Skilsmisser har blitt svært vanlig i dag. Det er en kraftig oppsving i antall skilte par i det siste, og gjennomsnitts alderen går ned. Mange av de gifte parene skiller seg i løpet av de første årene av ekteskapet. Det finnes en teori om at ekteskap kan ha kjørt sitt løp. Tross alt er livet fullt av fristelser, så det er veldig vanskelig å leve med den samme personen hele livet.

En kvinne som har familie og barn føler plutselig at hun ikke elsker sin mann lenger. Han kan være en god ektemann og en god far, men det spiller ingen rolle, hun elsker ham rett og slett ikke lenger. Det er et nytt naturlig fenomen blant mange kvinner som plutselig mister den interne følelsen av avhengighet og tilknytning til sin mann.

Dette var aldri typisk for kvinner. En kvinne som bodde sammen med ektemannen ble alltid vant til ham og følte at hun tilhørte ham. Plutselig er alt dette borte. Dette er en naturlig følge av vår utvikling. Vi kan ikke skylde på kvinnene da dette er et naturlig fenomen. Først må vi studere fenomenet og se hva vi kan gjøre med det.

Dette er et resultat av vår utvikling: Vi forlater det animale nivå og hever oss til det menneskelige nivået, Adam, som ligner (Domeh på hebraisk) den globale natur. Siden vi nå må koble til denne generelle naturen med hele menneskeheten, bryter det våre personlige forbindelser. Naturen ønsker å «åpne øynene våre,» ta oss ut av familie -rammeverket som vi vil komme tilbake til senere, men på et annet nivå.

Alle husker følelsen av å være forelsket, de uvanlige sterke følelsene, spenning, inspirasjon og helheten som gjorde det verdt å være sammen for å bygge en familie. Men med tiden forsvant denne følelsen. Så hvorfor blir vi forelsket? Denne følelsen som senere vil forsvinne, og som tvinger oss til å lete etter kjærlighet hele vårt liv?

Naturen vil at vi skal oppnå ekte kjærlighet, å bryte av med dyrisk og egoistisk kjærlighet som ikke varer. Vi må endre instinktiv tiltrekning til det andre kjønn, som skyldes naturlig lidenskap og hormoner, til en mer målrettet forbindelse.

Den ordinære forbindelsen dannes fordi vi lever for barna eller for en delt husholdning. I tillegg er det praktisk å være sammen siden vi kan hjelpe og støtte hverandre når vi blir gamle. Men i dag må vi finne en høyere og mer intern tilkobling. Det er umulig å holde en person i det gamle rammeverket: Han kan komme til å kaste alt bort og forsvinne. Barna vokser opp og forlater hjemmet og det er ingenting som holder oss sammen, så vi deler alt og skiller oss. Vi ser dette skje overalt.

For å beholde familiens enhet, trenger vi et mer opphøyet motiv. Det er akkurat som om vi må nå fred og forståelse over hele verden, fordi vi ellers ikke vil overleve. Men når vi forbinder oss med hele verden, fordi vi ikke har noe valg, oppdager vi pluttselig at hoved fortjensten ikke er økonomisk suksess i det hele tatt! Det var bare en unnskyldning for å presse oss til å konstruere bedre forbindelser.

Plutselig vil vi faktisk oppdage at det er en helt ny følelse i denne forbindelsen som løsner oss fra våre kroppslige liv. Vi føler et fyldigere, mer åndelig liv. Plutselig oppdager vi en tilfredsstillelse vi aldi har følt før. Vi bare svever i luften, fornemmer eksistensens merkverdige letthet, uten å føle døden.

Før måtte jeg forbinde meg under naturens press som satte betingelsene: «Enten forbinder du deg, ellers blir det din død.» Men senere ble jeg overrasket over å oppdage at disse relasjonene er noe helt annerledes. Jeg kunne rett og slett ikke forestille meg at det vil få en høyere tilfredsstillelse, over hele dette livet.

Det spiller ingen rolle hvor mye du prøver å forklare dette til en person, han vil uansett ikke forstå. Derfor presser naturen oss bakfra med lidelse, forplikter oss til å forbinde oss før vi ødelegger hverandre. Vi skaper forbindelse da vi ikke har noe annet valg, for til slutt å oppdage skjønnheten i denne forbindelsen.

Det samme skjer i familien. Nå hater vi hverandre og ønsker ikke å være sammen, foretrekker heller å skilles. Men hvis hver og en av oss oppdager mangelen på kjærlighet i verden. Behovet for og ønsket om å elske. Hvis hver og en av oss forstår hvilken opphøyet tilfredsstillelse kjærlighet fører til, vil vi ønske å ha disse relasjonene i familien vår. Vi vil tilbake til familien etter at vi lærer å elske hele verden! Da vil vi ønske å nå en indre, personlig forbindelse med en ektefelle.

Da vil det ikke spille noen rolle om vi blir elder om noen år og at vi ikke er like attraktive som før. Vi vil ikke engang legge merke til dette. Vi vil føle den samme første kjærligheten, men på en totalt annerledes måte. Men det er kun etter å ha lært å danne en indre relasjon ved å forbinde oss til hele verden.

Fra «Talk About A New Life» nr. 19, 02/02/12

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kvinner, Utdannelse - Inga kommentarer →

Når jeg er en del av omgivelsen, ønsker jeg å påvirke og gi til alle de andre sjelene, alle ønskene utenfor meg. Men hva kan jeg gi dem? Da mottar jeg et enormt kraftfullt lys fra skaperen, lyset av Ein Sof (uendeligheten), som passerer gjennom meg til andre.

Omsider blir vi alle lik skaperen i hans relasjon til andre – den ène som påvirker, som fornemmer alle og fyller dem.

Samtidig er vi alle forskjellige – og ingen kan ta plassen til en annen. Hver og èn har sine spesielle egenskaper som gjør at han kan forene seg med andre og gi dem noe som bare han kan gi dem. Det er denne egenskapen som får et menneske til å bli lik skaperen i sin holdning overfor andre.

Læren om kabbala understreker at mennesket ikke skal presses eller undertrykkes. Undervisningen skal være gratis: Vi lærer mennesker om gjensidig ansvar, gjensidige forbindelser, gjensidig hjelp og gjensidig tilfredsstillelse – men uten bruk av makt. Leverer vi noe utenom dette til noen, berøver vi dem muligheten til å forbinde seg riktig med andre så de kan komme med sitt unike bidrag til alles gagn. De blir da ikke istand til å bli lik skaperen i hans holdning til verden – og ikke istand til å heve seg selv til skaperens nivå, til nivået til den ène som gir.

«Påvirkning» er når jeg mottar fra skaperen og passerer lyset som er ment for andre gjennom meg. For at folk skal bli istand til å gjøre det, må vi sørge for at de undervises riktig, uten noe press og undertrykkelse, ifølge prinsippet: «Undervis barnet på dets egne premisser». Det vil si å utvikle evnene hans, men uten å presse, uten tvang, uten å ødelegge.

Det er en spesiell metode og vi må lære hvordan å anvende den. Underviser vi barna våre slik, blir de hele og vellykkede mennesker. For da lærer vi dem hvordan de lett kan forbinde seg med andre for å bistå dem i å komme nærmere lyset. Slik blir det lettere for dem å identifisere den generelle kraften som skjuler seg i naturen. Det er det unike i vår undervisningsmetode.

Mennesker i denne verden mangler faktisk bare èn ting; kunnskapen om hvordan man forbinder seg med andre. Ved å lære å forbinde seg, vil en lykkes i absolutt alt. Dette er verdens korrigering. Alt det andre vi driver med er bare løgn. Vi forvirrer oss selv med innbilt suksess som alltid er fulgt av skuffelse og kriser og problemer som bare blir større.

Fra Brazil kongressen, 5/5/12, Leksjon #5

Kategori: Helhetlig utdannelse, Kongresser, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Iløpet av våre korte liv, gjennomgår verden store endringer. Mennesker er fullstendig forvirret. Det virker som om jordkloden snurrer raskere enn vi er istand til å fatte. Kanskje vi har gått oss vill og vet ikke hvilken vei å gå? Eller kanskje vi tvert imot tester situasjonen vi er kommet i, som et vendepunkt der vi kan avansere til et nytt nivå?

Og i en slik overgang mellom nivåer og situasjoner, er det et tåkelagt område der vi befinner oss mellom to nivåer, mellom stabile tilstander, i total forvirring. Dette er forvirringen menneskeheten nå fornemmer.

Vår tidsepoke er veldig spesiell, for vi lever i en ny virkelighet. Det er ikke lengre det samme livet som vi levde i tusenvis av år, i ensrettet utvikling – uten å avansere – videre fra generasjon til generasjon. Nå skjer det plutselig store endringer i mellommenneskelige forhold, i familieforhold, i forhold til livet, til stedet vi lever og folkeslaget vi tilhører. Alt er i endring. Og selv om vi ennå ikke oppfatter det og antar at vi fremdeles lever i fortiden, så er fortiden over!

Når vi begynner å lete etter den tapte retningen, oppdager vi et nytt ønske som krever å finne svaret på livets opphav, på hvorfor vi lever og hvorfor vi forandrer oss? Finnes det en plan over våre liv, et mål – og er det mulig å finne ut av det på forhånd? Går det an å avansere mot målet på vanlig måte, slik vi gjorde i tusenvis av år på denne planeten, uten noen mistanke om hvor utviklingen fører oss hen? Instinktivt foretok vi flere endringer og større omveltninger – og slik levde vi.

Ingen av oss skjønte hva det var som foregikk. Og selv om det fantes mange filosofer og forskjellige spåmenn og profeter, kunne ingen av dem forutsi noe som helst på forhånd og fortelle hva som foregår.

Men i dag trenger vi det virkelig. Vi kan ikke lengre fortsette å leve som tidligere. Livet vårt er i total forvirring. Vi føler at vi bare må finne ut av livets gåte, planen og utviklingsretningen – for gjør vi ikke det, mister vi hele fotfestet.

Tidligere skjedde utviklingen alltid innenfor rammen av en familie. Vi fikk alt i arv fra våre foreldre og levde for å danne vår egen familie og videreføre alt til våre barn. Slik fortsatte livet, fra generasjon til generasjon, i mange familier rundt meg og vi avanserte alle i et velkjent og velpløyd spor. Men nå er ingenting velkjent.

Flere vitenskapsmenn advarer dessuten samstemmig om faresonen vi er kommet i, fordi vi ødelegger jordkloden og utelukker ethvert håp for fremtiden ved å tømme alle ressurser og energikilder som finnes.

Det teknokratiske verdenssamfunnet vi bygget opp iløpet av de siste femti årene, tok i bruk ødeleggende krefter uten å tenke på konsekvensene. Vi utrydder oss selv, ved at vi avstripper naturen fullstendig og brenner alt som finnes der – som om det ikke fantes noen morgendag. Ennå lever vi – men uten håp og perspektiv om en god fremtid. Og det værste er at det ikke bekymrer oss i det hele tatt… Så blinde er vi blitt.

En spesiell tilstand – og et spesielt spørsmål om hva meningen med livet er – avdekkes i vår generasjon. Det vekker oss og brenner i oss. Det finnes mennesker som ikke finner ro. De begynner å søke og finner ulike retninger av New Age, der oppblomstringen av mystiske læreretninger florerer.

Men blant disse menneskene finnes det noen som stiller mer seriøse spørsmål om meningen med livet og som ønsker å finne en vitenskapelig og realistisk løsning. De tar ingenting for gitt og stoler ikke på andres ord eller historier. De ønsker selv å finne ut av prosessen som de selv skal gjennomgå. På den ene siden ønsker de å forstå fortiden: hva var årsaken, målet, for hele denne utviklingen vi gjennomgikk? Og ikke bare begynnelsen av livet på denne planeten, men selve universets fødsel. Ja, til og med før det; de ønsker å finne ut hvor universet oppstod fra – og om mulig, enda tidligere, hele skapelsens opphav. De nøyer seg ikke med å ønske å finne ut hva det var som fikk oss til det nåværende punktet, men hvordan man fortsetter: hva kommer til å skje, ifølge naturens plan, fra i dag og videre.

Finnes en slik plan? Er det mulig å finne den? Og vil det svare seg for oss å finne den? For alt avhenger av det. Vil vi være istand til å påvirke den? Kan jeg peile meg selv riktig inn? Det er det viktige spørsmålet vi må løse.

Fra Kongressen i Brazil, leksjon #1, 4/5/12

Kategori: Kongresser, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må innse at det finnes kun to tilstander i våre liv, i vår virkelighet: en tilstand av mørke, en skygge, eller en tilstand av lys, forbindelse, der det gode og gagnlige kommer til syne. Det finnes ingen mellomting. Er en lydhør for dette og stadig prøver å klargjøre tilstandene en gjennomgår, enten det er en skygge eller avdekkelse av skaperen, vil en avansere ved midtlinjen.

Baal HaSulam, Shamati, artikkel #8: «What is the Difference Between the Shade of Kedusha and the Shade of Sitra Achra» (Hva er forskjellen på skyggen av Kedusha og skyggen av Sitra Achra): «Alle endringene befinner seg heller i mottakerne. Vi må skille mellom to oppfattelser av denne skyggen…»

Den første er når en ennå kan forène seg med vennene, ved å overvinne tankene om splittelse og «tåkeleggingen» av sansene. En kan ennå overvinne mørket og skjulet; ennå har en forståelse for at en har mistet målet, veien til skaperen.

Men i sin helhet foretar ingen en reell selvkritikk: «Hvorfor føler jeg det slik? Hvor kommer denne følelsen fra?» Jeg er ikke min egen psykolog. Jeg føler meg simpelthen bra eller dårlig, som en unge. Jeg regner ikke med hvem det er som sender meg disse tankene og følelsene. Jeg «koker» i dem og synker inn i min egen kropp, som en liten unge.

Men et individ må kjenne og undersøke seg selv: «Hva var det som fikk fram disse følelsene og tankene i meg? Hvordan kan jeg heve meg over meg selv, over den nåværende tilstanden? Hvordan kan jeg komme ut av denne myren ved å dra meg selv opp etter håret?» En må hele tiden kunne iaktta seg selv fra siden: «Ja, jeg befinner meg dypt nede i det egoistiske ønsket mitt. Ja, det kontrollerer meg. Riktig, det lar meg ikke alltid oppnå forbindelse, det lar meg ikke alltid stå opp i tide for leksjonen, det tvinger meg til å avbryte kontakten, det får dagliglivet med alle sine gjøremål til å virke mye viktigere. Men jeg innser at jeg befinner meg i denne tilstanden og at det motstrider målet.»

Hvordan er det mulig at jeg skjønner og gjenkjenner dette? Når jeg ennå har forbindelse med noe eksternt, med gruppen. Her kommer sannhetens øyeblikk; jeg kan sjekke om jeg virkelig var forbundet med gruppen, eller ikke. Var jeg det ikke, vil jeg bare fornemme meg selv; jeg har en dårlig følelse, jeg har ingen ønsker osv. Dessuten forsøker jeg ikke èn gang å ha noe oppgjør med det. Jeg simpelthen driver videre, uten noen spesielle tanker eller ønsker.

Var jeg derimot forbundet med gruppen og hadde en allianse med vennene, der de må hjelpe meg når jeg faller, eller går i en annen retning, overholdes de indre forbindelsene og jeg vil bry meg om hvordan de ser meg og ville ikke fullstendig glemme forpliktelsen min. De ville støtte meg – og jeg ville være istand til å iaktta meg selv fra siden og klargjøre tankene mine.

Slik vil jeg deles i to: mitt eget selv – og holdningen min overfor gruppen. Bare slik, ved å holde fast ved forbindelsen med vennene, er jeg istand til å klarlegge og å sjekke meg selv og på den måten ta fatt på oppturen som kommer etter nedturen. Ellers er jeg sjanseløs; jeg simpelthen faller og går min vei. Så en kan overvinne den første skyggeformen ved å rettferdiggjøre den nåværende tilstanden og innse at den ble sendt til en fra skaperen. Da kan en påkalle skaperen for hjelp.

Hvorfor henvender jeg meg til ham? Ikke for å føle meg bedre. Da ville jeg bare bedt ham om å annulere den onde tilbøyeligheten min, som han har skapt, ved å tilføye Torah som et smakstilskudd for den. Derfor bør jeg be om dette smakstilskuddet, for at styrken av kjærlighet og giveregenskap, styrken av forbindelse, vil komme ovenfra og gjøre meg istand til å avansere mot den andre linjen.

«Når en ennå er istand til å overvinne mørket og skjulet en fornemmer, rettferdiggjør skaperen og be til skaperen – at skaperen vil åpne ens øyne så en ser at alt det skjulte en fornemmer kommer fra skaperen.»

Når en sitter igjen hjelpeløs og ikke ser noen utvei, når en forbanner skaperen, vennene og livet, iakttar en fortsatt seg selv fra siden – og plutselig ser en at det finnes en sjanse for et gjennombrudd; en kan kreve at skaperen redder en. Hvorfor? Fordi en ikke godtar tilstanden der skaperens forsyn ser dårlig ut – og en kan ikke rettferdiggjøre ham. En føler seg dårlig, fordi en har dårlige tanker om den gode og velgjørende, ved å være motsatt ham. Ser livet dårlig ut, er det tegn på at jeg er motsatt skaperen.

Vi må danne en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset over alle tøffe situasjoner. Selv i de værste situasjoner, må jeg se skaperen som kilden til dem, som lyset som er fullt av all uendelig overflod, men at det er knust inni meg – og blir til en dårlig følelse, til en skygge, til mørke, siden egenskapene mine er motsatt de gode og velgjørende, motsatt giveregenskap og kjærlighet.

Derfor avanserer vi hver gang vi klarlegger tingene riktig. Det viktigste er å hele tiden ha øyne for dette punktet: «Hva føler jeg? Hvem er det som sender meg denne følelsen? Hvorfor gjennomgår jeg denne følelsen?» Det er hele grunnsetningen for arbeidet vårt – og det er det som deler menneskeheten inn i de 1% og de 99%.

Fra  Leksjon fra Brazil, 3/5/12, Shamati #8

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Et hvert praktisk arbeid består av ulike nivå: en begynnelse, midten og en avslutning. Hva er etappene for en integral prosess? Hva må vi lede folk gjennom?

Svar: Integralitet – helhetlighet – er allerede Ein Sof (uendelighet). Dere vet hvordan man beregner en helhet: fra null til uendelighet. Så hver gang dere forsøker å sette puslespillet sammen, å lage spørsmål og å prøve å finne løsningene og svarene på spørsmålene, oppdager dere umiddelbart et dypere lag av hva som skjer. Naturen er uendelig i sin dybde. Vi bare skreller av det første laget, det andre laget osv og de viser seg som dypere og dypere for hver gang.

Vi ser at det som fungerte godt og systematisk i tidligere lag – og aller viktigst tilbakevendende (for en syklus, om gjentakelsen er tydelig og statisk, er resultat av hver prosess og hver plan som er vitenskapelig basert), ser vi at når vi oppdager egenskapene i de dypere lagene fungerer ikke lengre de tidligere modellene i sin helhet. Her er det andre ting som fungerer. Går vi tilbake til en tidligere etappe, ser vi at det fungerer der. Men det fungerer ikke i det dypere nivået, for fullstendig nye forhold viser seg her mellom inngangen og utgangen. Det er en utrolig oppdagelse i menneskets psykologiske dybde av bevissthet.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning», #17, 28/2/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg forstår ikke intellektets funksjon. Hvordan opphever man det og hvordan brukes det?

Svar: Du trenger bare intellektet for å uttrykke følelsene riktig, de ulike forholdene, konkludere – og deretter aktiverer du følelsene igjen. Intellektet arbeider mellom følelsene: følelser – intellekt, følelser – intellekt. Intellektet uttrykker det jeg føler, konklusjonen jeg bør komme til fra dette og hvordan jeg forbinder nye fornemmelser. Roteringen mellom intellekt og følelser skjer på samme måte som roteringen mellom opp- og nedturer. Du kan kontrollere det. Vi blir vant til det.

Spørsmål: Vi vet at intellektet gagner følelsene. Hvordan kan man forstå om man snakker utfra intellektet eller følelsene? Hva er forskjellen?

Svar: Hvis du trenger å uttrykke følelsene etter å ha erfart dem, uttrykker du dem med hjelp fra intellektet. Du generalisere dem, skjelner mellom dem – og kun etterpå uttrykker du tanken du klargjør.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Workshop 4

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du gjentar stadig at det eneste vi må gjøre er å arbeide med lyset. Men det er som om vi er døve og vi glemmer det med èn gang. Hvorfor er det slik?

Svar: I alle bøkene står det skrevet om arbeidet med lyset. Og vi glemmer, for det strider mot vårt ego – vår natur. Det eneste som kan hjelpe oss er omgivelsen. Men omgivelsen må tenke på det, istedet for å prate om det – for ordene våre sier ingenting. Dersom omgivelsen hele tiden holder fast ved denne tanken, i søken rundt dette, vil dere ikke glemme det.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Workshop 4

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mennesket bedømmer seg selv ifølge sine følelser.

Aksepterer jeg betingelsen som sier: «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Han er den gode og kjærlige, han fyller alt uten grenser og da fornemmer jeg ham ifølge min likhet med ham, ifølge loven om likhet i form. Og er jeg motsatt ham, føler jeg meg som dårlig, eller jeg fornemmer det øvre lyset som noe dårlig; det finnes ingen forskjell. Den som beskylder andre, beskylder faktisk seg selv og sine egne egenskaper.

Men har jeg akseptert at «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Da fyller han alt, jeg fornemmer det gode og befinner meg faktisk i denne godheten; jeg føler den virkelig.

Hvordan? I forbindelsen med vennene mine. Men hvilken detektor, hvilken sensor anvender jeg?

Vi må lære oss å forstå tydelig skaperens framtoning, avdekkelsen av forsynet, holdningen han har til oss.

Føler jeg det inni meg, er det en egoistisk fornemmelse; jeg har det bra i dag, er i godt humør, har sovet godt, jeg våknet opp og alt er bare bra.

Vi bør lære oss å forstå hvordan vi føler dette i den sansen som kalles «sjelen». En «sjel» er hengivenhet. Den er forbindelsen av punktene i hjertene våre, den gjensidige lengselen i gruppene våre, i holdningen vi har til verden, til menneskeheten, til alt.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Leksjon#5

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når jeg prøver å se virkeligheten gjennom samholdspunktet, føler jeg at lykke og materielle goder blir mindre viktige for meg. Hva er kriteriet for betydningen av våre aktiviteter? Hvordan «bygger» vi alle virkeligheten? Blir vi nødt til fullstendig å omjustere vårt verdisystem?

Svar: Vi bør uansett omjustere vårt verdisystem. Målet vårt er å arbeide for å oppnå samsvar med naturen, det vil si; tjene til livets opphold, overleve og oppnå harmoni med naturen uten å iaktta, eller vente på andre mens de gjennomgår sine personlige kriser, sine opp- og nedturer. Når noen plasserer seg stødig og ubøyelig i en slik tilstand og forsøker å balansere livet sitt med naturen, kan ingenting skade ham.

Normalt vil en slik holdning til livet gjøre deg lykkelig. Dessuten bør du «instille deg» mot riktige forretningsaktiviteter og et riktig forhold til familien og resten av verden. Du bør, med andre ord, bestemme deg for hvordan du omjusterer ting livet ditt består av og gjøre dem mer rasjonelle.

Jeg tror at hele verden ufrivillig går den veien. Det blir gradvis klart at vi, på den ene eller andre måten, vil forandre verden og vår personlige tilstand i den – enten gjennom en klar forståelse av situasjonen vi befinner oss i, eller ved at naturen tvinger oss til å begrense våre handlinger i så stor grad at vi ikke har noen fremtid dersom vi ikke bryr oss om å innse at vår nåværende innstilling  ikke fungerer. Det er imidlertid en lang og smertefull prosess.

Jeg håper at spredningen av vår kunnskap vil føre til at folk innser at det bare er ved de overnevnte betingelsene vi vil oppnå den mest rasjonelle og behagelige tilværelsen og begynne å fornemme, over alt annet, den høyere virkeligheten, gjennom begrepet av en helhetlig  og integrert verden.

Man trèr inn i en tilstand av samhold og evighet. Man fornemmer det tydelig. Materiet oppløses og smuldrer som ubehandlet lær. Vi opplever en fullstendig annerledes virkelighet, virkeligheten av krefter som våre sanser mottar som et visst bilde. Det er veldig reellt – og er faktisk veldig nær oss.

Jeg synes du bør endre dagliglivet ditt, virkeligheten rundt deg og arbeidet du utfører ifølge nivået du befinner deg på. Det kan imidlertid bare gjøres ifølge forståelsen din for spirituell disiplin i overgangen til et høyere trinn og oppnåelsen av likhet med det.

Fra KabTv`s «Foundations of the Integral Society», 26/2/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi har alltid trodd at kjærlighet for venner, gruppen og disseminering var en barnelek vi var forpliktet til å forholde oss til. Flere av oss tenker ennå som så: «Dette handler om den øvre virkeligheten, mens vi må holde på med en form for disseminering. Hvorfor skal jeg bry meg om å tilby folk dette? Hva trenger jeg det for?»

Men gradvis, under påvirkning fra det omsluttende lyset, fører anerkjennelsen av det som skjer med oss til endring i bevisstheten. Bare etter flere års studier begynner en å skjønne at gjennomføringen av metoden kun fullføres i ens forbindelse med andre, at den spirituelle virkeligheten ikke befinner seg et eller annet sted bortenfor havet, eller et annet sted, men at den er her. Du må bare endre deg selv og din indre oppfattelse. Nå ønsker du alt for din egen skyld – men du må oppnå det motsatte; du må trè ut fra deg selv og istedet for å peile deg innover, må du peile deg utover.

Anerkjennelsen av at alt avhenger av den indre holdningen du har mot virkeligheten er en veldig viktig omstilling. Det tar virkelig lang tid for lyset å påvirke oss.

Hver eneste leksjon, hver eneste tilføyelse, er enda en liten porsjon av det omsluttende lyset som påvirker oss fra avstand og fører oss nærmere.

Det skjer enorme endringer hele tiden. Men det finnes så mange, at det tar flere år.

Tidligere kunne det ta opptil tyve år. Nå for tiden kan det begrenses til et fåtall år. Kanskje når massene kommer dit, om det så bare er litt, ved å lenges og å gjøre en innsats i retning av det, vil det ta mindre tid.

Framdeles er det en omstilling av bevisstheten i vår anerkjennelse, siden du ikke lengre tenker i begrep av tid og avstand – som om den øvre virkeligheten skulle være langt borte. Du skjønner allerede at den er her og at det ganske enkelt er holdningen din mot den og tankemåten din som skaper den.

Fra KabTv`s «Foundations Of The Integral Society», 8/4/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →