Spørsmål: På alle kongresser sier du at vårt problem ligger i at vi ikke kan knytte sammen alle våre intensjoner enda: Jeg, som må korrigeres, vennene, skaperen og verden. Hva er hindringene på veien til en samlet intensjon som kombinerer alle elementene?

Svar: Vi må konstant avklare internt hva vi må tenke på og dermed tikalle lyset som endrer. Det står skrevet «det er bedre å sitte å gjøre ingenting,» for om du ikke vet hva du må gjøre, kan du forårsake mer skade. Det er som om å gi makt til et lite barn, eller til en som ikke forstår hva det er han gjør; han kan bare forårsake skade.

Så på den ene siden er det skjult fra oss slik at vi ikke skader oss selv, men hvordan kan vi på den andre siden nærme oss en riktig handling?  Det viser seg at vi må konstant ha den riktige intensjonen i tankene  og kun i en slik utstrekning vil vi være i stand til å komme nærmere lyset. Der er Masaschim (skjermer) som skjuler lyset for oss bare fordi våre ønsker er feil. I det øyeblikket våre ønsker kommer i nærheten av det riktige nivået, vil disse Masachim forsvinne.

Så hver og en må konstant sjekke seg selv og bestemme seg for hvordan han egentelig skulle sette kreftene inn. Livet hjelper oss, den generelle fortvilelsen, målløsheten, forvirringen og den tilstanden verden er i nå, hjelper oss alle. Det er ikke det at vi ikke blir latterliggjort lengre, som de pleide å gjøre for et tiår eller to siden. I hver generasjon i de siste tider har vi nådd et punkt der det ikke finnes noe valg. Så vi må vise alle, ikke bare oss selv, men hele verden hva vi burde lengte etter, hva vi burde oppnå, hvilken intensjon vi må ha når vi leser Zohar.

Fra den andre delen av den daglige Kabbalah Leksjonen, 8/7/12, The  Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Bør overgangen fra en lineær, egoistisk forbrukertankegang til en helhetlig foregå i ett sprang, en skarp avvisning av den gamle tankegangen? Eller er det en gradvis skritt-for-skritt prosess?

Svar: Dette er absolutt ikke noen kunstig overgang!

Vi må få folk til å involvere seg i undervisnings- og oppdragelsessystemet. Det dreier seg om to parallelle korte kurs. Det kan til og med være et kurs med en måneds varighet, der studentene vil begynne å føle de nødvendige forandringene. Skjer disse forandringene i tankene og følelsene deres, vil studentene se en helt annerledes virkelighet, et enormt prospekt som plutselig tiltrekker dem.

Livet får en mening, livskraft og ambisjon. Plutselig vil de oppdage tilfredshetens kilde og vil se at det er den samme egoismen, men en helhetlig, lukket egoisme, som fungerer ifølge en annerledes formel og andre regler. Den tar ikke hensyn til sin individuelle tilfredsstillelse, som til nå har gitt oss tomhet, depresjon og likegyldighet, men føles integrert med hele menneskehetens natur, på alle dens nivå; uorganisk, organisk og animalsk. Og siden egoismen utvikler seg og bevisst kommer til dette, begynner den å føle naturens interne energi. Den kommer til et nivå av gjensidig påvirkning med naturen og føler derfor at den er uendelig og perfekt.

Her passerer vi alle Einsteins overganger til statusen der mennesket heves til naturens nivå, som er skjult for oss, men som absolutt eksisterer. Dette er informasjonens kontrollnivå der alle kreftene som styrer vår uorganiske, organiske og animale masse finnes. Og slik blir vi et «menneske».

Et menneske er en del av informasjonen som eksisterer i naturen, der det ikke finnes noen fortid, nåtid, eller fremtid. Tross alt lever mennesker som Wolf Messing, som oppfatter fortiden og fremtiden, midt iblant oss. Hvor får de den absolutte og presise kunnskapen fra? De eksisterer i naturen. Alt dette eksisterer i naturen hinsides tid. Og vi når det nivået.

I prinsipp er dette vår status. Dette komponentet kalles et «menneske». Og alt det andre vi driver med, bortsett fra dette, er bare å ivareta vårt animale nivå, den fysiske kroppen.

Fra «En samtale om helhetlig undervisning», 25/5/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Hvis en person forstår arbeidets natur vil han begynne å behandle sine omgivelser annerledes, fordi han ser han ikke har noen egne ønsker, alt kommer fra skaperen og  derfor kan han ikke betraktes som en skapning.

Han vil først kalles en skapning når han vender seg mot miljøet og mottar ønsker fra det. Da vil disse ønskene bli tilskrevet ham.

Han må bøye hodet og forstå at kun ønsket som han mottar fra omgivelsene blir kalt Shechina, som er stedet for avdekkelse av skaperen, som kalles Shochen (dveler). Derfor er inkludering i gruppen  helt obligatorisk for spirituell utvikling.

Det sies at kjærlighet for venner er påkrevd: «Elsk din neste, som deg selv.» I denne forbindelsen mellom alle, som kalles kjærlighet, avdekker en person den spirituelle virkeligheten, skaperen.

Faktisk velger jeg ikke mine venner, mitt valg kommer senere.  I begynnelsen fører skaperen meg til en gruppe. Her har jeg ikke noe valg. Mitt valg kommer senere når jeg oppnår virkelig kontakt med dem og må svare på spørsmålet: Hvorfor trenger jeg dette og hva ønsker jeg å motta fra dem?

Slik avanserer jeg, ved hver gang å velge venner, fordi jeg må anse dem alle som betydelige, selv om de for meg virker mer og mer ubetydelige og tomme. Det vil si at nå velger jeg akkurat de vennene skaperen gir meg for at jeg skal utvikle meg spirituelt.

På denne måten avanserer jeg fremover og danner selv, et nytt ønske. Dette ønsket som jeg mottar  fra omgivelsenene, der jeg ønsker å bli lik skaperen, for å avdekke giverkraften,  kalles et menneske.

Alle er forpliktet til å vise kjærlighet til gruppen fordi vi må støtte hverandre. Det kalles gjensidig garanti. Alle garanterer for hverandre, så alle vil ha nok styrke til å avdekke kraften til giverglede og oppnå likhet med skaperen. Det er derfor jeg har ansvar for alle, jeg underskrev deres garanti. Deres spiritualitet er i mine hender, så vel som min spiritualitet er i deres hender.

Hvis en av oss borer et hull i vår felles båt vil vi alle drukne i vårt eget ego, våre egoistiske intensjoner, og vil ikke være i stand til å avdekke skaperen.

Derfor er det at  jo større fremrykning vi gjør for å avdekke skaperen, dess strengere og mer krevende blir forholdenen. Vi må forstå at vi står overfor lysets og ønskets naturlover og det finnes ingen kompromisser eller konsesjoner. Alt blir gjort i henhold til lovene i forholdet mellom disse to kreftene.

Fra første del av Daglig Kabbalah Leksjon 05/07/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Ved å forène seg med andre, blir et menneske lik naturen som er fullstendig sammenføyd – som en eneste organisme.Og når man kommer i balanse med naturen, forènt med den, vil man begynne å fornemme den interne energien som opprettholder hele naturen og sanse dens program og dens forløp.

Man begynner å tilegne seg lovene som er skjult i naturen, som tidligere ikke kunne oppdages med våre tidligere egoistiske vitenskaper og forskningsmuligheter – fordi man nå er under forandring; man blir integrert. Man føler det – og et nytt sanseorgan for helhetlig oppfattelse vekkes i en.

Gjennom dette sanseorganet går man inn i en ny tilstand som fullstendig fyller en og som gir en mulighet for uendelig realisering, fordi man her er samordnet hele universets generelle energi, med naturen.

Fysikere og astronomer snakker forøvrig om det, for de føler det under arbeidet med kosmiske tomrom, lover og vendinger. På samme måte som en som bor i jungelen føler skogen og naturen, begynner mange forskere å fornemme naturens omfattende energi. De sier: «Vi føler at hele universet er en tanke, en idè, det er et internt program!» De klarer ikke å oversette fornemmelsen til tall og formler, men de føler det.

Og dette programmet eksisterer virkelig i naturen, ettersom vi lever og utvikler oss innenfor det og det skapte alt som er rundt oss. Innenfor naturen er altså den energien, som på den ene siden frembringer all utvikling – og på den andre – med sin årsak-og-virkningseffekt på alle naturens komponenter fører den mot et bestemt mål, noe som tilsier at vi kan avdekke dette målet. Og siden mennesket ikke lengre er et passivt element, slik det tidligere var, da det ennå utviklet seg i naturen i sine uorganiske, organiske og animalske komponenter, er vi nå kommet til et nivå med bevisst utvikling.

Vår utfordring er nå å oppdage eksistensens nye nivå. Da vil vi komme til en helt ny dimensjon, til en tilstand der vi vil føle at vi er over tid og rom; det vil si at vi kommer til å være i samsvar med kreftene som styrer alt materie. Vi vil oppdage dem og være istand til å kommunisere med dem.

Dette lar seg bare gjøre ved integrering, når vi sammenføyer oss med selve naturen, som en integrert del av den og ikke sluker alt som en kreftsvulst, men kommuniserer med den i likevekt og harmoni. Og siden vi blir innbefattet i naturen med hensikt, av eget ønske, jeg vil til og med si varsomt, der vi streber etter å fornemme alle dens skjulte planer og krefter – vil vi intellektuelt begynne å utvikle oss i samsvar med prestasjonene som blir avdekket for oss. Dette er den menneskelige utviklingens neste fase.

Fra «En samtale om helhetlig utvikling», 25/7/12

Kategori: Helhetlig utdannelse, Samhold, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Forandringer kan kun skje fra bunnen og oppover, de sterkeste i denne verden vil aldri forandre seg – de har bygget et slikt system der de ikke kan gjøre noen innrømmelser. Jo mer verden gjør fremskritt, dess mer nådeløst vil de kjempe for sine egne goder. Den sterke vil vokse seg sterkere og fattigdom vil spre seg. Gapet mellom fattig og rik vil bare bli større og større.

Selv i dag kan vi se at middelklassen gradvis blir borte. Vi trodde tidligere at middelklassen ville være grunnlaget for fremtidens samfunn, men dette stemmer ikke og vil aldri skje. Tvert imot vil middelklassen bli fattige, og kun en liten del av menneskeheten på toppen av pyramiden vil være rike. Resten av menneskeheten vil befinne seg på randen av fattigdom.

Så de som befinner seg på toppen vil ikke høre noe. De vil oppføre seg hensynsløst og det øvre forsynet presser dem til dette. De vil kjempe til døden for hver krone som om det var viktig for dem. Dette er et åndelig prinsipp, ikke et spørsmål om penger.

Det vil oppstå en forferdelig krig mellom den delen av menneskeheten som sitter med rikdom og makt, og flertallet som lever i fattigdom. Det er kun mulig å snu denne situsjonen med samhold og enhet mellom alle de fattige, ikke mot de rike, men i en forbindelse hvor de fattige gjensidig støtter hverandre og gjennom dette oppnår fred og balanse.

De bør ikke forenes for å kjempe mot 1% som er på topp. Disse 1% vil krympe til en liten dimensjon, til et begrenset antall mennesker. Løsningen ligger ikke i krig da dette kun er et skall, urenhetens kraft. Løsningen ligger i å tiltrekke seg samholdsstyrke, skaperens kraft. Han vil kjempe mot Farao og alle de andre fiendene.

Det sies: “En helt reddes ikke av sin store styrke” ( Salme 33, 16). Så vi burde ikke stole blindt på dette. Det er takket være forbindelsen mellom oss at vi vil kunne korrigere alt. Vi trenger heller ikke å kjempe for disse forandringene. Vi vil organisere et vidunderlig gledesfyllt liv fra de smulene vi har. Vi vil ikke ha mye, det vil kun være tilstrekkelig for enhvers grunnleggende behov. Men dette vil være nok da alle andre behov vil bli dekket av den generelle stemningen blant folket i dette samfunnet.

I det øyeblikket styrken i forbindelse og samhold begynner å kontrollere de 99%, massene, vil de resterende 1% miste sin makt og evne til å styre. Alle de 99%, 7 milliarder mennnesker, vil kunne organisere et normalt liv ved å sørge for at alle får dekket sine grunnleggende behov, mens de spirituelle kreftene som dveler i dem fyller alle deres andre behov. Dette betyr at den animalske kroppen vil motta det den trenger, og sjelen vil motta sitt. Dette vil være nok for en person til å leve et lykkelig liv.

Fra «Samtale om Helhetlig Utdannelse» 29.06.12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Krise, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Jeg kan ikke justere meg etter skaperen, uten at jeg først innstiller meg selv nøyaktig med hjelp av vennene.Jeg har ikke noe annet verktøy til å kontrollere meg selv med: ikke grunnlaget, ingen grenser, egenskaper eller referanser.

Først må jeg finne de riktige kulissene, som den hvite utjevningen i fotoapparatet eller den grunnleggende innstillingen til ethvert instrument. Jeg må sammenkoble meg med en viss systemrapport.

I forhold til skaperen gjelder det samme, for jeg har ingen referansepunkter i forhold til ham. Hver religion og trosretning har sin egen definisjon av ham. Meningene er mange, alle forestiller seg det de vil.

Knusingen av ønskene gir oss derfor en mulighet til å få en bekreftelse, for å unngå forvirring. Jeg er istand til å stemme meg selv feilfritt med en stemmegaffel i forhold til en vennegruppe. Jeg trenger minst èn person utenom meg selv (to er minstekravet), som jeg kan bruke for å bestemme riktig  retning og startpunktet for framgangen, ved å kombinere «Israel, Torah og skaperen».

Men jeg må begynne arbeidet ved å bli til et nøyaktig innstillt instrument, så presist som mulig. Hele stigen av spirituelle grader, der jeg konstant arbeider for større hengivenhet, alle sjelers samhold, alle menneskene, representerer en bedre egenskap og en mer kultivert innstilling til noe som kalles skaperen, til jeg fokuserer på ett eneste punkt som peker i den definitivt nøyaktige retningen.

Alle mine egenskaper, alle mine ønsker sammenføyes i dette punktet og gir en ren tone – som Davids harpe. Det betyr at jeg tilegner meg virkelig hengivenhet og avdekker dette fenomenet som kalles skaperen i alle mine egenskaper.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/7/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det kollektive ønsket i gruppen oppnås kun i henhold til et felles mål. Faktoren som tvinger oss til å ta kontakt er skaperen, samlingspunktet som knytter oss sammen. Vi må heller ikke glemme resten av verden. Om vi ikke tenker på og har omsorg for dem som trenger vår hjelp og foreløpig lider i denne virkeligheten, vil vi ikke kunne avansere.

Vi må hjelpe dem. Vi må forte oss og heve dem høyere og høyere for hver gang. Det er som å navigere skip gjennom et slusesystem i Panama-kanalen. Et skip føres inn i et anlegg med sluser der vannstanden har et visst nivå. Sluseportene stenges og hever skipet til et høyere nivå som matcher de neste sluseanleggene. Etterpå passerer skipet til et nytt sluseanlegg, igjen stenges sluseporten og skipet heves og beveger seg videre. På den måten er det vi må lose verdens nasjoner gjennom alle «sluseanleggene» til den øvre virkeligheten. Først må vi ta kontakt med folk, finne samlingspunktet, «for å åpne døren for dem», føre dem nærmere oss og trekke dem inn i systemet vårt, som betyr å stenge demningen. Med denne vannstanden begynner vi så å heve dem opp til neste nivå. Deretter blir de istand til å gå videre til det neste «sluseanlegget», å studere på det neste kurset – og slik vil vi gradvis lose dem fra èn virkelighet og inn i en annen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/7/12, «Matan Torah» (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Trenger vi fortelle 99% av befolkningen om kabbala. Hvis ja, hva vil  konsekvensen av dette bli?

Svar: Vi studerer kabbala fordi det gir oss mulighet til å løse våre problemer, ønsket om å være i forbindelse med skaperen, avdekke ham i enheten mellom oss i forhold til de lovene om samhold og likeverdighet mellom oss. Men når vi kommuniserer med de resterende 99% av befolkningen, snakker vi kun om de jordiske forbindelsene på et nivå der de har et ønske. Vi må alltid forholde oss til mennesker ifølge deres ønsker. Det er derfor vi ikke avslører noe fra kabbala, de er ikke tiltrukket og føler heller ikke behov for det, det bare frastøter dem.

Dette vil gradvis gå over. I det minste her i Israel hvor motstanden til kabbala er veldig sterk, skjer dette allerede ganske rakst. Folk begynner mer eller mindre å forstå at fra ett perspektiv er det kabbala og fra et annet er det gjensidig garanti, og fra et tredje perspektiv er det runde bord, og det hele går sammen. I dag, til tross for våre bekymringer, er publikum i stand til å akseptere den integrale metoden og den hverken skremmer eller frastøter dem.

Derfor vil de i fremtiden reagere avbalansert til det faktum at du studerer kabbala, så lenge det bare er for deg selv. Og det er sannelig kun for deg!

De har ikke dette ønsket, men det har du. Det er det første, og det andre er at de vil forstå at alt de ønsker å lære om vår verden, dens korreksjoner og om hvor enkelt det er å leve godt i denne verden, så viser det seg at alt kommer fra kabbala. Men innen den tid vil de ha modnet internt og vil derfor føle den globale tilkoblingen i verden til en slik grad at de også føler at kabbala kun snakker om dette, og det generelt sett ikke er noen religion og har ingenting å gjøre med jødedommen eller noe annet, det er simpelthen et studie av den samlede skapelsen. De vil lett akseptere dette. De vil ikke begynne å studere kabbala, men vil være glade for at det de gjør kommer fra en så gammel universell menneskelig vitenskap. Alt dette vil samle dem til et felles konsept.

Det var vanskelig for oss å forstå dette fordi vi søkte å oppnå noe høyere, den øvre verden og den øvre kraft. For dem vil det være enkelt, de vil innse det svært raskt.

Fra en diskusjon under et måltid i Toronto, 6/19/2012

Kategori: Kabbala disseminasjon - Inga kommentarer →

Mottakerønsket kan ikke stimuleres uten rytterens «hodelag og remmer». Noen må kontrollere det, som et esel som har dekke over øynene og får en sekk korn – og må ledes i riktig retning. Bare da kan mottakerønsket arbeide.

Vår framgamg og vår korrigering skjer bare med lyset. Lyset dirigerer oss, noen ganger ved å øke presset og andre ganger ved å la oss føle litt frihet. Men vi må kunne føle og forstå nøyaktig hvor vi blir gitt denne friheten. Det er mulig at der vi tror vi er frie har vi ingen frihet i det hele tatt. Hvis vi forstår hvor vi kan respondere og på hvilken måte nøyaktig, oppfyller vi vår deltagelse i vår uavhengige utvikling.

Men innen vi kan det, må vi finne ut hvordan lyset konstant skaper og gjenoppliver vårt mottakerønske ved direkte ledelse og ved å holde det i stram line. Alle dens handlinger er ment for at ønsket skal påvirkes av lysets handlinger på det – og istedet for bare å føle seg bra eller dårlig, vil ønske å finne ut: «Hvorfor føler jeg meg bra og hvorfor føler jeg meg dårlig, hvorfor endrer en følelse seg og blir til en annen følelse? Hva kreves av meg og hvordan kan jeg unngå den dårlige følelsen og heller tiltrekke meg den gode følelsen?»

Dette betyr at jeg må vite hva som er bra og dårlig for meg og hvilken plan den ène, som endrer følelsene mine fra den ene ytterligheten til den andre, har. Hvordan kan jeg finne ham og oppfatte ham? Hvordan kan jeg oppdage hans plan og forstå hans intensjon? Alt i alt stammer alle disse egoistiske spørsmålene fra det fakta at jeg har en dårlig følelse i dette livet, ellers ville ikke mottakerønsket ha dukket opp. Den dårlige følelsen er en følelse av mangel som krever å tilfredstilles.

I førstningen føler jeg meg bare ikke like bra som jeg gjorde tidligere. Deretter blir det mer og mer ubehagelig. Og til sist kommer ubehaget ned på et null-nivå. Det blir værre og værre, til det ikke lengre blir til å holde ut. Det betyr at tilstandene jeg befinner meg i kan være veldig forskjellige, rangert fra veldig dårlig til veldig bra.

Lyset spiller på mottakerønsket mitt og sørger for endringer hele tiden, slik at det kan lære om seg selv og om de ulike følelsene. Og etter å ha tilegnet seg nok intern innsikt, kan man stabilisere sin holdning overfor den ène som kaller på dem og ønsker å oppdage ham. Dette fordi han er kilden til alt godt og ondt i mottakerønskets liv. Slik avanserer vi.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/6/12, Shamati #8

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I gårsdagens workshop følte jeg inspirasjonen av håpet til alle vennene ang. den kommende konvensjonen som vil ta plass om noen få dager nord i Israel. De neste dagene vil vi prøve å holde mottoet «slå til for omvendelse!» I dag, derimot, føler jeg at jeg befinner meg i en helt motsatt tilstand og krever ikke det jeg gjorde i går. Det føles som om teppet har blir dratt vekk under beina mine.

Svar: Jeg tror ikke slike forandringer skal skje fra en dag til den neste, men fra et øyeblikk til det neste. For et øyeblikk siden levde jeg opp til målet og jeg lengtet etter det med en slik intensitet og energi, øyeblikket etter er alt totalt motsatt, som om det aldri skjedde.

Hva er det som egentlig skjer? Hva er dette merkelige? Til hvilken grad forandres våre ønsker? Dette er ikke noe problem: dette er skapelsen. Vi er som en TV skjerm der vi ser det vi blir vist,  og vi ser ikke hva vi ikke blir vist. Det er ikke jeg som sender filmen, og hva som blir vist er heller ikke opp til meg.

Spørsmålet er hvordan jeg kan bli den som sender filmen jeg ønsker å se og ikke den som blir vist? Jeg vil ikke være i det livet som vises i denne filmen. Jeg vil se en annen film!

Spørsmål: Men kan jeg sende denne filmen, hvordan kan jeg forberede meg riktig fra dette øyeblikket av?

Svar: Problemet er at jeg kan endre mine følelser til den filmen som blir vist kun hvis jeg oppnår dens virkelige form. Jeg blir konstant sendt nye Reshimot (erindringer), signaler, nye bilder, som uavbrudt kommer til meg fra Ein Sof (uendelighet).

Det er en veldig lang vei, så i mellomtiden reagerer jeg på dem som dyr lengter etter gode følelser og unngår de vonde.

Hvis jeg ikke ønsker å avansere som et dyr, som bildene og følelsene som kommer til meg der jeg befinner meg i dette tre-dimensjonelle rommet som avgjør mitt liv. Hvis jeg ønsker å avansere raskt og problemfritt, må jeg identifisere meg med Ham som viser meg filmen. Jeg må koble meg til ham, til hans plan å være med i prosessen, være enig med det han sender meg, og  forstå at det han sender meg og det jeg ser er to motsetninger.

Det finnes for eksempel bilder du kan se i sort og hvitt, eller hvitt og sort, negativ og positiv. Også her må jeg endre min oppfatning, men for oss er det ikke bare sort eller hvitt, men former som er motsatte i mange forkjellige egenskaper av oppfatninger. Jeg må ønske å oppfatte bildet på den måten han som sender det ser det. Bildet kommer til den tre-dimensjonelle skjermen jeg befinner meg i, og jeg kan ikke føle det slik han skildrer det, måten han sender det til meg. Han sender meg et bilde fyllt med godhet og glede, siden Han er god og velvillig, men jeg ser det absolutt motsatte i min oppfatning, mine ønsker og mine tanker.

For å kunne se den i sin virkelige form må jeg forandre å min oppfatning, mine egenskaper og mine ønsker til det motsatte. Dette er mulig. Jeg har en annen tilknytning til Ham foruten dette bildet, og gjennom bildet kan jeg kobles til Ham.

 Hvis jeg tar dette bildet som en helhet, hele verden, alt som er forran meg og ønsker å tilkoble det hele og tilskrive det til den ene som sender denne filmen, forbinder jeg meg med ham og krever at Han forandrer mine egenskaper.

 Med hjelp fra verden og ved å arrangere den på riktig måte i henhold til denne metoden, får jeg kontakt med Skaperen, da utfører han denne endringen i meg. Så ser jeg at bildet endrer seg og jeg skjønner hva jeg må gjøre. Hovedsaken er å akseptere forandringen den første gangen. Heretter vet dere hvordan dere skal gå frem, dere har en metode, dere har den riktige tilnærmingen. La oss håpe at vi vil kunne fullføre denne første handlingen.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →