I BaalHaSulams «Introduksjon til boken Zohar,» sak 26: Det betyr at deres overdrevne vilje til å motta, som allered var blitt utryddet og råtnet i den andre tilstanden, nå må bli gjenopplivet til alle sine overdrevene mål, uten noen begrensninger overhodet. Det betyr med alle sine tidligere feil. Deretter begynner arbeidet på nytt igjen for å konvertere overdreven vilje til å motta til å bli ren giverglede.

Vi må forstå at ønsket om å motta er råttent i aller verste grad. Vi vil ikke bare få se størrelsen på dette onde, men også dens onde vesen i sin nåværende form, uten en masach (skjerm) er ikke dette bare ondt for oss men også for oppnåelse av målet til skapelsen. Det viser seg at ønsket om å motta uten en masach ikke er egnet for oppnåelsen av skaperverket, så den blir kalt ond og død, siden vi ikke kan motta livets lys eller føle kraften av dens vitalitet.

Når vi forstår alt dette vil vi nå et vendepunkt der vi begynner å gjenopplive våre ønsker. Det kalles «Oppstandelse fra de døde» – måten vi begynner å korrigere ønsket om å motta slik at det kun vil være for å gi. Vi trenger dette vendepunktet på veien, slik at vi vil føle det korrupte ønsket å bestemme at i denne formen er det «dødt.»

I dag ser ikke ønsket om å motta korrupt ut. Hva er galt i å ville nyte de tingene jeg liker?

Jeg må oppdage alle ønskene  inni meg å forstå at når jeg nyter dem på vanlig måte, hindrer jeg meg selv fra å gi til skaperen. Dette er fordi givervilje er når jeg slutter å bruke ønskene på vanlig måte og nyter hver og en av dem kun når jeg gir til skaperen. Jeg kobler mine ønsker mot han for å forstå hvordan å gi så han vil nyte bruken av et slikt ønske. Bare til en slik grad, for en slik glede, når jeg lengter etter å gi til skaperen, handler jeg. Å motta lyset inni meg for å føle at jeg sjenker til han med denne handlingen.

Selv om vi har nådd korreksjoner er det umulig å nå det endelige nivået (nivå 3) fra den opprinnelilge tilstanden (nivå 1) dersom det ikke finnes noen «døde» ønsker på veien som er gjenopplivet.

Spørsmål: Hvordan kan vi forstå at ønsket er dødt og det er på tide å gjennopplive det?

Svar: Dette er en annen type arbeid: hver gang dreper jeg mer og mer av mine ønsker. Det er umulig å vite på forhånd at jeg har passert hele veien. Det ser alltid ut som om det ikke finnes noen veier å avansere til, men den neste dagen er et nytt lag avslørt.

I går nådde vi en ny topp, vi opplevde et sterkere samhold, inntrykk og spenning, vi følte en spesiell tilstand som var et resultat av en ny og sterkere tilknytning, som vi aldri har følt før.

Vi nådde det takket være lyset som ble opprettet mellom oss. Vi utløste lyset, og lyset fylte oss. I den første fasen føler vi spenning og oppstemhet, mens lyset fortsetter å handle inni ønsket som vi klarte å knytte det til. Den  utvider sin virksomhet til fase to, tre og fire, den fulle dybden av ønsket blir åpenbart for oss, de nye lagene som vi ikke har nådd forbindelse med enda.

Men i dag føler vi tungsinn. Hvis vi erkjenner at dette tungsinnet kommer fra skaperen, at han sendte den til oss og gjør oss søvnige med vilje, kan vi gjøre noe. Vi kunne motstått tungsinnet.

Det er sant at jeg føler for å sove nå, føler ikke for å gjøre noe, men dette kommer fra skaperen. Han ønsker å utvikle oss og han avslører et nytt vessel inni oss nå. Hvordan våkner du umiddelbart opp til livet i tåka, innenfor den søvnigheten, likegyldigheten og forvirringen?

Min søvninghet ble forårsaket av det svake lyset. I det samme øyeblikk lyset blir sterkere, vil jeg straks våkne opp, som en blomst som snur seg  i retningen av soloppgang. Det handler ikke om sløvhet, vi snakker om spirituelle stadier som er bestemt av lysets nivå. Korreksjon av ønsket ved midnatt, før daggry avhenger ikke av tid.

Så hvis vi nå våknet opp til et sterkere samhold, og det var pga en virkelig alvorlig intern innsats, ikke bare sanger og dans, ville vi oppdaget at vi har oppnådd  takket være det ekstra ønsket som vi mottok på konvensjonen. Hele poenget er å komme tilbake til livet etter den første bølgen av oppvåkning har blitt erstattet av det mørke tykke utbruddet til egoet.

Det spiller inge rolle om den nye stigningen ikke synes like spesiell som den vi følte under konvensjonen. Der vi var som barn og ble imponert med rene, ekte begjær – I dag har vår reaksjon blitt dypere og vi forstår ting i «tykkere» fartøy/vessel. Dette er hvordan ideen om en motsatt verdi av lyset og vesselet uttrykkes.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 7/8/12, «Introduksjon til boken Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ingenting vil bli oppklart dersom vi ikke begynner med kontaktpunktet vårt. Det er grunnlaget og alt må begynne derfra. Til det tilføyer vi hvert ord, hver egenskap og alt vi ønsker. Alt tilføyes dette kontaktpunktet.

Derfor må vi ikke aktivere en eneste tanke før vi fastslår dette punktet. Først må du stabilisere det inni deg og begynne å tenke på hvordan du forsterker det, hvordan du utvider kontrollen over andre egenskaper, hvordan du endrer det til en sirkel.

Det blir oppfyllt av omgivelsen. Hvis du skaper dette punktet og arbeider for å innlemme vennene i det, utvider det seg riktig og du glemmer ikke hva som virkelig er viktig.

Spørsmål: Så hvorfor forlenges tilstandene? Hvorfor føler vi tungsinnhet?

Svar: Du føler tungsinnhet i dine fysiske, egoistiske beholdere. Når du føler deg bedre og alt er lettere,er du glad. Dersom du avanserte gjensidig forbundet med andre, ville du faktisk være lykkelig over å føle tungsinnhet.

Det er egoistisk å spørre hvorfor tilstandene forlenges. En som avanserer har ikke slike tanker. Han har kun ett spørsmål: «Hvordan kan jeg være sikker på at jeg i min nåværende tilstand påvirker uten noen vinning for meg selv? Alt jeg trenger, er et tegn på at jeg virkelig tilfredsstiller deg, et tegn som er fullstendig isolert fra meg. Jeg har ikke behov for noen sansefornemmelse, eller for at ting skal bli lettere. Alt jeg trenger er å vite at jeg gjør det som er riktig.» Det er giveregenskap.

Spørsmål: Hva er tegnet på at jeg har lykkes?

Svar: Det vil være i overnsstemmelse med lyset av Hassadim som du mottar. Det gir deg ingenting bortsett fra tilhørigheten til det å gi. Da vil jeg forstå og føle at skaperen ikke vet noe om mine bestrebelser og mine oppnåelser – heller ikke gjør noen andre – og det gjør meg enda mer lykkelig. Det er et tegn på at jeg er oppriktig isolert fra mitt ego.

Spørsmål: Hvordan kan vi fastsette en slik holdning i våre hjerter?

Svar: Det kan dere bare med den utbredte formelle oppfatningen i samfunnet. Vi må skjønne hva det å gi betyr, at det er mangel på forskjellige motsatte krav. Alt jeg trenger er riktig kurs og styrke til å gjennomføre det. Selve veien er som en ènveiskjøring.

Ved å korrigere beholderen min på den måten, går jeg så opp på et nytt nivå – der jeg begynner å glede meg over å gi. Dette kan ikke beskrives i ord. Jeg mottar for å gi og glede meg over det, men nytelsen min fornemmes ikke i de vanlige ønskene, selv om de er der alle sammen.

Spørsmål: Hva er gruppens utbredte formelle oppfatning?

Svar: Det er den generelle tendensen som setter det å gi høyere enn alt. Alle må simpelthen være klar over at det er slik vi må omtale det, selv om vi fremhever skaperens betydning for hverandre på en kunstig måte.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/7/12, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar», Artikkel 33: Og dere skal vite at all tilfredsstillelse vår opphavsmann har fra å påvirke sine skapninger avhenger av i hvor stor grad skapningene fornemmer ham – at han er giveren og at det er han som gleder dem. For da har han stor glede av dem, som en far som leker med sin kjære sønn, i den grad sønnen føler og erkjenner farens størrelse og sjenerøsitet og faren viser ham alle skattene han har tilberedt for ham.

Spørsmål: Hvorfor er det så viktig for skapningene å føle at det er skaperen som tilfredsstiller dem?

Svar: Skapningene kan kun fornemme det de har likhet i form med. Ønsker de å fornemme skaperen som den som påvirker, må de forstå hva det innebærer, de må inkluderes i giveregenskapen og heve seg til det nivået. Da vil de få del i den nytelsen, i samme eksistensnivå og livskraft som skaperen er i besittelse av.

Spørsmål: Vi har her et eksempel på en far som leker med sin sønn og ønsker at han må betrakte faren som opphavet til all glede. Det synes å være en veldig egoistisk handling.

Svar: Men vi kan ta et annet eksempel med samme holdning: En far fikk sønnen, ikke for å gledes av ham – men for å la ham oppleve godhet. Faren gjør alt i sin makt for å gi og påvirke sønnen til han vokser opp. Når sønnen modnes og tar imot alle farens verdier, i å forstå og oppfatte en helt uendelig eksistens, gleder det faren. Det betyr at om skaperen gleder seg, er det tegn på at jeg har oppnådd fullkommenhet. Slik må du anse det; det stammer fra hans kjærlighet.

For vår del må vi forsøke å tilfredsstille ham og gi vår tildeling  fullstendig og uendelig til den øvre kraften. Vi opptar en mangel fra det, tomme ønsker – og vi mottar lysene som korrigerer mangelen ved å forandre dem fra å motta til å gi. Slik avanserer vi mot å ligne skaperen. Det er den eneste riktige og ønskelige måten for oss å avansere. Følgelig føler vi at energien av spirituelt liv fyller oss. Dette kalles lys.

Denne prosessen beskrives i våre ord, våre legemlige ord, og derfor synes det som om skaperen gråter og sørger når vi ikke oppfører oss slik vi burde, eller når vi ikke klarer å overholde  ønsket tempo. Slik formidler kabbalistene reaksjonene vi fremkaller i ham ved våre uønskede handlinger. Når vi lykkes, sier de at han er lykkelig.

På den ene eller andre måten «talte Torah menneskenes språk». Herfra kommer eksempelet om faren som med overlegg forandrer måten han uttrykker seg overfor sønnen. Han uttrykker utilfredshet, lengsel, eller glede, for at sønnen skal kunne opprette kontakt med ham. Men det er kun et uttrykk, siden faren selv fremkaller ulike tilstander og sinnstemninger hos sønnen og det er han som danner omstendighetene som ledsager sønnens oppvekst. Sønnen adlyder helt og fullt sin far internt og eksternt. Derfor viser ulike bilder seg for ham: enten ser han at faren er alvorlig, han ler, han er utilfreds, eller tilfreds.

Hele min indre virkelighet og min omgivelse, alt sammen er generelt sett skaperen. På innsiden er det fullstendig skjult for meg og på utsiden kan jeg tilskrive det meste til skjebnen – og til og med den øvre kraften, selv om jeg ennå ikke kan se den. Målet er å kunne forstå hvor forskjellen ligger, hvor selvet er her.

Det sies: «Det finnes ingen annen enn ham». Skaperen overfører meg alt jeg fornemmer internt; han kontrollerer tankene og ønskene mine og alt som skjer med meg, hvordan jeg tar det og hvordan jeg reagerer på det som skjer. På en røntgenskjerm ville jeg ha sett at jeg ikke har kontroll over noen ting, at det er han som styrer alt.

Så hvem er jeg? «Jeg» er det punktet som ønsker å avdekke skaperen. Det er det hele. Det er et punkt som befinner seg utenfor skaperen, splittelsens punkt, fra knusingen, punktet tilhørende mitt «selv», det grunnlaget jeg har for å oppdage skaperen og hans eiendommelighet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/7/12, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Talmud Eser Sefirot», Del 2, «Histaklut Pnimit», Artikkel 96: Der er en glimrende lov i de øvre virkelighetene at i hver Sefira vi velger å utforske, finner vi ti interne Sefirot. Tar vi en enkel Sefira fra disse Eser (ti) interne Sefirot, finner vi nok en gang ti interne Sefirot innenfor den første Sefira. Tar vi videre en Sefira av de innerste, interne Sefirot, finner vi nok en gang Eser Sefirot i den, som er innenfor den foregående interne osv, uopphørlig.

Vårt intellekt kan ikke fatte disse spirituelle prinsippene, innlemmelsen av Sefirot i hverandre til Ein Sof, uopphørlig, siden det i hver og èn av Sefirot finnes ti nye og i hver av de ti finnes det ti flere osv. Hvordan kan vi forstå betydningen av Ein Sof? Hvor begynner den – og hvor ender den? Vi fatter det ikke, siden vårt intellekt ikke er bygget på en kvalitativ estimering, men på en kvantitativ. Det kan synes som om det også her dreier seg om kvantitet: ti, ti og nok èn gang ti, som i et diskret tallmessig system. Men det er et feilaktig inntrykk. Alle forandringene og fordelingene er basert på kvalitet i individuelle kvalitative sirkler.

Derfor er det for øyeblikket så vanskelig for oss å fatte dette prinsippet og konseptet av uendelighet. I våre liv ønsker de sterkeste og smarteste menneskene, de største egoistene, å utnytte verden for sin egen vinning, å bøye den og presse mest mulig penger utfra den, å vinne kappløpet, å oppnå kontroll og kunnskap, å vise seg for andre, å ha en god magefølelse og følelse av trygghet for nåtiden og for fremtiden.

Men i dag ser de at de ikke klarer å ta hånd om noen ting og de aner ikke hva de skal gjøre. Lederne føler seg hjelpeløse. De prøver å kalkulere hvordan de kan overvinne tapet av kontroll, som er hovedproblemet i den nåværende krisen. Det er ikke selve krisen, prosenter vist av økonomiske indikatorer, som er problemet. Først var det bare prosentene og beløpene som bekymret dem, men nå ser de at dette ikke er tilfellet. Problemet er heller mangel på kontroll over situasjonen.

Det dreier seg ikke om resultatene vi ønsket å oppnå og ikke klarte det. Snarere dreier det seg om årsaken for vår falitt. De kjenner ikke til årsaken! Tidligere var det de som stod bak all suksess og  fiasko, ved å holde tøylene for egoistisk ledelse. Verden bøyde seg for dem og adlød deres egoistiske regler. Men i dag kan vi ikke stappe verden inn i det egoistiske systemet vi skapte. Og vi kan ikke styre den. Den hører ikke lengre; det er som om den er organisert annerledes – og vi er helt rådløse.

Slik avdekkes gradvis forskjellen mellom de to systemene: det numeriske og det analoge: systemet som opererer på kvantitativt grunnlag og systemet basert på kvalitet. Naturen, på sin side, viser oss noen av systemene som fungerer i henhold til kvalitet, et analogt system som knytter alt sammen for å oppnå samarbeid. Slik avdekkes skaperens energi.

Vi, på den andre siden, har alltid arbeidet annerledes og utnyttet den egoistiske energien til skapningen, som var resultatet av knusingen, hver og èn for seg. Derfor har vi alltid handlet på kvantitativt grunnlag, i henhold til tall. Hele vår oppfatning er basert på det prinsippet. Derfor føler vi oss så hjelpeløse når den spirituelle virkeligheten viser seg og kommer nærmere oss. Det er avdekkelsen av det spirituelle systemet, av skaperen – og det er dette som fremkaller den nåværende krisen.

Mens Sefirot i den spirituelle virkeligheten inndeles i ti, osv, til Ein Sof, er denne virkeligheten basert på det numeriske prinsippet. Men siden vi snakker om uendelighet, vil det ødelegge det kvantitative grunnlaget og gjøre det til et kvalitativt. Det er som en integrering. Derfor kalles krisen helhetlig – og vår moderne virkelighet er helhetlig.

Noe helhetlig er ikke bare et enkelt beløp. Et beløp består av tall og komponenter. Og helhetligheten inkluderer Ein Sof, uendelighet: den omfatter komponenter som ikke kan inkluderes i en kvantitativ kalkulering. Det er som problemet med å gjøre en sirkel til et kvadrat, der man må lage et kvadrat som har samme omfang som en sirkel. På vårt nivå finnes ingen løsning på det problemet.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/7/12, «The Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Krise, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I dag har vi en mulighet vi aldri tidligere har hatt. Korrigeringsmetoden blir avdekket og om vi anvender den, blir det veldig enkelt for oss å oppnå det grunnleggende behovet for gjensidig garantiog samhold. Mange mennesker i Israel  har allerede forstått og tilnærmet seg det. Vi har grunnlagt en stor organisasjon som gir prinsippene for gjensidig garanti liv i Israel og jeg er full av håp om at korrigeringen vil skje på en positiv måte. For hvis ikke, vil vår reise mildt sagt bli ubehagelig – men den vil føre oss til samme sted. På den ene eller andre måten er målet klart: Alle må bli til èn enkel helhet.

Spørsmål: Hvorfor kom denne tiden akkurat nå?

Svar: Vi ser dette ifølge menneskehetens og naturens tilstand. Verden har nådd en allmenn krise og de første som nådde denne krisen, var den delen av verden som avgjør menneskehetens livsstil og tempoet på utviklingen. Vi snakker ikke om problemer angående teknologi, økonomi, undervisning, kultur, forskning, personlig liv, skilsmisse, narkotikamisbruk, depresjon som er blitt den mest utbredte sykdommen osv. Nei, dette er en intern og veldig dyp krise i vårt ego, forårsaket av at den  venstre siden, den egoistiske linjen, er ferdigutviklet.

Iløpet av de siste to årtusener da det jødiske folk var i eksil, presset en voksende egoisme mennesker mot ulike mål og fikk oss til å oppdage nye kontinenter og bygge opp industri og handelsvirksomhet. Vi gikk stadig videre, utformet nye systemer og mekanismer. Vi trodde egoistisk eksistens var tilstrekkelig for å oppnå et godt liv. I det siste århundrede, eller to, vokste egoismen eksponentielt, men plutselig er det som om den har nådd «takhøyden» og stanset.

Fakta: Vi ønsker ikke lengre noe nytt. Den yngre generasjonen setter seg ikke store mål: å bli rike og mektige, eller å gjøre store vitenskapelige oppdagelser. Tvert imot er det fortvilelse og tretthet som vokser, som om unge mennesker var født gamle. De har ikke lengre de samme ambisjonene, De vil ikke vite, lære og utmerke seg. Studier viser at disse ønskene er mettet og falmer bort. Så den venstre linjen har sluttet å utvikle seg og vi ser ikke lengre lys foran oss.

Naturen viser oss også et sørgelig bilde ved veis ende: Naturkildene er i ferd med å tømmes og miljøet er nær sammenbrudd.

Det menneskelige samfunnet faller også fra hverandre foran øynene på oss: Familier og mellommenneskelige forbindelser brytes, splittelsen er økende. Alt dette peker mot slutten på venstrelinjen – og nå må Israels folk aktivere høyrelinjen.

Iløpet av to tusen års eksil, avanserte Israel kun i venstrelinjen, sammen med resten av verden. Verden er ikke istand til å avansere i høyrelinjen, det er det bare Israel som kan. Derfor går de nå inn i en historisk epoke: De har ansvar for å virkeliggjøre høyrelinjen og kombinere den med venstrelinjen.

De siste to tusen årene har allerede introdusert venstrelinjen i jødene. Det står skrevet at Israels sønner gikk ut i eksil for å knytte nasjonenes sjeler til seg. Det er den venstre linjen, egoismen, som Israels folk i dag har nok av, selv mer enn de andre. Alt som gjenstår for dem nå er derfor å virkeliggjøre den høyre linjen inni seg og balansere den med venstrelinjen, ved å skape midtlinjen. Slik vil de vise hele verden retningen og det blir lett for folk å godta kursen.

Kategori: Egoisme, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to the Book of Zohar», Artikkel 32: Og når en belønnes med å befinne seg fullstendig i giverønsket og overhode ikke for sin egen skyld, vil en belønnes med å oppnå likhet i form med sin øvre NRNHY, som forlenges fra ens opphav i Ein Sof i den første tilstanden, gjennom den rene ABYA og straks vil forlenges og kle en gradvis.

Vi har et enormt mottakerønske som vokser ettersom vi klatrer oppover korrigeringsnivåene. Denne prosessen starter i samme øyeblikk vi begynner å lenges etter kontakt.

Ønsket avdekkes gradvis. Først korrigerer vi det på nivået av «å påvirke for å kunne påvirke», som i kabbalistisk term kalles Hafetz Hesed, Binas nivå, Hassadim. Deretter korrigerer vi ønsket på nivået av «å motta for å kunne påvirke (å gi)», som allerede er på Hochmas nivå.

På Binas nivå synes det som om all vår onde tilbøyelighet blir korrigert, siden det iallefall ikke har intensjon av «for å motta». Da blir feiltagelsene til bragder og ondskapen blir til feiltagelser. Vi tilegner oss en form for nøytralitet og mottakerønsket vårt er ikke lengre ondt.

Da fortsetter vi arbeidet til all den onde tilbøyeligheten blir god, det vil si at den mottar for å kunne gi. Det er grunnen til at enkelte kabbalister deler prosessen i to, ønskets korrigering og dets endelige endring til giveregenskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/7/12, «Introduction to the Book of Zohar»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er kvalitet mye mer viktig enn kvantitet i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Fordi oppnåelsen av guddommelighet er kvalitativ og ikke kvantitativ. Faktisk finnes ingen kvantitet; alt sammen er ett. Der er ett ønske og ett lys – og forbindelsen mellom dem gjør dem til ett. Alt vårt arbeid er kvalitativt.

Takket være sin korrigering erfarer skapningen skaperens vesen og holdningen overfor ham innenfor det øvre lyset. Alt som fra starten av skaptes innenfor  mottakerønsket, i overensstemmelse med skaperens ønske, var ment for å avdekke ham i en viss utstrekning. Han selv, Atzmuto, er fortsatt uoppnåelig, men skaperen har tilegnet en del av seg selv til skapelsen. Derfor skaptes mottakerønsket, som må oppfylles til randen, for å finne ut hvem det skaptes av. Vi kan ikke gjøre mer enn det. Kabbalister antyder at det finnes ytterligere oppstigninger, men vi kjenner ikke til dem.

Så all vår tilegnelse er kvalitativ og der er ingen kalkuleringer. Selv om vi anvender tall, teller vi faktisk ikke kvantitative avdekkelser. Sjekker vi ting omhyggelig, selv i vår virkelighet, vil vi se at det kun finnes kvalitative parametere og ikke kvantitative. Når vi innser at ting ikke er helt identiske, blir kvantitative kalkuleringer umulige.

Men vår forstand og vår oppnåelse er skrøpelig: Foreløpig har vi ingen forståelse for kvalitative parametere og aner ikke hvordan vi kan tilnærme oss dem. Bare på et senere tidspunkt, fra hele beholderen, vil jeg bli istand til å oppdage tings kvalitet og å definere dem nøyaktig – siden de alle vil være en del av meg. I mellomtiden arbeider vi i henhold til kvantitet.

Spørsmål: Så hvordan kan vi måle kvalitet?

Svar: Den avdekkes kun i dypet av ønsket. Men siden vi ikke har noe annet valg, beskriver vi det med kvantitative uttrykk: «125 grader», «6000 år», «600 000 sjeler» osv. Vårt egoistiske språk er basert på kvantitative konsepter – og kvalitet har ingen betydning. Tidligere var det viktig. Men helt siden middelalderen – og selv en tid før det – begynte vi å utvikle oss kvantitativt, mens kvalitet har blitt mindre viktig.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/7/12, «Introduction to The Book Of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Så langt mottar jeg nytelse fra mottagelse, da jeg ikke kan være i kontakt med et høyere nivå av å motta nytelse fra giverglede, hva kan jeg gjøre for å forandre på dette?

Svar: Du tror du bør endre mottak med giverglede for så å fortsette og nyte som ingenting har skjedd? Det er umulig å skifte fra den ene til den andre, da ville du tross alt bare ha gitt egoistisk for å kunne motta slik at du kan nyte som før.

Kommentar: Men jeg vil ikke være i stand til å nyte mottak hvis jeg forstår at nytelsen fra givergleden i seg selv er mye mer opphøyet og ikke fordi jeg får noe ut av det.

Svar: Det er umulig å utføre en legemlig kalkulasjon og en åndelig kalkulasjon i den samme beholderen for mottak: når du sammenligner mottak og giverglede vil du klargjøre hva som har mer verdi.

I spiritualitet blir dette beregnet helt annerledes, jeg gjør det ikke basert på hva som er i ønsket, men på hva som er i skaperen for å kunne gi til ham

Kommentar: Det har være mange idealister opp igjennom historien og vi har ikke sett at de har motatt noen belønning for sine handlinger. Noen ga til og med sine liv for et opphøyet mål de trodde på.

Svar: Det er slik det ser ut. Imidlertidig er vår natur helt egoistisk og det finnes alltid et ønske om å nyte. Vi kan se dette i små barn og enda mer i voksne. Hvis det finnes «materie» kan det ikke være noe annet enn et ønske om å motta.

Så idealisten som du ser eksisterer ikke. Det er simpelthen mennesker med ønsker som er rettet annerledes, de liker å gi til andre og føler seg bra med dette. Deres intensjon er den samme intensjonen om å nyte, men blir uttrykt forkjellig utad, den blir uttrykt som giverglede.

Hvordan er en idealist forskjellig fra en mor som tar seg av barnet sitt? Hun gir også ham alt. Så hvorfor kaller vi ikke henne en idealist? Det er fordi det er hennes barn og vi skjønner at naturen forplikter henne til å ta vare på ham, akkurat som dyr gjør.

På den andre siden opererer en idealist til fordel for fremmede og vi ser ikke hva som motiverer ham. Men den samme bekymringen er en del av hans natur også: han nyter å gi til andre, så han oppfører seg deretter. Til slutt finnes det ikke noe mer ideelt igjen her: det er naturen som motiverer slike mennesker. Han jobber ikke imot sitt ego, men heller på en måte som er naturlig for ham. Hvis du forbyr ham å ta vare på andre, vil han være klar til å drepe deg, siden du ved dette tar fra ham muligheten for nytelse. Så det er det samme ønsket om å motta som styrer idealister.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 7/8/12, «Introduksjon til boken Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det som skjedde under den siste kongressen i nord, var at gruppen ble delt i to. Den første, bestående av 10 mennesker, isolerte seg fra verden i byggets første etasje og imiterte fullt ut vennenes situasjon på kongressen i Israel. Den andre, bestående av 20-30 mennesker som av ulike grunner ikke kunne delta hele tiden, oppholdt seg i et annet rom.

Jeg var blant de 10 isolerte og klarte ikke å konsentrere meg. Jeg hadde kun èn tanke: «Hvordan kunne det skje at vi ble delt i to?» Men jeg hadde ikke mot nok til å ta det opp med de ni andre. Dette spørsmålet jager meg. Hva skal jeg gjøre? Kan jeg ta det opp til diskusjon, eller vil det stride mot samholdet i gruppen, selv i denne avgjørelsen om å dele gruppen i to under kongressen? Jeg føler bare at den spirituelle komitèen burde insistere at gruppen holder sammen, uansett under hvilke betingelser.

Svar: Kontraster vil finnes over alt til den endelige korreksjonen – og spesielt innen kabbala. Men i det spirituelle forènes motsatte objekter i en felles intensjon; de eksisterer side om side, selv om de er delt ifølge loven om likhet i form. Så vi må bli vant til det fakta at vi kan være ulike. Vi bør ikke strebe etter å plassere alt og alle på samme plan. Jevnbyrdig er ikke det samme som identisk, men jevnbyrdig i intensjon og på ulike plan.

Vi er alle forskjellige og ingen tvinger oss til å bli identiske, men bare å strebe etter det samme målet. I tillegg streber alle etter målet på ulike måter. Vi er forskjellige, som cellene i èn kropp; i vår intensjon til den felles skaperen, forèner skaperen oss.

Sørg for å være et eksempel å etterfølge. Og de som av ulike grunner ikke kan gjøre det, er ikke verre enn dere. Men de vil befinne seg i en undergruppe på kongressen, på samme måte som kroppen har organer med ulik betydning, men de tilhører alle den samme kroppen.

Vennenes likeverd er ikke det samme som likhet.

Still spørsmål – og vi vil finne ut av det.

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det nødvendig å ha intensive studier over lang tid, slik at folk flest kunne nærme seg det integrale nivået?

Svar: Vi kan ikke vente til de når dette, vi har ikke tid.

Vi ser at de såkalte «progressive» samfunnene i verden befinner seg i en svært kritisk situasjon. Siden verden er sammenkoblet vil dette forårsake uønskede ekstreme konekvenser for hele verden; ingenting godt vil komme ut av dette.

Her kan vi ikke ta et statistisk gjennomsnitts- segment. Vi bør definere det i henhold til de mest ytterliggående stater hvor rikdom, makt, kraft og våpen eksisterer fordi det er høyeste plan og definerer nivået av menneskelig utvikling.

I dag kan vi ikke si at «Menneskeheten har Wallstreet, samtidig har de en Afrikansk landsby, og deres gjennomsnitt er den moderne menneskeheten,» Nei!

Siden Wall Street påvirker hele verden bør vi ta det i betraktning. Den afrikanske landsbyen vil føle dens innflytelse uansett. Hvis Wall Street forsvinner vil den Afrikanske landsbyen dø av sult. Og om Wall Street ønsker det, vil den bli redusert til aske.

Fra en «Samtale om helhetlig utdanning» # 33, 25/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Krise, Økonomi, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →