Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar», Artikkel 33: Og dere skal vite at all tilfredsstillelse vår opphavsmann har fra å påvirke sine skapninger avhenger av i hvor stor grad skapningene fornemmer ham – at han er giveren og at det er han som gleder dem. For da har han stor glede av dem, som en far som leker med sin kjære sønn, i den grad sønnen føler og erkjenner farens størrelse og sjenerøsitet og faren viser ham alle skattene han har tilberedt for ham.

Spørsmål: Hvorfor er det så viktig for skapningene å føle at det er skaperen som tilfredsstiller dem?

Svar: Skapningene kan kun fornemme det de har likhet i form med. Ønsker de å fornemme skaperen som den som påvirker, må de forstå hva det innebærer, de må inkluderes i giveregenskapen og heve seg til det nivået. Da vil de få del i den nytelsen, i samme eksistensnivå og livskraft som skaperen er i besittelse av.

Spørsmål: Vi har her et eksempel på en far som leker med sin sønn og ønsker at han må betrakte faren som opphavet til all glede. Det synes å være en veldig egoistisk handling.

Svar: Men vi kan ta et annet eksempel med samme holdning: En far fikk sønnen, ikke for å gledes av ham – men for å la ham oppleve godhet. Faren gjør alt i sin makt for å gi og påvirke sønnen til han vokser opp. Når sønnen modnes og tar imot alle farens verdier, i å forstå og oppfatte en helt uendelig eksistens, gleder det faren. Det betyr at om skaperen gleder seg, er det tegn på at jeg har oppnådd fullkommenhet. Slik må du anse det; det stammer fra hans kjærlighet.

For vår del må vi forsøke å tilfredsstille ham og gi vår tildeling  fullstendig og uendelig til den øvre kraften. Vi opptar en mangel fra det, tomme ønsker – og vi mottar lysene som korrigerer mangelen ved å forandre dem fra å motta til å gi. Slik avanserer vi mot å ligne skaperen. Det er den eneste riktige og ønskelige måten for oss å avansere. Følgelig føler vi at energien av spirituelt liv fyller oss. Dette kalles lys.

Denne prosessen beskrives i våre ord, våre legemlige ord, og derfor synes det som om skaperen gråter og sørger når vi ikke oppfører oss slik vi burde, eller når vi ikke klarer å overholde  ønsket tempo. Slik formidler kabbalistene reaksjonene vi fremkaller i ham ved våre uønskede handlinger. Når vi lykkes, sier de at han er lykkelig.

På den ene eller andre måten «talte Torah menneskenes språk». Herfra kommer eksempelet om faren som med overlegg forandrer måten han uttrykker seg overfor sønnen. Han uttrykker utilfredshet, lengsel, eller glede, for at sønnen skal kunne opprette kontakt med ham. Men det er kun et uttrykk, siden faren selv fremkaller ulike tilstander og sinnstemninger hos sønnen og det er han som danner omstendighetene som ledsager sønnens oppvekst. Sønnen adlyder helt og fullt sin far internt og eksternt. Derfor viser ulike bilder seg for ham: enten ser han at faren er alvorlig, han ler, han er utilfreds, eller tilfreds.

Hele min indre virkelighet og min omgivelse, alt sammen er generelt sett skaperen. På innsiden er det fullstendig skjult for meg og på utsiden kan jeg tilskrive det meste til skjebnen – og til og med den øvre kraften, selv om jeg ennå ikke kan se den. Målet er å kunne forstå hvor forskjellen ligger, hvor selvet er her.

Det sies: «Det finnes ingen annen enn ham». Skaperen overfører meg alt jeg fornemmer internt; han kontrollerer tankene og ønskene mine og alt som skjer med meg, hvordan jeg tar det og hvordan jeg reagerer på det som skjer. På en røntgenskjerm ville jeg ha sett at jeg ikke har kontroll over noen ting, at det er han som styrer alt.

Så hvem er jeg? «Jeg» er det punktet som ønsker å avdekke skaperen. Det er det hele. Det er et punkt som befinner seg utenfor skaperen, splittelsens punkt, fra knusingen, punktet tilhørende mitt «selv», det grunnlaget jeg har for å oppdage skaperen og hans eiendommelighet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/7/12, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →