Avvisning av det nåværende selvet
Baal Ha Sulam, Shamati, Artikkel 208, “Labor” (arbeid): “Anstrengelsene en gjør er ikke annet enn forberedelse på å oppnå hengivenhet. Derfor bør en gjøre seg fortrolig med hengivelse, siden ingen grad oppnås uten hengivelse og dette er det eneste verktøyet som kvalifiserer en til å belønnes med alle gradene.”
For å kunne avansere et trinn videre på stigen, må man gjøre en innsats. En tilegner seg kun et nytt nivå etter å ha gjort en innsats, men hvordan foregår det?
En har på det nåværende trinnet en rekke egenskaper, men neste trinn krever egenskaper på et høyere nivå. Hvordan kan vi tilegne oss dem? Vi må appellere til lyset som endrer, slik at det påvirker oss, korrigerer oss og hjelper oss å vokse.
Alle våre anstrengelser gjøres for å vekke lyset. Hvordan gjør vi det? Vi lokker frem lyset bare ved å imitere det høyere trinnet, selv om vi absolutt ikke er istand til å gjøre det, siden det er skjult for oss. Hvordan kan vi ligne det litt? For å gjøre det må vi følge forskjellige instruksjoner definert av kabbalister.
Vårt neste trinn er faktisk en større anstrengelse for å påvirke enn hva tilfellet er i nåværende fase. Det betyr at vi må legge stor besluttsomhet i samhold med vennene, annullere oss i forhold til gruppen og prøve å fornemme – så mye våre evner lar oss gjøre det – at i alle våre spørsmål, vanskeligheter og hindringer finnes det ingen annen enn ham. Alt er sendt meg av skaperen, inkludert forstyrrelsene som skjuler hans helhet og makt over hele universet. Alt som skjer må vi relatere til ham; vår innsats må rettes mot å betrakte gruppen som en mekanisme – via den viser han seg for oss.
Vår besluttsomhet må nå et punkt der vi føler at vi ikke kan anstrenge oss mer; det er her vi overgir oss til en høyere tilstand så den kan styre oss. Ennå har vi ikke den rette sinnsbevegelsen, ei heller skjønner vi vårt neste spirituelle trinn; alt vi gjør er ganske enkelt å hengi oss til det neste trinnet, utelukkende ved å rette all vår anstrengelse mot å tilegne oss det.
Grunnet et slikt nivå av selv-oppofrelse og hengivenhet mottar mennesket en sjel fra det høyere nivået. Vår innsats må rettes mot å innse at det finnes ingen annen enn ham; vi må kjempe for å avdekke ham i sin helhet gjennom påvirkning og samhold i gruppen. La den øverste styre våre følelser og vårt intellekt, uten noen undervurdering fra vår side.
Denne tilstanden kommer gradvis over oss, skritt for skritt, til vi lokker frem lyset som endrer ved å oppnå mer likhet med det høyere nivået. Det kan sammenlignes med hvordan fosteret vender seg mot moren for å la henne nære seg. Skritt for skritt forsterker hun dets ønsker (i vår virkelighet tar det form av at det legger på seg – og får mer kjøtt på kroppen), men fosterets “jobb” er å å avvise de nye ønskene ved fullstendig å hengi seg henne.
Om og omigjen forèner en seg med den øverste og medgir at det finnes ingen annen enn ham, den ene som er god og utøver godhet, på tross av alle spørsmål, vanskeligheter og hindringer det nye “kjøttet” (ønskene) vekker i en.
Fosteret “tilknytter” alle sine deler, samt hele virkeligheten som omgir det i livmoren, til den øvre kraften og når omsider et nivå av hengivenhet og selvutslettelse som kalles “ni måneder med unnfangelse”, for deretter å fødes inn i denne verden. Fødselsprosessen er uutholdelig. Den ledsages av store fødselsmerter (“fødselveer” – tzirim) i veldig trange (tzar) omgivelser som forårsaker utrolig lidelse (tzarot). Gjennom enormt press både fra den øvre kraften og fosteret selv, passerer fosteret den trange kanalen og fødes inn i en verden full av lys. Under fødselen må barnet fullstendig “bøye hodet”, snudd opp-ned. Og etter fødselen løfter det hodet opp igjen.
Alt dette er et resultat av vår anstrengelse. Vi må innse at vi aldri kommer til å tilegne oss neste trinn alene. Vår oppgave er derfor å lokke frem lyset som endrer, så det kan forårsake vesentlig endring hos oss og slik forberede oss for neste trinn.
Vårt arbeid er derfor å utføre handlinger som effektivt lokker frem lyset som endrer. Nå snakker vi om samholdet mellom oss. Ved å gjøre en innsats for forbindelsen mellom oss, gjør vi den betydelig med lysets hjelp. Samtidig viser lyset oss at vi ennå ikke er rede til å forène oss. Energien som inspirerer oss til å knytte oss sammen strider mot ulike dilemma som forhindrer oss i å oppnå samhold og å vedgå at det finnes ingen annen enn ham. Vi fortsetter å tenke: “hvem, om ikke meg?”
Slik tilnærmer vi oss det kritiske punktet som lar oss “fødes påny” på hvert nivå.
Fra den daglige kabbalaleksjonen i Amerika, 10/5/12, Shamati #208