Spørsmål: Østens folk, som f.eks. kineserne, påstår at de allerede kjenner sannheten, uten at det faktisk er sannheten. Hva kan gjøres med det?

Svar: Det sies: «Visdom blant nasjonene – tro.» Poenget er at alle kulturer og religioner omtaler vår egoistiske virkelighet og forsøker å introdusere en metode for å hjelpe oss å unngå lidelse i livet – vårt ego – og som vil sørge for en løsning på de nåværende problemene og håp for det neste livet, selv om dette ikke uttrykkes så mye i den kinesiske kulturen. Men religioner og andre kulturer har utviklet enestående metoder, ved å anvende kabbalistiske idèer.

På den ene eller andre måten dreier det seg om egoistiske metoder, om hvordan vi lever og håper på et bedre liv nå og etter døden. Ingenting av dette handler om å endre den menneskelige naturen. Ingen metoder etterlyser og setter som sitt mål å elske andre som seg selv. Det er dette som gjør kabbala ulik andre metoder og det er den eneste metoden som taler om å endre mennesket ved å anvende den øvre kraften og forklarer hvordan man gjør det. Alle andre middel er innestengt av vårt ego – og anvendelse av dem er som å dra deg selv opp etter håret fra en myr.

Hver metode er dessuten egnet for folket den ble laget for. Jeg antar at det er umulig å forstå Confucius hvis du ikke er kineser. Læren hans er veldig dyp, men andre folkeslag ser på den som noe overfladisk, siden den ikke egner seg for deres natur og karakter.

Det er ingen tilfeldighet at der er sytti røtter for sytti folkeslag. Hver nasjon har sin egen spirituelle rot, som i vår virkelighet føder sitt avtrykk. Det er roten til alle ulikheter, inkludert den kulturelle. Man ser at opera er for italienere og man kan knapt tenke på spanjoler uten tyrfekting. Spesielt innenfor filosofien merkes det. Det er umulig å forstå Dante, om man isolerer ham fra kulturen og tidsepoken han var en del av.

Vi bare later som om vi forstår historiens mesterverker. Kan jeg virkelig lære japansk filosofi uten å være japaner? Jeg vil bare ikke være istand til å føle og gå i dybden av den. Jeg kan bare studere og oppfatte de tørre bokstavene. Ikke dens ånd.

Jeg kan ikke forstå Confucius, fordi jeg internt ikke er konstruert som ham. Jeg kan heller ikke forstå de innfødte amerikanske indianerne. Jeg kan besøke dem og imitere dem eksternt, men jeg kan ikke forbinde studiene med sjelen min.

I beste fall kan jeg føle et annet folkeslag. Men jeg kan ikke være del av roten deres. Derfor er vår virkelighet så full av tøv. Vi har kastrert oss selv og nektet oss det interne fyllet fra rike kulturer og dype filosofiske forståelser, ved å bare la det eksterne bli igjen.

De sytti røttene opprettholdes til Gmar Tikkun (korrigeringens avslutning). Kun da vil de forsvinne inn i den generelle Keter. Derfor har vi ingen gjensidig penetrering og forståelse, bare tørre doktorat avhandlinger. Vi finner ikke et gram av sannhet i dem.

Også moderne kinesere ser på Confucius fra en viss avstand. De forstår ham heller ikke i dybden. Men de kan fortsatt på en måte se seg selv i forbindelse med ham og forbinde seg med roten sin. Ingen andre er istand til det.

Vi er nødt til å forbinde oss i gjensidig kjærlighet over alle våre røtter, uten å blande dem. Kilden til de sytti røttene er  Zeir Anpin, men selv ikke der blandes de. De forbinder seg ved hjelp av Masach (skjermen). I det spirituelle overholdes alle ulikhetene. De til og med vokser mens de går oppover, siden egenskapene våre blir mer kraftfulle. I førstningen er vi nær hverandre og man merker knapt noen forskjell. Senere splitter de spirituelle nivåene seg som en kjegle, siden «den som er større enn sin venn har større ønsker». Vi forbinder oss gjensidig over det, over alle detaljene vi oppfatter.

Du spør hvordan vi gjør det? Når jeg setter dine ønsker over mine og du setter mitt ønske over ditt, begynner jeg å fatte læren til Confucius – og du begynner å fatte læren til Moses. Men for å gjøre det, trenger vi en Masach – og først må vi arbeide sammen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/7/12, «The Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I BaalHaSulams «Introduksjon til boken Zohar,» sak 26: Det betyr at deres overdrevne vilje til å motta, som allered var blitt utryddet og råtnet i den andre tilstanden, nå må bli gjenopplivet til alle sine overdrevene mål, uten noen begrensninger overhodet. Det betyr med alle sine tidligere feil. Deretter begynner arbeidet på nytt igjen for å konvertere overdreven vilje til å motta til å bli ren giverglede.

Vi må forstå at ønsket om å motta er råttent i aller verste grad. Vi vil ikke bare få se størrelsen på dette onde, men også dens onde vesen i sin nåværende form, uten en masach (skjerm) er ikke dette bare ondt for oss men også for oppnåelse av målet til skapelsen. Det viser seg at ønsket om å motta uten en masach ikke er egnet for oppnåelsen av skaperverket, så den blir kalt ond og død, siden vi ikke kan motta livets lys eller føle kraften av dens vitalitet.

Når vi forstår alt dette vil vi nå et vendepunkt der vi begynner å gjenopplive våre ønsker. Det kalles «Oppstandelse fra de døde» – måten vi begynner å korrigere ønsket om å motta slik at det kun vil være for å gi. Vi trenger dette vendepunktet på veien, slik at vi vil føle det korrupte ønsket å bestemme at i denne formen er det «dødt.»

I dag ser ikke ønsket om å motta korrupt ut. Hva er galt i å ville nyte de tingene jeg liker?

Jeg må oppdage alle ønskene  inni meg å forstå at når jeg nyter dem på vanlig måte, hindrer jeg meg selv fra å gi til skaperen. Dette er fordi givervilje er når jeg slutter å bruke ønskene på vanlig måte og nyter hver og en av dem kun når jeg gir til skaperen. Jeg kobler mine ønsker mot han for å forstå hvordan å gi så han vil nyte bruken av et slikt ønske. Bare til en slik grad, for en slik glede, når jeg lengter etter å gi til skaperen, handler jeg. Å motta lyset inni meg for å føle at jeg sjenker til han med denne handlingen.

Selv om vi har nådd korreksjoner er det umulig å nå det endelige nivået (nivå 3) fra den opprinnelilge tilstanden (nivå 1) dersom det ikke finnes noen «døde» ønsker på veien som er gjenopplivet.

Spørsmål: Hvordan kan vi forstå at ønsket er dødt og det er på tide å gjennopplive det?

Svar: Dette er en annen type arbeid: hver gang dreper jeg mer og mer av mine ønsker. Det er umulig å vite på forhånd at jeg har passert hele veien. Det ser alltid ut som om det ikke finnes noen veier å avansere til, men den neste dagen er et nytt lag avslørt.

I går nådde vi en ny topp, vi opplevde et sterkere samhold, inntrykk og spenning, vi følte en spesiell tilstand som var et resultat av en ny og sterkere tilknytning, som vi aldri har følt før.

Vi nådde det takket være lyset som ble opprettet mellom oss. Vi utløste lyset, og lyset fylte oss. I den første fasen føler vi spenning og oppstemhet, mens lyset fortsetter å handle inni ønsket som vi klarte å knytte det til. Den  utvider sin virksomhet til fase to, tre og fire, den fulle dybden av ønsket blir åpenbart for oss, de nye lagene som vi ikke har nådd forbindelse med enda.

Men i dag føler vi tungsinn. Hvis vi erkjenner at dette tungsinnet kommer fra skaperen, at han sendte den til oss og gjør oss søvnige med vilje, kan vi gjøre noe. Vi kunne motstått tungsinnet.

Det er sant at jeg føler for å sove nå, føler ikke for å gjøre noe, men dette kommer fra skaperen. Han ønsker å utvikle oss og han avslører et nytt vessel inni oss nå. Hvordan våkner du umiddelbart opp til livet i tåka, innenfor den søvnigheten, likegyldigheten og forvirringen?

Min søvninghet ble forårsaket av det svake lyset. I det samme øyeblikk lyset blir sterkere, vil jeg straks våkne opp, som en blomst som snur seg  i retningen av soloppgang. Det handler ikke om sløvhet, vi snakker om spirituelle stadier som er bestemt av lysets nivå. Korreksjon av ønsket ved midnatt, før daggry avhenger ikke av tid.

Så hvis vi nå våknet opp til et sterkere samhold, og det var pga en virkelig alvorlig intern innsats, ikke bare sanger og dans, ville vi oppdaget at vi har oppnådd  takket være det ekstra ønsket som vi mottok på konvensjonen. Hele poenget er å komme tilbake til livet etter den første bølgen av oppvåkning har blitt erstattet av det mørke tykke utbruddet til egoet.

Det spiller inge rolle om den nye stigningen ikke synes like spesiell som den vi følte under konvensjonen. Der vi var som barn og ble imponert med rene, ekte begjær – I dag har vår reaksjon blitt dypere og vi forstår ting i «tykkere» fartøy/vessel. Dette er hvordan ideen om en motsatt verdi av lyset og vesselet uttrykkes.

 

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 7/8/12, «Introduksjon til boken Zohar»

 

 

 

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →