Baal HaSulam: «The Arvut (Gjensidig ansvar)»: Og da hele nasjonen enstemmig ble enige og sa: «Vi skal utføre og vi skal høre», tok alle Israels medlemmer på seg ansvar for at ingen av nasjonens medlemmer skal mangle noe. Kun da var de verdige mottakelsen av Torah og ikke tidligere.

Korrigeringen av den generelle beholderen kreves av oss, ønskene som nå føler seg isolerte, fremmede og i motsetning til hverandre. Før avanserte lyset dem til forbindelse og samhold. Men nå, grunnet knusingen, adskiller det dem og fører dem til motsigelse, krangel, vold osv. Vi har behov for at lyset kommer og korrigerer og forbinder disse ønskene.

Vi vet ikke hvordan vi skal korrigere dem, hvordan vi kan sette den knuste beholderens deler sammen, for vi vet ikke på forhånd hvordan beholderen skal være og alt vi antar er bare en formodning. Så hva skal vi gjøre? Poenget er at vi ikke korrigerer noe som helst på egenhånd. Vi spør, krever og påkaller den øvre for at han skal utføre korrigeringen.

Et menneske kan overhode ikke korrigere seg selv. Hver gang stiger vi til et høyere nivå, men er et lite barn smartere enn moren? Derfor ledsages hver opptur av en forespørsel – og som svar utfører den øvre det nødvendige arbeidet og flytter oss til neste tilstand.

Forespørselen er vår andel og arbeidet er den øvres andel. Derfor kalles det «Guds arbeid». Det er han som arbeider. Mitt arbeide er å anmode.

Dersom vi hele tiden passer på å fordele arbeidet, sparer vi masse energi og unngår å bli forvirret. Vi må forsikre oss om at det er det vi gjør og ikke glemme det. Vi vil jo helst arbeide på egenhånd. Men den egentlige handlingen fra vår side, er å forberede oss for hans arbeid. Vi må anstrenge oss, for deretter å oppdage hvor hjelpeløse vi er. Baal HaSulam sier: «Man er aldri mer lykkelig i sitt arbeid enn når man fortviles over egne krefter». Man må innse at det bare er skaperen, den øvre kraften, som er istand til å korrigere en. Slik er det hele tiden.

Det er ingen tilfeldighet at oppdraget vårt synes så komplisert: Å bli «som èn mann i ett hjerte», å fullstendig forène oss, hvordan er det mulig? Det er illusjoner som bare kan føre til kriser og skuffelse og til et enda større sammenbrudd enn det vi feks opplevde i Sovjet Unionen. Slik går det når man anvender feil middel og feil program. Den kabbalistiske metoden, derimot, utruster oss med en naturlig plan, anført av naturen selv: Livet ditt behøver ikke å være dårlig, du må bare innse at du er i en dårlig tilstand. Det er tilstrekkelig for at du kan kreve endring og motta den nye tilstanden.

Så vårt arbeid er enkelt. Dersom vi alle samler oss og arbeider i henhold til loven om gjensidig ansvar, blir oppdraget mye lettere. Vi oppdager det onde – og samtidig oppdager vi det gode, det vil si kilden og endringsmiddelet. Spenningen mellom disse to polene fører oss mot korrigering; vi fremkaller lyset som endrer og det utfører arbeidet. Denne ordningen gjentas gang på gang.

Det virkelige livet, den virkelige oppturen, vil vise seg i folks varige nærhet, i felles sirkler, i diskusjoner, i inntrykk, i oppstemthet og i gjensidig hjelp. Derfor oppdager vi flere mangler hos oss, sammenlignet med det generelle samholdets korrigerte tilstand. Vi vil oppdage effektiviteten som finnes i tilstanden av gjensidig påvirkning og giverkraft og vil aktivere den øvre kraften som utfører hele arbeidet. Det sies: «Han som skaper fred i himmelen, skal skape fred over oss». Slik er handlingenes rekkefølge.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/5/12, «The Arvut (Gjensidig Ansvar)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Dersom målet mitt er forbindelse, ser jeg alt i verden som fragmenter av knusingen som har trukket seg bort fra meg bare for at jeg skal bli istand til å samle dem og sette dem sammen igjen. Partiklene må ikke være identiske for å kunne forbindes. De må, tvert imot, være ulike.

Dersom det finnes et pluss på det ene stedet og et minus på det andre, om der er mer her og mindre der, finnes en forbindelse mellom delene. En som er stor kan gi til en som er liten og en liten kan motta fra den store. Hvis begge to er fullstendig like, hva kan de gi hverandre, hvordan kan de oppnå kontakt?

Det er likheten som fører til løsrivelse! Så hvordan kan vi oppnå generell likhet? Her begynner vi å forstå at konseptet av likhet ikke referer til egenskaper, tanker, ønsker, eller like handlinger, men heller uttrykkes i oppnåelse av målet. Det er for målet vi forbinder oss og i henhold til det, er vi alle like.

Vi vil aldri oppnå likhet, om vi ikke forbinder oss med skaperen og har ham som vårt mål. Følgelig begynner jeg å samle krefter, for å finne ut hva forbindelsesmetoden dreier seg om, å se etter måter jeg kan forbinde meg med andre; jeg utforsker alt som skjer i verden som en mulighet jeg får hvert eneste øyeblikk for å heve meg over egoet mitt – over kreftene av splittelse – for å oppnå generell forbindelse.

Bare når skaperen er blant oss og er målet for vår forbindelse, kan vi forbinde oss som likeverdige. Derfor sies det at betingelsen av: «Israel, Torah og skaperen er èn», er avgjørende for korrigeringens riktige retning.

Ved å ønske forbindelse og å oppnå full likhet, samtidig som den enkelte beholder sin særegenhet og sine egenskaper, forbinder vi oss som èn enhet. Da må skaperen, det øvre lyset, gi liv til denne enheten ifølge loven om likhet i form.

Mange ønsker forbindes i èn spirituell enhet, i ett Partzuf, under èn Masach (skjerm), for å skape en generell hengivenhet med det ene lyset. Da skjer en Zivug de Haka`a (paring ved angrep) i hodet til Partzuf og en formasjon som kalles «sjel» (Neshama) blir dannet. Samtidig beholder alle de individuelle partiklene sin særegenhet i sine tanker og ønsker – og de fungerer som organer i èn kropp, der alle utfører sine oppgaver og forbinder seg med andre for å oppnå det generelle målet, spirituelt liv. Dette livet er likhet og hengivenhet med lyset.

Her aktiveres formelen for «Kjærligheten dekker over alle synder». Syndene forblir. Ulikhetene mellom oss holdes ved like. Og på det grunnlaget dømmer og forsvarer alle seg selv. Selvfølgelig anklager man andre, siden «en dømmer ifølge sin egen ufullkommenhet». Men gjennom forbindelse forstår vi at alle ulikhetene mellom oss faktisk hjelper oss å oppnå en sterkere kontakt oss imellom, dersom vi oppfyller forbindelsen på et høyere nivå ved å heve oss over alle ulikhetene mellom oss.

Dersom vi bare sletter ulikhetene mellom oss, har vi ikke noe grunnlag for forbindelse – vi har ingenting å gi hverandre. Alle har behov for å kunne gi til andre, ved å fremstå som et «minus» i forhold til et «pluss» – og å motta som minus fra pluss.

Det betyr at vi er alle ulike! Men om vi gjør det under èn «paraply av kjærlighet», kommer alle ut som like. Når en baby smiler til moren, er hun rede til å gi ham hele verden. Det sies at «kjærligheten dekker over alle synder» – og om vi har kjærlighet, knytter den oss sammen i ett nettverk. Da forbinder vi oss over alle ulikhetene – med èn hensikt – og oppnår den.

Dette er metoden lyset forberedte for oss gjennom mange innledende handlinger. Lyset skapte et ønske og bearbeider det ved å senke det og la det gå gjennom alle faser, ved å knuse det og skape virkelighetene av BYA i hellighet og i urenhet og det «første mennesket» Adam, som også er knust.

Kun nå, i denne nye tidsalderen for hele menneskeheten, begynner vi korrigeringen av virkeligheten – slik at vi, istedet for en fryktelig og fryktinngydende verden, som avdekker sin sykdom og korrupsjon daglig – vil kunne se Ein Sofs (uendelighetens) virkelighet foran oss.

Fra leksjonen 25/5/12, Writings of Rabash

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal jeg gjøre dersom jeg under seminaret tenker mye på samhold, men ikke er istand til å føle det?

Svar: Arbeidet vårt foregår mellom følelsene og intellektet, i midtlinjen. Vi må holde fast ved midtlinjen i våre tanker, ønsker, intensjoner og forbindelser – i alt. En ensrettet favorisering i noen retning er uakseptabelt. Siden alt dette avdekkes i skapning motsatt sakaperen, må det avdekkes i midtlinjen.

Hele naturen eksisterer kun takket være det fakta at den befinner seg i et slags medium, de mellomliggende tilstandene mellom det absolutte pluss og minus, i en balanse mellom ytterliggående tilstander.

På det menneskelige nivået oppnås derimot ikke balanse ved beregning av middelverdi, slik man gjør på det uorganiske, det organiske og det dyriske nivået, men ved hjelp av at minus og pluss kobler seg sammen! Venstre og høyrelinjen jevner seg ikke ut i midten, men kobles sammen i sentrum og derfor viser det seg at midtlinjen befinner seg på et høyere nivå enn summen av dem. Det er forskjellen på midtlinjen i vår virkelighet og i den spirituelle virkeligheten.

Det er viktig å forstå at alle disse konseptene som vi utforsker på oss selv, vil oppnå balanse og sørge for riktig tilnærmingsmåte når vi søker etter løsningen på ulike problemstillinger.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, «Talk about past Conventions»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: «6oo,000 Souls» (600,000 sjeler): «I virkeligheten eksisterer det ikke mer enn èn eneste sjel, som er oppdelt av menneskets egoisme til 600,000 deler og et mangfold gnister.»

Det eneste som ble skapt var èn forent sjel – og ingenting annet. Kun den eksisterer – og vi befinner oss alltid inni den. Og dersom det for oss virker som om det ikke er slik, er det fordi vi er ufullkomne. For meg oppdeles den generelle beholderen til meg «selv» og «andre», istedet for å vise seg for meg som en integrert helhet der det bare finnes «vi». Og alt mitt arbeide oppsummeres i å korrigere oppfattelsen min.

Inntil nå befant jeg meg i en virkelighet der alle delene syntes å være usammenhengende og uten sammenkobling. Slik er jeg skapt på innsiden. Det var slik jeg så på den eksterne virkeligheten og det fikk meg til å ha et avslappet forhold til den. Nå tar derimot virkeligheten på utsiden en annen form: det viser seg at de uorganiske, organiske og levende nivåene av naturen er gjensidig sammenknyttet. Det er kanskje ikke så viktig for meg, men økologi er viktig siden mine ubevisste handlinger forårsaker ubehagelige endringer i naturlige prosesser.

Men det aller viktigste er at det menneskelige samfunnet i seg selv blir èn enkel «mekanisme» for meg. Med andre ord uttrykker virkeligheten seg nå som en eneste sjel, en eneste beholder, mens jeg ikke ønsker å gjenkjenne dette samholdet. Jeg ser at jeg ufrivillig trèr inn i verden, at virkeligheten bokstavelig talt «dytter» meg dit selv om det er mot min vilje. Jeg ønsker fortsatt å være egoistisk, men virkeligheten til den eneste sjelen viser seg for meg.

Derfor avspeiles bildet av den knuste virkeligheten for meg i det «bulkete speilet» til den ufullkomne menneskelige bevisstheten. Jo raskere vi skjønner dette og korrigerer oppfattelsen vår, jo raskere vil vi oppnå framgang.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/5/12, «600,000 Souls»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er «Reshimo de Itlabshut» og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er «Reshimo de Aviut» – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle «Partzuf» der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: «Det finnes ingen annen enn skaperen», èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! «En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet»; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, «Talk about the Workshop»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi leser Zohar, må vi ikke glemme at den kun omtaler forbindelsen mellom oss i dens ulike former. Zohar forteller oss hvordan vi gjennom denne forbindelsen kan heve oss til høyere nivå hver gang, hvordan vi kan forsterke den gjennom de «tre linjene», de nye Reshimot (informative gener), oppvåkning, opplysning på nivået til Ibur (unnfangelse), Yenika (oppfostring) og Mochin (modenhet) osv.

Alt dette er for å styrke forbindelsen mellom oss, som vil si at vi knytter våre beholdere sterkere og sterkere sammen ved å korrigere knusingen og for at vi ifølge styrken på forbindelsen kan oppdage den gjensidige giveregenskapen som dveler blant delene som var adskilte og som nå forbinder seg med hverandre over vårt ego. Dette kalles det øvre lyset som avdekkes blant oss.

Dersom delene annullerer seg selv bare for å forbinde seg, kalles det Hassadims lys. Men om de i tillegg bearbeider egoet for å forbinde seg, kalles det Hochmas lys. Det er forbindelse – og det finnes ingenting annet enn det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/5/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Samhold, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si «å holde diskusjonen fra gruppens sentrum»?

Svar: Når jeg slutter å fornemme mitt «jeg» og begynner å fornemme kun «vi». Denne fornemmelsen må opptre hos oss iløpet av diskusjonen, som om vi er knyttet sammen til èn helhet, med èn kropp – med en forbindelse som er ubrytelig. Det er med denne følelsen jeg bør avslutte seminaret.

Spørsmål: Er det dette som kalles samholdets høyde?

Svar: Ja. Jeg kan ikke lengre se tingene i en annen utforming. I samme utforming ser jeg allerede virkeligheten, meg selv og alt som omgir oss.

Fra den virtuelle leksjonen, 20/5/12

Kategori: Gruppearbeid, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en student som studerer virtuelt best delta på seminar?

Svar: Du må organisere et virtuelt seminar med venner som står deg mentalt nær, fra samme land, med felles språk. Du bør alltid begynne fra det som er lettest og deretter fortsette med det mer innviklede: det er korrigeringens rekkefølge.

Og uansett har alle mulighet til å koble seg til fokusgruppen som leder diskusjonen på direktesending og være sammen med den, dersom en ikke har venner å kommunisere med. Alle hjelpemidler som bidrar til samhold hilses velkommen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, «Talk About Past Conventions»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Samhold - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot», artikkel 141: «Nå forstår dere betydningen av ordene, «Oppgi meg og hold min lov». De tolket det som; «Jeg skulle ønske de hadde forlatt meg og beholdt min Torah – for lyset i den korrigerer dem.»

Det finnes en forbindelse mellom deg og skaperen, lyset, som er ditt korrupte mottakerønske. Dersom du korrigerer det, vil du fornemme det samme resultatet som kalles lys, eller skaper – som betyr «kom og se» (Boreh på hebraisk) i det samme materiet. Skaperen avdekker seg i det korrigerte ønsket ditt i henhold til korrigeringsgraden.

I sin helhet kalles metoden der du gradvis korrigerer ønsket ditt for å kunne fornemme, forstå og avdekke skaperen, for «Torah». Ved hjelp av den påkaller du en spesiell kraft, giverkraften, som er utenfor deg og som korrigerer ønsket ditt. I den grad du ber om det, endrer denne kraften ønsket det er iført og du fornemmer lyset, skaperen, den opphøyde tilstanden din.

Dette er den eneste måten du kan avansere. Om du ikke ber om korrigering og vender deg til «skaperen» som du har formgitt, er arbeidet ditt forgjeves – for det er ikke tilpasset virkeligheten.

Spørsmål: Hva menes med «hold min lov«?

Svar: Det vil si at alle dine handlinger må kun være rettet mot korrigeringen av den fordervede beholderen ifølge prinsippet; «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, jeg skapte Torah som et smakstilskudd for den».

Arbeider du riktig med korrigeringen av ønsket, begynner det å ta skaperens form. Da begynner du å forstå, å erkjenne og å holde fast ved ham. Du har «materie» som har tatt en ny form, formen av giveregenskap og kjærlighet. Slik oppnår du gjennom ønskets materie hengivenhet med skaperens form.

Spørsmål: Dersom vi snakker om at vi må finne punktet i gruppens sentrum, hvordan relaterer dette til «hold min lov»?

Svar: Det er der, i gruppens sentrum, du korrigerer din onde tilbøyelighet. Det er der og kun der du oppdager skaperen, dine avanserte spirituelle tilstander. Det finnes ikke noe annet sted der ønskets onde «materie» kan avdekkes, enn i gruppens sentrum – som må avdekkes som et fjell av hat, som Sinaifjellet.

Så ved å forplikte oss til gjensidig ansvar, til alliansen og til gjensidig hjelp, begynner vi å oppdage lyset som endrer. Dette kalles også «mottakelsen av Torah»: Vi mottar den når vi føler at vi ikke klarer å korrigere vår forbindelse, men ikke stikker av fra problemet. Da mottar vi Torah og korrigerer adskiltheten – og da avdekkes skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi føler noe hvert eneste minutt, ikke bare èn gang i året. Poenget er at vi ofte oppfatter nye ting, men ikke er istand til å fornemme dem. Vi fornemmer dem ikke, siden vi ikke har noen beholdere for dem.

Vi er daglig vitner til undere og ser at vi befinner oss foran «Sinaifjellet». Det finnes utallige fornyelser, siden virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten) er foran oss.

Alt avhenger kun av vår evne til å fornemme tingene i våre beholdere. En lykksalig fornyelse er derfor når vi er istand til å fornemme. Alt måles i henhold til individet som oppnår noe, derfor må vi bearbeide vår følsomhet på beholderne.

Reshimot (informative gener) fremkalles stadig inni oss. Vi gjennomgår mange tilstander, men samtidig utvikler vi oss passivt, på dyrisk nivå, ute av stand til å fornemme endringenes vesen, ute av stand til å oppnå nivåets intensivitet, forbindelsen med skaperen.

Forskjellen på nivåene kan sammenlignes med at man kjøper noe nytt, tar det med hjem og plasserer det i stuen, enten det er en plante, en hund, eller noen som kommer for å besøke meg. Slik føles det når vi blir ført inn i kongens slott; alt avhenger av hvilken form vi har når vi kommer inn.

Er jeg en ting, en plante, eller et levende vesen? Har jeg forberedt mangelen min, så jeg bevisst går inn på slottet og skjønner hvor jeg er, takket være likheten i form, som et menneske som ligner skaperen, verten?

Alt avhenger av forberedelsen til beholderne våre. Vi gjennomgår mange tilstander ubevisst, i form av en livløs ting, en plante, eller et levende vesen og fornemmer derfor ikke noe nytt i dem. Kun endringen et menneske gjennomgår anses å være en fornyelse, når vi oppnår, forstår og fornemmer – for å ligne skaperen.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 18/5/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →