utføre noe der.

Vi gjør en innsats på et sted – og resultatet viser seg et annet sted – og slik skjønner vi ikke hvor det er blitt av alt arbeidet vårt. Faktisk vet vi ikke hva slags arbeide det er vi gjør. Er handlingene våre bra eller dårlige? Er de målrettet, eller ikke? Hvem er det som utfører dem: vi, eller skaperen? Vi skjønner ikke noen ting av dette, for vi befinner oss i en veldig forvirret tilstand.

Hvorfor er vi i skjul? Vi vet ikke nøyaktig hva vi må gjøre med det, vi vet ikke om vi handler riktig, eller ei… Hvordan har det seg at denne tåken, denne forvirringen, mangelen på forståelse og orientering, eller mangel på ansvar kan bære frukt ifølge prinsippet av «Jeg arbeidet og jeg fant»? Hvorfor kalles dette anstrengelse? Ville det ikke ha vært bedre å bli fortalt i skrevne ord nøyaktig hva det er vi må gjøre?

Nei, slik gjøres det ikke. Selv om vi er uenige i denne tilnærmingsmåten, blir den beskrevet utallige steder i kabbalistiske skrifter, i tusenvis av sitater.

Arbeidet vårt har ingen sammenheng med resultatet – og det er veldig vanskelig å godta at det er slik det er. Jeg må oppføre meg som en marionette, som en galning. Jeg blir tilbudt en løgn: å klemme vennene når jeg ikke har noe ønske om det, å prate om kjærlighet når jeg ikke har noen følelser for det… Kort sagt, blir jeg bedt om å gjøre ting jeg ikke forstår.

Denne dualismen er nødvendig, slik at vi kan heve oss fra denne virkeligheten til den spirituelle. Den spirituelle virkeligheten står i motsetning til denne virkeligheten. Den er ukjent og uoppfattelig. Gjennom disse uforståelige handlingene oppnår vi derfor beholdere som kan lede oss til dette stedet vi ennå ikke har nådd.

Så vi trenger instruksjoner ovenfra for å fullføre disse handlingene. Vi ønsker å trè inn i den dimensjonen som ikke på noen måte passer sammen med våre egenskaper. Faktisk er det ingenting som tiltrekker oss i den retningen. Vi må handle «automatisk». Kabbalister sier – og vi utfører.

Når man innser at man ikke har noe annet valg – dersom man ønsker å heves til et høyere nivå – da er man klar over at dette er et totalt forskjellig nivå og at det ikke dreier seg om kvantitative tilføyelser i det hele tatt. Jeg vil hverken bli smartere, eller forstå mer og jeg kommer ikke til å oppnå flere verdslige velsignelser. Jeg handler basert på antagelse av at denne virkeligheten er oppbrukt og ferdig. Det finnes ingenting mer jeg kan tilføye her.

Jeg gjør meg rede til å tilføye meg selv noe annet: et spirituelt nivå. Derfor må jeg utstyres med beholderne, lysene, innsikt og Reshimot (informative gener) – med alt det som har tilhørighet i den spirituelle virkeligheten.

Fra Arava Kongressen, 25/2/12, Leksjon 7

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Når et individ begynner å forholde seg til alt ifølge prinsippet «Det finnes ingen annen enn ham», virker det som om de slutter å fungere i livet; de mister jobben, familieproblemer oppstår og den materialistiske grunnmuren smuldrer sammen. Til syvende og sist forstyrrer det også den spirituelle progressen. Vi vet at det også finnes et annet perspektiv: «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?» Hvordan skjelner jeg når jeg i «Det finnes ingen annen enn ham» må finne det andre perspektivet og forholde meg til livet ifølge «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?»

Svar: Vi bør ikke strø rundt oss med disse uttrykkene så løst, siden de i prinsippet handler om andre nivåer. Vanligvis refererer de til spirituell  utvikling og ikke bare til legemlig.

Hva kan gjøres for at en skal kunne peile seg riktig inn mot målet, for ikke å gjøre tabber i livet? Det er vanskelig. Jeg vil gi et eksempel på hvor vanskelig det er.

Jeg sluttet også jobben min. Jeg hadde en stor og vellykket klinikk med tolv leger, stor betjening, teknikere osv. Omsetningen lå i millionklassen, ifølge den tiden. Jeg simpelthen ga den bort. Ga den bort! Jeg hverken solgte den, eller leide den ut, men ga den bort for å kvitte meg med administrasjonsansvar – og satt igjen uten et rødt øre. Jeg kunne ikke fortsette med arbeidet. Derfor forstår jeg mennesker som har det sånn.

Det aller beste er å ha en vanlig jobb. Min lærer, Rabash, sa det samme. Han ble hele tiden tilbudt forfremmelse på arbeidsplassen. De ville han skulle påta seg administrativt lederskap. «Absolutt ikke! Jeg er en vanlig arbeidsmann.» «Men du vil tjene fem til ti ganger mer enn du nå gjør.» «Jeg har ingen ønsker om det.»

Til siste arbeidsdag, til han gikk av med pensjon, var han en vanlig kontorarbeider. Han arbeidet på ligningskontoret. Der fyllte han ut skjemaer og ulikt papirarbeid. Han kunne denne mekanikken inn og ut og hadde ingen ønsker om å klatre oppover i systemet. Han fortalte at mens han fyllte ut skjemaer på autopilot, var han samtidig istand til å reflektere over sitt spirituelle arbeid. Og før det arbeidet han i byggebransjen og mange andre steder, som vanlig arbeider.

Det er vanskelig for et menneske som har en kreativ jobb der han må skape noe. Er arbeidet mekanisk, uten spesielle krav til kreativitet, som på en fabrikk, eller et verksted, kan man fortsette å arbeide. Det er ingenting å skamme seg over. Man er forpliktet til å arbeide. Mennesket er forpliktet til å gifte seg, få barn, familie og ha en jobb. Slik eksisterer en innenfor denne virkelighetens rammeverk og derfra kan en utvikle seg videre.

Gruppen må støtte og bistå en i dette. Men igjen, man skal arbeide for å sørge for normale levevilkår for familien og ikke for unødvendige ting. Det er man pålagt å gjøre. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? I gruppen må det være en atmosfære der en er forpliktet til å se etter vennene, så de ikke faller og ikke forsømmer arbeidet. Og når noens ektemenn har problemer, må partnerne informere gruppen om det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle hindringene stammer fra den forente kraften som vi kaller Naturen. Hvorfor trenger vi disse hindringene? La oss si jeg innser at denne kraften har dratt vekk bakken under mine føtter, at den har misvist meg og tvunget meg til å glemme målet, søken, fordi den har påført meg smerte, bekymringer og ubehagelige følelser, og dette fikk meg til å føle meg redd for noe og bekymre meg for noe. Jeg er tross alt bare et menneske, det er veldig enkelt å slå meg ut. Hva kommer etter dette? Hva trenger vi alt dette til?

Vi trenger dette så vi vil føle at vi ikke kan klare oss uten denne kraften, uten dens personlige hjelp til alle og enhver: at uten vår appell til det vi kaller det øvre Lys, det omsluttende lyset. kan vi ikke avansere. Å oppnå dette nivået er vårt neste trinn i utviklingen. Når jeg skjønner at alt som skjer er utført av kun denne ene kraften, og at den gjør det med vilje så vi vil trenge dens hjelp, mens jeg ikke kan gjøre noe på egenhånd, er dette alleredet begynnelsen av en direkte samhandling med denne kraften. Dette er et veldig viktig og seriøst nivå som ikke kan bli oppnådd uten støtte fra omgivelsene.

Vi har snakket om det faktum at en person ikke har noe fri vilje i denne verden. Han er totalt styrt av sine gener, hormoner og andre ting. Det finnes mennesker som kan forutse andre menneskers fremtid. Det er virkelig slik, bortsett fra en ting; fri vilje blir faktisk uttrykt gjennom selv- utvikling rettet mot søken etter denne kraften, for veien mot dette, kontakten med dette, for så å kreve at den hjerlper oss er viktigst. Dette er faktisk hva den vil: hjelpe oss hvis vi ber om det.

Hvorfor en slik enorm, perfekt og evig kraft som omfatter hele naturen, ikke begrenset av våre kroppslige rammer av tid og sted, som er ubegrenset i sine evner og handlinger, hvorfor har den behov for våre forespørsler og spørsmål og forventninger om at den skal gjøre noe med oss, siden vi selv ikke kan gjøre det. Hvorfor trenger den slike handlinger fra vår side, våre svake forsøk?

Det er nødvendig så vi kan utvikle et nytt ønske i oss som ikke finnes i naturen: et ønske om å være i kontakt med den, oppnå den og jobbe sammen med den. Til den grad dette ønsket utvikler seg i oss, tar denne kraften kontakt med oss og avdekkes i dette ønsket. Det er da jeg kan føle denne store altomfattende kraften.

Fra denne anerkjennelsen, fra denne følelsen begynner vi å forstå alt: hvem vi er, hvor vi er, for hvilken grunn vi er, til hvilket formål og hva som skjer med oss. Det er derfor jeg burde ønske åpenbaringen av denne kraften i meg. Jeg må utvikle dette ønsket i meg, av meg selv, ellers vil jeg ikke være uavhengig. Hvis det gir meg dette ønsket, vil jeg ikke være fri. Og hvis så, hva er poenget i å skape alt dette?

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det at vi kan eksistere i en annen form: uten kroppen eller utenfor den?

Svar: Det finnes informasjon, og dens bærer og noen som føler denne informasjonen. Alle disse kan forandre seg. Informasjon (intellektet osv..) kan ikke bare eksistere i et protein, silikon eller en annen bærer, heller ikke i det materielle, ikke i hjernen.

Informajon er ikke materalistisk. Det er kun vi som oppfatter den gjennom en materialistisk bærer. Vi kan allerede sende informasjon fra et protein, en levende bærer (hjernen) til noe livløst. Vår evolusjon har ført oss til en gradvis forandring i informasjonsbæreren, den gradvise distanseringen fra sin innledende, naturlige form: fra tale til skrift på forskjellige bærere, så til programmering og lagring av informasjon i den virtuelle verden.

I dag står vi på terskelen til et annet nivå der kroppen vår vil miste sin betydningsfullhet, sensasjoner vil overføres til en ny dimensjon (giveregenskapen), mens vi flytter informasjon fra hjernen, eller for å være mer presis, egenskapen å motta, til en annen bærer: giveregenskapen.

Kategori: Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →